lørdag 31. desember 2011

Godt nytt år!


2011 - gjennom mine øyne.

Nå er det jo nyttårsaften, og da kreves gjerne et lite tilbakeblikk på det forrige året. Det synes jeg virker som en sunn tradisjon, for å se hva man faktisk har opplevd i løpet av tiden som man føler at flyr forbi litt for fort. Det har vært et hardt år for veldig mange i landet vårt, og det må være vanskelig for de involverte å møte et nytt år uten sine kjære. Kjenner du noen av disse menneskene, så vil jeg oppfordre dere til å gi de en ekstra oppmerksomhet i dag. Jeg kunne skrevet i timesvis om det som er skjedd både i Norge og omverden, men i dette innlegget er hensikten bare å se tilbake på mitt år. Jeg er klar over at mine problemer er bagateller i forhold.
Det er ingen hemmelighet at det forrige året har vært en utfordring for meg. Det har vært preget av sykdom og tristhet. Jeg har fått føle på en helt annen virkelighet enn den jeg kjente tidligere. I månedsvis ventet jeg på svar på hva som feilte meg, tok nye prøver og måtte gang på gang psyke meg opp til å takle hva enn det var som ville møte meg i det nye brevet fra legene i posten. Noen ganger var håpet der om at det endelig skulle være noen funn, mens det nesten alltid var en frykt for nettopp det samme. Samtidig var jeg så svak at jeg nesten ikke engang kom meg ut i postkassen for å sjekke om det var noe der til meg. Jeg kjempet mot/med NAV og prøvde intenst til å få folk rundt meg til å forstå hvordan jeg hadde det slik at det skulle bli enklere både for dem og for meg. Helt ærlig så trodde jeg aldri at jeg kom til å få livet mitt tilbake.
Det verste var utrolig nok ikke å være syk og å ha det vondt, det var å gå glipp av alt som skjedde rundt meg. Livet mitt. Å grue seg til å hente barna i barnehagen, selv om man bare hadde to/tre små timer sammen hver dag, å plutselig våkne uten av stand til å bevege seg mens man hører hvordan barna er i full gang i naborommet. Å måtte ringe kjæresten gang på gang for at han skulle komme tilbake fra jobb for å ta seg av levering eller henting i barnehagen. Det var det som var virkelig vondt. Å ikke kunne gjøre noe selv.
Jeg blir trist bare av å tenke på hvor mye jeg har gått glipp av gjennom sykdomsperioden min. Ikke bryr jeg meg om festene som ble holdt, eller middager vi har måttet avlyse, det eneste som egentlig betyr noe er tiden med familien min. Det første året til Magnus som ble totalt annerledes enn noen av oss kunne forutsett, Millas møte med en ny mamma som taklet bortimot ingenting, Martin som måtte omstille hele sin hverdag, slik at han kunne hjelpe meg.
Men (her kommer det!)... Jeg har aldri vært mer stolt av meg selv enn det jeg er nå. For jeg vet med meg selv, innerst inne, at jeg aldri har vært noen dårlig mamma. Selv om jeg hater å skryte av meg selv velger jeg å ta sjansen nå, så får jeg bare håpe at ingen tror jeg er hoven av den grunn. Jeg tør faktisk å påstå at jeg er en flott mamma. De dagene jeg har vært oppegående nok til det har jeg gjort alt jeg kan for at barna mine skulle ha hyggelige opplevelser - vi har lest bøker, gått turer, lært å sykle, øvd på tall og bokstaver, lært nye ord og fått nye kunnskaper gjennom lange diskusjoner.

