onsdag 27. april 2011

Det første tannlegebesøket

Milla slo seg i barnehagen for et par uker siden. Hun snublet i sine egne føtter og landet pladask med fortennene i gulvet. To dager senere var jeg hos tannlegen for første gang med barna. Jeg var utrolig spent på hvordan Milla skulle takle det, og vi hadde snakket mye om det på forhånd.
På venterommet var hun kjempeglad for å se at det var egne lekebord, bøker og klosser. Hun storkoste seg den lille stunden vi satt og ventet og plutselig fikk hun øye på en "Karu å baktu" bok, som vi så vidt fikk tittet i før tannlegen kom for å hente oss. Milla studerte henne fra topp til tå, rynket litt på brynene over den rare drakten hennes og jeg kjente jeg ble nervøs. Så smilte hun blidt opp og var klar for å bli med inn på kontoret. Trinn 1 var overstått.
Så ventet den neste utfordringen; legekontoret med alle de rare instrumentene og den store stolen. Hun kikket seg rundt i rommet, fikk øye på et klistremerke utenpå en skuff og fikk lov til å titte på alle de fine små skattene som lå oppi den. Så spurte tannlegen om hun ville sitte i stolen, og hun svarte "tarer sell!", klatret opp og lente seg tilbake. Hun smilte stolt til meg og Magnus som satt ved siden av meg i sin lille trille. Trinn 2 unnagjort.
Men ville hun gape...? Jada. Hun satt tålmodig i stolen, svarte på alle spørsmålene tannlegen spurte om og likte leken hun var med i. "Bankbankbank" sa tannlegen "gjør denne tannen vondt?". Milla ristet gapende på hodet og forsøkte å si nei. Til slutt banket tannlegen på tannen som var vond, og Milla svarte bekreftende på spørsmålet. Det var vel trinn 3 det da, og selvom det var litt vondt gråt hun ikke en liten tåre engang.
Så skulle det taes bilder. Enda et litt skremmende rom, med en kjemperar stol og en stor "smekke" som både hun og jeg måtte ha på oss. Hun fikk sitte på fanget, ble bedt om å bite sammen og satt musestille helt til tannlegen sa at det var greit å åpne munnen igjen. Men røntgenmaskinen virket ikke. Hvor mange bilder vi tok husker jeg ikke, men Milla var en engel hele tiden, hørte på tannlegene og gjorde som de sa. Til slutt måtte vi inn på et annet kontor for å ta bildet, og hadde det ikke vært for noen fine lykketroll på hjørnebordet hadde hun nok blitt ferdig på første forsøk. Trinn 4.
Siden Milla hadde vært så tålmodig og flink fikk hun lov til å velge seg en gave fra det ene kontoret og deretter en fra det andre. Hun var dermed den stolte eier av en ny tannkrem og et klistremerke.

Bedre kunne det ikke gått!
Flinke jenta mi

tirsdag 26. april 2011

Badeglede

På fredag fortalte jeg om hvor dårlig jeg hadde det dagen i forveien. Fredag startet omtrent på samme måte, men etter flere timers hvile tok formen seg litt opp. Bestefar (pappa) tok med seg Milla til oldemor (farmor) og deretter hjem til seg selv, slik at vi skulle få sjansen til å puste ut litt og gjøre noen nødvendigheter hjemme.
Når Milla kom hjem var jeg fit for fight, og vi bestemte oss for å fylle i bassenget på terrassen for å la barna (og meg) kose seg der. Det var deilig å få på seg bikinien (for første gang utendørs i år) og sitte og plaske sammen med Milla. Hun elsket at jeg herjet litt med henne og jeg følte faktisk at jeg hadde det ganske så greit akkurat der og da.
Når Magnus våknet etter sin lille ettermiddagslur lot vi han holde Milla med selskap, og barna koste seg helt til vi bestemte at det var på tide å bevege oss inn. Milla protesterte litt når vi sa at de snart skulle legge seg, kanskje fordi solen fortsatt sto høyt på himmelen, men hun lot seg overtale når vi fortalte om alt det morsomme vi skulle gjøre på lørdagen.
Har dere noen gode idéer om hvordan man kan forklare barna at det er kvelden selv om det er lyst ute? Jeg har prøvd mange forskjellige vrier, men at det er sommer og lignende forstår nok ikke toåringer så veldig mye av. Hun er heldigvis (bank i bordet!) ikke vanskelig å legge, men tar gjerne imot tips!

fredag 22. april 2011

Sjokoladetiggeren

I det forrige innlegget jeg postet forsøkte jeg å utdype litt om hva jeg mener når jeg sier at jeg har en dårlig dag. Nå har jeg lyst å fortelle om det morsomme som skjedde i går.
Martin kom hjem med en stor Japp til meg, som jeg med glede dyttet inn i trynet, og Magnus skulle nok gjerne ha smakt litt på den. Hver gang jeg tok en bit begynte han å smatte. Han glemte seg bort fordi han la merke til seg selv på skjermen, men jeg klarte så vidt å få filmet det.
Dette er hans nye måte å tigge på, og jeg må si at det er utrolig mye søtere enn sutring! Han og Milla har alltid vært veldig glad i mat og de sluker stort sett det de får. Det er jeg utrolig glad for, for jeg vet det ikke er alle som har det så enkelt når det kommer til barn og mat.
Han har også begynt å slippe taket med begge hendene sine når han står og griper rundt en leke, så nå er det vel ikke lenge til han vakler ustødig bortover gulvet!
Er det rart jeg elsker han?
PS: Les denne artikkelen hvis du har lyst til å komme i bedre humør :)

