tirsdag 28. september 2010

Kick Ass!

I går så jeg filmen Kick Ass for andre gang, og Martin for tredje gang. Filmen jeg trodde var en komedie, men som viste seg å være hardbarka action overrasket meg veldig positivt. Ikke at jeg tviler på Martins smak, men vi kan ha litt forskjellige meninger om filmer (og andre ting) til tider.
Kick Ass var i hvertfall en drittøff film som bør sees! Det er minst to scener som vil gi deg gåsehud, hvis du har samme smak som oss. Med karakterene Kick Ass, Hit Girl, Big Daddy og og Red Mist er det ikke ett kjedelig øyeblikk i denne filmen, og den er laget med en humoristisk undertone.



Anbefales!

mandag 27. september 2010

Needless to say

En koselig helg med Monica og Teo <3





Havarert

Mandagen har gått med på Havaristen-tur for Ellen Beate, Elida Mirén, Magnus og jeg. Havaristen er en butikk som selger varer fra konkurser, brann- og vannskader, lastebiler som har veltet og lignende. Det var første gang jeg handlet der, og jeg må innrømme at jeg gikk litt berserk.
Ellen Beate og jeg møttes hjemme hos henne. Etter en god havregrøtfrokost og en liten hvil stablet vi oss ut i bilen. Hun jobber som dagmamma for en nydelig liten jente på snart ett år, Elida Mirén. Det var litt av et prosjekt å få plass til to store vogner inni bilen min, men det gikk dét også! Takk pappa (nå burde det vel stått "Gud" eller noe, men det var tross alt faren min som gav oss bilen) for vår Volkswagen Passat! Med én vogn oppå den andre, og med vognbagen til Magnus mellom baksetene baki, kjørte vi avgårde. Vi måtte en svipptur hjemom meg for å hente bankkortet mitt - trodde jeg. Da jeg kom opp på kjøkkenet til benken der kortet lå i går oppdaget jeg til min forbauselse at det ikke var der. "Nå har Martin tatt det igjen", tenkte jeg, og holdt nesten på å ringe han da en tanke slo meg. Vi var jo på Shell i går, og da hadde jeg tatt med bankkortet i lommen på skinnjakken. Jeg så nedover meg selv, kjente på lommen og kjente et firkantet smalt kort i jakkelommen. Tåpelig at jeg skal være så surrete! Kan vel skylde på både ammetåka og stoffskiftet mitt....
Jaja, vi kom oss i hvertfall avgårde og kom omsider til Enebakk. Butikken falt veldig godt i smak hos meg, og vi tilbrakte faktisk nærmere tre timer der! Vi startet med å ta en handlekurv på deling, deretter hentet Ellen Beate en liten handlevogn. Etterhvert begynte den også å toppe seg, og jeg gikk å hentet en stor handlevogn. Vi delte opp varene våre og tilslutt var begge handlevognene nesten helt fulle. Selvom det er mye billige varer der, ble det ikke en billig tur, men nå er skapene fulle av god mat som jeg gleder meg til å gomle :D
Havaristen anbefales for dere som ikke har så tykk lommebok, som liker salg og ikke bryr seg så mye om at utsiden av varene er litt skadet.
Det er tross alt innsiden, eller det inni, som telles!

lørdag 25. september 2010

Makan til frekkhet!

Jeg har glemt å fortelle dere at jeg var på butikken her om dagen. HÆ!? tenker dere vel nå. Det MÅ jeg jo dele med dere! Neida, det var det som skjedde på butikken jeg ville fortelle :)
Etter å ha handlet ferdig, betalt for matvarene mine og begynte å pakke ting ned i plastposene mine oppdaget jeg plutselig at melkekartongen min var borte. Jeg tittet litt rundt kassa, sjekket om den lå på andre siden av rullebåndet osv, men den var long gone.
Damen som pakket ned varene sine på andre siden fikk det plutselig veldig travelt da hun så at jeg begynte å lete etter noe. Hun fortet seg avgårde uten å se seg tilbake. Jeg spurte kassafyren om jeg hadde betalt for en melk, og det svarte han bekreftende på. Jeg kastet et lite blikk etter damen som hastet avgårde. Han forsto fort hva som hadde skjedd og fortet seg å si "gå og hent deg en ny en du". Han var nok litt redd for at jeg skulle lage en scene foran alle de andre kundene.
Makan til frekkhet sier jeg bare! Hun STJAL melka mi! Er det mulig?
Jeg kunne aldri funnet på å anklage henne for noe, men fy søren så komisk! Håper den smakte!
HAHA!

fredag 24. september 2010

Menneskets beste venn

En familiehund ble på søndag skutt av en bonde som fryktet for livet til sauene sine. Det var en jente på 9 år, Krystal, som eide schæferen Fredde. Jeg vet alt om hvordan det er å elske sitt husdyr som om det var en søster (eller i dette tilfellet en bror), så jeg kan forestille meg at dette må være helt grusomt for den stakkars jenta.
Hvorfor tar vi så lett på livet til hunder og katter? De er levende skapninger akkurat som oss, med følelser og personlighet.