Jeg har aldri sluttet å være konsekvent. Jeg har forsøkt å gi gode svar når barna har vært uenige med meg, eller når de har lurt på noe. Jeg har forklart opp og i mente når barna ikke har forstått. Jeg har sagt til barna mange ganger hvor høyt jeg elsker dem, og også vist dem det samme ved nærhet og forståelse. Jeg har ofte forklart at det ikke er deres skyld at mamma er sliten. Jeg har noen dager også vært litt gæærn og spontan etter barnehagehenting og bestemt meg for å ta pikniker i den store husken utenfor. Vi har hatt masse kvalitetstid, og jeg tror ikke noen av barna noen gang har skjønt at mamma egentlig er syk. Selvom jeg har følt på samvittigheten har ikke de lidd noen nød.
Og hva har dette gjort med meg som person? Jeg har lært meg å nyte livet på en helt annen måte. Jeg har forstått at jeg faktisk lever NÅ, og ikke alltid trenger å tenke på det neste jeg er nødt til å gjøre. Jeg har lært meg å roe ned, ta vare på meg selv, gi meg selv tid og mulighet til å koble ut. Jeg har begynt å ta vare på kroppen min ved å trene. Jeg har bestemt meg nogenlunde for hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg har en helt ny forståelse for andre mennesker og deres livssituasjoner. Jeg har blitt en ny og bedre utgave av meg selv. En bedre venn, en bedre mamma og en bedre kjæreste.
Så det er dette jeg vil fokusere på. Jeg kommer aldri til å klare å gi helt slipp på sorgen over å ha gått glipp av så mye glede rundt den første tiden til Magnus, men det er helt greit. Jeg vet at jeg har han i livet mitt akkurat nå, og i alle år framover, og det er det som betyr noe. Han kommer aldri til å huske det første året sitt uansett, det er de neste årene minner skal skapes. Jeg synes det er litt skummelt å skrive det, i tilfelle jeg en gang får tilbakefall, men slik det er nå er jeg faktisk glad for at jeg har vært syk. Jeg kunne aldri lært så mye og fått med meg disse erfaringene uten sykdommen, og det kommer jeg til å være takknemlig for lenge. Livet mitt kommer til å bli beriket på grunn av det. Jeg har fått et nytt perspektiv.

Jeg lever nå, og skal gjøre det til det fulle hver dag!
Jeg er lykkelig

fredag 30. desember 2011

Bursdagskake

Jeg lovte dere en gang for lenge siden at jeg skulle legge ut bilde av den spesielle kaken Milla fikk til tre årsdagen sin, og dette har jeg aldri glemt, men samtidig aldri fått gjennomført. Derfor tenkte jeg at det var på høy tid at dere fikk se denne overraskelsen som vi fikk av Millas tante, Martine.

Milla hadde nemlig bare tre ønsker til bursdagen sin:
Klovn i taket
Kake
og...
Skje

Hun var så heldig å få mange kaker av både tanter og bestemødre, og skje hadde vi visst i skuffen, så det var en fornøyd liten bursdagsjente. At hun ikke fikk klovn i taket har hun aldri klaget over, og aldri nevnt igjen, men hvor hun fikk idéen fra skulle jeg gjerne likt å vite.

torsdag 29. desember 2011

Fislefoss

Martin gjorde en kjapp bemerkelse, og Milla er aldri redd for å ape med.

Martin: "Kirsten Gislefoss."
Liten pause...
Milla: "Fislefoss?"
Det blir ikke seende så morsomt ut her på skjermen, men med Millas ertende blikk og spørrende pipestemme var det vanskelig å la være å flire.

onsdag 28. desember 2011

Bare bilder



På besøk hos bruttern

Det er litt stille fra meg om dagen, men det håper jeg dere tåler. Det har selvfølgelig vært jul, og jeg burde vel ha skrevet om hvor fint vi hadde det, men jeg føler det fort blir litt påtvunget og da mister jeg lysten.
Derfor forteller jeg heller hva jeg gjør akkurat nå, på tross av at det sikkert ikke er veldig spennende. Jeg sitter nemlig i sofaen hos broren min...
Litt mer spennende: Han og kjæresten har kjøpt seg ny taklampe.


Ok, litt bedre: De har kjøpt et helt hus!