Gårsdagens kamp

I går hadde jeg en helt grusom dag. Det startet med at jeg ikke klarte å stå opp på morgenen, og Martin måtte ta morgenrutinene med barna, og jeg kjente selvfølgelig den dårlige samvittigheten smyge seg innpå meg. Et par timer senere klarte jeg å tvinge meg opp av senga etter at jeg innså at jeg ikke ble noe bedre av å ligge der (selvom litt ekstra søvn selvfølgelig var godt). Jeg prøvde å komme meg igang med tingene jeg var nødt til å få gjort, og gikk inn på rommet til Milla for å finne noen klær.
Snart var begge barna oppå meg, og begynte å krangle om en gåstol. Jeg forklarte flere ganger at siden Magnus hadde den først og det var hans måtte Milla la han også ta på den, men når det endte med at hun etter ørtenogførti advarsler dyttet han rant det over for meg. Jeg skreik, tok gåstolen og lukket meg inne på rommet til Magnus. Der ble jeg sittende i en krok og stirre ut i luften. Jeg hadde så vondt og var så lei meg at jeg ikke klarte å gråte. Å skrike til barna sine er noe jeg alltid har vært stor motstander av, og jeg gjorde det aldri før jeg ble syk, men etter det har jeg blitt et menneske jeg ikke takler. Jeg avskyr den personen. Milla tittet flere ganger inn på rommet og trallet noe om at hun lette etter noe (det var nok meg), men jeg hadde satt meg slik at hun ikke kunne se meg. Etter omtrent et kvarters tid (eller kan det ha vært en halvtime?) kom Martin inn til meg. Uten å si noen ting satte han seg ned sammen med meg, strøk meg over armen, og dermed strømmet tårene. Han ga meg en klem og lot meg være for meg selv igjen. Det føltes godt å slippe å si noenting. Han forsto meg.
Jeg klarte ikke å holde humøret oppe i det hele tatt, så dagen gikk for det meste forbi i stillhet. Milla og Magnus dro til besteforeldrene sine, og Martin var og trente, men selv om jeg hadde hele huset for meg selv klarte jeg ikke å slappe av eller nyte sola som gjorde det så fint ute. Litt utpå dagen kom Martin og Magnus hjem med et par kamerater av oss. Jeg hadde ikke sett de på lenge, men jeg klarte ikke å snakke med de, følge med i samtalen eller sitte sammen med de. Plutselig når jeg ba Martin om noe spurte han "Snakker vi sammen?". Han trodde jeg var sint på han fordi jeg var så stille, og det viste meg igjen hvor viktig det er for oss å kommunisere og hvor stor betydning det har for forholdet vårt. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde så mange ord, og at det ikke var hans skyld at jeg var sånn.
På kveldstid hadde vi avtalt med et nytt vennepar av oss at vi skulle komme på middag, bare Martin og meg. Jeg hadde gledet meg til å ha litt kjærestetid og til å møte noen nye mennesker, men jeg måtte skjerpe meg voldsomt for å få tatt på meg smilet og prøve å føre samtaler med de to og noen av deres venner. Hele kvelden måtte jeg konsentrere meg for å prøve å få med meg hva de andre sa, og på tross av kjempehyggelig selskap og utrolig god mat klarte jeg ikke å være meg selv og slappe av. På veien hjem tenkte jeg mye på at jeg sikkert virket som en overlegen hurpe, så jeg håper jeg får sjansen til å vise hvem jeg egentlig er en annen gang. Uansett tror jeg det var godt for meg å komme meg ut blant folk.
Men dere - God påske!
Jeg har bestemt meg for at dagen i dag skal bli bedre.



torsdag 21. april 2011

Må jeg se dårlig ut for å ha det dårlig?

Mange får det for seg at jeg har det bedre om dagen. Jeg vet ikke helt hvor de får dette fra, de har i hvertfall ikke spurt meg først, for da ville de visst at det ikke er tilfelle. På bloggen velger jeg å skrive om noe av det positive som skjer i min hverdag, fordi jeg tenker at det rett og slett vil være for kjedelig for dere å lese ellers. Jeg har heller ikke lyst til å fokusere på bare det negative, for det er ikke den typen person jeg vil være. Jeg vet at jeg har alt jeg kan drømme om og vil ikke fremstå som verdens mest utakknemlige person, for det er jeg ikke. Hver gang jeg får meg en knekk prøver jeg å tenke på nettopp dette - alt det fine jeg har i livet mitt, Milla, Magnus og Martin - men tankene mine sklir fort over på at jeg er mislykket, ubrukelig og samvittigheten og sinnet (mot meg selv) er aldri langt unna.
Med andre ord; jeg har det ikke bra. Hver dag går ut på å prøve å komme meg gjennom hverdagen på en best mulig måte, med barna i fokus, og hver dag er en kamp.
En ting jeg har unnlatt å fortelle her er at jeg har fått vært hos psykiatrisk sykepleier nå. Jeg vet ikke hvorfor, men dette var noe jeg hadde lyst til å holde for meg selv. Men hva hjelper det for andre som sliter at jeg prøver å skjule sånt? Derfor bestemte jeg meg for å fortelle det nå. Det var heldigvis en veldig hyggelig og flink dame jeg møtte på, og med en gang jeg kom inn strømmet tårene og ordene ut av meg. Hun tok en BDI-test på meg for å måle hvilken grad av depresjon jeg har, og svaret var "Alvorlig depresjon" (det høyeste "nivået"). Jeg skal fortsette hos henne omtrent annenhver uke fremover, og er veldig spent på om det kommer til å hjelpe.
Til dere som nå sitter og føler at dere "hadde rett" hele tiden, det var bare psykisk. Vær så snill å hold det for dere selv, for det er mer sannsynlig at jeg har blitt deprimert på grunn av sykdommen min enn at jeg har blitt syk fordi jeg er deprimert. Jeg vet godt at det er en sjanse for det motsatte, men jeg klarte å holde motet oppe lenge etter at jeg ble syk, og merket godt overgangen til når jeg ikke taklet det lenger. Jeg har også slitt med depresjon tidligere og aldri hatt noen lignende symptomer som det jeg har nå, med utmattelsen i spissen. Legen er enda ikke ferdig med utredningen av meg, men det er ikke lenge igjen nå. I mai tror jeg at jeg får svaret.
Please don't feel sorry for me, just be supportive :)

onsdag 20. april 2011

Konkurranse

En av mine såkalte følgere, Nina, har en konkurranse gående på bloggen sin i samarbeid med Fava. Du får muligheten til å vinne kjempefine aktivitetskort for barn. Du kommer til konkurransen ved å trykke på bildet.
Jeg synes det er kjempekoselig hvis du også har lyst til å legge deg til som følger på bloggen min. Det kan du gjøre ved å trykke her, og det er gjort på null komma niks :)

tirsdag 19. april 2011

Alenetid = sang

Magnus sover, Martin trener og Milla er i barnehagen. Det resulterer i at jeg får litt for mye tid til overs... Denne tiden pleier ofte å gå med til husarbeid, tv-titting, jobbing, surfing på nettet eller pianospilling, men i dag endte det med at jeg ble sittende foran webkamera og synge.
Hope you don't mind me sharing it with you :)

Denne kvelden skal jeg tilbringe hos Veronica på Perfect Home party, jeg gleder meg :)
Ha en fin ettermiddag!

Uteliv

De siste dagene har stort sett vært tilbrakt utendørs, til glede for både liten og stor. Jeg tror sommeren har kommet tidlig, og kjenner jeg Norge rett er det denne sommeren vi får i år, så derfor tar vi nok frem bassenget til barna i ettermiddag. Vi må jo være sikre på at det blir brukt, og jeg kan tenke meg at det blir noen fine gledeshyl fra mine to små. Bassenget er oppblåsbart og ikke veldig stort, men mer fancy trenger det ikke å være! "Det enkle er ofte det beste" passer bra for mine barn, som gjerne kan kose seg lenge med for eksempel en pappeske og bobleplast. Hva skal man egentlig med leker?
Ute er det i hvertfall nok av ting å utforske. Magnus har fått smake på både gjørme, stein og gress og Milla er fasinert av vann og blomster. Hun vil helst tilbringe hele ettermiddagen (og gjerne morgenen også) på terrassen. Jeg er overlykkelig for at Martin fikk bygget en så fin uteplass til oss i fjor. Den kommer vi til å ha masse glede av de neste årene. Nå skal det bare settes opp et par grinder, slik at vi kan la begge barna styre her ute på egenhånd.
Ja du leste riktig - her. Jeg ligger nemlig ute på terrassen og nyter solen i skrivende stund. Magnus sover ute i vognen sin og livet er herlig


