lørdag 28. august 2010

Leger

Leger... Hva skal man si om dem?
Jeg synes det er grusomt å gå til legen. Det verste er at det alltid er en negativ årsak til at jeg skal dit (unntatt hvis det er en svangerskapskontroll da), enten har jeg vondt, er syk, ett av barna mine er syke osv. Når jeg sitter der og skal fortelle om hva som er galt så føler jeg at jeg sitter og syter over små bagateller. Og når legen skal svare så føler jeg at de bagatelliserer det jeg har mannet meg sånn opp til å fortelle dem. Jeg vet ikke om det er legens skyld, eller om det bare er jeg som oppfatter det sånn, men det gjør ofte at jeg kjenner tårene presse på uten at jeg ønsker at det skal skje. Ofte innebærer et legebesøk også ubehagelige og pinlige undersøkelser.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Jo, jeg har vært på legevakten i dag for å få en resept på antibiotika, for jeg har jo klart å skaffe meg brystbetennelse igjen. Trodde jeg. Den gang ei. To ganger tidligere har jeg hatt denne kjære, fine sykdommen som gjør vondt, skaffer meg feber med kuldeanfall og gjør meg kjempesliten.
Første gangen, omtrent en uke etter fødselen til Milla, hadde jeg 40 i feber i tre dager før jeg fant ut at det kanskje var på tide å dra til legen. Måtte til legevakten da også fordi det var helg. Mannen som undersøkte meg måtte selvfølgelig se og ta på de ømme brystene mine, og mente at den ømheten jeg følte ikke var "vond nok" til å være brystbetennelse. Derfor endte jeg opp med å bli sendt på sykehuset for å sjekke om jeg hadde en infeksjon i livmora. Det vil si at jeg måtte til gynekologisk undersøkelse. Legen som skulle undersøke meg var en mann, men ikke nok med det, han hadde også en "lærling" som satt og stirret inn mellom bena mine. UGH! De fant selvsagt ingenting, så det ble en antibiotikakur for å få vekk infeksjonen i kroppen min uansett hvor den befant seg.
Andre gangen, omtrent en uke etter fødselen til Magnus, gikk jeg til legen min. Han tittet på og tok på brystet mitt og skrev ut en resept umiddelbart på antibiotikakur. Ingen store undersøkelser.
Tredje gangen, i dag, dro jeg på legevakten for å få en ny resept på antibiotikakur. De stakk meg i fingeren (blodprøve), lot meg vente en stund også fikk jeg snakke med legen. Han ville selvfølgelig også se og ta på den vonde puppen, men igjen fikk jeg beskjeden om at det antageligvis ikke var brystbetennelse. Dette på grunn av blodprøven de hadde tatt, noe som tydeligvis gjøres hver gang noen har mistanke om slike betennelser, fordi det viser nivået av betennelsen (eller noe sånt) i kroppen. Hvorfor har ingen tatt en slik test på meg tidligere? Mulig at de gjorde det første gangen uten at jeg husker det, men hos legen min ble det i hvertfall ikke gjort. Nivået mitt var på 30, normalt er 10 og ved slike betennelser er ofte nivået oppimot 100. Derfor ble jeg bedt om å vente med å starte på en eventuell antibiotikakur, for Magnus sin skyld. Dette har jeg også fått andre beskjeder om tidligere. Det skal ikke være noe skadelig for barnet som ammes at man tar antibiotikakur, har jeg hørt, men denne legen fortalte meg at antibiotikaen jo går rett ut i melka.
Blir virkelig forvirret jeg. Er det ikke faste undersøkelser som alle leger må gjøre for å undersøke de ulike sykdommene? Uansett så kalte han det jeg har for melkefeber, og jeg skal se an hvordan det utvikler seg før jeg starter på noen kur.
Jeg snakket med Live tidligere i dag om hvor uheldig jeg har vært når det kommer til tester osv. Det blir alltid utslag på testene, men det feiler meg aldri noe når alt kommer til alt.
For eksempel da jeg gikk på ungdomsskolen. Alle barna fikk ta BCG, unntatt Hanne, for pirqueprøven ble noen millimeter for hoven (det rimte visst ikke). Jeg husker ikke antallet ganger jeg måtte ta prøven, men til slutt måtte jeg dra inn på sykehuset for å ta andre undersøkelser. For en stakkars tenåring med dårlig selvbilde var det ikke særlig gøy å måtte ta av seg klærne på overkroppen for å scanne brystet. Etter to år fikk jeg endelig ta sprøyta, og da hadde de enda ikke funnet noe galt med meg.
Etter Millas fødsel ble det tatt en celleprøve av meg, også hos gynekolog. Testen viste at det var celleforandringer, derfor måtte jeg til ny undersøkelse etter 6 måneder og deretter etter 1 år til. Siden jeg var gravid på tidspunktet for den siste undersøkelsen måtte den forskyves, så først i oktober får jeg tatt den prøven. Spennende å se om de finner noe galt med meg denne gangen. I hope not.
Etter to fødsler, amming, utallige undersøkelser av både bryst og underliv merker jeg at jeg ikke har den samme angsten for dette som tidligere, men jeg tror aldri jeg kommer til å bli vant til det. Jeg har vel bare akseptert at det er sånn det er.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!