tirsdag 5. april 2011

Avvist

Et brev kom i posten og dermed smalt det igjen. At det går an å bli så lei seg av å lese to ord er helt utrolig. 
"Søknaden avslås"
Jeg har nemlig bedt legen om å henvise meg til en psykolog, noe jeg tydeligvis ikke er dårlig nok til. Sykdommen har gjort at jeg har gravd meg lenger og lenger ned i sanden. Både fordi jeg plages ved at ingen klarer å finne ut hva som feiler med meg og fordi det virker som at mange rundt meg ikke tror det er noe galt med meg.
"Du er kanskje bare sliten?", "Alle er jo slitne når de har små barn!", "Du har jo vært syk lenge, og da er det ikke rart om man er litt sliten etterpå!", "Du ser litt trøtt ut i dag", "Har du fått sovet nok da?", "Spiser du sunt?", "Kanskje du burde ta deg noe å drikke?"....
Ingen mener noe vondt med å stille disse spørsmålene, heller det motsatte, og hva skal man ellers spørre om? Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men jeg er ikke sliten, jeg er ikke trøtt, jeg har spist og drukket og barna mine er ikke vanskeligere å hanskes med enn andre barn. Jeg er syk.

Jeg har alltid elsket barn, og den jobben det innebærer å oppdra og passe på dem. Den 11.september 2008 forandret livet mitt seg, og jeg har aldri vært mer lykkelig i hele mitt liv. Jeg ble mamma, noe jeg hadde ønsket siden jeg var 15 år, og det gikk over alle forventninger. Martin og jeg fikk det bare enda bedre sammen, og når Magnus kom til verden var det dobbel lykke. Så vær så snill og ikke legg skylden på barna, eller det å være en forelder. Selvfølgelig blir man sliten og trøtt av våkenetter og å alltid måtte ta hensyn til andre før seg selv, men å være sliten er én ting. Å være syk er en annen, enten det er psykisk eller fysisk.
Jeg har også alltid hatt overdrevent mye energi. Når jeg gikk på videregående hadde jeg to jobber ved siden av skolen, i tillegg til tre/fire fritidsaktiviteter og jeg elsket det. Jeg hadde fortsatt tid og overskudd til venner og familie. Å jobbe under press og ha masse å gjøre var noe av det beste jeg visste. At jeg nå kan bli ødelagt av å levere en pakke på posten, eller levere datteren min i barnehagen, på en slik måte at jeg ikke fungerer på flere timer kan vel ikke vurderes som det samme som å være sliten? Jeg blir utmattet, fysisk og psykisk. Orker ingen verdens ting, enten det er noe jeg liker eller ikke. Men så har jeg en bra dag, og tenker "kanskje det ikke er noe galt med meg likevel!", eller "hva er det egentlig jeg furter over?". Det er ikke rart de som omgås meg blir forvirret og sliter med å tilpasse seg situasjonen min.
Jeg har altså bedt om å få dra til en psykolog. Vi er i siste fase av utredningen, så jeg venter egentlig bare på en innkallelse til "Avdeling for fordøyelsessykdommer". Hvis de ikke finner noe galt er utredningen ferdig, og hva det vil si vet ikke jeg. Fordi jeg har blitt så psykisk preget, tenkte jeg at det var like greit å komme seg til en psykolog før jeg får de siste svarene. Jeg er redd for at de ikke finner noe, og at jeg derfor kommer til å reagere negativt på dette. Gjør jeg det er det godt å vite at jeg har noen å støtte meg på som ikke blir påvirket av dette personlig. Familien og vennene mine hører meg snakke om sykdommen mer enn nok, men det betyr ikke at jeg får snakket om det så mye som jeg kanskje skulle trenge eller ønske, og jeg får selvfølgelig ikke de faglige riktige svarene.
I brevet står det at jeg ikke har sterkt nok grunnlag for å komme til den enheten vi ba om. Jeg ser at legen har misforstått meg litt når han skrev henvisningen. De skrev i brevet tilbake: "Det opplyses at hun i ungdomsårene gikk til psykolog da hun var nær ved selvskading. Hun er nå redd for å havne i samme følelsesmessige situasjon." Det burde vært: "Hun gikk til psykolog fordi hun blant annet drev med selvskading. Hun er nå i samme følelsesmessige situasjon, men har foreløpig klart å motstå trangen til å skade seg selv.". Foreløpig er nøkkelordet. Jeg er redd.
Selvtillitten min har vært dårlig fra jeg gikk på barneskolen (eller kanskje enda tidligere, hvem vet?) og på ungdomsskolen og videregående var det ikke sjeldent at jeg ble så sint på meg selv at jeg trengte å overføre smerten fra innsiden (tankene) til utsiden (kroppen). Da hadde jeg lyst til å dø. Det har jeg ikke nå.
Jeg har utrolig stor lyst til å leve, og veldig mye å leve for, men jeg har fortsatt et stort behov for å påføre meg selv smerte. Jeg er rett og slett sint på meg selv. Forbannet. For at jeg ikke kan mestre de enkleste oppgaver, fordi jeg støter bort de jeg er glad i, fordi jeg ikke klarer å ta meg av barna mine på den måten som jeg har lyst til, fordi jeg lar det gå utover Martin, fordi alle andre må tilpasse seg meg, fordi jeg føler meg stygg og verdiløs, fordi jeg klager og fordi det er så mange andre som har det verre enn meg, men at jeg likevel ikke klarer å holde motet oppe...