lørdag 16. april 2011

Skogstrening

Jeg sto opp på den rette siden i dag, og tenkte at denne dagen skulle jeg utnytte! Planen var å ta en tur i svømmehallen med Rasmus for å få beveget oss litt, men når kjørte inn på parkeringsplassen syntes vi at det var underlig at det ikke var noen biler parkert utenfor hallen. Vi tenkte at det nok var fordi vi var så tidlig ute (klokken var like over 8), og var ganske fornøyde med oss selv, men på vei ut av bilen innså plutselig Rasmus at det jo er påskeferie! Vi gråt på hverandres skuldre, sparket i bakken og slo i bilen, bannet og hylte. Begge to var helt utrøstelige, helt til vi innså at dette kanskje ikke var verdens undergang, tørket tårene og satte oss inn i bilen igjen. Ok, så dramatisk var det ikke, men en liten skuffelse var det nok for begge, og vi lurte på hva vi nå skulle bruke kroppen og treningstimen vår til. Forslaget til Rasmus fristet ikke det spor, men siden jeg ikke hadde noe bedre å komme med valgte jeg å "go with the flow", og vi dro hjem igjen for å skifte utstyr. Hva vi skulle? GÅ TUR! For å si det sånn så foreslo jeg at vi kunne jogge i stedet, fordi å gå tur for å trene er vel ikke helt min greie...
Ved siden av min heseblesende pust gikk Rasmus og koste seg i et rolig tempo oppover bakkene. Men turen ble koselig på tross av min negative innstilling til det hele, og litt jogging ble det jaggu meg også. For å si det mildt - jeg er litt ute av trening! Tror jeg burde ta opp fløytespillinga mi igjen, for der har vi kondistrening på sitt mest behagelige! Turgåing er noe jeg overlater til sprekinger fra nå av, så kan jeg heller gå sammen med barna mine i deres tempo ;)


Og vinneren er....

Jeg har hatt en loddtrekning gående på facebook mellom alle som meldte seg som vertinner for et homeparty. Trekningen skulle egentlig bli gjennomført for noen dager siden, men i mangel på overskudd og tid har den blitt utsatt til i dag. Beklager ventetiden, men nå kommer resultatet!
Jeg gjorde trekningen på en skikkelig gammeldags måte, ved å skrive alle navnene på lapper...
 
...som jeg krølte sammen og la oppi en lue (i mangel av en hatt)...
...og holdt hånden min over øynene, til jeg grep fatt i denne...
GRATULERER
TIL 
ADELE BILLING
DU ER DEN HELDIGE VINNER AV EN HERB CHOPPER FRA TUPPERWARE!!
Tusen takk for deltakelsen til alle som meldte seg på! Jeg gleder meg til å komme på party til dere :) 
Har dere lyst til at jeg skal lage en ny konkurranse/loddtrekning snart? Noen forslag til hva den skal gå ut på?


Tom

Tenkte bare å titte innom for å si at jeg lever. Jeg er bare litt tom for ord, og de dagene jeg har det slik er det bedre å la være å skrive, og heller vente til lysten kommer tilbake. Ikke misforstå, jeg har det greit, men har ikke fantasien helt på min side.
PS: Kommentarer er alltid motiverende, og kom gjerne med tips til hva dere har lyst på innlegg om :)
Kos dere i sola, det gjør vi!

onsdag 13. april 2011

Kalle klovn

Selvfølgelig er dette mye mer interessant for meg enn for dere, men jeg forteller og viser dere det likevel. Magnus er så glad i å danse, og jeg synes det er rimelig festlig at bare i løpet av en kort reklamesnutt på tv er han i gang. For en ukes tid siden (eller er det to?) fikk vi besøk av Hilde og Edle Marie. De hadde med seg god lunsj til oss, og etter at vi hadde spist fikk de to små kose seg med lek og musikk. Det er alltid gøy å se hvor godt Magnus trives med andre små barn rundt seg. Her får dere se en liten snutt:
Det var ikke dumt av meg å la være å spare på energien min tidligere i dag, for etter et par timers tid hadde den forduftet uten at jeg hadde rukket å gjøre så mye likevel. Jeg fikk i hvertfall tatt litt klesvask og bittelitt annet husarbeid, og "restene" ble brukt på Magnus og henting av Milla. Humøret er derimot fortsatt på plass, og slik har jeg planer om å fortsette!
Ha en fortsatt fin kveld!

Der ja!

Der var endelig gnisten tilbake, og jeg er klar for å møte hverdagen igjen. Hva var det som gjorde det?
Når jeg skrev denne nye siden i går, kjente jeg at humøret kom tilbake igjen (bilder kommer senere, av en eller annen grunn fungerer det ikke nå). Det var deilig å fokusere på det positive og prøve å tenke tilbake på gamledager (det jeg husker av det i hvertfall). I dag er det også sol og fuglekvitter utenfor vinduene mine, og det har nok en viss effekt det også. At jeg har sittet og sortert varer fra Perfect Home gir meg også nytt pågangsmot. Jeg gleder meg faktisk over ting igjen! Det er noe de fleste tar for gitt, men jeg synes det er utrolig deilig!
Fordi jeg har energi har jeg store tanker om å benytte meg fullt ut av den. Noen kan vel tenke som så at jeg bør spare på den, slik at det er enda mer der i morgen, men slik fungerer ikke kroppen min om dagen. Har jeg mye energi en dag og tar det med ro, kan jeg våkne dagen etter og allikevel være helt kake (åh, nå fikk jeg lyst på det og!). Derfor skal jeg se hvor mye jeg rekker i løpet av en dag, eller noen timer, avhengig av hvor lenge dette varer :)
Ønsker deg og dine en strålende dag!
Have fun and enjoy life!
Oppdatering: Nå er også bildene på plass.

Vil du være med?

I dag er siste mulighet for å melde seg på loddtrekningen jeg har gående på facebook. Du har mulighet til å vinne denne:

...hvis mange nok (10 stykker) deltar (foreløpig mangler vi bare én til!) trekker jeg også om denne:
...og hvis enda flere deltar (15) er en massasjeolje fra Sjarmtrollparty også med som premie! Altså er det ikke en dum idé å invitere vennene dine, hvis du allerede har meldt deg på!

Her er "reglene":
Alle som avtaler en dato med meg for et homeparty for Perfect Home, Tupperware eller Sjarmtrollparty er med i trekningen av en løkkutter fra Tupperware til en verdi av 399,-!! Trykk på delta på denne facebook-siden, så sender jeg deg en melding i innboksen der :) Datoen må være innen 1.juni 2011 (denne datoen kan jeg skyve litt på).
Vil du ha flere partyer får du også flere lodd! (F.eks. ett Sjarmtrollparty og ett Tupperware = 2 lodd , To Perfect Home og ett Tupperware = 3 lodd). Vanlig takkegave kommer selvfølgelig i tillegg!

