torsdag 26. august 2010

Den første venninnen

Jeg vil fortelle dere om den første venninnen min. Hun har alltid vært "bestevennen" min, men jeg føler det er litt feil å kategorisere vennene mine slik nå. Uansett så vil jeg fortelle litt om denne jenta, som alltid har betydd så mye for meg. Det blir nok litt fram og tilbake i tid, noen gladhistorier og noen triste, men når man har vært gjennom så mye sammen blir det fort sånn.
Vi møttes omtrent da jeg ble født, for foreldrene våre har alltid vært gode venner. Anne, moren til Siri-Mette, var dagmammaen min en periode når jeg var rundt ett års alderen, og vi to jentene utviklet fort et godt vennskap. Siri-Mette er ett år eldre enn meg, og noen ganger i løpet av vennskapet vårt har vi nok merket det. I tillegg var jeg veldig naiv og barnslig da jeg var yngre (velger å tro at jeg ikke er det nå), så det har nok ikke alltid vært like lett for Siri-Mette å omgås meg. Men hun har vært tøff, for vi har holdt på vennskapet vårt hele tiden, noe som har betydd ekstremt mye for meg. Vi har virkelig gått gjennom tykt og tynt sammen. Nå har det seg sånn at jeg har ekstremt dårlig hukommelse, så jeg husker nok bare visse hendelser, men jeg skal prøve å fortelle noe av det jeg husker i hvertfall. Uansett får jeg ikke fortalt alt for det er jo et helt liv det er snakk om!
Nyttårsaften har vi nesten alltid feiret sammen med pakkelek, synging osv. Ett år var vi på fest hos foreldrene til Siri-Mette og mange av gjestene danset. Jeg var nok i starten av tenårene og hadde fått champagne, med minimalt med alkohol oppi. Det kan godt hende at det var champagnebrus, men jeg var uansett overbevist om at jeg var beruset (antagelig var det bare blitt litt mye sukker på meg denne kvelden). Siri-Mette og jeg gikk ut på dansegulvet og danset. Etterhvert la jeg merke til at en av de litt eldre karene gjorde masse morsomme bevegelser (typisk discodans) og jeg trodde jo selvfølgelig at han tullet, så jeg lo og hermet etter han. Etterpå fikk jeg en skjennepreken av Siri-Mette, for han var nok bare en litt dårlig danser.
Hver gang foreldrene våre var på fest hos naboene hennes øvde vi halve kvelden på danser eller sanger også gikk vi over dit og framførte det for dem. Det husker jeg at var superspennende, og jeg husker at jeg syntes Siri-Mette var kjempeflink! Stort sett når vi "lekte sammen" gjorde vi det samme, lagde egne danser, sang og komponerte våre egne melodier ved pianoet.
Hun startet å spille fløyte i korps, og det gjorde jeg også - ett år etter henne. Der hadde vi utrolig mye moro, mye takket være en helt fantastisk dirigent, Rune. Dette var ikke som mange andre skolekorps, vi hadde det bare gøy! Siri-Mette fortsatte med syngingen også, og etterhvert utviklet hun et supert talent. Både hun og jeg sang ofte på korpsforestillinger, og jeg beundret fortsatt hvor flink hun var. Jeg var mest fokusert på fløyta, mens hun satset mer på sang. I korpset fant Siri-Mette seg fort en annen venninne også, Helene. Jeg husker jeg var mye sjalu på dem en periode, for de gikk i klasse sammen og utviklet et kjempefint vennskap seg imellom. Jeg sendte en gang Siri-Mette en stygg mail angående dette, for tøff som jeg er så har jeg aldri taklet muntlige konfrontasjoner så godt, jeg skriver heller. Det skal sies at Helene og jeg også har utviklet et helt spesielt vennskap nå, og det hadde egentlig vært naturlig å fortelle om henne i dette innlegget også, men jeg får skrive om henne en annen dag, ellers blir det nok et alt for langt innlegg. Stakkars Siri-Mette må vel ha følt at jeg ikke tillot henne å ha andre venner, og jeg var nok litt eiesyk en periode. Jeg kan allikevel bare huske én gang vi har vært uvenner i mer enn noen timer. Da vet jeg at Siri-Mette var kjempefortvilet fordi jeg ikke ville snakke med henne og det endte vel med at mødrene våre ordnet opp for oss (hvis jeg ikke husker helt feil?).
Hun startet på musikklinja på videregående, og det gjorde jeg også - ett år etter henne. Hun med sang som hovedinstrument, jeg med fløyte. Man skulle kanskje tro at jeg gjorde alt dette for å herme etter henne, men jeg tror nok at vi har hatt en ganske fin balanse sånn sett, og har fulgt våre egne drømmer.

Eneste gangen jeg har kjent beina mine bli som géle/forsvunnet under meg er en gang telefonen ringte og jeg hørte Siri-Mettes gråtende stemme i andre enden. Først og fremst er hun ikke en som gråter uten grunn og det hun fortalte meg satte på to sekunder igang en tankerekke som jeg er glad at jeg ikke trengte å sette ut i livet. Ordene var "mamma og pappa har vært i en bilulykke". Tårene kom. Bena forsvant. Tankene var "åh nei!", "hva skjedde?", "er de døde?", "hva skal vi gjøre nå?", "skal Siri-Mette flytte til oss?"... Jeg rakk ikke å fullføre tankerekken, og fant heldigvis fort ut at selvom det var dramatisk så overreagerte jeg nok litt. Foreldrene hennes hadde vært i en bilulykke, men takket være at Jan Arne, faren til Siri-Mette, var flink bak rattet, hadde de kommet fra det med livet i behold. Bilen var totalvrak, foreldrene hennes var skadd og når jeg snakket med Siri-Mette visste hun ikke hvor alvorlig det var. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den følelsen. Å tro at en av menneskene du setter høyest i livet kanskje har mistet de viktigste personene i livet sitt. Man føler seg hjelpesløs, tom... Det var helt grusomt!

Nå har vi gått våre egne veier, Siri-Mette har funnet sitt kall som barnevernspedagog og jeg er først og fremst mamma. Vi lever helt forskjellige liv, men har ikke vokst fra hverandre av den grunn.
Siri-Mette er personen man alltid kan komme til hvis man trenger å prate. Hun er morsom, medfølende, søt, snill, omtenksom.... jeg kunne fortsatt til i morgen med å skrive rosende ord om henne, for hun er en av de vakreste personene jeg vet om. Etter 23 års vennskap føler jeg at vi er nærmere hverandre enn noensinne, selvom vi bor tre timer fra hverandre og snakker sammen omtrent hver tredje uke. Kanskje er det fordi vi forstår hverandre så godt, eller fordi vi har blitt "voksne". Uansett så setter jeg umåtelig stor pris på henne!
Hvis du leser dette jenta mi - du er nydelig! Jeg elsker deg! <3

4 kommentarer:

  1. Fantastisk hyggelig Hanne:) Ole-Kristian

    SvarSlett
  2. Så utrolig koselig!:):)

    SvarSlett
  3. shit, jeg klarer så vidt å skrive 3 setninger om kompisen min.

    Veldig koselig altså :)

    SvarSlett
  4. Ikke noe problem for meg å skrive positive ord om vennene mine, for de er så gode ;)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!