I kveld bestemte jeg meg for å droppe et møte, og heller bruke energien jeg hadde på familien min. Så kom dette brevet og tok helt knekken på meg, så herved har jeg igjen isolert meg på kontoret og prøver igjen å bearbeide følelsene mine uten at det går utover de jeg elsker mest her i verden. De jeg så gjerne skulle kost meg sammen med, lekt med og tullet med.
Jeg klarer ikke å gjøre noen av delene, fordi jeg er syk.

13 kommentarer:

  1. Det er så mange som ikke forstår problemet når man går og ikke klarer alt man ønsker hverken psykisk eller fysisk, de skjønner ikke at det er forskjell på å være lei seg og sliten og det å være helt på bunn på alle måter. De skjønner ikke at man kan være lykkelig i en mors- og kjæresterolle uten å føle seg vel med seg selv. De skjønner ofte heller ikke at det å skade seg selv er like avhengighetsskapende som noe annet, og at om man først har begynt er det vanskelig å la være når man er på bunn. Det skal så mye krefter til for å la være å gjøre seg selv fysisk vondt bare en gang, som ingen som ikke er i en avhengighetsskapende situasjon ikke skjønner selv-uansett hvor mye de ønsker. Hadde jeg vært deg ville jeg klaget på avslaget-om du har krefter og ork til å gjøre det. Jeg ønsker deg lykke til videre og håper ting faller på plass etterhvert, og at du får den hjelpen du ønsker og trenger.

    SvarSlett
  2. Hei.

    Hadde en periode jeg var langt nede jeg å. Det jeg vil anbefale deg igjen er å bytte fastlege! Bytt til Da Vinci Klinikken i Nordbyveien. Han er kjempeflink og har hjulpet meg kjempemye med tanke på fibromyalgien og henvisninger videre!! Han er veldig motiverende, og jeg får ikke rost han nok. Han gir aldri opp, og kjemper med deg. Man føler seg alltid velkommen. De har også en "huspsykolog" som det går ann å bestille time hos. Han er kjempeflink.

    Mvh
    Isabel :)

    SvarSlett
  3. Kusineknuseklem! <3 Sterk er du som tør kjempe for deg selv, og være åpen om problemene. Heier på deg!!!

    SvarSlett
  4. Kjære Hannemor! Du er ei FLOTT jente, og det gjør vondt å lese hvor vondt du har det! Det er vanskelig å ha en usynlig sykdom; man ser jo så frisk ut... Håper du snart kan få skikkelig hjelp til å finne ut hva som er galt sånn at du kan begynne å sprudle igjen som trillende toner ut av fløyta! Stor, god tanteklem til deg <3

    SvarSlett
  5. vettu vakre Hanne, jeg synes du er skikkelig tøff og at du gir deg selv altfor lite credit! Det er vanskelig å innrømme at en er syk, og at legen din ikke tar deg på alvor trenger du ikke finne deg i. Finn heller en annen lege og vær stolt av at du faktisk tør be om hjelp. Stå på! Stor tirsdagsklem fra sykepleier R

    SvarSlett
  6. Huff,dette var ikke greit.Men sykehistorien din minner veldig mye om min sønns.Han har fått diagnosen me.Tror du kanskje at det er det du feiler?Å vøre full av energi,livsglede og allikevel ikke makte det man så gjerne vil,er veldig typisk for me.Sønnen min har kommet til en gruppe på 3 spesiallister og har fått mye hjelp derfra.Håper du er like heldig! Lykke til!

