fredag 6. mai 2011

Det gikk som det gikk...

Noen lurer på hvordan det går med meg. Jeg synes det er litt vanskelig å svare på, og det er vel lettere å skrive det her enn å svare på alle meldingene jeg har fått en etter en (takk igjen for det ♥).

Jeg har det greit. Det vil si... jeg har det ikke bra, men jeg overlevde undersøkelsen, resultatet og resten av dagen.
Gårsdagen startet med at Milla kom ruslende inn til meg, og jeg merket at kroppen min virkelig ikke klarte å henge med. Det føltes som om alle musklene mine streiket, at jeg hadde feber (noe jeg sjekket at jeg ikke hadde) og jeg merket ganske fort at jeg ristet i hele kroppen. Jeg trodde at det ville gi seg hvis jeg bare ble liggende i senga en liten stund, men det gjorde det ikke, så jeg tok etterhvert avgjørelsen å ringe etter hjelp.
Klokken viste 07.15, så jeg tenkte at det ikke ville være noe problem for en av foreldrene mine å ta med seg Milla til barnehagen på vei til jobb, men overraskende nok hadde pappa allerede vært på jobben en stund, og mamma var på vei ut døren selv. Hun utsatte sine planer om å dra tidlig på jobb for å komme og hjelpe meg, og få Milla avgårde. Jeg begynte nesten å gråte når hun kom inn døra, fordi jeg var så lettet og takknemlig for at hun skulle gjøre dette for meg.
Heldigvis ville Magnus sove litt til etter at han hadde spist frokost sammen med søsteren sin, så når Milla hadde dratt og han sov fikk jeg litt tid til å hente meg inn. Jeg vurderte sterkt å ta meg noe mat, fordi jeg følte at det ville gjøre en stor forskjell, men tenkte det ville være dumt å måtte starte en fasteperiode på nytt bare fordi jeg ikke klarte å vente et par timer til. Derfor laget jeg meg en kopp te med sukker i i stedet, og det følte jeg i hvertfall at hjalp litt. En liten dusj gjorde også godt (og er alltid deilig å få tatt før man skal blotte seg for helsepersonell), så litt etter litt klarte jeg å få forberedt meg og gjort klar det jeg trengte til undersøkelsen.

Mamma kom for å kjøre meg til sykehuset, og hele veien dit måtte jeg kjempe mot tårene, og det rant en og annen nedover kinnene mine. Når jeg gikk inn døren i hovedinngangen klarte jeg heller ikke å holde tårene tilbake, så jeg måtte ta meg et dypt åndedrag før jeg klarte å gå til resepsjonen. Det høres kanskje ut som jeg var veldig nervøs for selve undersøkelsen, men selvom jeg selvfølgelig ikke gledet meg til akkurat den biten var det resultatet jeg fryktet. Jeg ble fortalt hvor jeg skulle, og fant noen stoler jeg kunne sitte på, og der var det også noen brosjyrer jeg bestemte meg for å skumme gjennom. Det hjalp litt å lese om hvordan undersøkelsen skulle gjennomføres og hva jeg kunne forvente. Etter en samtale med en sykepleier var det snart min tur, og jeg ble ført inn i undersøkelsesrommet. Jeg hadde ikke bestemt meg for om jeg ville ha bedøvelse og beroligende, men sykepleieren tok avgjørelsen for meg, fordi hun mente det var det de fleste gjorde og anbefalte det på det sterkeste. Selve undersøkelsen gikk derfor greit, det var innmari vondt et par ganger, men ellers var det bare ubehagelig, og det tok ikke lange tiden før det var over.
Jeg tror det var lurt av meg å ta "sorgen på forskudd", slik jeg gjorde i går, og at jeg virkelig lot meg selv føle på angsten for hva legen ville si, for som jeg antok fant han ikke noe alvorlig, men jeg fikk noen svar likevel. Utrolig nok taklet jeg det greit, og jeg ble ført sjanglende ut i korridoren og inn på rommet mitt igjen, hvor jeg ble plassert på sengen og bedt om å spise og hvile meg litt før jeg skulle dra. Så kom hun inn med et deilig måltid - et påsmurt rundstykke og et glass saft, som jeg dyttet i meg fort som svint.
Jeg følte meg litt som henne, selv om det selvfølgelig ikke var i nærheten av samme grad:
Jeg la meg ned, tenkte at jeg ikke skulle sovne, og sovnet. Deretter våknet jeg med et rykk og tenkte at "Åh nei! Nå har sikkert mamma ventet på meg lenge!", reiste meg opp, og kjente at svimmelheten etter medisinene jeg hadde fått absolutt ikke hadde gitt seg, men klarte å trekke på meg klærne og stable meg ut i gangen igjen. Pleierne der ute så litt forfjamset ut og lurte på om jeg var i stand til å dra enda, og når jeg så på klokken innså jeg jo at jeg sikkert ikke hadde ligget i mer enn fem-ti minutter der inne. Jeg ville hjem, så jeg gikk likevel.


1 kommentar:

  1. Hei der Hanne:) Håper det går bra med deg og at du får gode svar på prøvene dine. Hvis du lurer på noe jeg kanskje kan svare på(sykepleier) så er det bare å spørre, enten gjennom bloggen eller ved å maile meg. Håper det ordner seg for deg. Mvh renate

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!