tirsdag 12. april 2011

Å be om hjelp

I dag føler jeg hele dagen har gått med på å be andre om å hjelpe meg. Det er noe som ikke ligger i min natur, og jeg synes det er utrolig ubehagelig.
Jeg har snakket med helsestasjon for ungdom for å prøve å få tak i en psykolog. Dette vil jeg tipse andre om - er du under 25 år har du faktisk mulighet til å benytte deg av gratis psykolog gjennom helsestasjon! Jeg prøvde å ringe de i går også, men siden jeg ikke hørte noe fra de bestemte jeg meg for at jeg måtte ringe på nytt, jeg klarer rett og slett ikke å vente i uvisshet om når jeg får tilbakemelding. Helsesøsteren i andre enden sa at jeg var tøff som klarte å be om hjelp selv. Hver gang jeg hører dette tenker jeg "Tøff?", det er nok det siste ordet jeg ville beskrevet meg med... Jeg gråt da jeg la på røret etter enda en gang å forklare at jeg trengte noen å snakke med.
Plutselig ringte både en psykolog og en psykiatrisk sykepleier, så da begynte hjulene å rulle, sakte, men sikkert. Jeg har nå blitt satt opp på en time om ikke så alt for lenge, så da håper jeg at det går den rette veien. For de som måtte tro at jeg nå er hoppende glad for at det endelig har blitt utvikling i saken min må jeg nok skuffe dere litt. Selvfølgelig er jeg glad for at jeg skal få hjelp, men når man er så langt nede som jeg nå faktisk er blir det vanskelig å skulle prøve å glede seg over lyset langt der fremme i tunnelen.
I tillegg har jeg fått snakket litt med legen min angående sykemelding fra permisjon. Jeg har vært sykemeldt en liten periode tidligere i permisjonen min, men den siste tiden har jeg jo egentlig bare ventet på og forventet å bli bedre. For de som måtte lure på det så er det slik at hvis man skal bli sykemeldt i fødselspermisjon må man være ute av stand til å ta seg av egne barn. Tror du det føles godt å ringe legen og be om en slik sykemelding?
Den siste jeg nå har bedt om hjelp er mamma. Hun henter Milla i barnehagen for meg, fordi jeg ikke klarer å manne meg opp til det. Jeg har ligget på sofaen det meste av dagen, tårene er rett rundt hjørnet hele tiden, og klarer jeg å holde smilet på plass i to/tre timer når Milla kommer hjem skal jeg være fornøyd med det. Hun fortjener det! Magnus har heldigvis sovet det meste av dagen (litt redd for at han har feber), slik at jeg har fått en del tid for meg selv. Jeg gleder meg til de kommende timene, men kommer nok til å være helt utslitt etterpå.
Ønsk meg lykke til!

Back to reality

Etter en helg med full forståelse kjente jeg at det var tøft å møte hverdagen igjen. Silje har nemlig diagnosen ME, og de fleste av symptomene mine kan hun kjenne seg igjen i (jeg skal fortelle mer om det senere). Det har vært så godt å ikke behøve å forklare utallige ganger hvordan kroppen min fungerer og hvorfor jeg reagerer på måten jeg gjør humørmessig.
Å komme hjem igjen var derfor ikke en dans på røde roser, selvom det selvfølgelig var utrolig koselig å få store klemmer av både minste M og lille M, og å se min store kjærlighet igjen. Når det første som møtte meg var arbeidsoppgaver, ansvar, forventninger, forhåpninger og mangel på forståelse tok det ikke lang tid før humøret var på bånn og kroppen min slo seg vrang igjen.
Det er vondt å tenke på at jeg ikke kan fungere i de rollene jeg så gjerne vil ha, rollen som mamma, venninne og ikke minst rollen som kjæreste. Jeg vet at jeg dytter mange vekk fra meg, men jeg klarer ikke å gjøre noe annet. Alle følelser blir utrolig intense og jeg klarer ikke å la ting gå hus forbi når det er noe som plager meg. Det forundrer meg ikke hvis jeg er et par vennskap fattigere når jeg har klart å komme meg gjennom denne perioden, men jeg har også funnet tilbake til noen gamle vennskap og fått flere nye støttespillere. De som er tålmodige skal nok se at jeg skal greie å komme meg gjennom denne kampen også, og da skal jeg få gjort godt igjen alt det dumme jeg gjør nå.
Det som oppleves verst for meg om dagen er følelsen av å ikke bli trodd, å ikke bli forstått og den gnagende samvittigheten min. Jeg liker ikke det mennesket jeg er nå, og jeg vil helst unngå at så mange andre får møte denne versjonen av meg. Derfor kommer jeg nok til å leve ganske så isolert i hvertfall denne uken, så får vi se når hjelpen kommer og når jeg klarer å manne meg opp til å møte verden igjen.

Til alle det måtte gjelde - unnskyld!

mandag 11. april 2011

Ut på tur, mye surr!

Silje er veldig glad i å gå tur og etter å ha sittet i solveggen i noen timer på lørdag bestemte vi oss for å traske litt nedover mot bryggen, og deretter se hvor stiene førte oss. Jeg har aldri hatt noen særlig interesse for å gå tur, men i det rette selskapet og på de rette stedene har det nå vist seg å være en ganske så ålreit aktivitet likevel.
Vi gikk i et avslappet tempo og nøt sol, varme og lukten og lydene av sommer. Etterhvert begynte vi å undre oss over hvor lang runde vi hadde begitt oss ut på og om det i det hele tatt var en runde. Vi gikk oss bort et par ganger og måtte snu nesen samme vei som vi kom fra, men så møtte vi på et hyggelig eldre par som klarte å forklare oss litt mer om hvilken retning vi burde gå, og på veien de viste oss fant vi etterhvert et kart.

Kartet så veldig enkelt ut, og at stiene var oppmerket med farger på trær og steiner burde nok ikke gjort det så vanskelig for oss, men hver gang vi sto ved et veikryss (eller stikryss) klarte vi ikke å se noen malingsflekker eller skilt som tilsa hvilken vei som ledet hvor. Plutselig var vi langt uti en gjørmemyr, eller høyt oppå et fjell og stien hadde en tendens til å bare forsvinne.
 
Den lilla streken viser omtrent hvor vi gikk.

Vi angret litt på at vi ikke hadde tatt med noe drikke og planlagt turen litt bedre, men uansett var det godt for oss å få beveget oss litt, og vi koste oss og skravlet hele veien. Turen som egentlig ikke skulle være så lang eller vare så lenge ble minst en mil (minst!) og varte fra ti over to til halv fem! På kvelden kunne vi dermed med god samvittighet stappe i oss både sjokolade, potetgull og godteri i stedet for middag :)


Somling og avkobling

Denne helgen har jeg tilbrakt sammen med en relativt ny, men definitivt veldig god venninne. Vi satte oss i bilen (til mamma, som vi var så heldige å få låne for helgen) rundt klokken 14.50, men av en eller annen grunn var vi ikke på hytta før nærmere halv syv. Turen hjemmefra til Kråkerøy pleier vanligvis ikke å ta mer enn én time, og gåturen tar stort sett rundt et kvarters tid. Det kalles somling, og er noe vi ikke kan unne oss så ofte.
På veien ned stakk vi innom en av mine gode kunder i Moss for å levere noen varer og dro deretter for å spise litt lunsj og handle mat på Mosseporten. To ubeslutsomme og lite kresne jenter gjorde at det var vanskelig å bestemme seg for typen grønnsaker, mat, chips og godteri vi skulle velge oss. Ordene "samme for meg", "jeg liker alt" og "det spiller ingen rolle for meg" ble brukt en del i løpet av helgen, ikke på grunn av beskjedenhet, men rett og slett fordi vi begge er ganske likegyldige til hva vi stapper i trynet, og om det ligger i en skål, på et fat eller i en pose.
Når vi kom fram var vi helt tiltaksløse. "Hva skal vi gjøre nå? Hmm.. Slappe av? Ehm... Går det an da? Hvordan gjør man det?". Det tok ikke lang tid før vi hadde lært oss det, og selvom skravla gikk kontinuerlig hvert minutt av hele helgen tror jeg vi begge følte at vi fikk hvilt oss. Det trengtes!
Fredagskvelden kan du lese mer om i innlegget under. Vi bestemte oss for å gå i seng rundt halv elleve tiden, fordi vi begge så for oss at vi kom til å våkne tidlig dagen etter av gammel vane. Jeg lå og vred meg i flere timer, med tankene og kroppen i fullstendig kaos, og det ble ikke få tårer den natta. Til slutt sovnet jeg vel i to tiden, men jeg var våken flere ganger i løpet av natta og våknet som vi antok rundt klokken syv. Jeg ble sint for at jeg var våken så tidlig, så etter en times tid med hodet under dyna klarte jeg å overtale kroppen til å gi slipp. Det føltes godt å se på klokka igjen neste gang - 11.10.
Søvnen ble feiret med en enkelt servert frokost på terrassen. Det var det første måltidet til noen av oss utendørs i år og vet dere hva det betyr? Det er VÅR! Jeg lover at denne gangen skal det ikke snø i morgen, som det har gjort de siste to/tre gangene jeg har skrevet denne setningen.

