tirsdag 31. mai 2011

Det er ikke de det er noe galt med, det er meg

I innlegget jeg skrev her om dagen brukte jeg mine to venninner som eksempel på hvordan tankegangen min fungerer om dagen, og jeg tenkte at siden jeg utdypet det som jeg gjorde var det ingen som ville bli berørt av det. Der tok jeg feil, og derfor vil jeg skrive et lite innlegg for å beklage det, for dem og for dere.
Jeg har bare lyst til å fortelle at disse to venninnene alltid har vist at de er der for meg. De har begge vært en trygghet for meg, helt til jeg en dag fikk et forvrengt syn på verden og skjøv de bort. De har likevel forsøkt å inkludere meg i mye av det de har gjort ved å invitere meg med utallige ganger, selv om de visste de ville få et nei. De har forsøkt å tilpasse seg situasjonen min på best mulig måte, og aldri gitt meg grunn til å tvile på at de ønsker å stille opp for meg.
Som jeg skrev i innlegget så unner jeg dem hverandre. De er i samme livssituasjon og fortjener så innmari å ha hverandre å lene seg på. De er ikke de sorte fårene i denne saken, det er det meg som er.
Jeg er veldig glad i dere, og håper jeg en dag får sjansen til å bli den venninnen dere fortjener igjen, enn så lenge så er jeg inderlig glad for at dere har hverandre.
Unnskyld!

Dagens smil - Charleston/Hip hop

Jeg trengte å smile litt i dag, og fant derfor frem denne. Tenkte jeg kunne prøve å få dere til å flire litt også :)




Ha en flott dag! 
Takk for at du titter innom :)

Begrensninger

Å ikke få sove om kvelden begynner å bli et veldig stort problem for meg, og er det noe jeg virkelig trenger for tiden så er det søvn. Jeg går ofte og legger meg sammen med Martin, men etter en stund innser jeg at det ikke nytter og jeg bestemmer meg like gjerne for å stå opp igjen. Når jeg ligger der fantaserer jeg om at jeg kanskje skal stå opp og ta litt klesvask eller annen husvask, få gjort unna noe som plager meg i huset, men jeg skjønner at det ikke går. Kroppen min vil rett og slett ikke tillate det, jeg vil bli ødelagt og enda mer utmattet (noe som vil henge igjen i flere dager) og likevel vil jeg bli liggende i sengen min uten å få sovne.
I natt la vi oss for eksempel rundt klokken ti, og jeg lå og vred meg i sengen i en times tid før jeg ga opp. Jeg bestemte meg for å prøve å legge meg med pcen på sengen, for i alle fall å få litt hvile i kroppen. Rundt klokken halv to skrudde jeg av og la hodet ned på puten igjen. Halv tre sov jeg fortsatt ikke, men jeg kjente at jeg slappet bedre av og tenkte at nå er det ikke lenge igjen. Dermed våknet Magnus med et hyl og det tok ikke lange stunden før Milla også våknet. Hun som er så flink og driver med bleieavvenning hadde et uhell og måtte derfor skiftes på, vaskes og få nytt sengetøy før hun kunne bli lagt igjen. Martin gjorde de første to av disse punktene, og jeg tok skiftet på senga vekselsvis med at jeg gikk ut og inn til Magnus, som hylte høyere og høyere. Når Milla endelig var i seng fortsatte Magnus i et enda sterkere lydnivå, som jeg forsøkte å stenge ute med puten og hendene over ørene, og til slutt spurte jeg Martin med gråtkvalt stemme om han kunne lage en flaske. Jeg klarte det ikke, og det betyr ikke at jeg var trøtt og sliten, eller at jeg ikke hadde lyst, men jeg var rett og slett helt oppløst, musklene stive som etter en hard treningsøkt, tårene rant, kroppen verket og hele meg ristet av anstrengelsen det krevde å ikke hyle, skrike, eller sparke og slå i veggen.
Jeg vet ikke når jeg sovnet, men kvart over seks våknet minstemann igjen, og jeg skulle gå en ny dag i møte.
Målet mitt har lenge vært å skåne Martin fra noe av det som skjer med meg, for å unngå at han skal bli helt utbrent. Han gjør så mye på jobben og her hjemme, i form av husarbeid, barnestell og ved å være min største støtte gjennom hverdagen, og jeg er så redd for at jeg en dag skal klare å ødelegge han også. Han prøver å være sterk for oss alle, men jeg vet det er tøft. Det må være et rent helvete. "Avlastingen" har jeg gjort ved at jeg har forsøkt å ta ansvaret når en av barna våkner om natten, ta alt av morgenrutiner på egenhånd, gjøre bittelitt husarbeid og hente Milla i barnehagen selv. Noen dager klarer jeg til og med å lage middag. Men nå merker jeg at det ikke lenger er mulig å gjennomføre alle disse små tingene, og det er vondt. Jeg vil jo så gjerne!
Jeg forsøker også å la være å si noe til Martin når jeg har det som verst, for at han ikke skal behøve å høre meg klage til enhver tid, men det blir dermed fort til at jeg kan virke avvisende, kort og uinteressert, og ofte blir pcen min livbøye som jeg klamrer meg fast i. Jeg prøver å være oppmuntrende, munter og har faktisk veldig ofte på meg masken rundt han også. Masken er en nødvendighet, uten den ville jeg vært nødt til å holde sengen hele dagen, hver eneste dag. Det er ingen tvil om at det er det kroppen min ber meg om, men det er masken som holder meg gående, det er den som gir meg muligheten til å leve et nogenlunde sosialt liv.
Jeg prøver hardt å fokusere på det lille jeg får gjort om dagen, i stedet for å se mine begrensninger. Jeg har lyst til å være positiv og forsøke å se en fremtid midt i alt dette kaoset. Jeg håper jeg en dag får styr på det psykiske, slik at det fysiske vil bli enklere å leve med. Det er bare så ufattelig vanskelig når jeg hele tiden møter på de enkleste dagligdagse gjøremål som tar alle krefter ifra meg. Jeg drømmer og håper så inderlig på at jeg får sjansen til å føle på mitt tidligere energinivå igjen en dag. At jeg en dag kan bli meg igjen, at Martin en dag skal få møte meg igjen.

Tusen takk for alle meldinger og kommentarer jeg fikk etter innlegget i går.
Hver eneste en av de blir satt pris på, og ingen av dere sier noe som støter meg,
men gir meg masse oppløftende ord.
Unnskyld at jeg ikke besvarer de umiddelbart, men vit at de betyr mye for meg.