Gjennom oppveksten min var jeg så heldig å ha verdens beste hundevenn - Tinka.
Vi fikk henne da jeg var tre år, og Tinka var valp. Jeg husker selvfølgelig ingenting av det, men jeg husker å ha hatt mange fine stunder gjennom årene.
Hun var like spent som oss da det var juleaften, og fikk lete fram sine egne gaver. Noen ganger gikk det litt hardt for seg, men så lenge det var noe spiselig i pakken hennes så fant hun den så lett som bare det. Hun var et ekte matvrak og yndlingsretten var medisterpølseskinn :)
For meg var Tinka like viktig som alle andre i familien min, og hun ble behandlet som om hun var et menneske. Hun fikk sitte i stoler, fikk mel på nesen når vi bakte og kledde seg ut sammen med oss.
Noe jeg likte veldig godt når jeg var yngre, var å telte i hagen vår. Men uten Tinka turte jeg ikke. Derfor var hun alltid med, hun hadde sin helt egen madrass i teltet og jeg var ikke redd i det hele tatt! Når vi var på ekte telttur hele familien fikk Tina sitt helt eget telt.
Da jeg hadde vanskelige perioder var det deilig for meg å ha noen å snakke med, en som aldri dømte meg, alltid ga meg en skulder å gråte på og bare var der med meg. Hun merket det med en gang noen var lei seg, og kom med en gang bort for å trøste.
Da Tinka ble eldre begynte helsa hennes å skrante, men vi fikk 15 fine år sammen. Den siste dagen i hennes liv glemmer jeg nok aldri. Faren min og jeg dro til dyrlegen fordi hun var blitt veldig dårlig. På det tidspunktet hadde hun bodd på badet vårt lenge, fordi hun ikke klarte å la være å tisse inne, og de siste dagene gikk hun bare rundt og rundt i ring, noe som tyder på hjerneskade.Jeg skjønte at vi ikke kom til å få ta henne med hjem igjen. Vi gikk en tur utenfor dyrlegekontoret, og jeg husker jeg knakk sammen. Da vi kom inn til dyrlegen ble hun undersøkt, og det ble fastslått at hun ikke hadde det noe godt lenger. Tinka fikk mange hundekjeks, som hun slukte med glede, og dyrlegen satt en sprøyte på henne. Jeg holdt hodet hennes og kunne kjenne hvordan det ble tyngre og tyngre og til slutt var hun bare borte. Det er nok det tristeste jeg har vært med på, men jeg er glad jeg var der.
Vi fikk et kondolansekort av familien til Siri-Mette like etterpå, med et bilde av en hund som lå og sov, med masse hundekjeks rundt seg. Valget av kort kunne ikke vært mer perfekt.

Jeg fikk sjansen til å si hadet til min hund, i motsetning til Krystal. Hun fikk revet vennen sin ut av livet, brått og brutalt. Urettferdig kaller jeg det!
Hvil i fred, Fredde!

torsdag 23. september 2010

Leger - del 3

Endelig fikk jeg vite hva som feilet meg, etter uker med håpløse og slitsomme symptomer. Jeg har jernmangel og postpartum thyreoiditt (liker du ordet? Det betyr at jeg har svingninger i stoffskiftet mitt). Jernmangel er ganske vanlig etter fødsel, spesielt når man mister så mye blod som jeg gjorde (mellom 1,2 og 1,5 liter). Det gjør at jeg nesten alltid må sette meg ned igjen, eller støtte meg på noe, når jeg reiser meg opp, fordi jeg blir så svimmel. Noen ganger svartner det helt for meg (på nippet til å besvime) og jeg har også opplevd at det smalt i hodet mitt og deretter kjente masse prikking i armene mine og leppene en god stund etterpå. Jeg blir slapp, trøtt og sliten, får hodepine og tør nesten ikke å bære rundt på barna mine.
Stoffskiftet mitt gjør at jeg hele tiden er varm, sliter med konsentrasjonen, får humørsvingniger, er irritabel, skjelver på hendene, får skjelveanfall, har høy puls, føler meg utmattet og går ned i vekt (det siste plager meg ikke så mye nå etter fødselen).
Sist jeg var hos legen sjekket han pulsen min, den var på 100, uten at jeg hadde gjort mer enn å sitte på venteværelset og deretter sitte på legekontoret. I følge legen tilsvarte den pulsen rask gange eller jogging. Da er det ikke rart jeg ikke orker noen verdens ting! Prøvde nettopp å ta litt klesvask og rydde litt, men det førte til at jeg hørte hjertet mitt banke noe voldsomt i hodet, og jeg fant ut det var best at jeg satte meg ned igjen.
Men det som er fint er at det vanligvis går over. Akkurat nå har jeg høyt stoffskifte, mest sannsynlig vil det bli lavt for å så stabilisere seg. Det kan gå over et halvt år før dette skjer, så jeg får vel smøre meg med litt tålmodighet. Skal på oppfølging hver tredje uke. Når/hvis stoffskiftet blir lavt kan jeg vente meg følgende: dårlig hukommelse, depresjoner, forstoppelse, muskelkramper, frysninger, struma og utmattelse. Gleder meg, må jeg si! Da synes jeg heller det kan være som det er nå. Nei, nå lyver jeg litt. Jeg har lyst til at jeg skal bli bra, slik at jeg kan ha all verdens energi å bruke på småtrollene mine!
Ha en fin dag!

Motivasjon og bilkjøring

Noe av det første man lærer om når man studerer ledelse er virkningen av sanksjoner. Sanksjoner er en reaksjon på oppførsel, altså ros eller ris. Det hjelper ikke å bare kjefte, man må også fokusere på det positive folk gjør for å motivere de. Dette er noe man oppdager fort når man blir forelder også.
Hvorfor ikke bruke det mer når det kommer til lover og regler i samfunnet? Gi folk belønning når de gjør noe bra - kjører i passe fart med riktig avstand til bilen foran, blinker med blinklyset i rundkjøringer, respekterer høyreregelen osv. Jeg tenkte på dette i dag da jeg kjørte hjem fra barnehagen. Det er kanskje vanskelig å sette dette ut i virkeligheten, men det var en tanke som slo meg. Nå man har fartskontroll - hvorfor ikke bare stoppe et par biler som kjører riktig og gi dem en klapp på skulderen?
Jeg hadde trengt dette innimellom, for man irriterer seg alltid over disse bilistene som alltid ligger gnidd oppi rumpa på bilen din, aldri blinker og viser hvor de skal og kjører forbi på ulovlige steder, for det virker som at de aldri blir tatt! Da hadde det vært godt å få litt ros innimellom for at man faktisk prøver å overholde fartsgrensa og ikke lar andre pushe deg.
Som sagt - bare en tanke.

onsdag 22. september 2010

Dagens musikk - Madcon Glow

Monicas innlegg minnet meg om denne, som fortsatt gir meg gåsehus og tårer i øynene.





