tirsdag 31. mai 2011

Begrensninger

Å ikke få sove om kvelden begynner å bli et veldig stort problem for meg, og er det noe jeg virkelig trenger for tiden så er det søvn. Jeg går ofte og legger meg sammen med Martin, men etter en stund innser jeg at det ikke nytter og jeg bestemmer meg like gjerne for å stå opp igjen. Når jeg ligger der fantaserer jeg om at jeg kanskje skal stå opp og ta litt klesvask eller annen husvask, få gjort unna noe som plager meg i huset, men jeg skjønner at det ikke går. Kroppen min vil rett og slett ikke tillate det, jeg vil bli ødelagt og enda mer utmattet (noe som vil henge igjen i flere dager) og likevel vil jeg bli liggende i sengen min uten å få sovne.
I natt la vi oss for eksempel rundt klokken ti, og jeg lå og vred meg i sengen i en times tid før jeg ga opp. Jeg bestemte meg for å prøve å legge meg med pcen på sengen, for i alle fall å få litt hvile i kroppen. Rundt klokken halv to skrudde jeg av og la hodet ned på puten igjen. Halv tre sov jeg fortsatt ikke, men jeg kjente at jeg slappet bedre av og tenkte at nå er det ikke lenge igjen. Dermed våknet Magnus med et hyl og det tok ikke lange stunden før Milla også våknet. Hun som er så flink og driver med bleieavvenning hadde et uhell og måtte derfor skiftes på, vaskes og få nytt sengetøy før hun kunne bli lagt igjen. Martin gjorde de første to av disse punktene, og jeg tok skiftet på senga vekselsvis med at jeg gikk ut og inn til Magnus, som hylte høyere og høyere. Når Milla endelig var i seng fortsatte Magnus i et enda sterkere lydnivå, som jeg forsøkte å stenge ute med puten og hendene over ørene, og til slutt spurte jeg Martin med gråtkvalt stemme om han kunne lage en flaske. Jeg klarte det ikke, og det betyr ikke at jeg var trøtt og sliten, eller at jeg ikke hadde lyst, men jeg var rett og slett helt oppløst, musklene stive som etter en hard treningsøkt, tårene rant, kroppen verket og hele meg ristet av anstrengelsen det krevde å ikke hyle, skrike, eller sparke og slå i veggen.
Jeg vet ikke når jeg sovnet, men kvart over seks våknet minstemann igjen, og jeg skulle gå en ny dag i møte.
Målet mitt har lenge vært å skåne Martin fra noe av det som skjer med meg, for å unngå at han skal bli helt utbrent. Han gjør så mye på jobben og her hjemme, i form av husarbeid, barnestell og ved å være min største støtte gjennom hverdagen, og jeg er så redd for at jeg en dag skal klare å ødelegge han også. Han prøver å være sterk for oss alle, men jeg vet det er tøft. Det må være et rent helvete. "Avlastingen" har jeg gjort ved at jeg har forsøkt å ta ansvaret når en av barna våkner om natten, ta alt av morgenrutiner på egenhånd, gjøre bittelitt husarbeid og hente Milla i barnehagen selv. Noen dager klarer jeg til og med å lage middag. Men nå merker jeg at det ikke lenger er mulig å gjennomføre alle disse små tingene, og det er vondt. Jeg vil jo så gjerne!
Jeg forsøker også å la være å si noe til Martin når jeg har det som verst, for at han ikke skal behøve å høre meg klage til enhver tid, men det blir dermed fort til at jeg kan virke avvisende, kort og uinteressert, og ofte blir pcen min livbøye som jeg klamrer meg fast i. Jeg prøver å være oppmuntrende, munter og har faktisk veldig ofte på meg masken rundt han også. Masken er en nødvendighet, uten den ville jeg vært nødt til å holde sengen hele dagen, hver eneste dag. Det er ingen tvil om at det er det kroppen min ber meg om, men det er masken som holder meg gående, det er den som gir meg muligheten til å leve et nogenlunde sosialt liv.
Jeg prøver hardt å fokusere på det lille jeg får gjort om dagen, i stedet for å se mine begrensninger. Jeg har lyst til å være positiv og forsøke å se en fremtid midt i alt dette kaoset. Jeg håper jeg en dag får styr på det psykiske, slik at det fysiske vil bli enklere å leve med. Det er bare så ufattelig vanskelig når jeg hele tiden møter på de enkleste dagligdagse gjøremål som tar alle krefter ifra meg. Jeg drømmer og håper så inderlig på at jeg får sjansen til å føle på mitt tidligere energinivå igjen en dag. At jeg en dag kan bli meg igjen, at Martin en dag skal få møte meg igjen.