Sykt lykkelig

Fredagskvelden bestemte Silje og jeg oss for å sette på en film, og valget falt på Sykt lykkelig. I løpet av den samme kvelden fikk jeg meg en ekstrem nedtur som i utgangspunktet var psykisk, men etterhvert utviklet seg til å føles veldig fysisk. Med det mener jeg at kroppen min reagerte på det jeg følte og satte seg i brystet som om en voldsom smerte. Jeg ristet i hele kroppen i flere timer etterpå. Kanskje det er angst jeg har, ikke vet jeg, men i mine øyne er det ikke noen tvil om at jeg trenger hjelp. 
Det var godt å ha Silje der og det hjalp at det som sto på på skjermen i det minste var oppmuntrende. Det fikk i hvertfall tankene mine litt vekk i et par timer. 

Filmen er en norsk komedie som......... Tja... Traileren forklarer den kanskje best:
Agnes Kittelsen var helt fantastisk i rollen sin som en nervøs, usikker og sprudlende mamma. Hun burde få mye mer oppmerksomhet for skuespillertalentet sitt, med alle de geniale ansiktsuttrykkene og ektheten hennes. Filmen anbefales, veldig morsom og søt!
Jeg kommer snart tilbake med mer fra hytteturen vår :)

PS: Det skal sies at nedturen min ikke hadde noe med hytteturen eller Silje å gjøre.

fredag 8. april 2011

De riktige spørsmålene og tolkning av svarene

I går sent på kvelden snakket jeg med Siri-Mette på telefonen. Egentlig var masken min godt klistret på, og formen føltes grei, men hun vet å komme til bunns i sakene og stille de rette spørsmålene. Først snakket vi bare om løst og fast, men etterhvert dreide samtalen seg inn på utredningen av sykdommen, følelser og samvittighet. Et spørsmål som hun stilte traff meg overraskende nok midt i hjertet, og helt plutselig begynte tårene å strømme. Jeg hadde ikke trodd at de ordene skulle gjøre så mye med meg, men dette er spørsmålet hun stilte: "Hvor dårlig har du det på en skala fra en til ti?".
Jeg trengte ikke å svare, tårene sa alt. Av en eller annen grunn satte dette ting i perspektiv for meg, for jeg har aldri tenkt på dette. Hvor dårlig har jeg det egentlig? Det var godt å kjenne på dette og å vite at det går an å si at jeg faktisk ikke har det bra.
Et spørsmål jeg ofte får er "Hvordan har du det i dag?", rett og slett fordi de rundt meg har oppdaget at formen min varierer voldsomt fra dag til dag og forsåvidt også time til time. Jeg lå i natt og tenkte på svarene jeg pleier å gi på dette. Jeg har forsøkt den siste tiden å være ærlig når noen stiller meg dette spørsmålet, for hvis jeg alltid sier at jeg har det bra er det vel ingen som kommer til å forstå meg. Så selvom jeg framstår som sutrete har jeg valgt å gi svarene "Helt greit", "Ok", "Ikke så verst", "Ikke så bra" og "I dag har jeg det ganske dårlig". Men hva ligger egentlig bak disse svarene? Jeg tenkte jeg skulle prøve å gi dere en forklaring på dette, for det ligger stort sett ganske mye bak hvilket svar jeg gir.
Sier jeg at jeg har det bra lyver jeg. Enkelt og greit. Enten fordi jeg glemmer å være ærlig, fordi jeg snakker med noen jeg ikke kjenner godt nok, eller fordi jeg ikke har lyst til å snakke om det der og da. Det kan spesielt være når barna mine er rundt meg, fordi jeg ikke vil at de skal tenke på meg som syk.
Hvis jeg sier at jeg har det helt greit eller ok betyr det at jeg klarer å fungere nogenlunde gjennom dagen. Det vil si at jeg har klart å få Milla i barnehagen på egenhånd, og kanskje har klart et par gjøremål gjennom dagen. Sier jeg "idag har jeg det ganske bra" betyr det at tingene har gått litt bedre enn de normale dagene.
"Ikke så verst" kan bety at jeg har måttet få hjelp til en del av oppgavene mine, men etter en del sofasliting har jeg kanskje vært i stand til å hente Milla i barnehagen selv.
Når jeg sier at jeg ikke har det så bra har jeg det dårlig. Da har jeg trolig måttet ha hjelp av Martin eller andre til det meste av gjøremålene mine på morgenen, og er antageligvis ikke i stand til å hente Milla i barnehagen.
Har jeg det dårlig, så har jeg det faktisk helt jævlig. Da får du antageligvis ikke vite om det, for da skriver jeg stort sett lite. Jeg isolerer meg og går ikke ut av huset hvis jeg ikke er helt nødt. Jeg avlyser avtaler, utsetter viktige oppgaver og vil helst ikke snakke med så mange. 


I dag har jeg det helt greit, men ikke så bra.
Hva betyr det? 
Ikke vet jeg, men det føles som et ærlig svar.

Hyttetur

Denne helgen tar Silje og jeg oss en tur på hytta til foreldrene mine, som ligger på Kråkerøy. Bare oss to. Silje er trebarnsmamma, så vi har til sammen fem(!) barn, men på denne turen har vi ikke med oss noen. Vi har null planer unntatt å slappe av, sove og spise. På pakkelisten (som egentlig ikke er skrevet ned en gang) står kun joggebukse og hettegenser, noen gode filmer og masse deilig mat!
Jeg gleder meg til å komme meg litt vekk. Fra alle forventninger og alt ansvaret man selvfølgelig har som mamma. Misforstå meg rett - hadde jeg vært i form hadde jeg elsket dette ansvaret, men alle har godt av litt tid for seg selv, for å kunne være den forelderen man ønsker for barna sine.
Jeg har tenkt på at alenemødre egentlig har det ganske greit på akkurat det området. De har en kveld hver uke og annenhver helg helt for seg selv, til å gjøre akkurat det de kunne tenke seg der og da. Dette gjelder selvfølgelig bare de som har en eks som stiller opp for barna sine! Jeg er fullstendig klar over at disse mødrene også fort blir helt isolert alle andre kvelder i uka, fordi de rett og slett ikke kan dra noe sted når barna ligger og sover. Men den tiden de har for seg selv tror jeg mange av oss andre mødre misunner de litt, selvom vi kanskje ikke tør å si det høyt.
Man glemmer liksom bort muligheten til å dra ut på kveldene eller i helgene alene når man uansett har selskap av samboer/ektefelle hjemme. Jeg trives godt sånn, fordi jeg aldri har hatt noe behov for å feste eller dra rundt overalt. Men akkurat den tiden man får til seg selv, til å virkelig kunne slappe av, den kunne jeg tenke meg å oppleve litt oftere. Derfor har vi altså planlagt denne turen. Det er flere uker siden vi bestemte oss for en dato, og ting er nødt til å planlegges en del på forhånd i vår livssituasjon.
Det blir rart også, å bare ha seg selv å tenke på. Jeg er jo så vant til å alltid ha barna med meg. Nesten så man blir litt skremt av tanken, men det skal bli godt. Jeg må bare prøve å legge fra meg alt av bekymringer her hjemme, og bare fokusere på å slappe av... Hvile... Sove... Ok, jeg er klar!

