søndag 29. august 2010

lørdag 28. august 2010

Leger

Leger... Hva skal man si om dem?
Jeg synes det er grusomt å gå til legen. Det verste er at det alltid er en negativ årsak til at jeg skal dit (unntatt hvis det er en svangerskapskontroll da), enten har jeg vondt, er syk, ett av barna mine er syke osv. Når jeg sitter der og skal fortelle om hva som er galt så føler jeg at jeg sitter og syter over små bagateller. Og når legen skal svare så føler jeg at de bagatelliserer det jeg har mannet meg sånn opp til å fortelle dem. Jeg vet ikke om det er legens skyld, eller om det bare er jeg som oppfatter det sånn, men det gjør ofte at jeg kjenner tårene presse på uten at jeg ønsker at det skal skje. Ofte innebærer et legebesøk også ubehagelige og pinlige undersøkelser.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Jo, jeg har vært på legevakten i dag for å få en resept på antibiotika, for jeg har jo klart å skaffe meg brystbetennelse igjen. Trodde jeg. Den gang ei. To ganger tidligere har jeg hatt denne kjære, fine sykdommen som gjør vondt, skaffer meg feber med kuldeanfall og gjør meg kjempesliten.
Første gangen, omtrent en uke etter fødselen til Milla, hadde jeg 40 i feber i tre dager før jeg fant ut at det kanskje var på tide å dra til legen. Måtte til legevakten da også fordi det var helg. Mannen som undersøkte meg måtte selvfølgelig se og ta på de ømme brystene mine, og mente at den ømheten jeg følte ikke var "vond nok" til å være brystbetennelse. Derfor endte jeg opp med å bli sendt på sykehuset for å sjekke om jeg hadde en infeksjon i livmora. Det vil si at jeg måtte til gynekologisk undersøkelse. Legen som skulle undersøke meg var en mann, men ikke nok med det, han hadde også en "lærling" som satt og stirret inn mellom bena mine. UGH! De fant selvsagt ingenting, så det ble en antibiotikakur for å få vekk infeksjonen i kroppen min uansett hvor den befant seg.
Andre gangen, omtrent en uke etter fødselen til Magnus, gikk jeg til legen min. Han tittet på og tok på brystet mitt og skrev ut en resept umiddelbart på antibiotikakur. Ingen store undersøkelser.
Tredje gangen, i dag, dro jeg på legevakten for å få en ny resept på antibiotikakur. De stakk meg i fingeren (blodprøve), lot meg vente en stund også fikk jeg snakke med legen. Han ville selvfølgelig også se og ta på den vonde puppen, men igjen fikk jeg beskjeden om at det antageligvis ikke var brystbetennelse. Dette på grunn av blodprøven de hadde tatt, noe som tydeligvis gjøres hver gang noen har mistanke om slike betennelser, fordi det viser nivået av betennelsen (eller noe sånt) i kroppen. Hvorfor har ingen tatt en slik test på meg tidligere? Mulig at de gjorde det første gangen uten at jeg husker det, men hos legen min ble det i hvertfall ikke gjort. Nivået mitt var på 30, normalt er 10 og ved slike betennelser er ofte nivået oppimot 100. Derfor ble jeg bedt om å vente med å starte på en eventuell antibiotikakur, for Magnus sin skyld. Dette har jeg også fått andre beskjeder om tidligere. Det skal ikke være noe skadelig for barnet som ammes at man tar antibiotikakur, har jeg hørt, men denne legen fortalte meg at antibiotikaen jo går rett ut i melka.
Blir virkelig forvirret jeg. Er det ikke faste undersøkelser som alle leger må gjøre for å undersøke de ulike sykdommene? Uansett så kalte han det jeg har for melkefeber, og jeg skal se an hvordan det utvikler seg før jeg starter på noen kur.
Jeg snakket med Live tidligere i dag om hvor uheldig jeg har vært når det kommer til tester osv. Det blir alltid utslag på testene, men det feiler meg aldri noe når alt kommer til alt.
For eksempel da jeg gikk på ungdomsskolen. Alle barna fikk ta BCG, unntatt Hanne, for pirqueprøven ble noen millimeter for hoven (det rimte visst ikke). Jeg husker ikke antallet ganger jeg måtte ta prøven, men til slutt måtte jeg dra inn på sykehuset for å ta andre undersøkelser. For en stakkars tenåring med dårlig selvbilde var det ikke særlig gøy å måtte ta av seg klærne på overkroppen for å scanne brystet. Etter to år fikk jeg endelig ta sprøyta, og da hadde de enda ikke funnet noe galt med meg.
Etter Millas fødsel ble det tatt en celleprøve av meg, også hos gynekolog. Testen viste at det var celleforandringer, derfor måtte jeg til ny undersøkelse etter 6 måneder og deretter etter 1 år til. Siden jeg var gravid på tidspunktet for den siste undersøkelsen måtte den forskyves, så først i oktober får jeg tatt den prøven. Spennende å se om de finner noe galt med meg denne gangen. I hope not.
Etter to fødsler, amming, utallige undersøkelser av både bryst og underliv merker jeg at jeg ikke har den samme angsten for dette som tidligere, men jeg tror aldri jeg kommer til å bli vant til det. Jeg har vel bare akseptert at det er sånn det er.