Oppdatering: Dette innlegget ble egentlig ikke fullført før jeg publiserte det, men det får så være. Jeg tror egentlig ikke det spilte så stor rolle, for noe veldig mye mer interessant hadde jeg uansett ikke tenkt å dele. Planen var nemlig å fortelle at jeg var med kjæresten inn til det nye huset, fordi han skulle hjelpe til med oppussing, og at jeg derfor tilbrakte formiddagen på sofaen sammen med broren min. Ups! Der sa jeg det visst likevel. Jaja, der kan dere se. Dere hadde klart dere helt fint uten den informasjonen, men det kan jo være greit å fullføre det man starter på.

Så med det... Hanne out!

lørdag 24. desember 2011

Bestemors julekalender - Luke 24


Blogginnlegg og bilder fra første advent-besøk i Drøbak.

Dette er selvfølgelig det siste innlegget fra kalenderen til farmor og bestemor.
Jeg håper dere har en flott julekveld med deres kjære og kjente!

God jul! (igjen...)

fredag 23. desember 2011

torsdag 22. desember 2011

Bestemors julekalender - Luke 22

Bilder av Milla fra vårt første besøk hos fotograf.

Når skal jeg lære?

Jeg har flere ganger den siste tiden forklart venner og familie hvordan jeg har lært å balansere hverdagen min for at formen min skal holde seg på et greit nivå. Dette er noe jeg prøver å være flink til hver dag, men noen ganger er det litt vanskelig å vite når man skal gi seg. Her om dagen fikk jeg virkelig kjenne på dette.
Dagen startet som vanlig med levering av barna i barnehagen, og deretter en fin treningsøkt på Avancia. Jeg hadde et par timer på meg etter det og benyttet disse til å slappe av litt på sofaen, jeg sang litt og fikk fikset meg. Magnus hadde time hos øre-nese-hals legen, og jeg måtte vekke han fra formiddagsluren i barnehagen. En trøtt og herlig liten gutt klarte nesten ikke å åpne øynene sine og ble liggende tett inntil brystet mitt i flere minutter mens jeg kledde på han for å få kommet avgårde.
Legetimen var i Drøbak, og vi klarte heldigvis å komme akkurat i tide. Det gikk fint, Magnus var flink og det tok ikke lange tiden før vi var ferdige. Før vi gikk inn hadde jeg lovet Magnus at han skulle få leke litt mer med telefonene som var satt opp i resepsjonen til barna, så vi koste oss litt der før vi tuslet videre.
Utenfor legekontoret kom jeg plutselig til å tenke på at det lå et apotek like i nærheten og at jeg like gjerne kunne skaffe Magnus sine medisiner med en gang. Derfor ruslet vi avgårde i Magnus sitt tempo, men når vi kom fram var det ikke noe apotek der jeg forventet at det skulle være. En tilfeldig forbipasserende fikk æren av å svare på hvor det var, og siden det var i motsatt ende av sentrum fikk vi oss en fin tur gjennom Drøbak. Det var koselig å gå hånd i hånd med den fineste gutten min. Det var tydelig at det ikke bare var meg som satte pris på det.
På apoteket ble det en del ventetid, så Magnus fikk boltret seg på sin nye lekeplass. De fleste av gummilekene, boksene med rar lyd og skinnende forpakninger ble utforsket, og det var ikke snakk om å sitte på armen til mamma og vente. Han fikk også gleden av å leke med en automatisk skyvedør, noe han har vært borti et par ganger før og stadig er like forundret over. Noen ganger er det godt å ha mamma ved sin side når den plutselig fyker opp og han var så søt der han hoppet bakover selv om han nettopp hadde sett den gjøre det samme.
Han begynner også å bli så flink til å snakke denne lille Mammusen min. Et ord som brukes mye er "Hei!", og dette fikk de fleste av kundene på apoteket gleden av å høre han si til dem med lysende smil.
Utenfor apoteket fant Magnus enda mer finurlige ting å leke med, og bestemte seg for å løpe rundt og rundt et blomsterbed (hvis jeg kan kalle det for det når det ikke eksisterte en eneste blomst nedi der?). Ansiktsuttrykket røpet at han tullet med meg og ville ha meg til å jage han, og jeg slang meg med i leken.
Like etter fant han en ødelagt colaboks på bakken like ved som han selvfølgelig plukket opp og begynte å studere før mamma sa at han kanskje skulle kaste den i søplekassen ved siden av. Han ryddet opp og vi tuslet videre. 