torsdag 7. april 2011

Et naivt forslag

Det er sjeldent jeg orker å bry meg om politikk, men jeg skummet nettopp gjennom VG-overskriftene, og kom over en artikkel som beskrev regjeringens forslag om å øke prisene og samtidig gjøre det vanskeligere for bilister å ferdes inn og ut av byene. Jeg må bare dele mine tanker med dere om hvordan dette kunne blitt løst. Greit nok at det kan være et litt naivt forslag, men er det mer naivt enn å tro at øking av priser løser problemet?

Hva med å sette ned prisene på kollektiv transport og samtidig gjøre slik at det faktisk er mulighet til å benytte seg av tilbudet? Dette kan de enkelt gjøre ved å sette opp flere ruter og sende ut flere busser/tog hver time i stedet for å sette opp prisene for å kjøre bil.
Hvem har lært regjeringen om motivering? Ros fungerer bedre enn ris. Altså gi noe, så kanskje du får noe. Ikke bare ta noe.
På en strekning jeg bodde tidligere hadde de et prøveprosjekt om å sette ned prisen på bussruten inn til Oslo, og det økte antallet passasjerer med flere prosent, men de var ikke fornøyde med resultatet. Dermed satt de opp prisene igjen. Problemet var at de ikke reklamerte for dette noe sted, så ingen andre enn de som tok bussen visste at det faktisk var billigere! You've got to spend some to gain some!

Jeg liker å ta buss jeg, men når det tar mer enn fire ganger så lang tid med buss enn med bil for å komme seg fra ett sted til et annet, og man i tillegg må bytte buss flere ganger i løpet av strekningen sier det seg selv hva man velger. Skaff meg et bedre tilbud, så vil jeg benytte det :)

Roadtrip - del 2

Jeg viste dere noen bilder fra roadtripen som vi tok oss for nærmere to uker siden, og skrev "to be contiued" nederst. Etter det har jeg jo hatt så mye annet å fortelle, så jeg har ventet litt med å skrive om det. I dag er jeg derimot litt tom for ord (det skjønner dere kanskje hvis dere leser innlegget under), så derfor legger jeg ut de siste bildene fra turen vår. Kommer nok noen flere innlegg når jeg er klar for det :)
De siste par dagene har formen vært en god del bedre enn tirsdagskvelden, og jeg vil bare si tusen takk for alle de fine kommentarene jeg fikk på det forrige innlegget mitt. Det betyr utrolig mye for meg at både kjente og ukjente bryr seg og tar seg tiden til å skrive noen ord for å hjelpe.
Takk!

tirsdag 5. april 2011

Avvist

Et brev kom i posten og dermed smalt det igjen. At det går an å bli så lei seg av å lese to ord er helt utrolig. 
"Søknaden avslås"
Jeg har nemlig bedt legen om å henvise meg til en psykolog, noe jeg tydeligvis ikke er dårlig nok til. Sykdommen har gjort at jeg har gravd meg lenger og lenger ned i sanden. Både fordi jeg plages ved at ingen klarer å finne ut hva som feiler med meg og fordi det virker som at mange rundt meg ikke tror det er noe galt med meg.
"Du er kanskje bare sliten?", "Alle er jo slitne når de har små barn!", "Du har jo vært syk lenge, og da er det ikke rart om man er litt sliten etterpå!", "Du ser litt trøtt ut i dag", "Har du fått sovet nok da?", "Spiser du sunt?", "Kanskje du burde ta deg noe å drikke?"....
Ingen mener noe vondt med å stille disse spørsmålene, heller det motsatte, og hva skal man ellers spørre om? Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men jeg er ikke sliten, jeg er ikke trøtt, jeg har spist og drukket og barna mine er ikke vanskeligere å hanskes med enn andre barn. Jeg er syk.

Jeg har alltid elsket barn, og den jobben det innebærer å oppdra og passe på dem. Den 11.september 2008 forandret livet mitt seg, og jeg har aldri vært mer lykkelig i hele mitt liv. Jeg ble mamma, noe jeg hadde ønsket siden jeg var 15 år, og det gikk over alle forventninger. Martin og jeg fikk det bare enda bedre sammen, og når Magnus kom til verden var det dobbel lykke. Så vær så snill og ikke legg skylden på barna, eller det å være en forelder. Selvfølgelig blir man sliten og trøtt av våkenetter og å alltid måtte ta hensyn til andre før seg selv, men å være sliten er én ting. Å være syk er en annen, enten det er psykisk eller fysisk.
Jeg har også alltid hatt overdrevent mye energi. Når jeg gikk på videregående hadde jeg to jobber ved siden av skolen, i tillegg til tre/fire fritidsaktiviteter og jeg elsket det. Jeg hadde fortsatt tid og overskudd til venner og familie. Å jobbe under press og ha masse å gjøre var noe av det beste jeg visste. At jeg nå kan bli ødelagt av å levere en pakke på posten, eller levere datteren min i barnehagen, på en slik måte at jeg ikke fungerer på flere timer kan vel ikke vurderes som det samme som å være sliten? Jeg blir utmattet, fysisk og psykisk. Orker ingen verdens ting, enten det er noe jeg liker eller ikke. Men så har jeg en bra dag, og tenker "kanskje det ikke er noe galt med meg likevel!", eller "hva er det egentlig jeg furter over?". Det er ikke rart de som omgås meg blir forvirret og sliter med å tilpasse seg situasjonen min.
Jeg har altså bedt om å få dra til en psykolog. Vi er i siste fase av utredningen, så jeg venter egentlig bare på en innkallelse til "Avdeling for fordøyelsessykdommer". Hvis de ikke finner noe galt er utredningen ferdig, og hva det vil si vet ikke jeg. Fordi jeg har blitt så psykisk preget, tenkte jeg at det var like greit å komme seg til en psykolog før jeg får de siste svarene. Jeg er redd for at de ikke finner noe, og at jeg derfor kommer til å reagere negativt på dette. Gjør jeg det er det godt å vite at jeg har noen å støtte meg på som ikke blir påvirket av dette personlig. Familien og vennene mine hører meg snakke om sykdommen mer enn nok, men det betyr ikke at jeg får snakket om det så mye som jeg kanskje skulle trenge eller ønske, og jeg får selvfølgelig ikke de faglige riktige svarene.
I brevet står det at jeg ikke har sterkt nok grunnlag for å komme til den enheten vi ba om. Jeg ser at legen har misforstått meg litt når han skrev henvisningen. De skrev i brevet tilbake: "Det opplyses at hun i ungdomsårene gikk til psykolog da hun var nær ved selvskading. Hun er nå redd for å havne i samme følelsesmessige situasjon." Det burde vært: "Hun gikk til psykolog fordi hun blant annet drev med selvskading. Hun er nå i samme følelsesmessige situasjon, men har foreløpig klart å motstå trangen til å skade seg selv.". Foreløpig er nøkkelordet. Jeg er redd.
Selvtillitten min har vært dårlig fra jeg gikk på barneskolen (eller kanskje enda tidligere, hvem vet?) og på ungdomsskolen og videregående var det ikke sjeldent at jeg ble så sint på meg selv at jeg trengte å overføre smerten fra innsiden (tankene) til utsiden (kroppen). Da hadde jeg lyst til å dø. Det har jeg ikke nå.
Jeg har utrolig stor lyst til å leve, og veldig mye å leve for, men jeg har fortsatt et stort behov for å påføre meg selv smerte. Jeg er rett og slett sint på meg selv. Forbannet. For at jeg ikke kan mestre de enkleste oppgaver, fordi jeg støter bort de jeg er glad i, fordi jeg ikke klarer å ta meg av barna mine på den måten som jeg har lyst til, fordi jeg lar det gå utover Martin, fordi alle andre må tilpasse seg meg, fordi jeg føler meg stygg og verdiløs, fordi jeg klager og fordi det er så mange andre som har det verre enn meg, men at jeg likevel ikke klarer å holde motet oppe...