torsdag 26. august 2010

Den første venninnen

Jeg vil fortelle dere om den første venninnen min. Hun har alltid vært "bestevennen" min, men jeg føler det er litt feil å kategorisere vennene mine slik nå. Uansett så vil jeg fortelle litt om denne jenta, som alltid har betydd så mye for meg. Det blir nok litt fram og tilbake i tid, noen gladhistorier og noen triste, men når man har vært gjennom så mye sammen blir det fort sånn.
Vi møttes omtrent da jeg ble født, for foreldrene våre har alltid vært gode venner. Anne, moren til Siri-Mette, var dagmammaen min en periode når jeg var rundt ett års alderen, og vi to jentene utviklet fort et godt vennskap. Siri-Mette er ett år eldre enn meg, og noen ganger i løpet av vennskapet vårt har vi nok merket det. I tillegg var jeg veldig naiv og barnslig da jeg var yngre (velger å tro at jeg ikke er det nå), så det har nok ikke alltid vært like lett for Siri-Mette å omgås meg. Men hun har vært tøff, for vi har holdt på vennskapet vårt hele tiden, noe som har betydd ekstremt mye for meg. Vi har virkelig gått gjennom tykt og tynt sammen. Nå har det seg sånn at jeg har ekstremt dårlig hukommelse, så jeg husker nok bare visse hendelser, men jeg skal prøve å fortelle noe av det jeg husker i hvertfall. Uansett får jeg ikke fortalt alt for det er jo et helt liv det er snakk om!
Nyttårsaften har vi nesten alltid feiret sammen med pakkelek, synging osv. Ett år var vi på fest hos foreldrene til Siri-Mette og mange av gjestene danset. Jeg var nok i starten av tenårene og hadde fått champagne, med minimalt med alkohol oppi. Det kan godt hende at det var champagnebrus, men jeg var uansett overbevist om at jeg var beruset (antagelig var det bare blitt litt mye sukker på meg denne kvelden). Siri-Mette og jeg gikk ut på dansegulvet og danset. Etterhvert la jeg merke til at en av de litt eldre karene gjorde masse morsomme bevegelser (typisk discodans) og jeg trodde jo selvfølgelig at han tullet, så jeg lo og hermet etter han. Etterpå fikk jeg en skjennepreken av Siri-Mette, for han var nok bare en litt dårlig danser.
Hver gang foreldrene våre var på fest hos naboene hennes øvde vi halve kvelden på danser eller sanger også gikk vi over dit og framførte det for dem. Det husker jeg at var superspennende, og jeg husker at jeg syntes Siri-Mette var kjempeflink! Stort sett når vi "lekte sammen" gjorde vi det samme, lagde egne danser, sang og komponerte våre egne melodier ved pianoet.
Hun startet å spille fløyte i korps, og det gjorde jeg også - ett år etter henne. Der hadde vi utrolig mye moro, mye takket være en helt fantastisk dirigent, Rune. Dette var ikke som mange andre skolekorps, vi hadde det bare gøy! Siri-Mette fortsatte med syngingen også, og etterhvert utviklet hun et supert talent. Både hun og jeg sang ofte på korpsforestillinger, og jeg beundret fortsatt hvor flink hun var. Jeg var mest fokusert på fløyta, mens hun satset mer på sang. I korpset fant Siri-Mette seg fort en annen venninne også, Helene. Jeg husker jeg var mye sjalu på dem en periode, for de gikk i klasse sammen og utviklet et kjempefint vennskap seg imellom. Jeg sendte en gang Siri-Mette en stygg mail angående dette, for tøff som jeg er så har jeg aldri taklet muntlige konfrontasjoner så godt, jeg skriver heller. Det skal sies at Helene og jeg også har utviklet et helt spesielt vennskap nå, og det hadde egentlig vært naturlig å fortelle om henne i dette innlegget også, men jeg får skrive om henne en annen dag, ellers blir det nok et alt for langt innlegg. Stakkars Siri-Mette må vel ha følt at jeg ikke tillot henne å ha andre venner, og jeg var nok litt eiesyk en periode. Jeg kan allikevel bare huske én gang vi har vært uvenner i mer enn noen timer. Da vet jeg at Siri-Mette var kjempefortvilet fordi jeg ikke ville snakke med henne og det endte vel med at mødrene våre ordnet opp for oss (hvis jeg ikke husker helt feil?).
Hun startet på musikklinja på videregående, og det gjorde jeg også - ett år etter henne. Hun med sang som hovedinstrument, jeg med fløyte. Man skulle kanskje tro at jeg gjorde alt dette for å herme etter henne, men jeg tror nok at vi har hatt en ganske fin balanse sånn sett, og har fulgt våre egne drømmer.

Eneste gangen jeg har kjent beina mine bli som géle/forsvunnet under meg er en gang telefonen ringte og jeg hørte Siri-Mettes gråtende stemme i andre enden. Først og fremst er hun ikke en som gråter uten grunn og det hun fortalte meg satte på to sekunder igang en tankerekke som jeg er glad at jeg ikke trengte å sette ut i livet. Ordene var "mamma og pappa har vært i en bilulykke". Tårene kom. Bena forsvant. Tankene var "åh nei!", "hva skjedde?", "er de døde?", "hva skal vi gjøre nå?", "skal Siri-Mette flytte til oss?"... Jeg rakk ikke å fullføre tankerekken, og fant heldigvis fort ut at selvom det var dramatisk så overreagerte jeg nok litt. Foreldrene hennes hadde vært i en bilulykke, men takket være at Jan Arne, faren til Siri-Mette, var flink bak rattet, hadde de kommet fra det med livet i behold. Bilen var totalvrak, foreldrene hennes var skadd og når jeg snakket med Siri-Mette visste hun ikke hvor alvorlig det var. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den følelsen. Å tro at en av menneskene du setter høyest i livet kanskje har mistet de viktigste personene i livet sitt. Man føler seg hjelpesløs, tom... Det var helt grusomt!

Nå har vi gått våre egne veier, Siri-Mette har funnet sitt kall som barnevernspedagog og jeg er først og fremst mamma. Vi lever helt forskjellige liv, men har ikke vokst fra hverandre av den grunn.
Siri-Mette er personen man alltid kan komme til hvis man trenger å prate. Hun er morsom, medfølende, søt, snill, omtenksom.... jeg kunne fortsatt til i morgen med å skrive rosende ord om henne, for hun er en av de vakreste personene jeg vet om. Etter 23 års vennskap føler jeg at vi er nærmere hverandre enn noensinne, selvom vi bor tre timer fra hverandre og snakker sammen omtrent hver tredje uke. Kanskje er det fordi vi forstår hverandre så godt, eller fordi vi har blitt "voksne". Uansett så setter jeg umåtelig stor pris på henne!
Hvis du leser dette jenta mi - du er nydelig! Jeg elsker deg! <3

tirsdag 24. august 2010

Dagens smil - Party in my stomach

Det ble en fin dag, akkurat som jeg håpet. Jeg har vært ustrukturert som fy og tilbrakte det meste av formiddagen foran pcen, men man trenger noen sånne dager i ny og ne. Etter å ha hentet Milla fikk vi besøk av Ellen Beate og Malin, vi spiste tomatsuppe og Magnus storkoste seg med all oppmerksomheten. Milla la seg og så kom mamma. Vi har snakket, sett litt på tv og bysset Magnus. Jeg fikk også sjansen til å ta meg en dusj. Deilig å ha litt selskap når man er alene hjemme! Også er jeg jo veldig glad i mamman min, som dere kanskje har lagt merke til. Du kan lese om det her hvis du vil.
I morgen blir det andre boller - først Milla til barnehage, så meg til fysioterapi, så meg på seks ukers kontroll, Milla skal på middag til oldemor Ingebjørg sammen med besteforeldrene sine og jeg skal kanskje få se den nye boligen til jenta mi, Helene. Gleder meg :)
Så til dagens smil.... Alle som har tatt seg en drink for mye en kveld kan nok kjenne seg igjen i dette klippet:

Poff!