Jeg klarte ikke å motstå fristelsen når jeg så havet nedenfor, og tok med meg Magnus ned for å se på båter, vann, ender og svaner. Det var gøy å se blikket hans mens han tok inn alle inntrykkene. Vi sto der lenge. Så fant vi veien opp til bilen igjen og begynte på hjemveien.
Etter dette måtte vi innom et kjøpesenter for å skaffe litt mat, og det var her jeg merket at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Jeg koser meg så masse i barnas selskap at jeg glemmer tid og sted, og ikke minst å kjenne etter hva kroppen min sier. Når Magnus fikk et raserianfall på butikken (en gang må være den første), så var det altså en utpumpet mamma som passet på å holde seg rolig og kontrollert (i den grad det er mulig med en hylende stukket gris på armen som leker at den er en slimete ål med både armer og ben til hjelp). Anfallet og årsaken kan jeg prøve å skrive om i et annet innlegg, men det gav seg i hvertfall ikke før vi var helt hjemme.
Så satt jeg der da, i sofaen, etter å ha stappet i meg litt nødvendig næring og følte meg helt invalid. Jeg tenkte at dette var uoverkommelig, det var ingen mulig måte for meg å komme meg ut døra, i hvertfall ikke når jeg måtte ha med meg Magnus for å få hentet Milla. Det var ingen tid til å rekke å hente seg inn, for klokken tikket farlig fort mot stengetid i barnehagen. Jeg prøvde nødløsningene; ringte Martin for å se om han var rett rundt hjørnet, ringte begge foreldrene mine for å sjekke om de hadde anledning til å steppe inn. Alle ville, men ingen kunne hjelpe. Jeg var overlatt til meg selv, og måtte bare se å hive meg avgårde. På med yttertøy igjen, inn i bilen og på veien innså jeg at det ikke kom til å fungere med begge barna i barnehagen akkurat den dagen. Si hva dere vil, men noen ganger tror jeg barn har bedre av å sitte alene i bilen og vente en liten stund, enn at mamma besvimer på vei inn i barnehagen på glattisen med barnet på armen.
Milla og jeg satte ny rekord på barnehagehentingstid. Jeg så på klokken 16.23 når jeg dro hjemmefra. Når jeg parkerte var den 16.25 (ja, vi har kort vei til barnehagen), og etter å ha satt vognen på plass i kjelleren, hentet Milla, kledd på henne, sagt hadet til de andre, pakket med oss nødvendigheter i ryggsekken hennes og fått med oss matpakken, løp vi hånd i hånd opp til bilen. Jeg fikk plassert både henne og meg i hvert vårt sete og startet bilen, og der på displayet til radioen sto det 16.32(!).
På veien hjem kjente jeg at psyken min ikke taklet mer, tårene sved bak øyelokkene, og jeg håpet så inderlig på at Martin hadde kommet seg hjem. Tankene fór rundt i hodet mitt: "Hvorfor kan jeg ikke takle en kosedag sammen med et av barna mine, slik at vi kan gjøre sånt oftere?", "Nå må jeg huske å tenke på alt det fine vi har opplevd i dag!", "Hvorfor må alt være så vondt?", "Hvorfor skal jeg måtte nøye meg med å ha det greit, når jeg egentlig vil ha det bra?", "Nå må du huske å tenke på alt du har lært gjennom denne perioden. Det er ikke så ille som det var før!"... Det er vanskelig å prøve å overbevise seg selv om at det kommer til å bli bedre når du føler at du har fått en influensasykdom, depresjon, kvalme, kulde, muskelsvikt, skjelving og sult kastet over deg på en gang, og man samtidig er livredd for at man er på vei ned i gropen igjen.
For å si det mildt var det en lettelse at bilen til Martin svingte inn oppkjørselen rett bak meg. Da kunne jeg snu meg vekk, la Martin løfte ut to små søte fra baksetet og synke inn i armene hans når han latet som han skulle løfte ut meg også. Tårene rant allerede, men han vet alltid hvordan han får meg til å smile samtidig som alt er vondt. Jeg fikk lov å sitte der ute alene en stund.
Hva skulle jeg gjort uten Martin?