I kveld bestemte jeg meg for å droppe et møte, og heller bruke energien jeg hadde på familien min. Så kom dette brevet og tok helt knekken på meg, så herved har jeg igjen isolert meg på kontoret og prøver igjen å bearbeide følelsene mine uten at det går utover de jeg elsker mest her i verden. De jeg så gjerne skulle kost meg sammen med, lekt med og tullet med.
Jeg klarer ikke å gjøre noen av delene, fordi jeg er syk.

Positivism

Jeg skriver og skriver, og elsker å holde på med det, men noen dager sier det bare stopp, og skrivelysten er helt borte. Noen dager er lysten der, men fantasien har gjemt seg langt inni skapet. I går hadde jeg masse skrivelyst, og den ble ikke mindre etter en kjempehyggelig (chat)samtale jeg hadde med en jeg ikke har møtt på lange tider. Han skrev så mye positivt om bloggen min og om skrivingen min at jeg nå nesten ikke klarer å rive meg løs fra tastaturet. Dagen min var veldig tøff helt fram til jeg hadde denne samtalen og humøret mitt ble løftet langt opp i skyene.
Etter dette gikk dagen som en drøm! På tross av at Milla sutret overdrevent mye på vei hjem fra barnehagen, sovnet i bilen og nektet å våkne da vi kom til besteforeldrene hennes (som hun hadde skreket etter helt til hun sovnet) og ikke kom i humør før hun fikk i seg en yougurt, hindret ikke dette meg i å lage middag når vi kom hjem, kose, stelle og ordne med barna og bare ta det helt med ro. Martin fikk til og med tillatelse til å dra på trening før Milla var lagt! (Har jeg nevnt at jeg ikke er i tvil om at formen min henger sterkt sammen med det psykiske?).

Pass

Starten på gårsdagen var utrolig lite avslappende, fyllt med ting jeg egentlig burde unngå, men ikke kunne la være å gjøre likevel. Forpliktelser og ansvar. Vi var nemlig på tur for å skaffe pass til alle oss tre som ikke fikk lov/tid sist vi prøvde på dette. Vi hadde to småsutrete barn på slep, først til Vinterbro storsenter for å ta bilder på FotoKnudsen, som viste seg å ha vært nedlagt i flere år (Hallo Hanne? Du jobbet rett over gangen når de bygde om jo!).
Derfor måtte vi videre til Ski storsenter for å få tatt bilder der. Etter at bildene var unnagjort (med et håndholdt kamera, barna inntil en vegg og et knips på hver) gikk vi en liten runde for å vente. Jeg stakk innom jobben min (som jeg forresten har fortalt pent lite om her) og fikk snakket litt med både en kollega og eieren av butikken. Plutselig ringer Posten og forteller meg at Perfect Home varene mine er ankommet og vi må forte oss hjem for å signere og få varene inn døra.
Når vi endelig kommer til politistasjonen er bare en av lukene åpne og selvom det var bare fire stykker foran oss i køen følte jeg at det tok en halv evighet før det var vår tur (tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at det tok omtrent tre kvarter). Barna begynte å bli slitne og sultne, og jeg har aldri vært mer fristet til å legge meg ned for å sove på en benk. Når vi endelig sto innenfor gardinavlukket alle fire så Martin plutselig intenst på meg, og pekte på buksene til Magnus. De var gjennomvåte. Siden jeg også måtte ha pass ble det han som måtte ta det, og det var deilig å få fem minutters fri fra barna, selvom det var på en politistasjon, og tiden gikk med på å ta bilde og fingeravtrykk og fylle ut skjemaer.
Så sliten som jeg var når vi var ferdige har jeg ikke vært på lenge, Klokken var blitt 12.30 og det var deilig å se Milla løpe fornøyd ned i barnehagen. Etter å ha fått i Magnus litt mat sov han i flere timer, faktisk helt til det var på tide å hente Milla igjen. Og etter tre/fire timer følte jeg endelig at formen kom snikende tilbake, og jeg var fit for fight igjen.

PS: Ikke glem loddtrekningen jeg har gående på facebook! Jo fler som deltar dess fler premier blir det, så inviter gjerne vennene dine også!

mandag 4. april 2011

Sove kan man gjøre når man blir gammal!

I innlegget fra i dag morges kan du lese hvordan lillejenta mi våknet på kvelden i går. Både broren og hun tok kvelden til normal tid, men først var Magnus våken i et par timer på kvelden også våknet altså storesøster like etter at han endelig hadde sovnet igjen. Hun satt sammen med oss en god stund (kanskje en time?), og når hun skulle tilbake i seng var det ikke lett å sovne igjen. Hun ba om at jeg skulle ligge sammen med henne, var redd for en prikk på veggen, var tørst, måtte ha ny bleie fordi det var tiss i den hun hadde på seg, ville tisse på do, ville ikke tisse på do... Det ble ikke en så avslappende kveld som jeg hadde håpet på og trengt. Når vi gikk og la oss lå hun med vidåpne øyne i senga si, og stirret ut i luften.

Snart pustet Martin tungt. Jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Etter omtrent to og en halv time sovnet jeg, og maks en halv time senere våknet jeg igjen av at Milla gråt. Det var det jeg hadde ventet på før kroppen ga etter for trøttheten. Jeg ruslet inn til henne, tok med pute, dyne og Milla inn i senga vår, og hun sovnet. Igjen lå jeg der våken, og ventet. Denne gangen på lillebror, men igjen ga kroppen etter. Jeg våknet utallige ganger av føtter som sparket meg i ansiktet eller magen og et hode som deiset inn i mitt, og når Magnus bestemte seg for at det var morgen var jeg mer sliten enn når jeg la meg. Jeg valgte å lure meg til litt mer søvn nede i kjelleren, men det tok ikke mer enn en halvtime før jeg måtte opp igjen, og siden jeg sliter med å sovne igjen etter å ha våknet ble det vel maks ti minutter ekstra søvn på meg.
Oh, what a beautiful moooorniiing!
Starten på dagen var tøff, men det tok seg opp litt etterhvert. Forteller mer siden, nå skal jeg dulle litt til med småtrollene mine før de skal hoppe i køys og sove leeeenge! En av- og påknapp hadde gjort seg innimellom ;)

Leaving on a jet plane

Gjett hva! (Ok, kanskje litt vanskelig uten noen flere hint enn overskriften).
Det er noe jeg ikke har fortalt dere! (Greit nok, det er mye jeg ikke forteller dere, men dette er litt stort for meg da).
Er et bilde hint nok? Jeg prøver...
Hit skal jeg... Snart...
Kan du gjette hvor det er?

