mandag 23. mai 2011

17.mai er vi så glad i....

Det er ikke sjeldent at jeg hopper over noen dager i denne "dagbok-bloggen" min. Men å hoppe over Norges nasjonaldag er kanskje ikke helt tingen? Derfor tenkte jeg å gi dere et lite tilbakeblikk på hvordan vår dag var.

Vi startet med å gå opp til skolen for å være med i barnetoget. Vi hadde ikke planlagt dette så nøye, så når vi endelig skulle kaste oss inn i toget ble Martin stående igjen med vognen og Magnus og jeg ble traskende sammen med Milla og min mamma. Jeg hadde håpet at vi skulle gå sammen hele familien, men det kunne jo ikke Martin vite... Men toget varte jo ikke eviglenge heller, så vi fikk nok tid sammen resten av dagen.
Milla orket ikke å gå hele veien, så hun ble i en periode sittende på skuldrene mine, en periode i armene mine og resten av toget gikk hun heldigvis selv. Det var stas for henne å få gå litt sammen med Thea (nabojenta) også, og vi fikk tatt noen fine bilder av dem (men disse ble selvfølgelig ikke tatt med mitt kamera, da det hang rundt halsen til Martin).

Oldemor/farmor fikk også gleden av å se Milla i barnetoget, og den siste biten ble hun trillet i rullestolen sammen med oss. Det er rart for meg å se bildene av henne i ettertid, for i mine øyne er hun helt lik som hun var for fem år siden, men når jeg ser på bildene er virkeligheten en annen. Hun er i hverfall samme personen enda, og gledet seg stort over å få litt tid sammen med oldebarna sine og få møte på mange andre kjente fjes i folkemassen. Hun var imidlertid litt skuffet over at jeg ikke hadde på meg den fine bunaden som hun har sydd til meg, og selv ikke unnskyldningen med at jeg har to små grisete barn og at jeg er syk (og derfor ikke orket det ekstra styret en bunad krever) holdt. Håper jeg får sjansen til å gjøre det godt igjen neste år.

Etter barnetoget bestemte vi oss for å dra videre til vår gamle skole sammen med noen venner og moren min. Det var rart og nesten litt vemodig å være der, for selvom man selvfølgelig ser mange man kjenner, blir det færre og færre hvert år. Folk får sine egne familier, og velger å feire der de bosetter seg, så det er jo helt naturlig, men å se alle de kjente ansiktene bli byttet ut med noen nye gjør at nesten føler seg litt... gammel.

Med en gang vi kom dit hadde jeg bestemt meg for at jeg (og selvfølgelig Milla) skulle få oss litt kake, og jeg forlot Martin og barna ved vognen for å finne køen. Det jeg ikke hadde ventet meg var reaksjonen jeg fikk etter bare et par skritt uten dem. Plutselig ristet jeg i hele meg, jeg så meg rundt og merket at det var et titall kjente mennesker der som sikkert hadde lyst til å veksle noen ord med meg, og av en eller annen grunn ga tanken meg helt panikk. Jeg tok en u-sving, gikk tilbake til vognen, tok Milla i hånden og leide henne med meg tilbake mot køen. Det føltes tryggere.
Hvis du lurer på hvorfor jeg ble redd av denne tanken skal jeg prøve å forklare det for dere. På barne- og ungdomsskolen var jeg (i mine øyne) en outsider. Jeg gjorde det ikke lett for de rundt meg å godta meg, fordi jeg ikke brydde meg om å ha på meg de riktige klærne eller interessere meg for alt det de andre likte. Jeg vet med meg selv at ikke andre tenkte så mye over dette, og at de trolig så på meg som alle de andre, men dette har alltid hengt over meg. Når jeg altså beveget meg inn i menneskemengden var jeg redd for å møte på et ansikt jeg ikke var mentalt forberedt på å treffe. Jeg var også redd for å måtte føre en samtale med noen, fordi jeg har så voldsomme konsentrasjonsvansker om dagen, spesielt i face-to-face samtaler.
En tredje ting jeg gruet meg for var hvis noen skulle stille meg standardspørsmålet "Hvordan har du det?". Jeg vet aldri hva jeg skal svare på dette for tiden, men det vil ikke si at jeg blir fornærmet av spørsmålet på noen måte. Jeg blir bare pinlig berørt hver gang jeg må svare "Ikke så bra, men det er ikke så farlig.", Det går.", eller "Neida, så där!". Sikkert fordi jeg må prøve å holde på en munter tone rundt barna og på grunn av de medlidene blikkene jeg ofte får etterpå. Det er ikke synd på meg, men jeg klarer bare ikke å lyve om det. Alle forventer jo "Bra!" når man stiller et slikt spørsmål, men i mine øyne blir det helt feil. Spør man, så fortjener man et ærlig svar, hva er vel ellers vitsen med å spørre?.
En grunn til at jeg ikke er med ut på byen og fester om dagen er fordi jeg ikke takler alle sanseinntrykkene på en gang, og her ble det jo mye av det samme - musikk, latter, stemmer, ansikter, lukter... Så alt dette til sammen ble rett og slett for mye for meg, og med min lille jente ved min side ville jeg i hvertfall ha noe å skyve fokuset over på. Hun reddet meg og jeg tok meg fort inn igjen.
Sosial angst er ikke noe jeg trodde jeg ville oppleve noen gang, men det blir vel kanskje det dette vil bli kategorisert som?
Anyways... Vi koste oss i solen (hallo? vi var jo kjempeheldige med været!!) og mamma tok med seg Milla på potetløpet akkurat som i fjor, og hun fikk også prøvd seg på trehjulssykkelløp. Magnus koste seg mest sammen med pappaen sin, og jeg fikk heldigvis tatt det ganske med ro.

Når de første regndråpene kom tok det ikke lange stunden før de fleste pakket seg hjemover og vi bestemte oss for å gjøre det samme. Vi skulle på tur til farmor/svigermor, og tilbrakte ettermiddagen der sammen med onklene til barna våre.
I løpet av dagen ble det fire iskrem, en bit av en pølse, kaker og kjeks - ikke på meg da, på Milla

På dagen hadde jeg vært så tøff og invitert alle og enhver av vennene våre som vi møtte på hjem til oss på kvelden, og når jeg sank ned i sofaen hjemme angret jeg bittert. Jeg ville helst bare gjemme meg under dyna mi, men når gutta dukket opp og senere en venninne av meg koste jeg meg masse likevel. Heldigvis ble det ikke hæla i taket, men bare grilling, skravling og youtube-titting, og det passet meg perfekt.



Alt i alt en helt fantastisk dag!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!