tirsdag 16. november 2010

Oslomas

Er ikke vanskelig å finne på ting å skrive om for tiden, men er verre å få tid til å skrive alt sammen.. Derfor har jeg bestemt meg for å dele det opp litt, ikke fortelle alt på en gang.

For en ukes tid siden var jeg med Monica på en aldri så liten sjekk. Jeg tror faktisk jeg var mer nervøs enn henne! Det som skulle sjekkes var noen små kuler hun hadde oppdaget i brystene sine.
Hva er det første dere tenker?
Nei, det er kanskje ikke så rart at jeg var nervøs på hennes vegne.
Sjekken (ultralyd og mammografi) gikk bra, og det er trolig bare cyster - ufarlig. Vi krysser fingrene for at det ikke er noe annet, og at den neste sjekken om tre måneder går like knirkefritt (og smertefritt)!
For dere som reagerer på at jeg skriver så åpent om hennes helsesituasjon - jeg ville ikke gjort det hvis ikke hun selv hadde skrevet om det og vært så åpen om det.

Det jeg egentlig vil fortelle om i forbindelse med dette er alt som skjedde underveis på vår lille roadtrip.
Først og fremst så glemte Monica adressen hjemme, så vi ante ikke hvor vi skulle, unntatt at det var "bak Paleet", altså midt i Oslo sentrum uten noen andre hint enn det.
I tillegg hadde ikke Monica spyleveske, og en så skitten rute skal du lete lenge etter!
Det tok sin tid å finne fram, for å si det sånn!
Fram og tilbake, opp og ned, og på kryss og tvers kjørte vi.
Monica mente klinikken het noe som Creno eller Creso, vi kom frem til at det ikke var Cresco, for det er jo et kredittselskap :) Haha! Det var det eneste vi var helt sikre på.
Jeg hører fortsatt Monica når jeg leste opp ulike gatenavn, "Ja, det hørtes kjent ut! Der tror jeg det er!". Var det tre ganger du sa det snuppa? ;)
Vi fant et parkeringshus som vi tenkte vi skulle parkere i, og heller lete til fots. Vi kjørte ned den trangeste gangen/veien jeg noen har vært i og bratt som fy var det også. Nederst var det en liten parkeringsplass, med bare én ledig liten plass. Det sto en parkeringsvakt og snakket med noen i en annen bil, og vi spurte pent om vi kunne parkere på den ledige plassen. Mannen sa; "Det koster 60 kroner å stå her per time, vi tar nøklene og parkerer bilen for dere.", vi så på hverandre, ristet på hodet og kom oss fort ut igjen. På veien ut ble vi i tvil om vi i det hele tatt ville klare komme oss ut, for uten firehjulstrekk, med is på bakken og så trang vei, var det mye som tilsa at det ville bli vanskelig. Men tro det eller ei, det gikk helt fint!
Det endte til slutt med at vi måtte ringe 1881 for å få hjelp til å finne fram. Vi forklarte hva slags klinikk det var snakk om og nevnte det vi trodde det het. Etter litt om og men foreslo hun Curato, og Monica ropte straks "JAA!". Det lå i Kristian Augusts gate, og vi husket at vi hadde kjørt forbi den et par ganger (det var én av de gatene Monica mente å gjenkjenne navnet på).
Så var bare utfordringen å finne en parkeringsplass! Vi så fort et skilt til et P-hus og kjørte dit skiltet  viste, men plutselig var det et P-hus på venstre side av veien, som det overhodet ikke var mulig å komme seg til. Vi så en tunnel dukke opp foran oss, ristet på hodet og sa "Den tunnelen ender jo ved Oslo S! Tilbake til start!", men da vi kom inn så vi lyset (på et skilt) i tunnelen, P-hus! "JAA, vi har ikke kjørt feil!".
Vi parkerte omtrent samtidig som Monica skulle vært inne hos legen, egentlig var det møteplikt et kvarter tidligere.... Jaja! To fjolls til fjells? Kanskje ikke bykjøring er tingen for to skravlehøner... Vi halvveis jogget ut av parkeringshuset, og i farta nevnte jeg at jeg ikke hadde sjekket hvor vi satte fra oss bilen, men den skulle vi da klare å finne igjen. Såå stort kunne ikke parkeringshuset være! Men der tok vi feil...

På klinikken traff vi den frekkeste resepsjonisten på lenge. Det var greitnok at vi var for sent ute, men hun visste ikke hvem Monica var engang, før hun svarte snurt på de få spørsmålene hennes. Tenk på alle de som er kjempenervøse før en slik undersøkelse og blir mottatt på den måten! Æsj!
Når vi kom tilbake til parkeringshuset tok vi heisen sånn omtrent dit vi trodde vi kanskje kunne ha funnet på å sette fra oss bilen. Ja, lang setning, men det var akkurat sånn vi følte oss :) Vi gikk litt hit og dit, opp og ned og så et par ganger biler og steder vi trodde vi hadde sett tidligere. Plutselig dukket det opp et bilverksted/vaskeri som vi var heelt sikre på at vi ikke hadde kjørt forbi og vi skjønte at vi var på bærtur. Vi fant da bilen til slutt, men historien ender ikke der..
Etter at vi hadde satt en hylende liten gutt inn i bilen lirket vi bilen ut av den minimale parkeringsplassen som vi sto på. Vi så en bil i øyenkroken som kjørte nedover på vår venstre side, og tenkte at det var noen som hadde lyst på plassen vår. Når vi endelig hadde klart å komme ut sto vi face til face med den andre bilen, men tror du damen bak rattet hadde tenkt å flytte seg? Neeida! Vi veivet med armene for å vise at vi skulle den veien, oppover, og hun veivet tilbake at "Nei, det skal dere ikke!".
Vi så skiltet over bilen hennes lyse "UTGANG" og pekte og forklarte at vi måtte den veien.
Men tror du dama rikket seg?
Nei!
Hun sto midt i veien der det var fin plass til to biler ved siden av hverandre, hvis hun bare kunne rygget to meter bakover og litt til siden. Dette ble mitt første møte med sinteslemme Monica ;) Var ikke langt unna at hun gikk ut av bilen, stormet fram, rev opp døren, skrek noen illsinte ord og dro dama ut av bilen, for å så demonstrere for henne hvor enkelt hun kunne gjort det, tatt bilen, rygget og latt oss komme seg forbi... Eller var det det jeg ville gjøre?
Vi ga opp, rygget (FORT) nedover bakken, og inn til siden og jeg sa "Vi lar ikke henne komme ut først nå altså!", gassen i bånn og en finger hadde veldig lyst å lure seg opp i lyset. Jeg klarte å la være.
Så var prosjektet å finne en annen vei ut, men det skulle også vise seg å være en utfordring, vi kjørte inn i en "blindvei" i parkeringshuset, måtte knote litt for å snu, men etter en stund kom vi oss ut. Jeg fikk også spylt ruta med litt drikkevann, slik at det faktisk var mulig å se litt gjennom den fine frontruta til Monica.
For en tur!
Og nei, jeg har ikke fortalt alt,
vi dro også til Nydalen, men
den historien får jeg spare til en
annen dag!

3 kommentarer:

  1. HEHE, var jo en artig tur sånn i ettertid da ;) enda godt du var med, ellers orker jeg ikke tenke på hvordan flere av de epsiodene der hadde endt ;)

    SvarSlett
  2. Jeg gjentar det gjerne jeg! Så lenge det er deg, og ikke meg, bak rattet! :)

    SvarSlett
  3. Bak rattet kan jeg godt være når jeg har selskap av deg :D

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!