Og Martin - Jeg elsker deg

mandag 30. mai 2011

Me, myself and I

Jeg sliter om dagen. Selvom jeg koser meg sammen med familie og venner ligger det hele tiden noe og murrer under overflaten. Jeg er nedtrykt og deprimert, og skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å vri tankegangen min til noe positivt. Som sagt hundre ganger tidligere, jeg vet at jeg har all grunn til å være lykkelig, men jeg klarer virkelig ikke å legge fra meg dette som henger over meg hele tiden. Det er så mye som surrer rundt i hodet mitt, og selvtillitten er nok (om mulig) dårligere enn den noen gang har vært tidligere i livet mitt.
Jeg overanalyserer alt, og vrir alt til å handle om meg, og når jeg tar meg selv i å gjøre det føler jeg meg utrolig egoistisk. 
For å prøve å komme med en forklaring på hvordan hjernen min fungerer så har for eksempel to venninner bestemt seg for å feire bursdag sammen, og de har bursdag like før og like etter meg. Med en gang føler jeg meg utenfor, ekskludert og uønsket. Jeg skjønner at disse venninnene helt sikkert gjerne ville hatt meg med som bursdagsbarn hvis de hadde tenkt på det og jeg hadde vist interesse for det, men sannheten er at selvom de hadde spurt meg på forhånd ville jeg nok takket nei. Jeg vet at formen min ikke tillater meg å være "hovedpersonen" på et slik type arrangement, hvis jeg i det hele tatt klarer å delta på festen. I tillegg blir det fort slik at hvis man er tre og to stykker spør om du vil være med er man "den siste som blir spurt". Det verste er at det er jeg som spleiset disse to jentene, fordi jeg visste at de kom til å få masse glede av hverandre, og jeg unner de det så veldig! Så hvorfor i huleste skal hjernen min dra dette til å handle om meg? Jeg blir sint på meg selv av tanken, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å legge det fra meg. Det er jo ikke den typen menneske jeg er! Jeg unner da andre å glede seg sammen, om det så er med eller uten meg!
Nok om det. (Jeg er veldig glad i dere jenter, og håper ikke dere føler dette blir rettet mot dere, jeg brukte det bare som et eksempel for å prøve å sette alle inn i noen av tingene som beveger seg i hodet mitt.)
Andre tanker som alltid ligger under overflaten, som jeg i det siste har blitt mye mer bevisst på, er at jeg føler meg mindre enn venninnene mine. Jeg ser på hvor vakre de er, hvor fine klær de har, hvor flinke de er til å sminke seg, hvor flott innredning de har i boligene sine, hvor glade de er og tar meg selv i å tenke at jeg føler meg fæl i sammenligning med dem. Det er utrolig vanskelig å forklare denne tankegangen, og jeg klarer ikke helt å forstå den selv, men jeg føler meg ikke vel i min egen hud, føler at jeg er ekkel og forvokst og kan fort begynne å gråte av tankene om å føle meg mindre verdt enn disse fantastiske skapningene jeg har rundt meg. Dette er nok også forklaringen på hvorfor jeg alltid har følt meg mer vel rundt gutter, ikke i den forstand at jeg føler meg finere eller bedre, men at det er enklere fordi jeg ikke føler at jeg må sammenlignes med noen andre.
Tvilen på meg selv ligger hele tiden rett rundt hjørnet, og når jeg har en grei dag tenker jeg ofte "Jeg er nok ikke syk! Det er nok bare psykisk!" og dette er en av de verste tingene som henger over meg. Å tvile på meg selv på den måten gjør noe med meg, og jeg tror nok at det er denne tvilen som ødelegger meg mest. Jeg er syk, og det er ikke bare psykisk. Det kan det rett og slett ikke være, fordi jeg aldri har vært slik tidligere når jeg har vært deprimert (for ja, jeg har vært gjennom en ordentlig depresjon tidligere), fordi utmattelsen er til å ta og føle på, fordi jeg er et annet menneske nå enn til vanlig, fordi jeg kjenner utallige symptomer som melder seg på nytt og på nytt... Jeg vet ikke helt hvem jeg prøver å overbevise - dere eller meg, men det spiller ingen rolle. Jeg blir ikke overbevist før noen forteller meg hva som feiler meg, og når det føles som om de rundt meg ikke tror det er noe annet enn tankene mine som drar meg ned er det ikke lett å holde troen på meg selv oppe. Det er ganske så utrolig at jeg fortsatt føler det som om alle ser ned på meg og tenker sine tanker om hva som feiler meg når de fleste har uttrykt at de skjønner at det er noe galt. Hvorfor kan jeg ikke kvitte meg med tanken om at de egentlig mener noe annet da? Slik vil det vel alltid være - en negativ kommentar/en kommentar formulert på feil måte veier mye mer enn tusen positive kommentarer.
Jeg vil allikevel ikke at andre skal føle at de ikke kan si noe til meg fordi de er redd jeg skal tolke det på feil måte. Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger og kommentarer om det jeg skriver og om det jeg forteller. Selvom dere ser at tankene mine fungerer på merkelige måter vet jeg innerst inne at dere alle mener det godt, at dere sier/skriver/gjør det dere gjør fordi dere bryr dere. Det hjelper! Så tusen takk til alle dere som tar dere bryet med det. Jeg har ikke alltid overskudd til å skrive et svar, men jeg håper dere vet at jeg leser hvert eneste ord og prøver så godt jeg bare kan å ta det til meg. Stort sett kommer det et svar også, selvom det noen ganger kommer et par måneder senere.
Takk igjen!

PS: Dette innlegget ble skrevet helt uten noen tårer, med et lite smil om munnen fordi jeg føler at jeg klarte å sette ord på noe av det som rører seg i meg.
Ha en fantastisk kveld!
Fortell noen at du er glad i dem,
en du ikke har sett på lenge,
eller din nærmeste venn.
Det varmer

søndag 29. mai 2011

Hvordan skal dette gå?

I går prøvde jeg meg altså som "moteblogger" og jeg må si jeg ble overrasket over hvor mange kommentarer et slikt innlegg førte til! Tusen takk for alle koselige ord Men jeg tror nok jeg holder meg til å skrive om ting som interesserer meg likevel. I dag har jeg derimot null inspirasjon, og resultatet ble derfor... Videoblogg! Her skal man i hvertfall ikke være redd for å prøve nye ting, eller utlevere seg selv! Hmpf...
video'
Jeg hadde egentlig mest lyst til å bare sitte å lage grimaser eller le hysterisk, men fant ut at det kunne bli enda pinligere. Kanskje jeg kan skylde på det halve glasset med cider jeg har drukket i kveld... Men her kan dere få se et par bilder fra dagen også. Noen som vet hvordan jeg kan få disse inn i en film (over trynet mitt) ved bruk av Picasa?
Som sagt: Ha en fin kveld! 
Takk for at dere titter innom 
og bærer over med mine rare innlegg :)
PS: Har dere hørt det? Det er sommer!


lørdag 28. mai 2011

Dagens outfit

Jeg har sagt det tidligere, og sier det igjen. Det er en grunn til at jeg ikke er en moteblogger. Grunnen er at jeg ikke har noen sans for slikt som dette, og heller ikke har penger til å unne meg nye ting mer enn kanskje en gang i halvåret (og da blir det stort sett handlet på salg, og er vel dermed ikke moderne lenger(?)). Det vil si at jeg ikke har mye spennende i klesskapet mitt å vise fram. De få gangene noen venninner lurer på om jeg har noe de kan låne sier jeg alltid "Værsågod å se etter i skapet! Men jeg har ingen verdens ting!", og hver gang har jeg rett. De ender opp med sine egne klær likevel, og jeg har gjort en god gjerning - de føler seg litt bedre med seg selv og innholdet i deres klesskap.
I dag tenkte jeg å eksperimentere litt, og legge ut "dagens antrekk", bare for å se hva dere sier.

Kommer dere til å boikotte meg nå? Håper ikke det, trolig var dette første og siste gang med en slik overskrift. Den var til og med en løgn, for før jeg gikk ut døren skiftet jeg, i hvertfall øredobber, og tok på meg en svær cardigandingseboms med korte ermer, som dekket hele t-skjorten. Høres jeg ikke fresh ut?
 
Hmm.. Lets never do this again!

fredag 27. mai 2011

Tør jeg si det?