onsdag 21. desember 2011

Bestemors julekalender - luke 21

Bilder av Milla fra ulike tidspunkt

Bro

Når jeg skal forklare ting til Milla og Magnus er jeg opptatt av at det jeg sier skal være riktig, og at de skal få så mye informasjon som mulig om det de lurer på. Derfor ender ofte et lite spørsmål opp i en lang samtale. I går hadde Milla og jeg en slik prat, og alt startet med en bro.

"Mamma, jeg så en bro!"
"Åja, den vi kjørte forbi nettopp?"
"Ja."
Pause
"Mamma, den broen har jeg gått på."
"Ja, det har du. Også har du syklet på den."

"Og bilen har vært på den."
"En bil? Nei, det stemmer vel ikke helt?"
"Jo, bilen har også kjørt der."
"Kanskje du mener bilene som kjører under broen?"
"Nei, bilen kjører broen."
Pause. Mamma tenker.

"Den broen som vi kjørte forbi er en gangbro, Milla. Den er det bare lov til å gå over. Og sykle. Men ikke å kjøre bil. (Her måtte jeg stoppe meg selv fra å nevne motorsykler, traktorer, lastebiler... Alt med motor.)
Pause. Milla tenker.

"Du har kjørt bilen over broen, mamma!"
"Har jeg d... Åja! Du tenker kanskje på den andre broen som er rett foran oss nå?"
...

Svaret hennes var nei, men etter et par minutters lengre forklaring var vi 
enige om at det ikke gikk an å kjøre bil over gangbroen.

Dette er én av omtrent tjue slike samtaler vi har i løpet av en liten ettermiddag. Kanskje er det enda fler. Det er så herlig å prøve å pønske ut hva som skjer inni hodene til de små, for de forstår (og misforstår) så mye vi ikke tenker på. Det hadde vært spennende å leve en dag som treåring igjen og se verden med nye øyne. Jeg tror vi hadde oppdaget mye pent!

tirsdag 20. desember 2011

Tenk litt på dette

Det er et viktig budskap i denne videoen, som jeg håper dere tar med dere og har i bakhodet, spesielt nå i julen.



Kos dere i innspurten!

Bestemors julekalender - Luke 20

Familiebilder fra hytta i sommer.
I tillegg til disse to var det også to stykker av (nesten) hele familien min.

Avskjedstårer

Går det an å være så lettrørt? Her sitter jeg nemlig og gråter fordi det var siste episoden til Nils Gunnar Lie i God Morgen Norge (et program jeg forøvrig ser relativt sjelden) og når han begynte å gråte.... Vel, jeg vet det. Jeg er patetisk. Men altså - gråter et annet menneske, da gråter jeg.

Her kan dere se om dere reagerer på samme måte: http://tv2.no/video/?progId=581893

Bestemors julekalender - Luke 19

Tro det eller ei, det var ikke tomt for bilder fra Kreta. Og innlegg fra reisedagboken min var det fortsatt ett igjen av. I dag fikk de lese følgende bloggpost, siste del av dagboken: "Det finnes ikke dårlig vær...".

søndag 18. desember 2011

Bestemors julekalender - Luke 17

Bilder fra strandtur i sommer og selvfølgelig et glass med godter, siden det tross alt var lørdag.