Så var enda en helg gått! Det er helt uvirkelig hvor fort tiden går når man har barn, det er noe man ikke kan forestille seg før man selv er småbarnsforeldre. Nå er Magnus litt mer enn 6 uker og Milla nærmer seg 2 år med stormskritt!
Helgen har som sagt forsvunnet, og når jeg prøver å tenke tilbake på hva vi har gjort kommer jeg akkurat nå bare på at vi var på Nordby mart'n på lørdagsmorgenen. Haha! Jeg tror jeg må legge ved noen bilder så dere kan se hvor fortreffelig Milla så ut da vi skulle kle henne ut for å gå i sambatog! Det er en fin entusiastisk gjeng på Nordby som kaller seg begeistringsetaten. De arrangerer slikt som dette sambatoget i tillegg til andre lokale begivenheter. Jeg synes det er bra med slike tiltak, men dessverre har det vært lite oppmøte på de arrangementene vi har vært på. Denne gangen var det sikkert på grunn av regnværet. Uansett hadde Milla, Magnus og jeg det koselig sammen med bestemor og bestefar (altså mine foreldre). Vi gikk (/løp for å holde følge) i sambatog, tittet på markedet og Milla fikk et lite kakestykke før vi tok turen hjemover igjen.
Milla sov litt, jeg malte og så fikk vi besøk av naboene våre (ikke de jeg skrev om i det forrige innlegget, men de på andre siden av huset). Det var mammaen, Heidi og yngstedatteren, Helene som kom. De hadde med seg gaver til Magnus og Milla. Milla var helt i ekstase over den fine dukken hun fikk, med smokk, flaske og klær, og har hatt den med seg overalt etterpå. Hun fikk også æren av å åpne pakken til Magnus - en kjempekul skjortebody og en tøff olabukse. Vi satt og pratet litt om alt og ingenting, og det var hyggelig å bli litt bedre kjent med dem. Etter en liten stund kom bestefar for å hente Milla, for de skulle en liten tur til oldemor.
Tenke, tenke - hva gjorde vi resten av helgen?
Ah, på fredag var vi hos kiropraktor for siste gang med Magnus. Vi er veldig fornøyd med klinikken, men det har nok hatt begrenset effekt på han. Kiropraktoren oppfordret oss til å følge opp med videre behandling hos manuellterapeut, slik at vi kanskje får fikset denne låsningen i nakken hans så fort som mulig. Dette er også gratis i motsetning til den tidligere behandlingen han har fått. Har nettopp bestilt time til han til neste uke.
Nå måtte jeg faktisk sjekke facebook siden min for å huske hva jeg gjorde resten av helgen og det hjalp litt. Herregud, er det mulig å være så loka? Jeg kan vel skylde på ammetåka kanskje?
Fredag kveld tok Martin seg en velfortjent pause fra hverdagen med tur på "byen" med kompiser. Han ventet til Milla var lagt, slik at det ikke skulle bli så mye jobb for meg - snillingen! Han hadde det gøy, men ble forsøkt sjekket opp som vanlig, noe jeg ergrer meg bittert over. Skulle gjerne satt et stempel i panna på han som det sto "hands off", men sånn er det vel når man har en så goodlooking man! Det som er deilig er at han forteller meg om det. Det føles bra å vite at han kan si sånt til meg, uten at det blir en stor sak ut av det. Jeg for min del satt på sofaen og tittet på pcen en liten stund før jeg valgte å krype i seng tidlig. For en gangs skyld var det nesten litt deilig å være alene hjemme, noe jeg vanligvis hater.
På søndag våknet jeg før de andre og fikk litt tid for meg selv på morgenkvisten. Jeg hørte etter en liten stund latter inne fra Milla sitt rom. Det er så deilig at det er den første lyden man hører fra henne når hun våkner! Da må hun vel ha det ganske godt sammen med oss? Det får meg i hvertfall til å føle at vi gjør noe riktig som foreldre! Vi tok en rolig formiddag og spiste egg og bacon til brunch. Milla klarte å gå uten bleie halve dagen, tisset på potta og holdt seg tørr i bleia!
Etter en liten hvil for Milla dro vi til farmor (moren til Martin). Vi spiste god middag og etterpå koste Milla seg sammen med onklene sine på trampolina og hang sammen med Nikolai det meste av tiden. De fire brødrene hadde boksekamp på plenen, noe som forskrekket Milla litt etterhvert, for hun ble nok litt redd for at det skulle skje noe med pappan sin. Kvelden tilbrakte vi hjemme med litt tv-titting og maling av kjellerstua. Har jeg forresten fortalt at jeg har startet mitt eget oppussingsprosjekt? Det er vel første prosjektet mitt siden vi flyttet hit. Hvor mange Martin har hatt har jeg ikke tallet på engang. Kjellerstua er altså blitt mitt prosjekt, med maling av tak og vegger, møblering og det som er. Martin har fått klar beskjed om at det er MITT og at han ikke får blande seg hvis jeg ikke ber om det. Jeg trives godt med å holde på det, komme meg bort litt fra mammarollen og bare være meg. Milla har forresten bidratt litegrann med maling på veggene da :)
Hmm.. Kanskje jeg skulle lagt ut noen før og etter bilder av noen av Martins prosjekter i huset vårt etterhvert?

