onsdag 18. august 2010

Stakkars dame

Jeg leste nettopp på VG Nett om en 79 år gammel dame som har malt et landskapsmaleri på terrasseveggen sin for åtte år siden og nå har fått beskjed om at det skal fjernes.
Dette minner meg om hvordan det var der vi bodde tidligere. Egentlig var det et koselig nabolag og borettslag, men vi søkte om å få lov til å ha to katter og vi ventet og ventet og ventet på svar. Til slutt var vi nødt til å ta kattene uten at vi hadde fått godkjennelsen, fordi de ville blitt avlivet hvis vi ikke tok dem. I borettslaget var det mange katter og hunder, så vi trodde ikke det ville være noe problem. Siden kattene var så små måtte vi ha dem inne en periode, og vi håpet derfor at borettslaget ikke ville oppdage at vi hadde fått dem enda.
Etter tre måneder fikk vi til slutt svar. De hadde funnet ut at vi allerede hadde fått kattene og det virket nesten som at de ville straffe oss for dette, for vi kunne få beholde én katt så lenge den var inne og eventuelt ble holdt i bånd ute. Jeg husker at jeg gråt og gråt over dette, for hvordan skulle vi greie å velge én, når disse var søsken og trivdes så godt sammen og vi i tillegg var blitt så glad i begge? I tillegg ble jeg ganske sint, da alle andre fikk ha kattene sine ute.

Jeg skrev et langt brev til styret, og igjen ventet og ventet og ventet jeg på svar. Denne gangen kom det ikke noe svar og etter omtrent seks måneder til, på dugnad, kom styrelederen bort til meg og sa; "du har sikkert skjønt at dere kan få beholde kattene". Etter å ha følt meg uglesett så lenge så var det deilig å få vite dette, men hadde jeg sittet i styret ville jeg nok handlet litt annerledes.
Kattene trivdes dessverre ikke godt med å være inne og de sto ofte langstrakte på to bein og tittet ut på nabokattene som trasket rundt utenfor vinduet vårt. Etter en stund kom Milla til verden, og det ble for mye for oss i en liten leilighet. Etter å ha lagt ut flere annonser var det heldigvis noen snille mennesker som ville ha begge to. Jeg har fortsatt litt kontakt med den nye "mammaen" deres, og de har det veldig fint og nå har de endelig muligheten til å være ekte katter. For katter hører da til ute i skog og mark, er dere ikke enig?
En annen ting vi ønsket å gjøre var å sette opp en grind øverst i trappen utenfor huset vårt, fordi alle nabobarna brukte det som snarvei, men etter den forrige søknadsprosessen orket vi ikke å prøve engang.
Så hva er egentlig poenget med historien min? Jeg vet ikke helt. Men jeg skjønner godt kvinnens frustrasjon, for det er jo tross alt hun som bor der, så hvorfor kan hun ikke få beholde det kjære maleriet sitt?
Det er vel kanskje bare sånn det er å bo i et borettslag hvor demokratiet avgjør.
På den andre siden forstår jeg også at de ikke ønsker å gjøre forskjell på folk.
Forslag til henne - få en dyktig fotograf til å ta bilde av veggen, ram det inn og heng det opp på samme plass når de er ferdige med oppussingen. Det blir kanskje ikke like godt, men da har hun i hvertfall det samme motivet å se på etterpå. Lykke til!

Saken oppdatertes i dag på VG Nett, der var det bilder av noen håndverkere som gjorde jobben de var blitt satt til - male over det fine maleriet, ved siden av sto en trist dame.
Heldigvis rakk de å gjøre jobben med å få tatt bilde av veggen og det vil bli laget et lerret med motivet på til damen.

Ny oppdatering: I dag skriver VG at Reidun endelig får opp bildet sitt på veggen igjen. Dette fordi en snill mann valgte å hjelpe henne ved å lage en kopi som monteres på samme sted som maleriet var. Godt å høre at noen stiller opp!

5 kommentarer:

  1. Borettslag er ofte diktatur hvor hensynsløse kverrulanter og psykopater tar makta.
    Det kan være lærerikt å bo i borettslag i en periode: Dersom man klarer å forstå hva som virkelig skjer i borettslaget, så vil man lære åssen syke maktmennesker regjerer. Men det er farlig å bo et sånnt sted for lenge: Det er ikke plass til å ta hensyn til individer med spesielle behov.

    Borettslag preges også av store masser som ikke forstår hva som skjer, og generalforsamlingne styres av tilfeldigheter og av den som er flink til å manipulere.
    I borettslaget i Trondheim, var det 40 av 930 andelseiere som gadd å bry seg med å stille opp på GF for å hjelpe en stakkars gamling som sitter inne. Hadde 1 eller 2 til brydd seg, så kunne problemet vært løst.

    Historien kan lære oss at det kanskje finnes gamle og andre folk rundt oss, som kan trenge hjelp for å komme ut på tur og leve vanlig liv. Jeg håper det kommer noe godt ut av denne historien.
    Kanskje er det noen som kan ta henne med til Valdres?

    SvarSlett
  2. Kan ikke noen ta bilder av maleriene...og så lager man store fotografier av maleriene som man henger opp etter at rehabiliteringen er ferdig...!!! Så blir det nesten som før, bare at man ikke har malt veggen. Man må vel kunne ha bilder på veggen på verandaen sin :-)

    SvarSlett
  3. Hvem er det egentlig som sitter i slike styrer?...jo personer med et ønske om å bestemme over andre, maktkåte mennesker. Det at dette vedtaket ikke har blitt omgjort, er jeg helt sikker på at bunner ut i at noen føler et prestisjetap og "må" kjøre saken helt ut, koste hva det koste vil.

    SvarSlett
  4. Det er dessverre som Fjellape sier. Her er det fritt frem for å lage sitt eget lille Nord-Korea.

    SvarSlett
  5. Jeg er glad jeg ikke bor i borettslag lenger i hvertfall, men det må da kanskje være noen fordeler også? Der vi bodde var det veldig sosialt på godt og vondt, og det savner jeg litt!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!