lørdag 17. desember 2011

Bestemors julekalender - Luke 16


Smokkeavvenning

Nå har Magnus endelig sluttet med smokk. Fiks ferdig, aldri mer! Noen synes kanskje det er litt tidlig å si endelig, men jeg har vært ganske klar på at vi skulle være ferdig med smokken når han var ett år og det er jo et halvt år siden nå.
Når Magnus ble født var vi ganske innstilt på at han ikke skulle ha smokk, for det synes vi var gull verdt med Milla. Størstejenta vår fikk nemlig tilbudet når hun ble født, men nektet å ha en plastdings inni munnen sin. I stedet fant hun etterhvert totten, som selvfølgelig kommer til å bli mye vanskeligere å få bort. Allikevel foretrekker jeg dette, kanskje fordi det er mer naturlig, eller fordi jeg selv husker hvor godt det var med tott og nektet å slutte før jeg var 8 år.
Tilbake til saken. Vi merket med en gang at Magnus hadde et helt vanvittig suttebehov. Og med kolikk og låsninger i ryggen, som ikke akkurat stilnet han, gav vi etter to og en halv uke opp kampen. Med smokk kom stillhet, noe som var helt fantastisk. Vi bestemte tidlig at han skulle få lov til å ha den i ett år, fordi det er da suttebehovet i utgangspunktet gir seg.
Så hadde det seg sånn at mamma ble syk. Deres mamma. Jeg. Martin hadde nok annet å henge fingrene i, så vi utsatte og utsatte. Vi trengte den søvnen vi kunne få og tenkte at det var greit å ikke være så strenge med oss selv. Smokken ble dog bare brukt når Magnus skulle sove og noen få ganger i bilen og vognen, ikke ellers. Jeg husker ikke når vi begynte med dette, men det var et bevisst valg vi tok for å trappe ned, og det var nok allerede i våres.
Når jeg nå har begynt å bli bedre og Martin har fått litt vekt av skuldrene fant vi altså ut at det var på tide. Det er for dumt å måtte stå opp flere ganger hver natt for å gå på smokketokt under sengen til Magnus, og han selv mistet jo verdifull søvn av det. For å ikke snakke om at det er mye enklere å ta bort smokken nå når han er så liten, fordi "ute av syne, ute av sinn" fungerer så mye bedre på de yngste.
Natt til søndag 11. desember var Magnus siste sutt, og selv om han ikke klarte å sove formiddagsluren sin sloknet han på kvelden etter en liten kamp. Denne natten ble det ikke mye søvn på noen av oss, men på dagtid fikk han sove i barnehagen etter bare litt byssing, og når natten kom var det ikke mye diskusjon. De siste dagene og nettene har gått helt supert. Han bruker litt lenger tid på å sovne, men når han har sovnet sover han faktisk gjennom hele natten.
Jeg forberedte meg på at dette kunne komme til å ta et par uker, men jeg vil si at avvenningsperioden har gått som en drøm! Hurra for å være konsekvente! Og hurra for den flinke lille gutten min!
Nå får vi bare krysse fingrene for at det fortsetter sånn fremover og at jeg ikke jinxet dette helt.

Bestemors julekalender - Luke 15

Barnehagen høst 2011
Milla viser stolt frem sitt maleri som ble hengt ute på gjerdet i barnehagen. Hver dag ville hun vise hvilket som var hennes bilde.

Milla er tøff og klatrer høyt til topps i klatrestativet, men det er ikke alltid like lett å komme ned igjen!

fredag 16. desember 2011

God morgen!