Jeg har det litt bedre i dag. Jeg er nesten redd for å si det, for da er det vel fare for at noen tror jeg har det bra. Men bedre føles litt tryggere, så jeg bruker det. Bildet under er derimot litt juks. Der er masken på, for det er nemlig før mitt Perfect Home party den dagen jeg skrev innlegget Verdiløs. Den dagen gråt jeg mer enn noensinne tidligere tror jeg. Helt fra jeg sto opp og Milla var utenfor døren trillet tårene, og jeg hadde mest lyst til å avlyse alle planene mine. Men jeg gjennomførte alt.
Pappa spurte om han fikk hjelpe meg ved å kjøre meg til timen hos den psykiatriske sykepleieren og samtidig passe Magnus for meg. Der satt jeg og gråt og pratet i en times tid, og fikk noen gode råd fra pleieren. Jeg gikk på FAU-møtet med en halvmaske på, det vil si at jeg regner med at alle som var der så at jeg hadde grått i noen timer, men litt sminke og et smil hadde jeg på. Magnus fikk være med, og underholdt både meg og de andre damene. På kvelden kom enda et lag sminke, et litt penere antrekk og smilet på plass igjen og jeg klarte å komme meg gjennom Perfect Home partyet også, uten for mye anstrengelser, men på veien hjem var jeg sliten og redd for å sovne i bilen. Tårene holdt seg imidlertid borte til jeg kom meg inn i dusjen.
Jeg vil bare påpeke en ting i innlegget jeg skriver om. Jeg mener ikke å antyde på noen som helst måte at de som er syke og ikke i stand til å jobbe er verdiløse, bare at det er den følelsen jeg får selv når jeg ikke klarer å yte det jeg så gjerne ønsker. Med tid vil jeg forhåpentligvis klare å tilpasse meg den nye livssituasjonen min, og jeg kommer til å få hjelp. Follo DPS har "godtatt" meg ved hjelp fra en klage fra legen og en såkalt bekymringsmelding fra kommune helsetjenesten. Jeg skal snart på et slags forberedningskurs før behandlingen starter der. Jeg gruer meg, men håper at det kommer til å hjelpe meg gjennom denne sorgprossesen jeg er i nå.
Ha en fin dag!

torsdag 26. mai 2011

Smoothie med gulrot, tropisk frukt og eple

I dag morges etter at barna hadde spist frokost var vi helt tomme for brød, og jeg tittet rundt meg på kjøkkenet for å prøve å finne på noe jeg selv kunne spise. Jeg så en kiwi, et eple, et par bananer og yougurten som sto på benken, og bestemte meg for å prøve å mekke en egen smoothie. Og jeg må innrømme at jeg ble ganske fornøyd, så derfor tenkte jeg å dele oppskriften med dere.
Ingredienser:
1 banan
1 rødt eple
1/2 kiwi
2-3 dl vaniljeyougurt
2 gulrøtter
4 dl frossen tropisk frukt

Jeg hadde oppi gulrøttene først, slik at disse ble finhakket, og deretter små biter med eple. Resten er det bare å hive oppi mikseren (et tips: det er lettere å få hakket opp hard frukt hvis man har noe flytende oppi sammen med det). Det er selvfølgelig mulig å tilsette litt juice også, for å få den litt mer flytende og mer yougurt/vaniljeis hadde heller ikke skadet.
Jeg antar at oppskriften holder til omtrent tre-fire store glass, men her i hus gomlet Magnus den i seg med skje, så det blir vel maks et par glass på meg :)
Gi meg en tilbakemelding hvis du tester oppskriften davel!

onsdag 25. mai 2011

Verdiløs

I dag klamrer jeg meg til et strå. Jeg er veldig usikker på om jeg klarer å holde meg oppe, men jeg har vel egentlig ikke noe valg. I dag er dagen stappet full av forskjellige ting som jeg bare må gjennomføre. Det kommer en venninne for å hente noen varer (ok, det skal ikke ta så mange krefter), skal på et besøk hos den psykiatriske sykepleieren (som jeg vurderer å avlyse) og et FAU-møte (som jeg tenker at de kanskje kan klare uten meg) og i kveld skal jeg på et Perfect Home party.
Begge barna våknet rundt sekstiden (merkelig i grunn siden Milla ikke sovnet ordentlig før i tolvtiden i natt), og før jeg hadde åpnet øynene kjente jeg at hele kroppen streiket. Jeg klarte rett og slett ikke å røre meg, følte at jeg skulle kaste opp om jeg bare flyttet på en finger, fikk ikke puste hvis jeg rørte på armen, følte jeg skulle besvime om jeg flyttet på et bein, følte at jeg skulle begynne å gråte om Milla stilte meg et spørsmål og at hvis Martin ikke hadde hjulpet meg hadde jeg dødd. Slik føltes det altså, virkeligheten er jo selvfølgelig en annen, men når man våkner med denne følelsen er det vel ikke rart at man har mer lyst til å grave seg langt ned i jorden og ikke titte opp igjen før om et par uker. Det verste er nesten at man skulle ønske man bare kunne besvime en dag, for å endelig få slappet ordentlig av og vise de rundt deg at det er dårlig man virkelig er.
Martin hadde tatt unna flere av morgenrutinene, men alt føltes likevel uoverkommelig. I tillegg var jeg veldig i tvil om Milla var frisk nok til å dra i barnehagen, men etter en stor kamp for å få lov til å ta tempen under armen hennes og den viste 36,1 grader bestemte jeg meg for at hun ville ha det mye bedre der enn hjemme. Jeg hadde allerede skreket til henne to ganger, så i dag føler jeg meg rett og slett som verdens verste mamma. Etter kampen om termometeret så jeg på klokken at den bare var kvart over syv. Jeg kom plutselig på at foreldrene mine kanskje kunne ta med seg Milla på veien til jobb, og heldigvis kunne mamma det. Så hun ble hentet, jeg fikk en hadetkos og fikk sagt at jeg var glad i henne (skrikingen hadde jeg unnskyldt tidligere) og idet jeg lukket døren bak henne knakk jeg sammen.
Det er en helt elendig følelse å ikke engang klare å bringe min egen datter i barnehagen, og nå som jeg sitter og skriver gråter jeg fortsatt på grunn av dette. Når jeg gikk opp trappen måtte jeg puste inn og ut og fokusere på å prøve å smile til Magnus som sto øverst ved grinden og ventet på meg. Jeg har jo ikke noe annet valg! Denne masken i form av et smil, sminke, klær og børstet hår føler jeg at bare river meg enda lenger ned. JEG HAR DET FOR SØREN IKKE BRA! Så hvorfor prøver jeg i det hele tatt å fremstå slik? Gjett en gang! Barna mine. Barna mine. Barna mine.
Jeg skjønner ikke at jeg ikke bare kan bli frisk. Fremtiden min ser bare dyster ut når jeg tenker fremover, uten drømmer og håp. Jeg gleder meg ikke til noen ting. Jeg ser ikke at jeg noen gang skal klare å komme meg ut i arbeid igjen og har ingen tro på at jeg skal klare meg gjennom en skolegang. Og gjør jeg ikke dette kommer jeg alltid til å føle meg håpløs og verdiløs. Som nå.
Barna mine fortjener en lykkelig mor, ikke en mor som klistrer på seg et smil og prøver så godt hun kan. For selvfølgelig merker de det! De fortjener alt, men hvordan i svarte skal jeg få til det når jeg egentlig har mest lyst til å... Jeg velger å ikke fullføre den setningen. Dø er ikke det jeg har lyst til, jeg vil bare ha tilbake livet mitt (og jeg beklager at det går på repeat her inne). Men det er jo denne tanken man sitter med: De hadde hatt det bedre uten meg. Hadde jeg elsket meg selv, slik alle oppfordrer en til, hadde jeg ikke skrevet dette nå, men det har jeg aldri gjort, og vil jeg trolig aldri gjøre. Kunne jeg bare blitt den personen jeg var tidligere skulle jeg sluttet å klage, men antageligvis er det bare et spørsmål om tid før et lignende innlegg dukker opp igjen.
Beklager, men valget om å lese dette tar dere selv,
jeg skjønner godt hvis dere blir lei.

Det finnes ikke dårlig vær...

Reisedagbok del 14

Milla fikk overnatte hos besteforeldrene sine natt til onsdag, slik at vi ikke skulle støte på samme vanskeligheter som natten i forveien. Denne natten var heldigvis ikke Magnus våken så mye (bare et par ganger), men jeg våknet grytidlig på morgenen helt av meg selv og klarte selvfølgelig ikke å sovne igjen. Torden og regn hadde preget nattetimene (ikke helt slik jeg hadde forestilt meg Kreta) og siden været så ut til å være litt kjedelig bestemte vi oss for at det var på tide å ta oss turen i lekeland. Bildene sier sitt.



