tirsdag 1. februar 2011

Litt om det å leve med en "usynlig sykdom"

Som dere kanskje har skjønt så sliter jeg litt med å skrive om dagen. Grunnen til dette er at jeg ønsker å være ærlig mot dere, og de dagene jeg ikke har det så bra orker jeg ikke å ta på meg en maske og late som at alt er tipp topp. De siste dagene har jeg dermed latt være å skrive, fordi jeg er redd det blir alt for mye syting.
Nå har vi nettopp hatt hyggelig besøk av Monica og Teo, og siden jeg fikk et nytt "anfall" like før de kom var det mye snakking om sykdom og jeg merker jeg får dårlig samvittighet for hvor mye jeg faktisk snakker om dette.
Jeg er bevisst på at jeg klager mye, men jeg klarer ikke å la være likevel, for hvis jeg ikke forteller om det, så er det faktisk få som skjønner eller tar hensyn til at jeg er dårlig. Det er det som er med slike "usynlige" sykdommer - snakker man ikke om det så tror alle rundt deg at du har det bra eller er frisk igjen. Flere ganger har mine nærmeste sagt "Men du er frisk nå, ikke sant?", eller "Har du det bra?" og fått en lang regle tilbake om hvordan jeg har det. Jeg blir selvfølgelig ikke sint, for hvordan kan de se hva som skjer inni kroppen min? Men jeg blir litt lei meg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde gips på foten, satt i rullestol, gikk med skaut eller kastet opp, bare slik at folk kunne forstå at jeg virkelig er syk! Ordentlig syk. Jeg har fysisk vondt, det er ikke kun psykisk (selvom jeg ikke fornekter at dette også har mye med formen min å gjøre).
Det er så viktig for meg å få fram at det ikke er latskap det går i når huset står på hodet, skittentøyskurven renner over, bleiebøtta er full og jeg ligger på sofaen og ser på at Martin gjør alt.
I dag er jeg relativt stolt av meg selv. Jeg har klart å sortere varer, følge Milla i barnehagen, levere varer i Moss (med hyggelig selskap av Silje), ta to klesvask, henge opp én, ta to oppvask og vaske litt på kjøkkenet. Hørtes det ikke så imponerende ut? Dette er noe jeg virkelig har måttet ta meg sammen for å gjøre, og det var sikkert derfor jeg gikk på enda en knekk i dag.
Når jeg endelig hadde klart å manne meg opp for å dra og hente Milla, ruslet jeg sakte ned trappen hjemme og midt i en samtale med Martin kjente jeg at kroppen bestemte seg for å ikke fungere mer. Jeg satt meg ned og tårene kom enda en gang tilbake. Alle vondtene var på plass igjen - trykket i brystet (som er nesten uutholdelig), og etterhvert en snikende hodepine, som gjerne vil nå det maksimale før det vil gi seg igjen. Jeg var ikke lei meg og heller ikke veldig sliten, men da mente tydeligvis kroppen min at jeg var ferdig for dagen.

Det har vært nettprat i dag på tv2 sine nettsider om nettopp stoffskifteproblemer. Hvis dere vil lære litt mer om det jeg sliter med kan dere jo ta dere en titt her.
Et lite utsnitt: Lavt stoffskifte, eller hypotyrose, er en autoimmun sykdom. Det vil si at kroppen angriper seg selv - i dette tilfelle skjoldkjertelen som ligger i halsgropa.
Skjoldkjertelens oppgave er å produsere stoffskiftehormoner. Men når kjertelen angripes av kroppens immunapparat, dør cellene og produksjonen går gradvis nedover. Dette er den vanligste årsaken til lavt stoffskifte. 

I morgen skal jeg til legen igjen. Da får jeg forhåpentligvis svar på hvordan stoffskiftet mitt ligger an, og jeg skal også få tatt flere tester.  

PS: Jeg prøver ikke å fiske etter medlidenhet med dette innlegget, jeg vil bare sette ord på hvordan jeg har det for at de rundt meg lettere kan forstå hva som skjer i kroppen min. Kanskje det kan hjelpe noen andre som sliter med noe lignende også.

2 kommentarer:

  1. Jeg syns du har gjort MYE i dag, jeg, Hannemor! Mye mer enn meg i hvert fall! Vondtene mine syns heller ikke utenpå, men 'heldigvis' syns de på MR... Noen ganger skulle jeg også ønske jeg hadde en gips eller noe, for man ser jo så frisk ut! Og så er det bare VONDT! Stå på! Håper legen kan hjelpe deg! Stor tanteklem

    SvarSlett
  2. Uff det kan ikke være greit og ha det sånn!
    veit litt hvordan du har det, selv sliter jeg litt med ting som skjer i kroppen.Vært på mye tester hos legen ang det!!

    Håper de finner ut av noe, slik at du kan bli bedre :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!