fredag 22. april 2011

Gårsdagens kamp

I går hadde jeg en helt grusom dag. Det startet med at jeg ikke klarte å stå opp på morgenen, og Martin måtte ta morgenrutinene med barna, og jeg kjente selvfølgelig den dårlige samvittigheten smyge seg innpå meg. Et par timer senere klarte jeg å tvinge meg opp av senga etter at jeg innså at jeg ikke ble noe bedre av å ligge der (selvom litt ekstra søvn selvfølgelig var godt). Jeg prøvde å komme meg igang med tingene jeg var nødt til å få gjort, og gikk inn på rommet til Milla for å finne noen klær.
Snart var begge barna oppå meg, og begynte å krangle om en gåstol. Jeg forklarte flere ganger at siden Magnus hadde den først og det var hans måtte Milla la han også ta på den, men når det endte med at hun etter ørtenogførti advarsler dyttet han rant det over for meg. Jeg skreik, tok gåstolen og lukket meg inne på rommet til Magnus. Der ble jeg sittende i en krok og stirre ut i luften. Jeg hadde så vondt og var så lei meg at jeg ikke klarte å gråte. Å skrike til barna sine er noe jeg alltid har vært stor motstander av, og jeg gjorde det aldri før jeg ble syk, men etter det har jeg blitt et menneske jeg ikke takler. Jeg avskyr den personen. Milla tittet flere ganger inn på rommet og trallet noe om at hun lette etter noe (det var nok meg), men jeg hadde satt meg slik at hun ikke kunne se meg. Etter omtrent et kvarters tid (eller kan det ha vært en halvtime?) kom Martin inn til meg. Uten å si noen ting satte han seg ned sammen med meg, strøk meg over armen, og dermed strømmet tårene. Han ga meg en klem og lot meg være for meg selv igjen. Det føltes godt å slippe å si noenting. Han forsto meg.
Jeg klarte ikke å holde humøret oppe i det hele tatt, så dagen gikk for det meste forbi i stillhet. Milla og Magnus dro til besteforeldrene sine, og Martin var og trente, men selv om jeg hadde hele huset for meg selv klarte jeg ikke å slappe av eller nyte sola som gjorde det så fint ute. Litt utpå dagen kom Martin og Magnus hjem med et par kamerater av oss. Jeg hadde ikke sett de på lenge, men jeg klarte ikke å snakke med de, følge med i samtalen eller sitte sammen med de. Plutselig når jeg ba Martin om noe spurte han "Snakker vi sammen?". Han trodde jeg var sint på han fordi jeg var så stille, og det viste meg igjen hvor viktig det er for oss å kommunisere og hvor stor betydning det har for forholdet vårt. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde så mange ord, og at det ikke var hans skyld at jeg var sånn.
På kveldstid hadde vi avtalt med et nytt vennepar av oss at vi skulle komme på middag, bare Martin og meg. Jeg hadde gledet meg til å ha litt kjærestetid og til å møte noen nye mennesker, men jeg måtte skjerpe meg voldsomt for å få tatt på meg smilet og prøve å føre samtaler med de to og noen av deres venner. Hele kvelden måtte jeg konsentrere meg for å prøve å få med meg hva de andre sa, og på tross av kjempehyggelig selskap og utrolig god mat klarte jeg ikke å være meg selv og slappe av. På veien hjem tenkte jeg mye på at jeg sikkert virket som en overlegen hurpe, så jeg håper jeg får sjansen til å vise hvem jeg egentlig er en annen gang. Uansett tror jeg det var godt for meg å komme meg ut blant folk.
Men dere - God påske!
Jeg har bestemt meg for at dagen i dag skal bli bedre.



1 kommentar:

  1. Du er tøff som takler hverdagen på den måten du gjør! Jeg skjønner veldig godt at du får dårlig samvittighet fordi du skrek til barna dine, men desverre så renner det over noen ganger. Det eneste man kan gjøre der og da er å beklage.... Du er ei sterk jente, ikke glem det! :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!