En litt morgentrøtt Hanne titter innom. De siste dagene har det (som nevnt) vært litt mye på tapetet, så i går fikk jeg meg en smell, men det velger jeg å ikke bry meg om. Jeg har masse hyggelig i vente i dag, og håper at det hjelper med litt trening på morgenkvisten (eller kanskje -grenen, siden det ikke er før klokken ti).
Dagen startet litt tidligere enn ventet, fordi barna mine bestemte seg for å stå opp kvart på syv, men derfor sitter jeg allerede nå og slapper av i sofaen, og har litt mer tid på å hente meg inn enn jeg vanligvis har. Barna er levert til frokost i barnehagen, og etter en liten hvil skal jeg forsøke å få gjort litt her hjemme før Zumba-timen. Jeg får besøk av en "gammel" venninne til lunsj, og det gleder jeg meg masse til. Dette er en jente som har vært i livet mitt i maaange år, men som faktisk ikke har rukket å komme på besøk i huset vårt enda. Vi har trossalt bare bodd her i to og ett halvt år. Med andre ord, det blir veldig hyggelig å få skravlet sammen igjen og få tatt igjen for det tapte.
I ettermiddag blir barna hentet av bestemor og bestefar (mine foreldre) i barnehagen, og de skal få være der hele kvelden, mens Martin og jeg skal i en annen venninnes bursdagsfeiring. Når vi skal hjem plukker vi opp to sovende herligheter og tar de med hjem. En perfekt avslutning på dagen.
På grunn av denne harde sykdomsperioden jeg har vært gjennom gleder jeg meg så mye mer over alle småting i hverdagen. Jeg setter pris på alt jeg klarer å gjennomføre og alle små gleder. Jeg nyter å leve og suger inn hver eneste opplevelse. Dette håper jeg at jeg klarer å holde på lenge, for den egenskapen setter jeg høyt.
Ha en fin dag dere og!
Hva skal dere gjøre på?

torsdag 15. desember 2011

onsdag 14. desember 2011

Bestemors julekalender - Luke 13

Enda flere bilder fra Kreta, og et innlegg fra reisedagboken min ("Søvnløs på Kreta").

Takk

Denne helgen ble jeg ordentlig bortskjemt på lesere. Fra fredag til mandag var det nemlig mellom 600 og 900 lesere inne her hver dag! Dette takket være Magne fra VGnett, som valgte å publisere blogginnlegget "Mobbeoffer" på nettsidene til VG. Tusen takk for det! Det er så hyggelig å få tilbakemeldinger på det jeg skriver og dette var jo et litt spesielt og personlig innlegg fra meg, og da betyr det bare enda mer at andre setter pris på åpenheten min.
De siste par dagene har det naturligvis ikke vært like mange her inne, men det Magne (og dere andre som leste og kommenterte) gjorde for meg gav meg masse inspirasjon til å skrive mer, så jeg håper at jeg klarer å holde den motivasjonen oppe fremover for å gi dere noe leseverdig stoff her inne. Men dagene går i ett nå i julerushet, akkurat som hos alle andre (og det plager meg ikke), så selvom skrivelysten er på topp er det ikke alltid tiden strekker til.
Apropo lite tid så skal jeg nå forte meg avgårde på trening, så får vi se om det blir tid til litt skriving etterpå. Eller i morgen. Eller en annen dag!
Uansett - TAKK til alle dere søte sjeler der ute som leser, følger, kommenterer og sender meg e-poster. Jeg setter umåtelig stor pris på det!
Ha en fin dag!

mandag 12. desember 2011

Bestemors julekalender - Luke 12

I dagens luke er det litt forskjellig innhold til hver av damene.
I bestemors pakke ligger et bilde og et innlegg fra bloggen min som er skrevet om henne. Det kan dere lese her: "Bestemor Anna".
I farmor sin er det bilder av henne, min onkel Hans og tante Lora, samt noen bilder av henne som stolt nybakt oldemor.

Musikkvideo som vekker følelser - Family Portrait


Bestemors julekalender - Luke 11

 Kreta 2011
Det er ikke alltid barna er like fornøyde med de voksnes avgjørelser.
 En god suss!
Nå om dagen ber Milla om å få "to koser og to susser", en på hvert kinn.
I tillegg til bilder fra Kreta lå det i denne pakken ved enda flere innlegg fra reisedagboken min.
("Saganaki", "Mandagskos" og "Tøff mandag")