Tusen takk for alle meldinger og kommentarer jeg fikk etter innlegget i går.
Hver eneste en av de blir satt pris på, og ingen av dere sier noe som støter meg,
men gir meg masse oppløftende ord.
Unnskyld at jeg ikke besvarer de umiddelbart, men vit at de betyr mye for meg.

Og Martin - Jeg elsker deg

2 kommentarer:

  1. Hei Hanne!
    Først av alt - TUSEN HJERTELIG TAKK for din respons på MEstringsbloggen!
    Vet du, midt oppi alt dette så sprer du om deg med varme og fine ord ♥
    Det å ha små barn er vel det mest slitsomme som finnes når du er frisk, og når man er syk -da er det grusomt. Jeg tror det er viktig å tillate seg at man synes det er slitsomt, du elsker ikke barna dine eller din kjære noe mindre av den grunn! At du har en så staut kar å leve med, det er bra, for ja det er slitsomt å leve med en som er syk. Jeg vet jeg er en belastning for mine, MEN jeg kan ikke noe for det!, prøver å bidra med det jeg kan! - og DET er bra nok!! Den regelen gjelder deg også!!
    Du er et flott menneske, varm og omsorgsfull, særdeles vakker og makan så flink du er her med bloggen din det er så inspirerende og flott her! - OG for noen bilder du tar!
    Har også vært innom din bildeblogg, du milde - skal si jeg ble inspirert, TAKK for at det flotte - og så allsidig du er!
    Og husk: det er lov å være sinna og dritt lei, også for vakre kvinner som deg. Jeg håper du får litt god hvile innimellom.

    Jeg forstår hva du mener med at Martin skal få møte deg igjen, og det håper jeg for dere begge to også! At både du og han får møte deg igjen!!
    Jeg tror det kan komme til å skje :)) Vi gir ikke opp håpet :))
    Varm klem til deg fra meg og må du ha en så fin dag du kan ha ♥
    Lokki ♥

    SvarSlett
  2. Å svare på et innlegg som dette, krever vel at jeg kjenner deg, noe jeg ikke gjør. Selv har jeg ME og det er lett å tenke ut fra det når jeg leser innlegg du skriver. Man skal være varsom med å gi råd og jeg forsøker å unngå det. Likevel, det som slår meg når jeg leser er at du går på akkord med deg selv. Du bruker deg opp. Jeg har selv vært gjennom en prosess med å akseptere alt jeg ikke kunne gjøre, det var vanskelig og viljen dro meg stadig igang med ting jeg ikke klarte, noe som førte til enda større utmattelse, dårlig humør, dårlig samvittighet, større press.

    Kanskje du skulle roe helt ned, la energien bestemme hva du kan gjøre? Det er vanskelig, både å kjenne etter hva du tåler (når du har overbrukt deg selv må du igjen jobbe for å få kontakt med magefølelsen) og å akseptere hvor lite det faktisk er.

    I en periode krever det mye av hele familien å omstille seg, men det er nødvendig for å komme i balanse igjen. Jeg tror ikke du tjener noe på å ikke si hvordan ting er for deg, men det er selvsagt lurt å unngå regelrett klaging. Ikke bare for M, men også for deg, da det gir fokus på noe som ikke er bra for deg.

    Vær heller ikke redd for å ta imot avlastning og legg listen lavt mht huslig standard. De fleste har mye som kan reduseres når det gjelder arbeid i hjemmet.

    Lykke til! Jeg håper du finner ut av det og at du finner en utgave av deg selv som både tar hensyn til begrensningene dine og den du opplever at du er.

    ~ melivetpaaslep.wordpress.com ~

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!