Man kan i hvertfall ikke la været stoppe seg fra å ha det gøy på ferie, og etter en liten stund tittet solen frem, så vi koste oss med lek både inne og ute. Jeg tror nok Milla hadde "the time of her life", og jeg må nok innrømme at vi koste oss vi og.
Det blir hva man gjør det til!

tirsdag 24. mai 2011

Bedtime talk

Jeg sitter her nå med en liten jente i fanget, noe som til vanlig ikke er så rart, men når man ser på klokken at den er 21.57 skjønner man kanskje tegninga. I dag har jeg hatt to små troll hjemme, fordi Milla hadde høy feber i går kveld, og ikke var helt i slaget i dag heller. Vi har hatt koselig besøk av Tinna, men ellers har jeg fungert som en tjener det meste av dagen, og nå som jeg endelig skulle ha litt tid til å slappe av i sofaen kom en superfornøyd jente ut av rommet sitt, fullt påkledd og sa "Det er ikke møtt ute!" gjentatte ganger. De siste par timene har jeg hørt pludring inne fra rommet hennes og tenkte at det ikke gjorde noe at hun var våken, siden hun sov et par timer på dagtid i dag, men når jeg nå har henne oppå meg begynner det vel å bli på tide å sette ned foten.
God natt kjære tittere!

Søvnløs på Kreta

Reisedagbok del 13

Natt til tirsdag fikk vi heller ikke den etterlengtede søvnen vår, og selv om Magnus hadde hylt mye de tidligere nettene og lå på samme rom som Milla, hadde vi i hvertfall vært så heldige at hun ikke ble vekket av det. Denne natten endte det imidlertid ikke like greit, Magnus hylte lenge og til slutt klarte ikke Milla å sove seg gjennom det lenger. Hun våknet og det var ikke sjans å få de til å sovne begge to i samme rom. Derfor ble hun, etter at Magnus endelig kapitulerte, liggende i armkroken min resten av natta. Jeg torde rett og slett ikke å ta sjansen på å legge henne tilbake igjen, med fare for at hun kunne finne på å vekke Magnus igjen. På min harde enkeltmadrass i samme stilling hele natta var det nesten så jeg fikk liggesår, men det ble i hvertfall noe søvn.
På morgenen hjalp vi Milla over terrassegjerdet, og hun fikk besøke bestemor og bestefar en stund. Jeg sto selv opp og gikk inn på badet for å fikse meg iført en litt gjennomsiktig nattkjole og tights (jeg var ordentlig lekker med andre ord! Tightsen var rett og slett en nødvendighet fordi det var alt for kaldt på rommet), og til min forundring hører jeg plutselig en ukjent damestemme utenfor toalettdøra. Det var vaskedamen som hadde kommet. På badet fantes ingen klær, så jeg prøvde å tenke ut noen andre løsninger, men heldigvis tok hun hintet og lot meg få komme meg inn på soverommet usett. Jeg slang på meg klær, og siden Magnus og Martin også hadde gått over til foreldrene mine bestemte jeg meg for å benytte meg av sjansen og stikke av. Jeg trengte desperat litt tid for meg selv, fordi formen min skrantet og jeg absolutt ikke hadde fått nok søvn. Jeg ville ikke la dette gå utover alle de andre, og visste at litt alenetid kunne hjelpe mye. Derfor gikk jeg bestemt ut av hotellområdet, satte kursen mot stranda gjennom et boligstrøk jeg ikke hadde vært i tidligere, gikk gjennom parken med de hvite trærne, fant en lekeplass og satte meg på husken for å slappe av litt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men en halvtimes tid var det nok. Så bestemte jeg meg for at det var på tide å gå tilbake igjen, og prøvde en ny vei til hotellet.
Like etter at jeg kom tilbake fant Milla, ved hjelp av sin bestemor, en sitron fra et sitrontre på bakken. Vi spurte en vaskedame om det var mulig å spise den, fordi vi rett og slett ikke visste om det var annerledes enn en vanlig sitron. Hun sa “nei”, men etter at vi hadde skjært den opp og fått bekreftet at den lignet de vi har her hjemme på en prikk bestemte vi oss for å ta sjansen. Den var helt nydelig, sur og saftig, og Milla var veldig fornøyd med fangsten sin.
Senere på dagen tok Martin og jeg med barna på den store matbutikken, INKA. Det er alltid like artig å skulle gå og gjette seg fram til hva som ligger inni alle eskene med de rare krusedullene av noen bokstaver på. Om man har flaks kommer man hjem med de rette matvarene, men det er ikke alltid like enkelt. Pappa endte opp med noe rart en av dagene, men jeg klarer ikke å huske hva det var i farta.
Været var (som dere sikkert har skjønt utifra antrekkene til barna på bildene) ikke på topp, og når vi spurte bardamen på hotellet hvordan salget hadde vært var svaret at hun ikke hadde solgt noen verdens ting hele dagen.
På ettermiddagen bestemte vi oss for å gå tur igjen, og vi tok omtrent samme rute som jeg hadde gått tidligere på dagen. Martin hadde blitt dårligere og dårligere i løpet av dagen, så han valgte å holde senga. På turen møtte vi på en stor hundefamilie, som Milla (og jeg) gjerne skulle hatt med seg hjem. Så mange hunder har jeg aldri tidligere sett i én hage. Nå fikk Milla også boltret seg på lekeplassen jeg hadde brukt som hvilested på morgenen, og vi fikk utforsket enda en koselig strand.
Det kommer (som dere kanskje har merket) litt etter litt mer om Kreta-turen vår, etterhvert som jeg har tid og overskudd til å sette meg ned med dagboka mi og føre det over hit. Jeg merker allerede nå at jeg begynner å glemme, så derfor er det viktig for meg å få skrevet det slik at jeg skal huske så mye som mulig i ettertid. Hukommelsen min er et eget kapittel, så det får jeg fortelle om en annen dag...

Ufattelig

Jeg sitter her og ser på morgennyhetene og lurer så veldig på hvor logikken ligger. Nato har igjen sendt ned fly til Tripoli og bombet enda kraftigere enn tidligere, fordi de visstnok skal prøve å hindre Gadhaffi i å drepe flere sivile. Men bare sivile ble skadet og drept. Og her starter altså min logikkleting. Jeg forstår at dette er for å legge press på denne mannen, men at man skal ofre sivile i disse angrepene klarer jeg bare ikke å forstå at skal gjøre saken noe bedre.

Da jeg var på ferie på Kreta var et av de første tingene vi så på øya et stort militærfly. Det sto på flyplassen når vi landet, og jeg studerte det nøye. Det var stort og overveldende med sine mange propeller, store kropp og mørke farge. Etterpå fortalte faren min hvorfor flyet sto der - at de mellomlandet for å fylle tanken og fly videre til Libya. Det var en vekkelse for meg. Tenk at vi var så "nære" og at noen få mil unna ble mange tusen mennesker berørt av dette.

Dette skrev jeg i min dagbok:
Det er en underlig følelse å ligge ute i sola ved bassenget og stadig vekk høre jagerflyene buldre over oss. Vi hører det på natta og på dagen, flere ganger i døgnet. De er på vei til Libya for å slippe bomber. Om bare en times tid trykker noen inni flyet på en knapp og noe løsner under flyet. De vet akkurat hvorfor, hvordan og når dette skjer, og nede fra bakken kan nok noen skimte noe der langt oppe på himmelen. Rekker de å tenke gjennom hva det er før det treffer dem? 
Hvem blir rammet? Skadet? Drept? Helt sikkert ikke han som er årsaken til at det blir bombet.
Hva har noe slikt som dette for seg? Hvem kommer bedre ut av en slik situasjon? Hvor mye vil det koste samfunnet?
Hvor mange uskyldige blir skadet? Hvor mange uskyldige blir drept?