I går morges kjørte Magnus og jeg Milla til barnehagen, deretter kjørte vi Martin til Gardermoen flyplass. Han tok turen tilbake til Lofoten for å gjøre seg ferdig med hytta de bygger der. Jeg bestemte meg for å dra innom IKEA på veien hjem, men det blir sjelden en snartur når man drar dit! Jeg innså etterhvert at hvis jeg skulle rekke å hente Milla så måtte jeg dra før rushtrafikken startet, men da ville jeg ikke rukket å handle tingene jeg skulle ha. Det er blant annet på disse tidspunktene man setter så stor pris på at man ikke lenger bor så langt unna besteforeldre! Siden vi uansett skulle spise middag hos foreldrene mine spurte jeg om de hadde mulighet til å hente henne, og det var ikke noe problem. Dermed fikk jeg litt mer tid, og fikk handlet de tingene vi skulle ha. Jeg fant ut at det var lurt å ta to turer i bilen, så først kjøpte jeg småtingene - lamper, rammer, mugger, lyspærer osv. også gikk jeg inn igjen med Magnus i bæresele og kjøpte en kommode og ett bord. Ble litt overrasket over at ikke mannen som sto rett ved siden av meg med tomme armer hjalp meg med å løfte den tunge esken med kommoden i. Med en liten baby på magen er det ikke akkurat enkelt å lempe ned en stor eske selv, men jeg klarte det jeg! Jeg er ikke så opptatt av kjønnsrollene - at mannen liksom må være gentleman og hjelpe kvinnen i nød - men hadde det vært meg som sto der ville jeg ha tilbudt min assistanse.
Jeg angret litt på veien hjem om at jeg ikke hadde dratt litt tidligere hjemover, for kø er ikke helt min greie. Spesielt ikke når det sitter en liten stakkar i baksetet som hyler og nekter å ta imot smokken sin. Jeg prøvde febrilsk å finne et sted å svinge av, men det var ikke enkelt når køen var ganske stillestående en god stund. Til slutt fikk jeg svingt av, roet ned Magnus litt og kjøpt meg litt å drikke. Brukte vel omtrent halvannen time på en vei som vanligvis tar omtrent tjue minutter. Jeg fatter ikke at mange velger å gjøre det HVER dag! Den nye bilen min er mye bedre enn den gamle, men en ting jeg savnet akkurat da var automatgiret mitt!
Vi spiste som sagt hos foreldrene mine - veldig god mat by the way, var noe som kaltes grill..... hmm... grill.... søren nå husker jeg selvfølgelig ikke - og var hos dem en stund. Milla fikk seg en dusj, noe motvillig i starten, men så fant hun ut at det var greit og jeg krabbet litt på loftet for å se om jeg fant noen leker som jeg ville ta med hjem. Milla kom seg i seng rundt halv ni tiden, og rett før det kom Ellen Beate på besøk. Hun er også alene hjemme denne uka, så da har begge to bruk for selskap på kveldene. Hadde en kjempekoselig slapp kveld sammen med henne, med god medbrakt hjemmelaget pizza fra henne.
I dag er Magnus og jeg alene hjemme, og jeg prøver å slappe av litt. Fikk sove litt lenger enn vanlig i dag morges og det var DEILIG! Ikke misforstå, jeg var nok våken en fem/seks ganger i natt, men å stå opp klokken ni synes jeg er godt gjort likevel med to små i hus! Takk til Milla for det! Resten av dagen skal jeg rydde, kanskje male litt, hente Milla i barnehagen litt tidligere enn vanlig, få besøk av Ellen Beate og Malin, spise middag sammen med dem og kanskje få besøk av mamma i kveld. Jeg tror og håper at det blir en fin dag :)
Har forresten fått spørsmålet om hvordan jeg får tid til å blogge med to små. Sannheten er at jeg har brukt omtrent tre timer på å skrive dette lille innlegget fordi jeg sikkert har tatt femten pauser for å holde på litt med Magnus og akkurat nå gir jeg han mat mens jeg skriver :)

torsdag 19. august 2010

The family next door

Må bare dele med dere at vi er så heldige å ha de kuleste naboene!
For en stund siden skulle de ha fest med ca.70 gjester, og vi fikk derfor nabovarsel i posten.
Vil gjerne at dere skal få lese brevet vi fikk, for det er noe helt for seg selv!
Har skrevet rett av det vi fikk:

NABOVARSEL :)

Kjære naboer,
vi skal ha fest lørdag 3.juli. Vi har kjøpt inn øl og hjemmebrent for nesten ti tusen, så vi regner med at det blir et fyllekalas nabolaget sent vil glemme.

Dæven som vi gleder oss!

Men vi tenker jo på dere også. Så for at ingenting skal skje, ber vi dere vennligst om å holde dere inne. Og for all del, for deres egen sikkerhet, ikke start noen diskusjoner med noen av gjestene (mellom oss: noen av gutta som kommer er virkelig ikke gode). Hvis dere absolutt må gå ut, pass på så dere ikke sklir i spy eller urin i trappen.

Normalt slukner de fleste rundt 6-7 tiden om morgenen, og da lover vi at det skal være helt stille frem til mandag morgen. Vi håper dere også kan være stille i denne perioden.

PS hvis du synes vi bråker for mye, ta heller med glasset og bli med oss på feiringen :) 

Med vennlig hilsen....................

GOD HELG :)
Herlig!

Konkurranse

Søte jenta mi, Monica, har for øyeblikket en konkurranse gående på bloggen sin.
Trykk her for å lese om konkurransen og delta.

Det er flere konkurranser ute og går nå, her kan du vinne barnemat til kr.500,-.

