tirsdag 12. april 2011

Å be om hjelp

I dag føler jeg hele dagen har gått med på å be andre om å hjelpe meg. Det er noe som ikke ligger i min natur, og jeg synes det er utrolig ubehagelig.
Jeg har snakket med helsestasjon for ungdom for å prøve å få tak i en psykolog. Dette vil jeg tipse andre om - er du under 25 år har du faktisk mulighet til å benytte deg av gratis psykolog gjennom helsestasjon! Jeg prøvde å ringe de i går også, men siden jeg ikke hørte noe fra de bestemte jeg meg for at jeg måtte ringe på nytt, jeg klarer rett og slett ikke å vente i uvisshet om når jeg får tilbakemelding. Helsesøsteren i andre enden sa at jeg var tøff som klarte å be om hjelp selv. Hver gang jeg hører dette tenker jeg "Tøff?", det er nok det siste ordet jeg ville beskrevet meg med... Jeg gråt da jeg la på røret etter enda en gang å forklare at jeg trengte noen å snakke med.
Plutselig ringte både en psykolog og en psykiatrisk sykepleier, så da begynte hjulene å rulle, sakte, men sikkert. Jeg har nå blitt satt opp på en time om ikke så alt for lenge, så da håper jeg at det går den rette veien. For de som måtte tro at jeg nå er hoppende glad for at det endelig har blitt utvikling i saken min må jeg nok skuffe dere litt. Selvfølgelig er jeg glad for at jeg skal få hjelp, men når man er så langt nede som jeg nå faktisk er blir det vanskelig å skulle prøve å glede seg over lyset langt der fremme i tunnelen.
I tillegg har jeg fått snakket litt med legen min angående sykemelding fra permisjon. Jeg har vært sykemeldt en liten periode tidligere i permisjonen min, men den siste tiden har jeg jo egentlig bare ventet på og forventet å bli bedre. For de som måtte lure på det så er det slik at hvis man skal bli sykemeldt i fødselspermisjon må man være ute av stand til å ta seg av egne barn. Tror du det føles godt å ringe legen og be om en slik sykemelding?
Den siste jeg nå har bedt om hjelp er mamma. Hun henter Milla i barnehagen for meg, fordi jeg ikke klarer å manne meg opp til det. Jeg har ligget på sofaen det meste av dagen, tårene er rett rundt hjørnet hele tiden, og klarer jeg å holde smilet på plass i to/tre timer når Milla kommer hjem skal jeg være fornøyd med det. Hun fortjener det! Magnus har heldigvis sovet det meste av dagen (litt redd for at han har feber), slik at jeg har fått en del tid for meg selv. Jeg gleder meg til de kommende timene, men kommer nok til å være helt utslitt etterpå.
Ønsk meg lykke til!

4 kommentarer:

  1. Uff jeg får så vondt av deg og skjønner veldig godt at du går rundt med en forferdelig vond følelse inni deg... Det er ikke godt, men det er bra du tar initiativ til å snakke med noen! Jeg håper du får den hjelpen og støtten du trenger...

    Jeg sender mange varme tanker til deg! :)

    SvarSlett
  2. Stakkars deg.Ikke greit og ha det sånn.
    Håper du nå får hjelpa du trenger :))

    varmegoe klemmer til deg :)

    SvarSlett
  3. Så bra at du endelig får litt hjelp! Håper dette kan hjelpe så hverdagen din blir litt lettere :-) Skammelig at du ikke har fått noe hjelp før, syntes jeg...

    Lykke til videre, frøken :-)

    SvarSlett
  4. Jeg leser bloggen din,så leit å høre,skjønner at du har nok å tenke på...håper virkelig du får den hjelp og støtten du trenger...lykke til...Stor klem, Vibeke :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!