Jeg tenker også på at dette er helt vanlige familier, som er så uheldige at de bor i feil strøk. I nabolaget til Gaddafi. Blir de sivile på noen måte advart, slik at de har mulighet til å skåne seg selv og barna sine? Nei, det blir de selvfølgelig ikke. At verden fremdeles fungerer slik er helt utenkelig for meg, når vi i alle år har hørt ordene:
"Vold løser ingen problemer"
. Når skal vi begynne å leve etter denne tankegangen?

mandag 23. mai 2011

Tøff jeg? Nei.

Mange som har kommentert innleggene mine, enten ved å sende meg en melding eller ved å legge igjen en kommentar, har bemerket at jeg er tøff. Selv om jeg synes dette er hyggelig sagt har jeg flere ganger benektet dette, fordi jeg mener at det blir et feil ord å beskrive meg med. Jeg føler meg ikke tøff på noen som helst måte, fordi jeg virkelig lar sykdommen ta knekken på meg.
Venninnen min, Tinna, fant dette diktet, og fortalte meg litt om hva hun mente med det før hun sendte det til meg. Hun brukte ordet modig når hun beskrev det jeg gjør, ved å legge ut mine tanker og følelser på bloggen. Jeg føler meg ikke tøff, for jeg takler jo ikke det som har skjedd med meg bedre enn noen andre ville taklet det, men å bruke ordet modig angående at jeg er så åpen om det jeg går gjennom var litt lettere å ta til seg, og ikke minst var det veldig koselig sagt.

Styrke og mot - og forskjellen mellom dem.
 Kilde: "Løpet er aldri kjørt" av Kristina Reftel 

Man trenger styrke for å være tøff.
Man trenger mot for å vise ømhet.

Man trenger styrke for å bære rustning.
Man trenger mot for å gå uten.

Man trenger styrke for å overvinne.
Man trenger mot for å gi seg.

Man trenger styrke for å være helt sikker.
Man trenger mot for å våge å tvile.

Man trenger styrke for å tilpasse seg.
Man trenger mot for å være annerledes.

Man trenger styrke for å kjenne en venns smerte.
Man trenger mot for å kjenne sin egen.

Man trenger styrke for å skjule sine følelser.
Man trenger mot å vise dem.

Man trenger styrke for å holde ut overgrep.
Man trenger mot for å stanse dem.

Man trenger styrke for å stå alene.
Man trenger mot for å lene seg mot noen.

Man trenger styrke for å elske.
Man trenger mot for å la seg bli elsket.

Man trenger styrke for å overleve.
Man trenger mot for å leve.


Ha en fin kveld!
Takk for at dere leser det jeg skriver, 
det betyr utrolig masse for meg!

17.mai er vi så glad i....

Det er ikke sjeldent at jeg hopper over noen dager i denne "dagbok-bloggen" min. Men å hoppe over Norges nasjonaldag er kanskje ikke helt tingen? Derfor tenkte jeg å gi dere et lite tilbakeblikk på hvordan vår dag var.

Vi startet med å gå opp til skolen for å være med i barnetoget. Vi hadde ikke planlagt dette så nøye, så når vi endelig skulle kaste oss inn i toget ble Martin stående igjen med vognen og Magnus og jeg ble traskende sammen med Milla og min mamma. Jeg hadde håpet at vi skulle gå sammen hele familien, men det kunne jo ikke Martin vite... Men toget varte jo ikke eviglenge heller, så vi fikk nok tid sammen resten av dagen.
Milla orket ikke å gå hele veien, så hun ble i en periode sittende på skuldrene mine, en periode i armene mine og resten av toget gikk hun heldigvis selv. Det var stas for henne å få gå litt sammen med Thea (nabojenta) også, og vi fikk tatt noen fine bilder av dem (men disse ble selvfølgelig ikke tatt med mitt kamera, da det hang rundt halsen til Martin).

Oldemor/farmor fikk også gleden av å se Milla i barnetoget, og den siste biten ble hun trillet i rullestolen sammen med oss. Det er rart for meg å se bildene av henne i ettertid, for i mine øyne er hun helt lik som hun var for fem år siden, men når jeg ser på bildene er virkeligheten en annen. Hun er i hverfall samme personen enda, og gledet seg stort over å få litt tid sammen med oldebarna sine og få møte på mange andre kjente fjes i folkemassen. Hun var imidlertid litt skuffet over at jeg ikke hadde på meg den fine bunaden som hun har sydd til meg, og selv ikke unnskyldningen med at jeg har to små grisete barn og at jeg er syk (og derfor ikke orket det ekstra styret en bunad krever) holdt. Håper jeg får sjansen til å gjøre det godt igjen neste år.

Etter barnetoget bestemte vi oss for å dra videre til vår gamle skole sammen med noen venner og moren min. Det var rart og nesten litt vemodig å være der, for selvom man selvfølgelig ser mange man kjenner, blir det færre og færre hvert år. Folk får sine egne familier, og velger å feire der de bosetter seg, så det er jo helt naturlig, men å se alle de kjente ansiktene bli byttet ut med noen nye gjør at nesten føler seg litt... gammel.

Med en gang vi kom dit hadde jeg bestemt meg for at jeg (og selvfølgelig Milla) skulle få oss litt kake, og jeg forlot Martin og barna ved vognen for å finne køen. Det jeg ikke hadde ventet meg var reaksjonen jeg fikk etter bare et par skritt uten dem. Plutselig ristet jeg i hele meg, jeg så meg rundt og merket at det var et titall kjente mennesker der som sikkert hadde lyst til å veksle noen ord med meg, og av en eller annen grunn ga tanken meg helt panikk. Jeg tok en u-sving, gikk tilbake til vognen, tok Milla i hånden og leide henne med meg tilbake mot køen. Det føltes tryggere.
Hvis du lurer på hvorfor jeg ble redd av denne tanken skal jeg prøve å forklare det for dere. På barne- og ungdomsskolen var jeg (i mine øyne) en outsider. Jeg gjorde det ikke lett for de rundt meg å godta meg, fordi jeg ikke brydde meg om å ha på meg de riktige klærne eller interessere meg for alt det de andre likte. Jeg vet med meg selv at ikke andre tenkte så mye over dette, og at de trolig så på meg som alle de andre, men dette har alltid hengt over meg. Når jeg altså beveget meg inn i menneskemengden var jeg redd for å møte på et ansikt jeg ikke var mentalt forberedt på å treffe. Jeg var også redd for å måtte føre en samtale med noen, fordi jeg har så voldsomme konsentrasjonsvansker om dagen, spesielt i face-to-face samtaler.
En tredje ting jeg gruet meg for var hvis noen skulle stille meg standardspørsmålet "Hvordan har du det?". Jeg vet aldri hva jeg skal svare på dette for tiden, men det vil ikke si at jeg blir fornærmet av spørsmålet på noen måte. Jeg blir bare pinlig berørt hver gang jeg må svare "Ikke så bra, men det er ikke så farlig.", Det går.", eller "Neida, så där!". Sikkert fordi jeg må prøve å holde på en munter tone rundt barna og på grunn av de medlidene blikkene jeg ofte får etterpå. Det er ikke synd på meg, men jeg klarer bare ikke å lyve om det. Alle forventer jo "Bra!" når man stiller et slikt spørsmål, men i mine øyne blir det helt feil. Spør man, så fortjener man et ærlig svar, hva er vel ellers vitsen med å spørre?.
En grunn til at jeg ikke er med ut på byen og fester om dagen er fordi jeg ikke takler alle sanseinntrykkene på en gang, og her ble det jo mye av det samme - musikk, latter, stemmer, ansikter, lukter... Så alt dette til sammen ble rett og slett for mye for meg, og med min lille jente ved min side ville jeg i hvertfall ha noe å skyve fokuset over på. Hun reddet meg og jeg tok meg fort inn igjen.
Sosial angst er ikke noe jeg trodde jeg ville oppleve noen gang, men det blir vel kanskje det dette vil bli kategorisert som?
Anyways... Vi koste oss i solen (hallo? vi var jo kjempeheldige med været!!) og mamma tok med seg Milla på potetløpet akkurat som i fjor, og hun fikk også prøvd seg på trehjulssykkelløp. Magnus koste seg mest sammen med pappaen sin, og jeg fikk heldigvis tatt det ganske med ro.