Dagens smil - Pablo Francisco - Little Tortilla Boy

Var på Sentrum Scene for noen år siden og så Pablo Francisco live, det kan virkelig anbefales!
Tror ikke jeg har ledd så mye i hele mitt liv!
25. august har han show der igjen og han turnerer også andre steder i landet.
Jeg får nok ikke dratt, fordi jeg er alene hjemme med mine to små, men det burde du!
Billettene kan du kjøpe her.


onsdag 18. august 2010

Stakkars dame

Jeg leste nettopp på VG Nett om en 79 år gammel dame som har malt et landskapsmaleri på terrasseveggen sin for åtte år siden og nå har fått beskjed om at det skal fjernes.
Dette minner meg om hvordan det var der vi bodde tidligere. Egentlig var det et koselig nabolag og borettslag, men vi søkte om å få lov til å ha to katter og vi ventet og ventet og ventet på svar. Til slutt var vi nødt til å ta kattene uten at vi hadde fått godkjennelsen, fordi de ville blitt avlivet hvis vi ikke tok dem. I borettslaget var det mange katter og hunder, så vi trodde ikke det ville være noe problem. Siden kattene var så små måtte vi ha dem inne en periode, og vi håpet derfor at borettslaget ikke ville oppdage at vi hadde fått dem enda.
Etter tre måneder fikk vi til slutt svar. De hadde funnet ut at vi allerede hadde fått kattene og det virket nesten som at de ville straffe oss for dette, for vi kunne få beholde én katt så lenge den var inne og eventuelt ble holdt i bånd ute. Jeg husker at jeg gråt og gråt over dette, for hvordan skulle vi greie å velge én, når disse var søsken og trivdes så godt sammen og vi i tillegg var blitt så glad i begge? I tillegg ble jeg ganske sint, da alle andre fikk ha kattene sine ute.

Jeg skrev et langt brev til styret, og igjen ventet og ventet og ventet jeg på svar. Denne gangen kom det ikke noe svar og etter omtrent seks måneder til, på dugnad, kom styrelederen bort til meg og sa; "du har sikkert skjønt at dere kan få beholde kattene". Etter å ha følt meg uglesett så lenge så var det deilig å få vite dette, men hadde jeg sittet i styret ville jeg nok handlet litt annerledes.
Kattene trivdes dessverre ikke godt med å være inne og de sto ofte langstrakte på to bein og tittet ut på nabokattene som trasket rundt utenfor vinduet vårt. Etter en stund kom Milla til verden, og det ble for mye for oss i en liten leilighet. Etter å ha lagt ut flere annonser var det heldigvis noen snille mennesker som ville ha begge to. Jeg har fortsatt litt kontakt med den nye "mammaen" deres, og de har det veldig fint og nå har de endelig muligheten til å være ekte katter. For katter hører da til ute i skog og mark, er dere ikke enig?
En annen ting vi ønsket å gjøre var å sette opp en grind øverst i trappen utenfor huset vårt, fordi alle nabobarna brukte det som snarvei, men etter den forrige søknadsprosessen orket vi ikke å prøve engang.
Så hva er egentlig poenget med historien min? Jeg vet ikke helt. Men jeg skjønner godt kvinnens frustrasjon, for det er jo tross alt hun som bor der, så hvorfor kan hun ikke få beholde det kjære maleriet sitt?
Det er vel kanskje bare sånn det er å bo i et borettslag hvor demokratiet avgjør.
På den andre siden forstår jeg også at de ikke ønsker å gjøre forskjell på folk.
Forslag til henne - få en dyktig fotograf til å ta bilde av veggen, ram det inn og heng det opp på samme plass når de er ferdige med oppussingen. Det blir kanskje ikke like godt, men da har hun i hvertfall det samme motivet å se på etterpå. Lykke til!

Saken oppdatertes i dag på VG Nett, der var det bilder av noen håndverkere som gjorde jobben de var blitt satt til - male over det fine maleriet, ved siden av sto en trist dame.
Heldigvis rakk de å gjøre jobben med å få tatt bilde av veggen og det vil bli laget et lerret med motivet på til damen.

Ny oppdatering: I dag skriver VG at Reidun endelig får opp bildet sitt på veggen igjen. Dette fordi en snill mann valgte å hjelpe henne ved å lage en kopi som monteres på samme sted som maleriet var. Godt å høre at noen stiller opp!

Dagens smil - Jim Carrey intervju

Lette fram dette klippet på YouTube og fikk meg en god latter :)
Hvis du ikke har lyst å se hele får du "spole" litt nærmere slutten. Herlig!





Jim Carrey må vel være en av de morsomste menneskene jeg vet om, og spiller i noen av yndlingskomediene mine: Bruce Allmighty, Fun with Dick and Jane, Me, Myself and Irene og noen andre filmer som også bør sees: The Truman show (drama), The Number 23 (thriller) og A series of unfortunate events (eventyr). Kunne sikkert ramset opp fler, men dette var de jeg kom på for øyeblikket.

1..2..3...HOPP!

Natt til søndag sov ikke Magnus så bra, eller rettere sagt han sov ikke. Martin endte opp på gjesterommet igjen, og jeg så oppgitt på klokken kvart på seks og tenkte "jaja, da er det tre kvarter igjen til jeg må stå opp". Jeg håpet litt på at Martin ikke skulle våkne av vekkeklokken sin, sånn at vi kunne sove lenge, men klokken syv kom han opp og sa at nå var det på tide å stå opp. Jeg fikk altså en halvtime ekstra, men det føltes ikke lenge nok for å si det mildt. Jeg klarte omsider å kave meg opp, vi fikset Milla og Magnus og fortet oss ut i bilen.
Milla tilbrakte dagen sammen med farmor og farfar, og hadde det helt supert. Hun hadde visst blant annet gått tur med vogna, hoppet på trampoline og lekt med lego.
Martin, Magnus og jeg kjørte i vår bil og prøvde så godt som mulig å henge oss på Rasmus, Øyvind,Christer og Nikolai i Rasmus' bil fordi vi ikke kunne veien. Reisemålet var Rjukan, formålet var strikkhopping!
Den gode idéen kom fra Rasmus for en ukes tid siden, han spurte først Nikolai, så spurte han Martin en dag han var innom her. Martin så at jeg satt "og ristet", som han kalte det, i sofaen og skjønte at det var fordi jeg hadde så lyst å være med jeg og. Etterhvert meldte Christer og Øyvind seg også på :)
Her om dagen hadde jeg ikke lyst lenger, for jeg var så sliten av å ha noe å gjøre hele tiden og jeg gruet meg sånn til den lange kjøreturen med lille Magnus i bilen. Som dere sikkert skjønte så hadde jeg ikke så lyst når jeg skulle stå opp heller, men på veien opp begynte jeg å glede meg igjen. Dette er jo tross alt noe jeg har hatt lyst til "hele livet"! Hver gang vi kjørte over en bro forestilte jeg meg hvordan det var å skulle hoppe utfor kanten, en helt uvirkelig tanke! Etter et par pauser og noen timers kjøring kom vi omsider til Rjukan. Vi fortet oss ned i bua hvor man skulle melde seg på og betale (690,- for de som måtte lure), deretter var det bare å vente. Jeg trodde det kom til å ta et par timer før det ble vår tur, men etter å ha matet Magnus gikk jeg og Martin ned til brua og til min overraskelse sto allerede Øyvind klar til å hoppe. Vi fortet oss å ta fram video- og fotokameraet og fikk foreviget alle sammen. Det var helt sykt spennende å se på de andre og vite at det snart var min tur!