Snill jente

Vi hører en liten knirkelyd og slår av tven. Begge ser bort mot døren og legger merke til at den sakte åpnes. Vi forter oss bort begge to, og ser rundt hjørnet. Der står en trøtt liten jente og smiler sitt søteste smil. Plutselig kommer hun løpende mot oss med åpne armer. Vi spør henne hva hun skal. "Stå opp" sier hun. Hun er stolt og fornøyd med at hun har klart å komme seg ut av sengen på egenhånd. "Javel" sier vi og ser på hverandre. Vi klarer ikke å si nei, men peker ut vinduet så hun får se. 
"Det er kvelden enda, ser du at det er mørkt ute?". Hun blir forvirret. "Trodde du at det var morgen?" spør vi. "Ja" nikker hun, litt skuffet. Hun får lov til å stå opp likevel, og sitter sammen med oss i sofaen og ser på film. Hun er helt stille, selvom de ikke snakker et språk hun forstår. Hun får lov til å være våken midt på natta, og da skjønner hun at hun må være snill jente.

lørdag 2. april 2011

Bytur

Plutselig ordnet Martin med barnevakt, sånn at vi skulle få kommet oss en tur ut i kveld. Med min alkoholintoleranse blir det spennende å se hvordan dette skal gå, men det velger jeg å bare glemme i kveld.
"Finstasen" (med det mener jeg kjole, tights og hettegenser) er herved tatt på og vi venter nå på our designated driver - Rasmus.
Wish me luck!

Naken

Dagen i dag startet veldig behagelig. Etter en (relativt) god natts søvn våknet jeg av meg selv, og tittet på mobilen min (som selvfølgelig ligger på nattbordet på tross av alle advarsler om strålinger og brannfare ved lading) for å sjekke klokken. "1 melding mottatt" sto det på skjermen og etter å ha blunket bort tåken foran øynene mine skimtet jeg at det sto noe om å treffes klokken ni. Jeg trykket bort meldingen og så til min overraskelse at klokken var 08.51. Rasmus fikk svaret om at jeg snart var klar, og jeg kom meg ut av senga i en fei. Jeg fikk lett fram bikinien min nederst i undertøysskuffen, satt et hårspenne i håret (hadde tatt seg ut om jeg tok det på meg et annet sted) og dratt på meg noen klær. En toalettmappe og håndkle ble stappet nedi en bærepose, og jeg var klar idét han parkerte utenfor huset vårt. Hvor skulle vi? Jo, utifra hva jeg nettopp forklarte og hvilken årstid det er, er det vel ganske logisk at vi ikke skulle på stranda, men at vi skulle bade i svømmehallen.
Etter to svangerskap og fødsler, uten noen særlig fysisk aktivitet det siste året synes jeg ikke det var så verst at jeg turte å gå i bikinien min i det hele tatt. Når jeg kom inn i garderoben fikk jeg mange flashbacks fra gamle dager, og selvom jeg vet at man skal dusje splitter naken og gjerne bøye seg ned etter såpen med rumpen høyt i været minst tre ganger før man går i vannet selvom man står rett ved siden av villt fremmede kvinnfolk, velger jeg stort sett å la det være hvis jeg da ikke er helt alene. Jeg har nemlig ikke de hyggeligste minner fra barne- og ungdomsskoletiden, og det henger nok litt igjen enda, selvom det ikke er noe jeg tenker på hver dag. 
Etter dusjen ventet "The walk of shame" som jeg i senere tid vil kalle det. En lang trapp leder opp til svømmehallen, og på kanten av bassenget pleide alle elevene (jenter og gutter) å sitte og vente (og stirre) til alle hadde kommet opp. Å vise seg fram i badetøy foran mennesker man har hørt utallige skjellsord fra var aldri noe særlig ålreit, og i dag husket jeg følelsen, selvom det ikke satt noen barn med stygge blikk på bassengkanten og jeg faktisk ikke kjente noen av de som befant seg i rommet.
Når jeg endelig fikk gjemt kroppen min i det deilige vannet var det helt himmelsk, og jeg kunne la kroppen min flyte gjennom overflaten og føle alle muskler slappe av. Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?
Etter å ha svømt en del lengder, slappet av litt og svømt litt mer, bestemte Rasmus (som selvfølgelig trente bittelitt hardere enn meg) og jeg oss for at vi var fornøyde og vi beveget oss ned i hver vår garderobe igjen.
Jeg føler meg alltid fristet til å kjøre Mr. Bean metoden når jeg skal kle på meg på steder med andre mennesker rundt, men valgte heller å holde et håndkle rundt kroppen min mens klærne ble dratt på meg.
Plutselig hørte jeg en mannlig stemme, og de yngste jentene i garderoben rykket forskrekket til, og dekket kroppene sine med klær eller håndkler mens de panisk så rundt i rommet for å finne ut hvor stemmen kom fra. En av jentene var veldig tøff, og tittet ut bak den åpne døren til skogangen, der det sto en utålmodig pappa/bestefar og ventet på datteren sin. Jeg var plutselig veldig glad for at jeg hadde håndkleet rundt meg, og når døren igjen ble lukket (etter at han hadde ropt på datteren ca femten ganger) fortsatte jeg med påkledningen min. "Det er ikke kameraovervåkning her" hørte jeg plutselig en damestemme si. Jeg ser opp og ser til min forvirring at en eldre dame sto og tittet på meg, og skjønte først ikke hva hun mente. "Hæ? Hva mener du?" svarte jeg, men når jeg fulgte blikket hennes forsto jeg raskt at hun snakket om håndklemetoden min. Hvorfor må alltid noen bry seg? "Jeg føler meg ikke komfortabel med å stå naken her" svarte jeg forfjamset, smilte unnskyldene til kvinnen som tydeligvis mente hun hadde noe med dette å gjøre og snudde meg bort.

Gullkorn

I går fortalte jeg at jeg hadde gjort et kupp på butikken, og jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om oppdagelsen min. Om det var et kupp kan man kanskje diskutere, men jeg har i hvertfall funnet noe nytt og spennende.
Er du en av de litt sære som liker å knaske på de upoppede maiskornene som ligger igjen i bunnen av popcornbollen? Her er snacksen for deg. Disse maiskornene er større, lettere å tygge, men smaker akkurat det samme. Jeg synes at de burde bytte navn fra Gigantmais til Gullkorn (potetgull/maiskorn - dere skjønner kanskje tegninga?).
Prøv den og fortell meg hva du synes da vel!

PS: Det sto på E24 i går at mange reklamerer for produkter på bloggene sine og ikke opplyser til leserne at de får betalt for det, men jeg kan forsikre dere om at jeg ikke tjener et rødt øre på denne bloggen. Det jeg anbefaler er bare ting jeg liker, og jeg lover å si fra hvis det skulle forandre seg :)