Rykker det i rockefoten din?

Hva skjer?!

"Åh, nei!" er det første jeg tenker når jeg leser overskriften i denne artikkelen. Når skal det bli en pause i slike tragiske saker?
Denne uken ble det funnet fire døde personer i en bobil, dette var en familie som hadde deltatt på et arrangement på Ekeberg og trolig har omkommet på grunn av en gasslekkasje. Mens politiet lette etter en savnet mann på Oppegård ble det funnet en ung kvinne død i Gjersjøen (mannen ble senere funnet i god behold). Nå er det full drapsalarm fordi en dame og ett barn har blitt funnet døde i Oslo.
Hva skjer med verden? Jeg er så lei av å lese om bilbomber, terrortrusler, drap og ulykker! Hva med å gjøre noe bra for hverandre i stedet?
Har du gjort en god gjerning i dag?

Oppdatering: Drapene på Mortensrud i Oslo hadde en mor og hennes 14 dager gamle baby som ofre. Det gjorde vondt i hele meg da jeg leste dette! Jenta (9) som ble funnet i Gjersjøen var også hennes datter! Ikke nok med det; Faren (den mistenkte) etterlyses nå med fullt bilde fordi også deres syv år gamle datter er savnet!

Ny oppdatering: Mannen og den siste datteren ble funnet døde i Gjersjøen de også, etter lang leting.
Det er altfor mange som blir berørt i en slik tragedie, tenk på alle klassekameratene til 7 og 9 åringene, kollegaer, venner, familie.....Sender mine varmeste tanker til alle de pårørende.

Jeg vil nevne at jeg har fått mange kommentarer på denne bloggen, med bemerkninger om at det måtte være "en muslim, eller ny landsmann" som utførte en slik handling. Dette er i mine øyne uvesentlig og ikke riktig, og har dere ikke noe bedre å si om denne saken, så trenger dere ikke legge igjen noen kommentar. Jeg har valgt å sile ut de aller verste kommentarene, men la dere se noen som jeg også mener er i overkant. Poenget er at det ikke har blitt opplyst av mediene hvorvidt denne mannen har en religion, han har vært i landet siden 1991 (jeg trodde det var 1999 da jeg kommenterte sist) og det interessante og forferdelige i denne saken er at det er kanskje en far som har drept hele familien sin!

Enda en oppdatering: Er det sikkert at det er faren som har begått mordene? Han er død selv, og er funnet samme sted som to av døtrene sine. Jeg vet ikke, men før politiet har bevist at det faktisk er han så synes jeg vi skal være forsiktig med å angripe han som person. I denne artikkelen virker det ikke som VG er helt sikre lenger, og det samme gjelder på TV2 sine sider.
Jeg har nå 15 kommentarer i søplekassen min som er helt og holdent upassende i denne saken. Ikke gi meg flere slike er dere snille. Det er en fin kommentar som er skrevet av en person som kjente familien, den bør dere lese.

I dag skriver VGnett at moren døde av kvelning, faren og de to eldste døtrene av drukning, men spebarnet har de ikke klart å finne dødsårsaken til enda. Stusser på at faren også er død av drukning, for det er en veldig vrien og fæl måte å ta livet av seg selv på, men det er jo selvfølgelig mulig det og. Kommer fortsatt ikke over hvor grusom denne saken er.
Dere burde lese denne bloggen, er så enig i det hun skriver, og den rørte meg veldig.

VG vet å formulere seg, overskriften i dag var "Mistenkt drapsmann jobbet på politihuset". Han jobbet som renholder, i motsetning til det de fleste tror når de leser en slik overskrift. Politiet ønsker ikke å opplyse om dødstidspunktet, og motivet er fortsatt uklart.

Tannlege

Nå er jeg ferdig hos tannlegen for denne gang. Første gang jeg var der fikk jeg beskjed om at jeg hadde ett stort hull og to små og jeg fikk et prisoverslag på omtrent 2100 kroner. Det syntes jeg at var passe mye, og ikke så galt.
Årsaken for at jeg tok meg turen dit var ekstrem ising i tennene, noe jeg fikk vite at skyldtes syreskader. Bare å fikse én tann for dette kostet 300,-, det vil si at jeg brukte 600,- totalt for begge tennene. Denne gangen orket jeg ikke ha vondt mens jeg borret, så jeg valgte å ha bedøvelse for dette, det kostet 100,- og jeg måtte i løpet av de forskjellige timene ha tre stykker. Da var vi allerede oppe i 900 kroner.
De brukte en hel time på meg den første dagen, og regningen kom da på 1100,-. Dag to kostet meg 2010,- og siste dagen kostet 700,-. Altså må jeg trolig ha misforstått hva hun sa angående prisen, for totalt ble det jo 3810 kroner! Billig er det i hvertfall ikke! Sånn går det når man slurver med tannpussing og går til tannlegen hvert fjerde år. Verre gikk det med denne karen som VG skrev om i går.

