søndag 25. juli 2010

Velkommen til verden!

Da var jeg tilbake igjen etter nok en bloggpause. Varte noe lenger denne gangen, men dog med en litt bedre grunn.

Lørdag 10.juli skrev jeg dette, som jeg ikke fikk publisert før nå:
En ny morgen startet med en jente som var helt i hundre, en omelett og den fine kjæresten min.
Er litt redusert i dag, etter en koselig kveld i går. Jeg dro til mor og far, og kjørte sammen med dem inn til Oslo for å spise bursdagsmiddag på Dinner. Det var broren min sin 25-årsdag som skulle feires. Jannickes mamma og bror var også med oss, og det var koselig å bli litt kjent med dem som jeg har hørt så mye om, men sett så lite til. Eneste gangen jeg faktisk hadde møtt moren var da vi kom hjem fra Thailand, og da var det egentlig bare hei og hadet igjen. Tenk så lenge det er siden! Det var på den turen vi oppdaget at Milla lå inni magen min. Åh, så glad jeg er for det!

I skrivende stund klarer jeg ikke å huske hva jeg gjorde resten av lørdagen, sikkert pga hva som skjedde natt til søndag. Da bestemte nemlig Magnus seg for å titte frem fra magen min.

Omtrent kl 04.15 våknet jeg av såkalte murringer i magen. Murringer vil jeg forklare som småvondter som minner litt om menstruasjonssmerter i mage og rygg, som kommer igjen og igjen med små mellomrom. Jeg gikk på do omtrent ti ganger og gikk og la meg igjen, for jeg tenkte at "det kan vel ikke være...?", men jeg skjønte fort at "det måtte være...". Martin lå og sov så godt, så jeg tenkte jeg skulle la han sove litt til, i tilfelle det skulle bli en lang dag for alle sammen. Jeg hadde allerede pakket en "sykehusbag", men jeg pakket litt mer - kamera, videokamera og andre nødvendigheter.
Kl 06 vekket jeg Martin, og sa "jeg tror du kommer til å få en sønn i dag". Han var fortsatt rimelig trøtt og mumlet bare "åh, jeg har vondt i halsen". Jeg sa det var fint hvis han begynte å stå opp, så gikk jeg for å ringe sykehuset og faren min. Koordinatoren på sykehuset ba meg om å ta et par paracet, og se om riene gav seg da. Virket som hun syntes det var litt tidlig å ringe siden det bare var et par timer siden det hadde startet.
Jeg ringte pappa og fortalte at jeg trodde noe var på gang, slik at de skulle ha sjansen til å forberede seg litt, med tanke på at de skulle passe Milla for oss. De var på hytta vår på Kråkerøy, som ligger i nærheten av sykehuset i Fredrikstad, så Milla måtte dermed sitte på med oss i bilen på vei ned.
Jeg tok disse paracetene, men merket at det gjorde veldig liten nytte. Martin kom seg etterhvert opp av senga, da han skjønte at det virkelig var noe på gang.
Vi vekket Milla, pakket litt til henne, gav henne en flaske og laget en matpakke til å ha med i bilen.
Da vi kom oss avgårde var klokken trolig litt over syv, og riene begynte på dette tidspunktet å bli ganske ille. Underveis på bilturen prøvde jeg å forklare Milla at "mamma har bare litt vondt i magen sin, fordi babyen skal komme ut", men det er nok vanskelig for en 22 måneder gammel jente å forstå. At jeg hadde vondt i magen forsto hun i hvertfall, for det hadde hun fortalt til besteforeldrene sine etterpå.

Martin kjørte rimelig fort nedover og da vi kjørte av motorveien mot Råde startet pressriene. Ah, må si jeg ble litt redd da jeg kjente at Magnus gjerne kunne tenke seg å komme ut i bilen. Jeg ba Martin om å ringe sykehuset, slik at de visste at fødselen var igang allerede når vi kom ned. De spurte om vi ville ha en ambulanse til å møte oss på veien, og det takket vi gladelig ja til.
Før ambulansen rakk å komme var vi nesten kommet til Fredrikstad, men idet jeg gikk ut av bilen gikk vannet mitt og jeg var veldig takknemlig for å være i hendene på en kompetent jordmor. Jeg ble plassert på en båre og prøvde så godt jeg kunne å smile og vinke til Milla, som satt og så bekymret ut på meg. Martin har fortalt meg at hun ble helt hysterisk etterpå, når de tok meg med inn i bilen og kjørte. I ambulansen sa jordmoren at jeg skulle prøve å puste meg gjennom riene og ikke presse, men at om jeg var nødt så skulle de stoppe og ta imot babyen i bilen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å jobbe imot alt kroppen min og Magnus hadde lyst til å gjøre, for jeg ville gjerne være på sykehuset sammen med Martin når han ble født. Jeg kunne se bilen vår bak ambulansen. Det føltes godt å vite at Martin ikke var langt unna, men han måtte svinge av når vi kom til sykehuset.
Idet jeg ble løftet ut av ambulansen tenkte jeg "hva hvis mamma og pappa ikke har kommet fram enda?", "hvordan skal Martin finne ut hvor jeg er?", "må Milla bli med han inn?", "hvor er jeg egentlig?"... Utrolig hvor mange tanker som kan fare gjennom hodet på et par sekunder!
Når de trillet båren inn i gangen sto merkelig nok Martin der og ventet på meg allerede. Jeg hadde fortsatt ingen formening om hvor på sykehuset jeg var, og jeg så i forbifarten noen ansikter som jeg ble trillet forbi. Kan tenke meg at jeg var et pent syn! Plutselig kjente jeg meg igjen på fødeavdelingen, og jeg skjønte at vi nærmet oss.
Vi kom inn på et føderom og jeg ble spurt om jeg klarte å flytte meg over i den andre sengen. Det klarte jeg, og etter en pressrie fikk jeg beskjed om at "på neste kommer han". Og det gjorde han! Det kan ikke ha tatt mer enn maks 4 minutter fra vi kom inn på sykehuset til han var ute. Jordmoren rakk så vidt å ta på seg hanskene sine før hun måtte ta han imot rett før kl åtte søndag morgen.
Åh, så glad jeg er for at vi droppet å dra innom foreldrene mine for å låne bilen deres, for at vi kom oss ut døra akkurat når vi gjorde, for at Martin tråkket litt ekstra på gassen, for at sykehuset sendte en ambulanse, for at jordmoren var så flink til å guide meg gjennom riene, for at foreldrene mine rakk å møte Martin utenfor sykehuset, for at Milla slapp å bli med inn på fødestuen, for at jeg slapp å gå gjennom en lang og smertefull fødsel........! Og ikke minst for at Magnus var helt frisk og fin - en nydelig og velskapt liten gutt!
En stolt storesøster fikk hilse på lillebroren sin en times tid etter at han ble født. Og dermed ble vi en familie på fire!
Elsker dere M&M&M!

6 kommentarer:

  1. Så utrolig søt og rørende historie du skirver..virkelig fra hjertet...amazing!!Herlige bilder..så skjønne barn:)<3^^Vibeke^^

    SvarSlett
  2. Så koselig å lese Hanne! Gleder meg veldig til å komme på besøk til dere.. :)

    SvarSlett
  3. Herlig, Hanne!!! Nydelig, liten gutt! Kjempegrattis fra tante som nettopp har kommet hjem fra et par uker på fjellet :D

    SvarSlett
  4. jg får frysninger på hele meg hver gang jeg leser denne historien. blir så rørt :) dere er en vakker familie dere! :D

    SvarSlett
  5. herlig historie:)
    og så søte barn :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!