Man fikk noen enkle instruksjoner og ble kledd på noen kjempelekre belter rundt mage og ben, og når det var min tur gikk alt så kjapt at jeg ikke rakk å tenke over at jeg var i ferd med å hoppe ut fra en 80 meter (?) høy bro, all ære til instruktørene i Telemark opplevelser for dette. Men det var nesten så jeg hoppet for tidlig, for han ene sa "Sånn", og det var så vidt jeg klarte å stoppe da jeg hørte de begynte å telle ned. Akkurat det at jeg hoppet husker jeg ikke, men fallet - fy søren så gøy!! Jeg kjente smilet bre seg utover hele ansiktet og bare nøt følelsen av å falle, men rakk nesten ikke føle på det før det var over. Skulle gjerne ha hoppet ti ganger til!

Eneste kjipe er at jeg er jente, og som de fleste andre jenter har jeg enkelte ting på overkroppen som jeg helst ikke vil vise til hele verden. Jeg hadde på meg singlet da jeg hoppet og da jeg spratt opp igjen så jeg ned (eller opp - alt ettersom) og så til min forbauselse at "varene" hadde falt ut. Kjente jeg ble rimelig flau, dro på meg singleten igjen og prøvde å finne menneskene som sto og så på, for å se om de hadde reagert på noe. Det var ikke veldig lett å se i farta, så at de smilte, men det kan jo også ha vært av andre årsaker. Det viktigste for meg var uansett at ikke de jeg kjente hadde sett noe, og da jeg sa "det er upraktisk å være jente" når jeg kom opp igjen så så jeg at de ikke skjønte noe. Måtte selvfølgelig fortelle det til dem likevel, men da var det ikke like pinlig. Derfor; Tips til alle jenter - Ha på en vanlig t-skjorte uten utringning (dersom du da ikke trives med å være litt dristig).

Da vi så på filmene lo vi godt av at alle lagde hver sin type lyder; "ææææææææææ!" (Øyvind), "uugh/mmm" (Christer), "Åh, fyy faaaaan!" (Martin), ".....helt stille...." (Rasmus), "waaaaaaaa!" (Nikolai) og "Iiiiiiiihhh!" (det sier seg vel selv at det var meg..).

Det var en helt fantastisk opplevelse som jeg anbefaler på det sterkeste! Da har jeg enda en ting å stryke av på den usynlige listen min med ting jeg vil gjøre før jeg dør. Kanskje jeg burde skrevet ned listen, slik at jeg er sikker på at jeg får gjort alt? Et par av de neste tingene er i hvertfall å hoppe i fallskjerm og ta tatovering, sistnevnte skjer nok først.

lørdag 14. august 2010

Dagens smil - Lady Gaga parodi

En stund siden sist det har vært noen dagens smil her, skal prøve å bli litt flinkere fremover.

fredag 13. august 2010

Nå tar de igjen!

Pass dere for elgen!
Nå har de fått nok av mennesker og elgjakt, de har bestemt seg for å ta igjen!
Les mer om dette på VG nett i dag. (Advarer mot sterke bilder for dyreelskere).
Det endte dårlig for denne elgen, da menneskene igjen fikk overhånd og skjøt elgen.
Det skal nevnes at jegerne ikke var sikre på at de skjøt riktig elg, men én elg skjøt de i hvertfall!

(Dette innlegget er ikke ment for å støte familien til gutten som ble angrepet. 
Jeg håper vedkommende fort blir bra igjen og ikke får varige skader.)

En ekte drittdag med et lite smil på slutten

Noen dager er bare dårlige helt fra man står opp til man går til sengs, og stort sett kan man føle det på kroppen med en gang man våkner.
I dag er en sånn dag for meg. Jeg er trøtt, sur, deppa og har egentlig bare lyst å låse meg inne på rommet mitt, gråte og stirre i veggen. Har jeg noen god grunn til å føle det sånn? Svaret er nei, jeg har nok bare mangel på søvn og hvile, men i dag er jeg nok dårlig selskap for de fleste, og det er nok Martin det går mest utover dessverre.
Uansett hva han foretar seg i dag, så er det nok galt i mine øyne, så jeg prøver å bare svare "det er det samme for meg" og bite i meg alt jeg egentlig har lyst til å si. Det er ikke hans feil at jeg er i dårlig humør heller, så ingen vits å lage noen krangel ut av det.
Jeg fikk også vite at det er slutt mellom to gode venner av oss i dag, og det gjør jo ikke dagen noe bedre! Det er det andre venneparet vårt som har gått fra hverandre på under en måned, og det er flere brudd overalt rundt oss nå føler jeg. Det er spesielt trist når man kjenner begge parter, og vet at det er flere venner som har det vondt. Uten at det er noens intensjon så blir man fort et slags mellomledd, og det føles ofte feil fordi man er venner med begge. Jeg vil gjerne kunne være en slik venn som man kan komme til og gråte på skulderen til når man trenger det, men i disse dager føler jeg meg ubrukelig på det området. Det er rett og slett fordi jeg er helt fjern pga trøtthet, ammetåke og mye som foregår rundt meg.
Apropo ting som foregår rundt meg så er jeg drittlei av oppussing! Selvom jeg ikke har gjort nesten noe av jobben selv så har jeg bodd i rot og kaos i snart ett år, og nå har jeg fått nok! Tror kanskje jeg må få sagt det til Martin, ellers går jeg snart berserk her.. Han forstår nok hvis jeg bare får sagt det til han.
Antageligvis så skyldes det dårlige humøret mitt oppførselen til Milla i går kveld. Jeg merker at jeg ikke liker å skylde på henne, men i går skulle hun virkelig gjøre alt det motsatte av det jeg sa. Hun måtte tilogmed på rommet sitt en gang, som "straff" for å ikke høre på meg, og det er ikke ofte! Vanligvis holder det med å true med det, men i går var det visst ikke nok. Hun hadde nok ikke sovet mye i barnehagen tenker jeg. Får trøste meg med at hun stort sett er kjempesøt!
Huff, sorry, nok syting for i dag! 
Jeg skal kanskje få besøk i kveld, så da blir jeg forhåpentligvis meg selv igjen..
Håper dere har en bedre dag enn meg!