Liker bleiekrigen

Som tobarnsmamma blir det en del bleieskift i løpet av en dag. Ti ganger når begge er hjemme er nok ikke en overdrivelse. Milla begynner dog å bli flinkere på potten og i helgen skal vi prøve å kjøre bleiefritt hele dagen.
I dag var jeg innom Kiwi på vei hjem fra barnehagelevering. Jeg kjøpte omtrent 360 Firstprice-bleier til rundt 35 kroner (altså syv pakker). Det skal jeg ikke klage på! Det vil si at jeg kan vente en måneds tid før jeg trenger å kjøpe igjen, det er deilig det! Planen er vel egentlig at jeg skal lage et lite lager med bleier her, sånn at vi har nok til Magnus for en god stund framover. Prisene går vel opp igjen etter nyttår skulle jeg tro, så slå til nå! Prisen for en pakke med 48 bleier var 4,90 i dag.
Liker!
PSsst! Det er ganske mange bra tilbud på barnemat også nå :)

tirsdag 21. september 2010

Dagens smil - Autotune

T Pain viser Ellen DeGeneres hvordan man bruker autotune.


Regines bok

Jeg begynte for noen uker side å lese Regines bok - En ung jentes siste ord. Den er gitt ut etter hennes eget ønske da hun døde av leukemi, i en alder av 18 år. Hun begynte å skrive blogg noen måneder etter at hun fikk diagnosen akutt leukemi, og boka er satt sammen av alle hennes blogginnlegg, bilder, kommentarer på innleggene, notater fra dagbøker og lignende. Det siste innlegget hennes er skrevet noen få dager før hun døde.
Så langt har jeg lest en kvartdel av boka, og jeg har allerede både ledd og grått av det hun skriver. Hun var ikke bare en dyktig skribent, men også utrolig flink til å ta bilder. Hun forteller om dagene sine med vonde og ubehagelige undersøkelser, cellegiftbehandlinger, benmargstransplantasjon, venner som taklet situasjonen hennes dårlig og hvor vanskelig det var å godta situasjonen hun var i.

Jeg har som sagt ikke kommet veldig langt i boka, men Regine har allerede fått beskjed av sykehuset om at hun ikke kommer til å få mer behandling der. Hun hadde allerede fått én benmargstransplantasjon og det var ikke sikkert at kroppen hennes vil takle flere slike behandlinger. Selvfølgelig er dette vanskelig for henne å godta, da hun selv tror at hun kan greie det og hun mener det er for tidlig å bare gi opp. Det hun syntes at var verst var at familien og vennene hennes kom til å sitte igjen med sorgen når hun forsvant.
VGnett skrives det i dag om at boken skal gis ut i utlandet også. Dette synes jeg er veldig ålreit, da jeg tror alle kan lære veldig mye av å lese denne boken.
Regine var veldig opptatt av at bokinntektene skulle gå til kreftsaken. Derfor har omtrent 200 000 kr av bokinntektene gått til nettopp dette. En annen sak hun var opptatt av var at folk må bli flinkere til å gi blod og ikke minst benmarg/stamceller. For å lese mer om hvordan du kan gjøre dette kan du gå inn på disse sidene: Blodbanken og Benmargsgiverregisteret. Så snart jeg er ferdig med amming skal jeg gjøre begge deler. Visste du at man ikke trenger å operere for å gi benmarg? Det er heller ikke slik at man MÅ gi hvis man er regisrert i giverregisteret, men man blir spurt dersom det er noen som trenger benmarg som matcher deg. Du behøver ikke å oppgi årsak hvis du svarer nei.
Dette står bak på boka:
Regines bok er basert på Regine Stokkes sterke blogg fra 2008 til 2009. Over 100 000 mennesker fulgte Regines kamp mot kreften gjennom hennes blogg. "Alt jeg vil er å leve, men det kan jeg ikke," skrev Regine fire uker før hun døde, 18 år gammel. Regines siste ønske var at bloggen skulle utgis som bok. Resultatet er en varm, omtenksom og reflektert bok om liv og død, vennskap og kjærlighet og om hvordan møte sin egen frykt. Deler av overskuddet skal gå til Regines støttekonto som støtter kreftsaken i forskjellige former.Regine Stokke (1991-2009) var fra Kristiansund. Hun var en talentfull skribent og fotograf som nådde bredt ut gjennom bloggen sin. Hun døde av leukemi.

En sak jeg er opptatt av er organdonasjon. Derfor vil jeg bare nevne dette for dere også. Det er det enkleste i verden å bli organdonor, du bare klikker her, fyller ut kortet, skriver ut, opplyser til dine pårørende at du ønsker dette og stapper kortet i lommeboken din.

Kondolerer.

lørdag 18. september 2010

Oda og The Ghost

Den søte venninnen min, Helene, ringte tidligere i dag, og som vanlig ble vi sittende med øret mot røret i over en time. Det er vel bare sånn det er når ingen av oss blir tom for ord. Tilslutt måtte vi bare skjerpe oss, si hadet og legge på, slik at hun fikk jobbet med oppgaven sin.
Halve telefonsamtalen vår handlet om jenta som Helene mener har fått for lite oppmerksomhet i media - Oda Moe. Bare det at jeg måtte lete på nettet etter navnet hennes sier sitt. Martine-saken, den savnede Madeleine og karene i Kongo (tilogmed de husker jeg navnet på, på tross av at selve navnene er ganske spesielle, Tjostolv og Joshua) er saker som ALLE har hørt om, men saken om den stakkars jenta som ble drept av nabogutten har av en eller annen grunn ikke prentet seg fast i hjernene våre. Dette synes Helene at er for dårlig, og hun endte tilslutt med å felle noen tårer når vi diskuterte dette. Snakk om å være sympatisk! Må innrømme at jeg også begynte å gråte da jeg leste artiklene om mordet og så videoen av den unge jenta som sang så pent. Jeg mener ikke å si at de andre sakene jeg nevnte ikke er viktig, men denne saken burde fått like mye oppmerksomhet av alle mediekanaler. Derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å sette litt fokus på denne tragiske historien, for familien og de pårørende sin skyld. Det er på VGnett jeg har funnet det meste av informasjonen.
Hør gjerne på denne mens du leser, den ble lagt ut av en av vennene hennes på facebook-gruppen som er til minne for Oda;