Når de første regndråpene kom tok det ikke lange stunden før de fleste pakket seg hjemover og vi bestemte oss for å gjøre det samme. Vi skulle på tur til farmor/svigermor, og tilbrakte ettermiddagen der sammen med onklene til barna våre.
I løpet av dagen ble det fire iskrem, en bit av en pølse, kaker og kjeks - ikke på meg da, på Milla

På dagen hadde jeg vært så tøff og invitert alle og enhver av vennene våre som vi møtte på hjem til oss på kvelden, og når jeg sank ned i sofaen hjemme angret jeg bittert. Jeg ville helst bare gjemme meg under dyna mi, men når gutta dukket opp og senere en venninne av meg koste jeg meg masse likevel. Heldigvis ble det ikke hæla i taket, men bare grilling, skravling og youtube-titting, og det passet meg perfekt.



Alt i alt en helt fantastisk dag!

søndag 22. mai 2011

Familietur

På fredag bestemte vi oss spontant for å rømme til hytta, bare oss fire. Egentlig var planen å dra sammen med en familie til og da noe kom i veien for de var vi veldig usikre på om vi skulle dra, men vi fant ut at en helg uten noe husarbeid og med masse tid til barna ville være bra for oss alle.
Det er faktisk første gang noensinne at bare vi fire drar på "ferie", og jeg merket at jeg nesten var litt nervøs på forhånd. Milla har lært seg å teste grenser den siste tiden og Magnus er jo stort sett propell, så hvis været ikke holdt tenkte jeg det kunne bli litt av et rabalder. Men det viser seg at når Milla bare får den oppmerksomheten hun ønsker (helst hele døgnet) og Magnus får lov til å leke sammen med henne (litt av tiden), så går det visst ganske så greit!
Så etter å ha slengt litt klær i bæreposer og pakket med oss litt av matvarene fra kjøleskapet kastet vi oss i bilen. Turen gikk innom min mor for å hente et par ordentlige tursekker og deretter til butikken for å få med oss nok mat. Milla var naturligvis utrolig sliten etter barnehagen, og siden det var rundt leggetid sovnet begge fort i bilen når vi endelig satte kursen mot Fredrikstad.
Det ble litt jamring fra Milla når vi kom fram til parkeringen og hun fant ut at vi skulle ut og gå tur i den gufne vinden når hun helst bare ville sove. Etter masse sutring fant vi ut at så lenge hun ble båret, eller fikk sitte på skuldrene, var hun fornøyd, og når vi hadde gått et kvarters tid fikk hun fart på bena og ville "gå sæll!". Med en tung sekk på hver vår rygg og et barn hver på skuldrene eller i armene våre tok turen litt tid, men etter lengre om langt var vi endelig ved hytta, og vi kunne slappe av. LØGN! Barna måtte først få mat og få ny bleie og nattskift. Tenner måtte pusses, bøker måtte leses, sanger måtte synges og med to barn på samme rom (som byttet på hvem som skulle gråte eller rope) ble det ikke stille før klokken 22. Da var det to slitne foreldre som sank tilbake i sofaen. Vi orket ikke en gang å skru på tven, og en times tid senere lå vi også og purket.
På lørdagen fikk vi heldigvis litt solskinn på formiddagen, så vi koste oss ute alle sammen. Magnus tar stadig flere skritt, men jeg skal ikke påstå at han går enda, han bare prøver seg fram litt. Han har endelig lært seg babyspråket, så nå kan vi føre fine samtaler, noe jeg synes er fantastisk festlig.
I dag var været ikke fullt så bra, så vi bestemte oss for å pakke oss sammen og dra relativt tidlig hjemover. Akkurat idet vi gikk ut døren begynte det å regne, men det ble heldigvis ikke mange dråpene som traff oss inni skogen. Derimot bestemte Magnus seg for at pappa måtte få bli litt våt, og vi fikk prøve oss på et skogsskift med både bleie og klær på minstemann midt i en myggsti.
 Jeg er så heldig som får lov til å tilbringe tiden min sammen med disse herlige tre menneskene!

PS: Legg deg gjerne til som følger! Det er så koselig å se hvem som titter innom! :)

fredag 20. mai 2011

Mammussen min

I går ettermiddag satt vi en liten stund på terrassen hos Camilla. Milla var opptatt med å leke med Thea og Magnus elsket oppmerksomheten han fikk fra Diva (naboens hund). De to fulgte hverandre rundt, lekte, herjet og koste seg. Magnus har lenge vært flink til å stå uten å holde seg fast, og med en hund oppi ansiktet hoppet han fort opp på begge beina. En stund så det ut som han var i ferd med å flytte foten fremover, og jeg la merke til en ørliten bevegelse som viste at han så vidt prøvde før han satte seg ned på kne. "Hans første nesten-skritt!" tenkte en fornøyd og stolt mamma. Foten beveget seg nok ikke mer enn et par centimeter, men et halvt skritt kan vi vel kalle det?
Når jeg kom hjem fra Perfect Home partyet var hele huset mørkt, og jeg la meg en liten stund på senga sammen med Martin som heldigvis ikke hadde sovnet enda. Han fortalte at i dag, på badet, hadde Magnus tatt sitt første skritt! En stolt mamma som ikke hadde hatt sjansen til å fortelle faren om nesten-skrittet tidligere på dagen fikk en perfekt slutt på kvelden med denne beskjeden.
Gutten min begynner å bli stor! 
Tenk at om to måneder er han ett år! 
Klisje, jeg vet, men tida flyr!

Jeg lovte dere dette videoklippet for lenge siden, men har helt glemt å legge det ut (tror vel egentlig ikke at det bryr dere så veldig mye, men et løfte er et løfte). Dere har selvfølgelig lov til å hoppe dere gjennom klippet, for det er ganske langt og jeg forventer ikke at dere synes det er suuperspennende :)

Det er kanskje ikke så rart at vi mødre blir litt rare etter mye hjemmetid alene med barna?

torsdag 19. mai 2011

Siste sjanse (?)