    SvarSlett
  7. åh, så utrolig kjedelig! Skjønner godt at det kan ta knekken på deg å få et sånt brev... Trodde ikke de var så strenge på å la folk komme til psykolog.
    Skjønner også at du blir lei av at folk tror du bare er sliten - og ikke syk "på ordentlig". Som du sier så mener de jo bare godt når de prøver å gi råd, men man må huske på at det er slitsomt å føle at man ikke blir trodd/tatt på alvor eller at folk bagatelliserer problemene.
    Jeg føler sånn med deg, kjære hanne!
    Synes da vinci klinikken som isabel i kommentar nummer 2 her nevner ser interessant ut, kanskje det kan være noe å sjekke ut? Ser ut som han bruker litt alternative metoder i tillegg til å være vanlig allmenlege.
    Jeg vet alt om hvor slitsomt det kan være å måtte prøve mange forskjellige behandlingsmåter og leger/terapeuter osv, det er lett å havne i et tankemønster om at man ikke kan bli frisk... Men det er viktig å ikke gi opp! Dersom den fastlegen du har nå gir opp, får du bare finne en annen som er villig til å lete på nye steder/ta i bruk nye metoder.
    Jeg synes det virker som om du takler det bra - så bra som du kan. Blir ofte imponert når jeg leser om ting du har fått gjort i løpet av en dag; vasking av hus og klær og aktiviteter med barna og alt mulig! Hvis det er noen trøst så virker det ofte som du er mye mer effektiv enn meg (hvertfall når det gjelder husarbeid...) ;)
    Håper du finner ut av dette snart! Enten med den legen du har nå, eller med en ny.
    Stor klem fra meg <3

    SvarSlett
  8. stert skrevet håper du får det bedre i fremmtiden.

    http://www.angst-nerver.blogspot.com/

    SvarSlett
  9. Kusineklem herfra også. Stå på Hanne. Jeg syns du er en super mamma, du har fantastiske barn, jeg er imponert hver gang vi har leke-date med barna :)

    SvarSlett
  10. Dumpet over bloggen din igjen siden du la ut saken her på face. Vet du hva, jeg føler så usannsynlig mye med deg... Det er ingenting som suger så ille som det der. man blir så rasende, og så har man ikke engang energi til å være så rasende som man vil..!!! Snakk om frustrerende..

    Skift fastlege! Prøv etterhvert å skifte fokus, tenk på hver lille ting du klarer istedenfor det du ikke klarer. Det er liksom mot en sterk person sin natur, men klarer man omstille seg og gi seg selv ros klarer man å generere masse mere energi som man vanligvis bruker på å være desperat fordi man ikke får gjort alt det man vil. Og så kommer man i en god sirkel, og forhåpentligvis vil det være nok til å gi en litt motivasjonsboost mens legene roter rundt for å finne ut hva som skjer :)

    Stooooor klem.
    Mia

    SvarSlett
  11. Hei alle snille "kommentatorer"
    Jeg har det litt bedre, og kommentarene deres har virkelig vært til hjelp, tro det eller ei!
    Takk for tipsene om legekontorer. Foreløpig er jeg veldig fornøyd med legen min, men han misforsto meg nok på den forrige timen min, fordi jeg rett og slett ikke følte meg komfortabel med å snakke med han åpent om akkurat dette. Han er dog veldig flink til å følge meg opp, ta tester og henvise meg til de undersøkelsene han mener er riktig. Finner han ikke noe, og "gir opp" kan det nok hende jeg kan ta opp til vurdering å bytte kontor.

    Det var en av dere som spurte om det kunne være ME. Det virker som at legen mener at hvis vi ikke finner noe annet så kan det være det. Det er veldig mange av symptomene mine som passer inn i sykdomsbildet til ME pasienter, men hvilken sykdom har vel ikke mine symptomer ;)? Man kan også utvikle ME etter en stressende periode i livet, og det kan man trygt si at jeg har hatt det siste året.

    Takk igjen for alle kommentarene - dere er herlige!

    SvarSlett
  12. Hei Hanne,
    Om du gir meg en mailadresse så kan jeg anbefale en veldig fin person til deg. Jeg har selv gått til henne i snart 8 år og hun reddet (bokstavlig talt) livet mitt.

    Hilsen Heidi

    SvarSlett
  13. Hei! Syntes på grunn av egne erfaringer at det var svært interessant å lese i VG om Zeta-Jones og at hun har denne diagnosen.

    Det du skriver om bakgrunnen din virker kjent og kan meget godt stemme med psykiske tilstander og behøver ikke være noe fysisk. Jeg mener helt klart at du bør få komme til en profesjonell psykolog med dette slik at de der kan gjøre en vurdering. Du bør forsøke å forklare dette til legen din slik du har gjort det her, og hvis ikke det hjelper ville jeg byttet lege. Selv tok jeg sist jeg flyttet en ringerunde til et par forskjellige legekontorer for å forhøre meg om deres holdninger og innstilling før jeg valgte meg en fastlege. Jeg har tidligere blitt møtt med en holdning om at man bare skal "holde ut" og nærmest ignorere alvorlige symptomer når jeg har vært hos noen leger. At en fastlege skal avvise ditt ønske om henvisning til psykolog høres veldig rart ut og er absolutt ikke noe du bør godta. Du har etter min mening virkelig en reell grunn til å besøke psykolog. Det er virkelig synd at det skal dukke opp så unødvendige vanskeligheter som dette du beskriver i helsesystemet, det er det siste du trenger å oppleve når du er i en vanskelig situasjon. Stor klem og lykke til!

    Monica

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!