Oda Moe ble født i slutten av juli 1994. Bare årstallet gir meg gåsehud og tårer i øynene. Hun ble bare 15 år. Hun elsket å synge, og gjennom oppveksten spilte hun fotball og håndball, drev med friidrett og spilte i korps. Hun drømte om å gå på musikklinja på videregående og deretter utdanne seg til å bli Make-Up artist.
Hun ble invitert med på kino med en av sine beste venner. Hvordan kunne hun vite at det ville bli hennes siste kveld?

Drapsmannen ble født 16.mars 1991. Han var altså 18 år da han gjorde den grusomme handlingen. I venners øyne var han en glad, sjarmerende og morsom gutt. I august 2009 startet han i førstegangstjeneste i militæret. Det var der han begynte å planlegge drapet, tre uker før det skjedde. Han tenkte på ulike metoder å drepe et menneske og på hvordan man kunne flykte etterpå. Ofrene han forestilte seg var alltid jenter, men han hadde ikke bestemt seg for hvem han skulle drepe. Han hadde skrevet ned tankene sine i en notatbok med overskriften "The Ghostrider". På en ellers tom side sto det: Lørdag: drepe. Han hadde skrevet en liste over utstyret han trengte, både til drapet og til flukten, deriblant parykk, hvitt pudder, telt, tau og penger.
Han bestemte seg for at det var Oda han skulle ta livet av på vei hjem fra kaffebesøk hos besteforeldrene en søndag i november. Han mente hun ville være et "lett mål". Han var hjemme på permisjon fra militæret den helgen og sendte følgende tekstmelding til Oda: "Heia :) bli du me ut å skyt litt me luftgevær? Asså på kino (Fame) kl 18.45? Æ kjøre :)". Oda, som ante fred og ingen fare, ringte snart tilbake og takket ja til tilbudet, etter å ha spurt sine foreldre om lov. Hun skulle egentlig ha tilbrakt kvelden hjemme for å feire storebrorens bursdag sammen med resten av familien. I stedet vinket hun farvel til foreldrene for siste gang og satte seg i bilen til nabogutten.
De kjørte til skytebanen som avtalt, men etter å ha satt igang Oda med skytingen stelte han seg bak henne, kjempet imot sperrene sine og klarte tilslutt å gjøre det han hadde lengtet så lenge etter. Han slo henne i bakhodet og kvelte henne med et sykkeldekk. Oda gav seg ikke uten kamp, hun skrek navnet til gutten og kjempet imot i flere minutter før hun måtte gi tapt mot sin drapsmann. Han dro henne med bort fra veien og stappet grus og gress i munnen hennes. Hun døde tilslutt av kvelning. Før han forlot åstedet kledde han av henne, la mobiltelefonen på magen hennes og tok pengene hun hadde på seg. Senere fortalte han at det var fordi han hadde vært sulten.
Like etter drapet sendte drapsmannen en tekstmelding til en venninne, jenta som egentlig skulle ha vært med han på kino den kvelden. I meldingen sto det: "Hei! Denne meldingen er veldig viktig. Jeg kan ikke treffe deg, og i dag var det bra du ikke møtte meg for jeg er et dårlig menneske. Jeg burde ha fullført å ta mitt eget liv den gangen jeg prøvde. Jeg vil at du anmelder meg til politiet. Gjør det om noen timer for min og for andres skyld". Hun ventet ikke noen timer, men meldte ved hjelp av en venninne fra til politiet umiddelbart, da hun trodde det var fare for at han skulle ta livet av seg.
Etter å ha sendt meldingen legger han fra seg mobiltelefonen på en bussholdeplass for å unngå at den blir sporet til han. Gutten forventet å bli tatt av politiet, men ønsket å kjøre en tur til Oslo før han ble tatt. Han kom ikke så langt, for han kjørte feil og måtte snu. Da han ble stoppet av en patruljebil hadde han malt seg hvit i ansiktet og hendene hans var dekket av blod. Etter at han var blitt trygt plassert i politibilen spurte betjenten hvorfor han hadde blod på hendene. Hun trodde det var hans eget blod, at han hadde skadet seg selv. "Jeg har gjort noe dumt" var svaret han kom med. Han forteller, helt rolig og behersket, at han har drept Oda. Betjenten tenker "hvem er Oda?". "Jeg har drept Oda Moe, hun er nabojenta og er 15 år" sier drapsmannen som svar på betjentens tanker.
Mens dette foregikk satt foreldrene til Oda hjemme og tittet på klokken. Det begynte å bli sent, Oda skulle vært hjemme. Hun ble meldt savnet.
Da politiet fant Oda, der 18-åringen hadde fortalt at hun var, lå mobiltelefonen på magen hennes, med meldingen "Beklager. Hilsen "The Ghost"" på skjermen. Innen de rakk å ringe foreldrene med den tragiske beskjeden pep telefonen, og betjentene tittet bort på den. Da de så hva som sto på displayet begynte politibetjentene å gråte. "Mamma".