Legen er ferdig med sin utredning og har henvist meg til en ME-spesialist. Han anbefalte meg å ta kontakt med Paul Kavli. Etter litt søking på internett fant jeg ut at denne mannen selv har ME, og på den måten er han jo en veldig bra person å oppsøke for å finne ut om det er dette jeg sliter med om dagen.
Etter en telefonsamtale med kontoret hans fant jeg ut at det ikke skulle bli enkelt denne gangen heller, fordi Paul selv var sykemeldt, og derfor ikke hadde mulighet til å avtale time før tidligst i juli (kanskje ikke før i september i følge personen jeg snakket med). Så nå sitter jeg her igjen og kjemper mot tårene fordi jeg føler dette aldri får noen ende. Selvfølgelig har jeg ikke lyst på en diagnose som ME (kronisk utmattelsessyndrom), men jeg har et stort behov for å få et svar. Et svar som kan gi meg en viss anelse om hva jeg har i vente den nærmeste framtid.
Det er tøft om dagen, råtøft. Alle dagene må jeg kjempe for å komme meg gjennom, både fysisk og psykisk. Kroppen stritter imot, og da tar det ikke lang tid før humøret og motivasjonen også er på bunn. Denne og forrige uke har hodepinen vært det verste, lignende det jeg slet med i oktober. Men alt er jo sjekket, så da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å vente. Sitte og ha det vondt, men ikke kunne gjøre noen verdens ting med det. De vanlige rådene man hører når man er dårlig - "Drikk masse", "Spis riktig", "Beveg deg nok", "Få frisk luft" - er testet og hjelper ikke, og noen av tingene man til vanlig blir bedre av blir jeg rett og slett dårlig av (for eksempel trening).
Så hva skal jeg gjøre da? Sitte i sofaen min og råtne?
Nei, jeg nekter! Det er ikke det livet jeg skal ha. Men hvem vet? Kanskje jeg gjøre det en stund, sånn at kanskje, kanskje jeg en gang kan bli det mennesket jeg én gang var.
Noen som har en annen ME-spesialist å anbefale?

tirsdag 17. mai 2011

17.mai-mimring i bilder

Som om dere ikke hadde fått det med dere så har Norge bursdag i dag!
Og jeg tenkte jeg skulle dele noen minner fra tidligere år med dere.
Kanskje dere får dere noen smil av mine flotte antrekk. 
Og kanskje dere innser at det er en grunn til at jeg ikke er en moteblogger.
  Vel, selvironi er godt å ha når man ser tilbake på gamle bilder.
Men noen ordentlige koselige bilder finnes det også.
Og det er jo når man får barn selv at moroa virkelig begynner!

video 
Jeg gleder meg til Magnus sin første feiring og å se hvordan Milla opplever det nå når hun har blitt ett år eldre.

 Håper dere får en flott feiring, enten det er regn, hagl, sol, snø eller overskyet :)

mandag 16. mai 2011

Tøff mandag

Reisedagbok del 12

Mandagen var en litt hard dag for meg, og siden jeg var så utslitt sov jeg faktisk to ganger i løpet av dagen. Det er noe jeg aldri gjør hjemme, fordi jeg verken klarer eller vil, men denne gangen var det bare deilig for meg. Martin sovnet også, men i motsetning til meg gjorde han det ute, midt i solen, så det er nok bare flaks at han ikke kom hjem med et hummerrødt ansikt med blemmer, for den sola der nede kunne virkelig det å steke huden!
På kvelden gikk vi igjen en lang tur (ikke lang da, men med høye hæler kan jeg vel få lov til å late som at det var et stykke?) for å finne et fint sted å spise middag. Vi møtte på dette alkoholiske treet, og bestemte oss for at vi hadde funnet den rette plassen.
Pizzeriaen hadde ikke så veldig spennende mat, men lekeplassen derimot var helt fantastisk! Den kunne lett blitt brukt som et uteområde til en barnehage, med tanke på både størrelse og antall lekeapparater. Det eneste problemet var at Milla selvfølgelig mye heller ville leke enn å spise, og siden det var noen meter unna restauranten og vi ikke kunne se henne fra bordet torde jeg selvfølgelig ikke å la henne være der alene. Det ble til at vi føk litt ut og inn, spiste et par biter og forsvant ut igjen. Hun koste seg i hvertfall så lenge hun fikk viljen sin, selv om det skal sies at vi ble nødt til å sette ned foten et par ganger.
Utendørs var det også et stort hull i bakken. Det lignet på et gammeldags basseng, og nysgjerrigheten gjorde at vi spurte eieren av restauranten om dette. Som vi tenkte var det gammelt - fra 1300-1400 tallet - og det ble brukt til å samle regnvann som de brukte til å vanne den store grønnsaksplantasjen som lå her på den tid. Eieren kunne gjerne tenke seg å gjøre det om til et basseng (eller badeseng som Milla liker å kalle det), men det ville koste rundt 20 000 euro, og lot seg derfor vente på. (Uinteressant? Sorry... Skulle tatt noen bilder av det, slik at dere kunne forstå hvorfor det fascinerte meg). Det var rart å se sporene fra gamledager rett utenfor vinduet til restauranten.
Under Millas lek kom det to “store” gutter (i niårs-alderen tenker jeg) for å klatre og herje for fullt i lekestativene. Jeg så at Milla ble redd, og prøvde å sende de noen blikk for å vise de at de måtte ta litt hensyn, uten at jeg ville være for streng med de – de hadde jo all rett til å leke der de også! På et tidspunkt var Milla på vei ned en stor tunnelsklie og jeg så at en av guttene var på vei til å kaste seg inn etter henne. Det stakk i meg, og et lite sekund ble jeg redd – ikke fordi jeg trodde hun ville få noe særlig vondt, men jeg tenkte at hun kom til å bli skremt og lei seg – men jeg så til min overraskelse at den andre gutten stoppet han, så på meg med et høflig smil og forklarte at han andre må vente. Jeg ble takknemlig og tenkte at det nok lyste stolthet av meg, for jeg ble imponert over at han faktisk klarte å tenke seg frem til det selv.
Da var det ekstra koselig å se Milla komme ut med et stort smil i den andre enden, helt uvitende om det som nesten skjedde.

søndag 15. mai 2011

Et intervju med et voldtektsoffer




For et par dager siden fikk jeg vite om den grusomme hendelsen som skjedde mange år tilbake. En syv år gammel jente ble voldtatt av en nær venn av familien. Han var 13.

Jenta måtte omgås denne gutten i flere år etterpå, og gjennom hele oppveksten møtte hun ham, både på skolen og hjemme. Han bodde i huset ved siden av.

Utad kunne man aldri gjettet at denne jenta har vært gjennom noe slikt. Jeg har selv sett hvor blid og munter hun har vært og tanken har aldri streifet meg om at hun kunne ha vært utsatt for en slik påkjenning. 
Ofte når man hører om slikt kan man tenke “Åh, det er derfor hun har oppført seg slik!”, eller “Da er det jo ikke så rart at hun reagerte på den måten!”, men det følte jeg ikke denne gangen. Det var rett og slett uforståelig.

Derimot åpnet det øynene mine rundt gjerningsmannen. Jeg angrer nå bittert på all energi jeg la i å prøve å dra han med i det sosiale livet på skolen. Han var nemlig den typen som sto litt på sidelinjen og slet med å komme inn i gjengen, og er det noe jeg alltid har vært opptatt av, så er det at alle skal få være med. Men nå blir dette satt i et helt nytt lys for meg. Jeg forstår plutselig hvorfor hans litt slibrige personlighet var vanskelig å overse. Jeg mener ikke at folk ikke fortjener nye sjanser, men det plager meg at jeg brydde meg så mye. Så klart han burde få/fått hjelp, men jeg skulle mye heller brukt den energien på å hjelpe offeret i denne situasjonen. Hun trengte det nok mer.

Hadde jeg bare visst…

Nå, i en alder av 20, sliter jenta fortsatt med traumer på grunn av denne opplevelsen. Hun har søkt hjelp utallige ganger. Til tider har hun fått og hatt nytte av hjelpen, men andre ganger har hun vært en kasteball mellom forskjellige terapeuter og det lille hun hadde klart å bygge opp ble revet ned igjen.

I en alder av 13 år har man en ganske grei formening om hva som er rett og galt. På spørsmålet mitt om gjerningsmannen visste hva han gjorde var svaret følgende:

Jeg er helt sikker på at han visste hva han gjorde, ettersom han prøvde å få meg til å gjøre ting med han hele tiden. Og ut ifra hvor mye han gjorde med meg må han ha vært svært bevisst på hva han drev med.

Hun forteller videre om hvordan han manipulerte henne til å gjøre som han ville den dagen på gutterommet.