PS: Jeg har forresten én god nyhet å dele da! 
Magnus har smilt til meg flere ganger i dag! 
(Det er første gang)

For de som ønsker å vite noe om meg, dere andre kan jo bare la være å lese videre :)

Stjal denne fra søte Monica, men leste ikke hennes svar først, bare slettet det hun hadde fyllt inn, litt gøy å se etterpå om vi har noen svar til felles :)

40 ting om meg

1. Tre ord om meg: Mamma, kjæreste, datter
2. Det første jeg gjør om morgenen er: å våkne
3. Når jeg hører på radio blir jeg: sliten av all reklamen
4. Jeg gleder meg til: å dra på ferie igjen en gang
5. Klesskapet mitt er fullt av: rot
6. Når jeg skal pynte meg: finner jeg aldri noe jeg liker i skapet mitt
7. Sminke er: nødvendig
8. Første gang jeg var full var jeg: sikkert ufordragelig, ikke gammel nok, men eldre enn de fleste andre (17 år, hvis jeg husker rett)
9. Jeg føler meg mest sexy når: det er mørkt
10. I kaffebaren bestiller jeg: ingenting, eventuelt vann
11. I baren bestiller jeg: for øyeblikket vann, ellers tyrker
12. På fest finner du meg: edru/bak rattet
13. På nattbordet har jeg: mye skrot, for øyeblikket; en bikinioverdel, sparebøsse laget av Jack Daniels eske, ammeinnlegg, lampe, lypsyl, paracet, fluortabletter, gulpeklut, stort glass med vann, hårspenner, hårstrikk..... (nei, jeg har ikke et stort bord!)
14. Jeg kan ikke leve uten: barna mine, mannen min, venner og familie
15. Barn er: morsomme
16. Om natta: prøver jeg å få sovet litt
17. I veska har jeg: veldig mye; bleier og klesskift i to ulike str., gulpekluter, nøkler, lommebok, lypsyl, mobil......
18. Trening er: digg
19. Politikk er: kjedelig
20. Kjærlighet er: fantastisk
21. I høst skal jeg unne meg: en kveld uten barn, kanskje med Martin, musikk, noen gode venner og noen drinker
22. Alle jenter burde: synge/danse
23. Alle gutter burde: spille gitar 
24. Jeg er dårligst til: å lyve
25. Jeg er flinkest til: å nevne dårlige ting om meg
26. Jeg simpelten elsker: Martin, Milla og Magnus
27. Det mest ulovlige jeg har gjort: vil jeg ikke snakke om, heller ikke tenke på
28. Jeg beundrer: alenemødre, gode skuespillere og musikere
29. Det beste jeg vet er: Martin
30. Min verste uvane er: neglbiting
31. Jeg er medlem i: liberoklubben
32. Jeg tror på: tilfeldigheter
33. Du visste kanskje ikke at jeg er: glad i nugatti
34. På skolen var jeg: en freak/outsider
35. Som venn er jeg: grei nok håper jeg
36. Når jeg har fri: er jeg stort sett hjemme med familie, eller omgås venner
37. Jeg brenner for: musikk og film
38. Om 5 år har jeg: en syv år gammel datter og en fem år gammel sønn! 
39. Om 10 år er jeg: 33 år, gift med Martin, mamma, musiker?
40. Det er lov å lyve hvis: det er for å skåne noen, uten at det skader noen andre

Dette var kanskje ikke så interessant for dere å lese,
men jeg lærte vel kanskje noe nytt om meg selv? 
Njei.. Egentlig ikke...

onsdag 11. august 2010

Barn og sykdommer

Dagene mine består for øyeblikket stort sett av tolkning av symptomer.
Milla har hatt utslett og begynnende øyekatarr de siste par dagene, mens Magnus har slitt med kolikksymptomer, låsning i nakken, utslett og feber. Det nyeste er at Milla kastet opp to ganger på vei til/i barnehagen i dag, så Martin måtte bare hente et klesskift der og dra hjem igjen med Milla.
Utslettene på begge skyldes nok mest varmen, men man blir jo på vakt med en gang - "hmm.. kan det være vannkopper? eller røde hunder? eller noe annet? klør det? gjør det vondt?". Man kan bli gal hvis man leser på nettet om dette, men sannheten er at det ikke virker som utslettet plager noen av dem, så det er nok ikke noe farlig.
Kolikk er noe møkk! Det kan jeg skrive under på. Det blir mange søvnløse timer om natten, Martin ender ofte opp med å sove på gjesterommet (det er ikke noen vits at begge blir stuptrøtte dagen derpå!) og jeg får nesten øresus av all skrikingen.
Låsningen Magnus har i nakken (såkalt KISS) gjør at det er nærmest umulig å bære han med en arm, for han bøyer seg konstant bakover. Og til tider er det ytterst nødvendig å ha en hånd fri, med tanke på at man har en til å passe på. Løsningen blir enten å måtte legge fra seg Magnus (noe som gjør at han begynner å gråte igjen), ha han i bæresele (som er ganske tungt for en sliten mor) eller måtte la Milla vente (noe som ofte gjør henne fortvilet).
Magnus har heldigvis ikke feber lenger og det virker som vi fikk kvelt øyekatarren til Milla før den rakk å utvikle seg, men det er i tider som disse at man virkelig får testet forholdet mellom oss to "voksne". Man har selvfølgelig sine dager som man helst bare har lyst til å låse seg inne på rommet i en uke og bare være i fred, men jeg synes vi er flinke til å ta vare på hverandre. Vi forstår hverandres behov og støtter hverandre når det trengs. Vi sover "på skift", bysser "på skift", spiser "på skift" og tar litt pause fra skrikingen "på skift".
Det skal nevnes at jeg ikke bebreider Magnus (eller Milla) for noe av dette, det er jo en grunn for at han gråter hele tiden! Det er ikke godt å tenke på at barnet ditt ikke har det bra! Forhåpentligvis blir siste kiropraktortime (i morgen) en mirakelkur og vi lever lykkelige i alle våre dager, men vi får nå se på det. Har ikke noen store forventninger til at det skjer, men jeg håper han kan få det bedre snart, for alles skyld.
Milla har ikke kastet opp mer i dag, så det virker ikke som at hun er voldsomt syk og i natt får hun overnatte hos bestemor og bestefar, så hun er nok i himmelen tenker jeg :)