Foreldrene til Oda bor fortsatt på samme sted, med gardinene godt trukket for. De vurderer å flytte, for hadde de ikke hatt gardiner ville de nemlig sett rett inn i stua til drapsmannen. Det må være et vanskelig valg å ta. Skal man gi slipp på barndomshjemmet til datteren, med alle gode minner, for å slippe å bo i nærheten av hjemmet til gutten som rev henne vekk fra dem?
"Vi har to barn. En gutt som er 20, og en datter. Hun er 15 år og en engel." Uttalte de på et intervju med VG.
Foreldrene møtte drapsmannens foreldre dagen etter drapet for å dele tankene sine rundt saken. Det ble et sterkt møte. Hele bygda ble rystet av det som hadde hendt.

18-åringen ble i januar dømt for overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Straffen ble 16 år og en erstatning på 370.000 kroner til offerets foreldre. Den tiltalte anket dommen, og hans advokat uttalte at han mente det var rart at guttens alder og hans sykdom, Asperger syndrom ikke ble lagt større vekt på under domsfellelsen. Anken ble avvist i august. Han fikk strafferabatt på fem år(!), fordi han tilsto, noe flere (inkludert foreldrene til Oda) har reagert kraftig på.
Hvorfor skal man få fem års rabatt for å tilstå?! Argumentene til domstolen er at tilståelsen sparte foreldrene for flere dager i tvil om hva som hadde skjedd med datteren, at det sparte ressurser som politiet ville brukt for å lete etter jenta og for at rettsaken kunne komme raskt igang. Men er dette virkelig grunn nok? Hvis jeg hadde vært foreldrene hennes ville jeg heller levd noen dager i tvil og hatt drapsmannen sperret inne i fem år lenger, men jeg skal ikke uttale meg på andres vegne og jeg kan tenke meg at det ville vært et helvete uten like å sitte med den tvilen. 
Drapsmannen er ung, det er stor fare for at han gjentar handlingen, han planla drapet ned i minste detalj tilogmed med et "morderalias"("The Ghost"), han var edru og i sin normale sinnstilstand da han begikk drapet. Hvordan kan det være trygt å slippe ut et slikt menneske av fengsel når han er rundt 40 år?! Hvor er livstidsdommene når man trenger dem? Han har nå fått 16 år i fengsel, 16 år på å planlegge sine neste drap. Forhåpentligvis så gjør han aldri noe lignende igjen, men det må være helt grusomt for foreldrene til Oda å sitte med denne vissheten om at han kommer til å slippe ut av fengsel en gang, og at straffen hans blir kortere bare fordi han tilsto må være helt grusomt. Det burde egentlig ryste alle og enhver. Nå mener jeg ikke å skremme dere, men man vet aldri hvem som vil være neste offer når man står ovenfor en slik kald, kalkulerende person!
Jeg sender varme tanker til familien og vennene til Oda, og til familien til drapsmannen som sikkert også må ha det helt grusomt etter denne hendelsen. De har ikke ønsket å uttale seg ovenfor mediene, noe som er fullt forståelig. Jeg håper de ikke sitter med skyldfølelse for det som har skjedd, for det er bare én person som er ansvarlig for dette. Man kan ikke styre sine barns handlinger, bare prøve å dytte dem i riktig retning for å så la dem ta sine egne valg og gå sine egne veier.

Vår kjære
Oda Moe
31-7-1994
1-11-2009

Når savnet kommer
med sorg og tvil
da er det godt å minnes
ditt gode smil

Stille suser trærne
rundt hjemmet du elsket
farvel nikker blomstene
du vernet så bra
takk kvitrer fuglene
du var så glad i
mildt hvisker vinden
sov nå i ro

Hvil i fred, Oda.

torsdag 16. september 2010

Det lønner seg å si fra!

Jeg handler mye FirstPrice varer, og stort sett er jeg veldig fornøyd, både med prisene og med varene. For et par uker siden hadde jeg kjøpt ferdigrevet ost. Da vi skulle bruke den for andre gang oppdaget vi at den var muggen - lenge før utløpsdatoen.
Jeg derfor gikk inn på nettsidene til FirstPrice og klaget på varen.
I går fikk vi en hentelapp fra Posten og et brev fra FirstPrice med en beklagelse. De sendte oss en pakke med varer fra dem som "plaster på såret".

Mitt tips er derfor å si fra hvis dere oppdager feil på et produkt, uansett hvilket merke det gjelder.

Takk FirstPrice!

mandag 13. september 2010

"Monka"

Satt nettopp og leste på bloggen til venninnen min, Monica. Hun har visst hatt en litt tøff dag, så jeg tenkte hun trengte en liten oppmuntring.
Vi har ikke kjent hverandre så lenge, men jeg føler likevel at vi kjenner hverandre veldig godt. Vi har mye til felles, har alltid noe å snakke om og jeg trives veldig godt sammen med henne.
Milla har fått et kjempegodt forhold til den tøffe sønnen hennes, Teo. De leker og krangler som om de var søsken, og man ser at Milla lyser opp når hun ser ham. Sist de møttes kranglet de ikke i det hele tatt, til begge mødrenes store overraskelse og glede. Milla trives også kjempegodt sammen med "Monka" som hun kaller henne.
Vi møttes gjennom en felles venn, helt tilfeldig, på en liten sammenkomst hjemme hos oss da jeg var høygravid. Vi fant fort tonen, men jeg trodde faktisk ikke vi kom til å sees flere ganger etter den kvelden. Der tok jeg feil, noe jeg er veldig glad for nå. Monica har nå blitt en naturlig del av livet vårt - Martins, Millas, Magnus' og mitt - og jeg ser på henne som en av mine nærmeste venninner.
Monica - du skal ikke føle deg mislykket! Du er en fantastisk mor for Teo og du er en herlig jente!
Du skriver at det siste halvåret ikke har vært så fint for deg, det synes jeg er trist å høre. Det siste halvåret mitt, med bekkenløsning og alt mulig rart av plager, har blitt mye bedre fordi jeg har fått deg og Teo inn i livet mitt! Jeg setter utrolig stor pris på dere!
Håper morgendagen blir bedre, og at du blir kvitt disse tankene!
Jeg er veldig glad i deg!
Suss på nesa di <3