Rett etter at han fått av meg klærne banket moren hans på døra. Han sa at jeg aldri ville forlate det rommet igjen dersom jeg lagde så mye som et lite pip. Moren hans lurte på om jeg var der, fordi moren min hadde ringt henne ettersom hun ikke fant meg.

Herregud som jeg skulle ønske jeg hadde skreket der og da, men jeg var livredd...
10 år senere bestemte du deg for å fortelle dette til moren din. Hvordan reagerte hun når hun fikk høre dette?

Jeg fortalte det til mamma for omtrent 2 år siden. Hun knakk helt sammen, og sa at hun skulle ønske jeg hadde sagt noe før.

Moren reagerte som mødre flest ville gjort. Hun ville gå ned til gutten og banke han sønder og sammen. Tanken slo henne på å ringe et familiemedlem med skumle kontakter, men alle forstår jo at det bare må bli med tanken.

Men hun lurte mest på hvordan jeg hadde klart å gå alene med det i så mange år og hvorfor jeg ikke hadde fortalt det til noen. Vi satt og gråt begge to, lenge, og det var godt å få fortalt det til henne.

Jenta har i alle år dyttet hele denne hendelsen under teppet og forsøkt å fortrenge alt som hadde skjedd. Det siste året har hun vært litt mer åpen om hva hun har vært utsatt for. Hun vet ikke hvor mange hun har fortalt det til, men i familien hennes er det bare mamma og pappa som vet. Faren og jenta har derimot aldri snakket åpent om det. Han fikk det fortalt av moren, og hadde reagert ved å bli helt rar og gått sin vei. Moren mener at det har plaget han mye, fordi han hadde brukt mye tid på denne gutten og tatt han inn i huset deres. Jenta tror ikke at hun noen gang kommer til å ha en samtale med faren om det. Kanskje det rett og slett er for tøft for dem begge.

De nærmeste vennene og kjæresten har blitt fortalt historien litt etter litt. Og hun vet grunnen til at hun bestemte seg for å fortelle det til slutt etter så mange år i stillhet.

Jeg klarte ikke lenger å holde det inne og var nødt til å få det ut. Det plaget meg konstant og det var en for tung byrde å bære alene. Når jeg først snakket med noen om det, føltes skuldrene mine 1000 kg lettere. Selv om det var utrolig vanskelig å snakke om det, gjorde jeg små framskritt hver gang. På et tidspunkt var til og med marerittene borte, jeg hadde ikke flashbacks og hvis de kom klarte jeg å mane de bort. Det gjør jeg ikke lenger, og jeg søker derfor hjelp igjen.

Hun håper på å bli kvitt marerittene helt denne gangen. 
De fleste ofre sliter med skamfølelsen i ettertid. Hvordan har det påvirket deg?

Jeg slet med skam og skyldfølelse lenge, og jeg følte meg skitten og ekkel. Inne i hodet mitt var nemlig alt min skyld. “Jeg kunne jo ha stoppet det” sa jeg til meg selv. Men nei, det var ingenting jeg kunne gjort. Jeg var 7 år. Syvåringer skal ikke måtte forholde seg til slike ting.
Rett etter at det skjedde husker jeg at jeg lot som at jeg var syk og jeg ble liggende i sengen i over 1 uke. Jeg gjemte meg under dyna. Jeg var livredd. Alt jeg gjorde, var å gjemme meg og dusje, men samme hvor mye jeg vasket meg følte jeg meg fremdeles skitten.
Det er så mange som skammer seg over slike hendelser, noe jeg også gjorde, men det er jeg ferdig med. Det var overhodet ikke min feil, og jeg skal dermed ikke føle noe som helst av skam eller skyld.

Hun har også slitt mye med mindreverdighetskomplekser og sliter fortsatt med disse tankene. Selvbildet hennes har hun nå endelig begynt å få orden på. Men det er vanskelig og en periode var dette helt på bunn. Hun gjorde det meste man kan tenke seg for å prøve å ødelegge seg selv; drev med selvskading, fikk spiseforstyrrelser og hatet mot seg selv var stort.

Jeg stilte spørsmål om hvordan hennes forhold til gutter hadde blitt påvirket av dette, og fikk følgende svar:

Det var helt ødelagt på et tidspunkt. Jeg følte at jeg kun ble lagt merke til på grunn av kroppen min, og ikke for hvem jeg var. Dette førte til at jeg ble trukket mot de som ga meg oppmerksomhet nettopp for kroppen min. For de la i hvertfall merke til meg... Det var ingen god periode i livet mitt.

Hun har forsøkt å unngå situasjoner som bringer tilbake minner, og intimitet har vært et problem. Heldigvis har jenta en utrolig forståelsesfull og tålmodig kjæreste, som har hjulpet henne gjennom flere vanskelige perioder og problemer. Han bryr seg, oppmuntrer henne og gjør alt han kan for at hun skal klare å holde hodet over vann.

Den dag i dag er det marerittene og selvbildet hun sliter mest med. Hun har igjen strukket ut hånden og bedt om hjelp, og håper dette med tid vil løse disse problemene. For å komme seg gjennom hverdagen prøver hun nå å ta en dag av gangen og holde hodet opptatt med annet.

Men så fort jeg er alene kommer tankene og følelsene snikende innpå meg, og jeg føler meg forsvarsløs. Jeg kommer meg ikke unna og de trekker meg ned i en endeløs spiral jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg opp av igjen.
Jeg vil at kjæresten min skal slippe å se meg sånn. Jeg vil bli bedre for både hans og min egen skyld. For alle vennene mine, for familien.
Tenk at denne gutten nå lever et vanlig liv. Han har aldri fått noen konsekvenser for dette, og foreldrene hans og den nåværende kjæresten vet ingenting om hendelsen. Jenta har ikke klart å gjøre noe med dette tidligere, men føler seg snart klar til å ta fatt. Det første skrittet blir nok å skrive et brev til foreldrene hans, hvor hun kan legge fram sin historie, og forhåpentligvis lette byrden hennes ytterligere. Hun vil gjerne at verden skal vite at denne gutten er et monster for henne. At han burde få en straff er det ingen tvil om, og alle som har utsatt noen andre for noe slikt burde selvfølgelig få hjelp. Hjelp til å bli et menneske. 

Tusen takk, for at du har fortalt meg historien din og for at jeg fikk lov til å fortelle den videre. Du er utrolig sterk som klarer å åpne deg så mye om noe så dramatisk. Jeg håper du snart klarer å kose deg helt og holdent med livet ditt, uten noen bekymringer eller tanker som henger over deg. Jeg er veldig glad i deg!

Mitt håp er at de av dere som leser dette og kjenner dere igjen skal forstå at det er greit å snakke om det, og at man på ingen måte er skyld i det selv. Uansett hvordan du vrir og vender på det, du er uskyldig! Rop ut, skrik og spark til du får hjelp! DU fortjener det!

Dette vil voldtektsofferet i intervjuet si til andre som opplever/har opplevd noe lignende:

Anmeld det! En voldtekt skal ikke gå ustraffet hen, slik min har gjort... Det går ikke an å gjenta nok ganger at det ikke er offerets skyld, det er det aldri! Man skal ikke skamme seg, ikke gjemme seg. Man trenger såklart ikke å være like åpen om det som meg, men fortell det til foreldrene dine eller dine nærmeste venner. De er kun ute etter å hjelpe deg gjennom det, og det er en for vanskelig situasjon å takle alene, tro meg! Man må aldri slutte å tro på seg selv, for du er det sterkeste menneske i verden og du vil komme deg forbi det. Ja det er tungt og det er jævlig, men det er mulig! Man må bare ville det.

Forhåpentligvis er det noen som leser dette som tenker litt før de handler, kanskje noen vil åpne øynene og se at det man gjør får konsekvenser, både når det gjelder mobbing og mishandling, og både når det er psykisk og fysisk.