Som dere kanskje forstår utifra dette innlegget så har Milla begynt i barnehage igjen. Hun har startet i en ny avdeling med de barna som skal starte i hennes nye barnehage som åpner i vinter. Det er mest ettåringer i den nye avdelingen hennes, men hun har et par stykker på sin egen alder også, og i vinter flytter hun opp ett hakk. Det er nok litt vemodig for Milla å bare ha nye barn og voksne å forholde seg til, for hun har blitt så glad i de som var på avdelingen hennes tidligere, men hun kommer nok raskt til å begynne å ramse opp alle de nye navnene i stedet. Akkurat nå går det mest i "Ragna, Frida, Yesha, Tina, Sami, Ingrid, Marte, Beret, Hilde, Mona.....", og det forviller seg innimellom inn "bestemor, bestefar, Garne, Janke, farfar....", når vi snakker om barnehagen. 
Men med barnehagestart kommer smitten....

tirsdag 10. august 2010

Hvordan ser din beste Spotify liste ut?

Jeg har lyst på tips om hva jeg bør teste ut av musikk.



Min yndlingsliste på Spotify, kalt "Digg musikk", er fyllt med musikk av følgende artister/band:

John Mayer (min absolutte favoritt)
Muse (beste band jeg noensinne har sett live)
Imogen Heap (må sjekkes ut!)
Pearl Jam
Five for fighting
3 doors down
Jason Mraz
Jamie Cullum
Michael Bublé
Death cab for cutie

Og en/noen få sanger fra følgende artister
A fine frenzy
Regina Spektor
Joshua Radin
Sara Bareilles
Christophe Beck
The Cardigans
Band of horses
The Wreckers
The Fray
Colbie Caillat
David Gray
Jose Gonzalez
Kurt Nilsen
Stacie Orrico
Biffy Clyro
Damien Rice
Sia
Vanessa Carlton
Aretha Franklin
Nina Simone
Court Yard Hounds
Milow
Lena

Hvordan ser din beste spilleliste ut?

330 kroner!

Det lønner seg å pante flaskene sine! Har nettopp stått på Rema 1000 og pantet to handlevogner og fire poser fulle av flasker. Det tok vel omtrent en halvtime å få pantet alle flaskene, men det var det verdt! 330 kroner rikere ble jeg, selvom man føler seg som en alko- og brusoholiker mens man står der og får masse blikk fra de rundt. Kjente jeg var litt flau, spesielt når jeg var for kjapp, og automaten begynte å hyle, eller når jeg faktisk klarte å fylle hele automaten så det sto at den måtte tømmes før man kunne legge på mer. Jeg for min del har ikke drukket noe alkohol siden...... hmm... tidlig på høsten 09, og jeg foretrekker vann framfor brusen også, så mitt bidrag til panten var nok ikke stort!
Målet mitt nå er at vi kan pante litt og litt, ikke la det hope seg opp så mye, så jeg slipper å føle meg så teit neste gang.




Fant en morsom gammel pantereklamefilm med noen damer i badstuehttp://www.pant.no/

VG Nett i dag skriver de om hvordan du kan få en bedre privatøkonomi, dette er mitt tips :)

lørdag 7. august 2010

Wuhuu!

YEY! Søte jenta mi Live er tilbake fra ferie! Long time, no see!

Gleder meg til å leke med deg jenta mi!

tirsdag 3. august 2010

Blogging, lille M og minste M

Må bare unnskylde (til de få som bryr seg) at jeg er så slapp med bloggingen om dagen.
Milla har hatt ferie i tre og en halv uke fra barnehagen, og like lenge har vi hatt lille Magnus hos oss, så jeg har nok å gjøre om dagen, for å si det sånn.
Storesøster er kjempeflink og snill mot lillebror, det gjør selvfølgelig den nye livsstilen som tobarnsmor mye lettere. Det faktum at Martin har vært hjemme de siste ukene har også bidratt ekstremt mye!
Det som har gjort det litt verre er at jeg har hatt brystbetennelse (bra nå) og Magnus har trolig kolikk eller noen låsninger. I morgen tror jeg en litt enklere tilværelse starter for da skal Milla få starte i barnehagen igjen (åh, som hun gleder seg!!), og vi skal til kiropraktor med minste M. Håper på mirakler, for nå er det to trøtte foreldre i huset her :) Det hører vel med..
Ellers har vi det bare fint og flott og fantastisk! På dagtid er Magnus skjønn og Milla er suupermorsom!
Hun har kommet virkelig godt i gang med skravlingen, vet ikke helt hvem hun slekter på der? Hehe :)
I går var Helene barnevakt for oss en stund - Tusen takk jenta mi! Kjempesnilt å stille opp midt i flyttinga!
På ettermiddagen hadde vi kjempekoselig besøk av Monica og Teo. Milla og Teo er fortsatt som søsken når det kommer til vennskap, leking og krangling. Morsomt å se på, men Milla var nok rimelig overtrøtt før hun fikk tatt seg en hvil, for da var hun ikke så snill med stakkars Teo. Alt var bare MINMINMIN! Etter en sovepause var Milla og Teo gode venner resten av kvelden. Vi fikk alle spist god middag sammen også dro de hjem. Takk for en koselig dag :)
Bloggingen blir nok litt mer aktiv igjen når Milla er tilbake i barnehage og Martin tilbake på jobb, for med en nyfødt baby er det jo mest soving, spising, bleieskifting og kosing.
Kommer plutselig tilbake!