Skilt

Hver gang jeg kjører bil ergrer jeg meg over noen unødvendige og tåpelige skilt. Skilt som bare er forrvirrende og distraherende, som ikke finnes i mange andre land enn Norge og derfor sikkert ikke er lett for utenlandske sjåfører å forstå. Dette kaller jeg trafikkfarlig!
Jeg snakker om "Slutt på særskilt fartsgrense"-skiltene. Gi meg én god grunn til at vi skal bruke disse skiltene i stedet for vanlige fartsgrenseskilt!


Her er forklaringen på hva skiltet betyr (for de som ikke visste det fra før):
"Betyr at det er slutt på strekning med særskilt fartsgrense. Alminnelige fartsbestemmelser om kjørefarten gjelder."

Hvorfor ikke bare skrive hvilken fartsgrense det er, så man slipper å tenke seg fram til det selv - "er jeg i et tettbygd strøk?", "her var det vel ikke såå mange hus" eller "var det 50km/t eller 60km/t når det er opphevelse av fartsgrensen?".
Jeg har nå laget en facebookgruppe for å stoppe denne "galskapen". Vil du værra me' så hæng på;
NEI til "Slutt på særskilt fartsgrense"-skilt

Hacket?

I dag skulle jeg ta en kjapp titt innom bloggen min, og oppdaget plutselig et nytt innlegg som var lagt ut med et bilde av et middagsbord, som jeg helt klart ikke har lagt ut selv. Merkelig? Her er innlegget; Day by day: DSC01577
Jeg lar det være enn så lenge, så får vi se hva som skjer..

DSC01577


søndag 12. september 2010

En liten test og et søtt bilde

Tenkte jeg skulle teste å sende et innlegg fra telefonen min:) Fant dette søte, gamle bildet av Millamor,som jeg syntes det var verdt å dele med dere i samme slengen. God natt!

Leger - del 2

I dag har jeg igjen tilbrakt halve dagen på legevakten, og igjen blitt sendt hjem uten å være noe særlig klokere på hva som feiler meg. Tror det er rekordmange besøk til legevakten for meg; to ganger i løpet av en måned, i tillegg til legetimer, helsesjekker osv.
Legen var veldig ålreit denne gangen, hørte etter og svarte godt på spørsmålene mine, men det hjelper lite når de ikke finner ut hva som er galt. Den nye fastlegen min virker også helt super. Det er deilig å føle at noen bryr seg, litt mer enn å bare skrive ut en resept og sende meg på dør igjen.

Er det noen som kan fortelle meg hva som feiler meg?
Symptomer:
- blåmerker uten grunn (oppdaget 13 stk på bena for 2 uker siden, de fleste er borte nå)
- vondt i hodet nesten hele tiden
- migrenesymptomer; synsforstyrrelser (flimrende felt som gradvis flytter seg ut til siden), konsentrasjonsvansker (sliter med å fokusere når jeg for eksempel kjører bil, fører en samtale osv)
- svartner/svimler nesten hver gang jeg reiser meg opp, i dag også med voldsom prikking i begge armene og rundt munnen
- kvalm når jeg våkner om natten, ofte har jeg også mistet følelsen i armene
- generelt svimmel og "fjern" (sistnevnte muligens ammetåka)
- trøtthet (mulig rett og slett pga for lite søvn)
- humørsvingninger (ler ett sekund og det neste kan jeg sitte med tårer i øynene)

Har allerede tatt blodprøver, venter bare på svar, og i dag ble blodtrykk og blodprosent også sjekket. Alt så greit ut, selvom blodprosenten er lavere enn normalt for meg. Tar allerede jerntilskudd.
Blir snart sprø hvis ingen finner noe. Selvfølgelig har man ikke lyst at de skal finne noe alvorlig, men det hadde vært greit å bevise at det ikke bare er jeg som er hypokonder og å kanskje få noen medisiner som kan hjelpe meg med å bli bra igjen.
Legg gjerne igjen en kommentar om hva du tror det kan være!

fredag 10. september 2010

Lettere irritert...

...for å si det mildt.
Idag har jeg klart å kjøre istykker bilen min. Og dessverre er det ingen andre jeg kan skylde på enn meg selv og en hersens fartsdump.
En ting jeg har tenkt på utallige ganger er "hvorfor står det 40km/t når man ikke kan kjøre fortere enn 20km/t over fartsdumpene?". I dag fikk jeg svi for den tanken. Jeg kjørte faktisk under 20km/t, men likevel skjedde det som ikke skulle skje. Idet jeg kjørte over dumpen rakk jeg å tenke "oj, den var enda større enn jeg trodde", og dermed hørte jeg et smell som gjorde at jeg fikk kjempevondt i magen. "Nå er det gjort!" tenkte jeg. Og det var det. Jeg kjørte de siste meterne fram til dit jeg skulle, stoppet bilen og spurte om Martin kunne ta seg en titt. Bilen lakk olje fra bunnpanna (?) og dermed fikk jeg ikke engang lov til å kjøre hjem. For første gang fikk jeg bruk for mitt NAF medlemsskap, og den nye fine bilen min står nå på verksted på ubestemt tid. De skulle prøve å få sett på den "i løpet av neste uke", men det var egentlig to-tre ukers ventetid!
Unødvendig, kan man si! I hvertfall siden hele turen egentlig var bortkastet. Martin hadde Magnus i et par timer og jeg kjørte dit for å mate han litt, fordi han ikke ville roe seg, men når jeg ankom lå han og sov søtt som en engel.
Lurer på hvor mye penger denne bomturen vil koste meg! 
Bortkastet!
 
