tirsdag 11. januar 2011

Sammenbrudd

Magnus og jeg tok oss en tur til Tomter til Tante Morsom i dag. Som vanlig fløy timene (de gjør ofte det i godt selskap), så plutselig måtte jeg forte meg avgårde. Milla ble hentet rett før stengetid i barnehagen og med bæsjebleiebytte (dårlig timing) og Magnus halvveis på armen og halvveis på gulvet tok det sin tid å komme seg hjem.
Idet jeg kjørte opp i oppkjørselen vår kjente jeg at kroppen min stoppet opp, snudde seg og bestemte seg for å gå i helt motsatt retning enn det jeg tenkte. Rettere sagt så fikk jeg et ekstremt stressanfall, så jeg la meg på tuta for å få Martin til å komme ut og hjelpe meg inn med barna.
Jeg skal prøve å forklare hvordan dette føles på kroppen for dere som ikke har hatt et slikt "anfall" før. Hele jeg skjelver inni meg og helt ut i fingertuppene, hodet "kobler ut" slik at jeg blir helt fjern og ukonsentrert, magen snører seg sammen slik at det føles som om noen stikker meg med en kniv innenfra og ut og det gjør rett og slett vondt i hele kroppen. I tillegg til dette blir jeg stort sett ekstremt deppa når jeg får disse anfallene (jeg får de faktisk ganske ofte) og føler meg mislykket. "Skal jeg ikke engang klare å hente datteren min i barnehagen?", "Hvordan mor er jeg egentlig?" og "Hva har egentlig skjedd med det mennesket jeg pleide å være?" er typiske spørsmål som kommer opp i hodet mitt, og tårene er stort sett ikke langt unna.
Når jeg kom inn døra lempet jeg barna i armene til Martin og løp forbi ham og opp på soverommet vårt. Jeg vil først og fremst ikke bryte sammen foran barna, i tillegg hadde jeg rett og slett ikke tid til å høre på hva den udugelige kroppen min prøvde å fortelle meg. Jeg satt meg på senga, tok et par dype åndedrag og prøvde å fokusere. "Hva trenger jeg for å roe meg ned nå?", "Skal jeg avlyse partyet mitt i kveld?", "Har jeg egentlig spist noe i dag?". Jeg kom fram til at jeg måtte stappe i meg et par brødskiver, skifte klær og komme meg avgårde. Jeg visste at bare jeg kom meg ut døra kom jeg til å føle meg mye bedre, og der hadde jeg rett.
Jeg fant (utrolig nok) fram til Storo uten problem, og Helene kom og hjalp meg å stable meg inn døra. Hvis noen har sett Get him to the Greek (bør sees!) når de løper nedover den uendelige korridoren - sånn følte jeg meg hos Helene, med ørtenogførti esker med varer nedover en lang og endeløs gang. Heldigvis var jentene snille og stilte opp med bærehjelp på veien ned igjen.
Partyet gikk helt fint, spesielt med tanke på at jeg hadde vært gjennom dette anfallet på forhånd. Jeg merket jeg ikke klarte å roe helt ned, så tempoet gikk nok litt stokk over stein, men jentene virket nogenlunde fornøyde, så det ble koselig likevel! Var gøy å hilse på venninne til Helene, som jeg nesten føler jeg kjenner litt på grunn av Helenes (detaljerte) fortellinger! Hehe! Du er så søt ass!
Når jeg kom hjem var huset fyllt av hyggelige mannfolk, og det var fantastisk deilig å synke ned i sofaen ved siden av mitt mannebein.
Nå er jeg veldig klar for å legge meg, så jeg sier GOD NATT til alle dere som titter inn hit! Jeg setter stor pris på dere!
Smileyface!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!