VGnett skriver i dag om å senke farten visse steder i landet for å redusere antall personskader i trafikken - mitt tips er å sette 15km/t alle steder det er slike fartsdumper for å redusere antall kjøretøysskader også. Do it!

tirsdag 7. september 2010

Impegnert igjen!

Må bare vise dere denne auditionen fra britiske X-factor.
Ble virkelig imponert, og kjente det er på tide at jeg kommer meg ut og får danset fra meg litt snart!
Klippet fant jeg etter å ha lest litt på VGnett



Liker stemmen, liker stilen, liker jenta! 
Spent på hennes neste auditioner, da hun tydeligvis kan rappe også.

Skulle så gjerne vært i hennes sko!
(men de var nok litt i høyeste laget for meg...)

Dagens smil - Raske Menn Komiprisen 2009

Er det noen komikere jeg virkelig liker, så er det Raske Menn!
Dette er en av de beste sketchene jeg har sett fra dem.


mandag 6. september 2010

Dagens smil - MTV movie awards

Sett Tropic Thunder uten å se rulleteksten? Da har du gått glipp av noe!
For dere som har fulgt med; Her er en enda bedre versjon!


søndag 5. september 2010

Dagens smil - Great Day

Martin viste meg også denne i går :D
Jo fler ganger jeg ser den, jo morsommere blir den!


All PR er god PR?

VGnett kan man i dag lese om to britiske jenter som deltok på X-factor. Det faktum at de virkelig ikke kunne synge ble ikke lagt så mye merke til, da det var andre hendelser som gjorde opptredenen mye verre. Bestevenninnene kom på scenen og startet med å prøve å tulle litt med dommerne - uten hell - og før de i det hele tatt fikk begynt å synge ble de buet ut av publikum, noe som fikk den ene jenta til å rope "hold kjeft!" og den andre til å løpe av scenen. Så etter mye om og men startet jentene å synge. Tonene var feil, rytmen var feil og det at de pratet sammen mens de framførte låten gjorde ikke saken noe bedre! Da den ene av dommerne prøvde å gi jentene litt konstruktiv kritikk fikk hun spørsmålet "Hvem er du?!". Den andre jenta måpte og var på vei til å storme ut fra scenen da hun ombestemte seg, snudde seg og slo venninnen rett i ansiktet!
Hva skjer med mennesker? Hva skal man si om noe sånt?
Av en eller annen grunn så valgte jentene at klippet skulle vises på tv på forespørsel fra tv-selskapet. Hvis man først har dummet seg ut på den måten foran hele publikummet og dommerne, hvorfor vil man la hele verden se det? Jeg antar at jentene hadde et stort behov for å komme på tv, eller at de hadde planlagt hele stuntet på forhånd. Hvis det sistnevnte er riktig så er de i hvertfall veldig gode skuespillere!

Her er klippet fra YouTube:

Pinlig!

fredag 3. september 2010

Spent!

I dag skal Magnus til manuellterapeut for å prøve å fikse nakken hans. Jeg er så spent på hvordan det går, om det er stor forskjell fra å være hos kiropraktor osv. Når jeg ringte dem forventet jeg at det var lang ventetid, men den hyggelige damen i andre enden fortalte at de prioriterte slike saker, fordi det ofte ble løst i løpet av den første timen. Vi krysser fingrene for at dette skjer med Magnus!
Lykke til til oss selv!

onsdag 1. september 2010

Støl og trøtt, så hvorfor sitter jeg her?

Sitter her og prøver å drøye å legge meg av en eller annen grunn.... Er kjempestøl etter trening i går, men likevel kjenner jeg at motivasjonen for å trene er på topp :) Skulle gjerne trent i morgen, men da har jeg barselgruppe og får koselig besøk på kvelden.
I dag har jeg vært hjemme... Er egentlig ikke så mye mer å si om det, for det har jeg vært hele dagen! Jo, litt mer å si da. Har vært flink til å male vegger de få gangene lillemann hadde tålmodighet til å sove litt mer enn to minutter, så nå er jeg ferdig med første strøk på Magnus' rom og nærmer meg helt ferdig med kjellerstua. Ellers har jeg sittet med Magnus på fanget og sett på The O.C.. Det var en serie jeg ikke trodde jeg kunne bli hektet på, men joda! Andre serier jeg har sett absolutt alle episoder av, som jeg kanskje ikke er såå stolt av; Charmed, Gilmore Girls, One Tree Hill, Gossip Girl, Desperate Housewives... Jaja, jeg er vel litt jentete likevel da... Men til mitt forsvar så foretrekker jeg heller å se Dexter (bør sees!), Entourage, Californication (nettopp startet på, virker lovende), True Blood (ikke sikker på om den faller innenfor denne eller den andre kategorien), men disse må jeg smøre meg med tålmodighet og vente til Martin vil se sammen med meg.
Nå dør jeg snart av trøtthet, så jeg må nok kaste meg i seng! Høres ut som Magnus våkner også, så det er nok på tide, så jeg får litt søvn i natt :)
God natt!