søndag 15. mai 2011

Et intervju med et voldtektsoffer




For et par dager siden fikk jeg vite om den grusomme hendelsen som skjedde mange år tilbake. En syv år gammel jente ble voldtatt av en nær venn av familien. Han var 13.

Jenta måtte omgås denne gutten i flere år etterpå, og gjennom hele oppveksten møtte hun ham, både på skolen og hjemme. Han bodde i huset ved siden av.

Utad kunne man aldri gjettet at denne jenta har vært gjennom noe slikt. Jeg har selv sett hvor blid og munter hun har vært og tanken har aldri streifet meg om at hun kunne ha vært utsatt for en slik påkjenning. 
Ofte når man hører om slikt kan man tenke “Åh, det er derfor hun har oppført seg slik!”, eller “Da er det jo ikke så rart at hun reagerte på den måten!”, men det følte jeg ikke denne gangen. Det var rett og slett uforståelig.

Derimot åpnet det øynene mine rundt gjerningsmannen. Jeg angrer nå bittert på all energi jeg la i å prøve å dra han med i det sosiale livet på skolen. Han var nemlig den typen som sto litt på sidelinjen og slet med å komme inn i gjengen, og er det noe jeg alltid har vært opptatt av, så er det at alle skal få være med. Men nå blir dette satt i et helt nytt lys for meg. Jeg forstår plutselig hvorfor hans litt slibrige personlighet var vanskelig å overse. Jeg mener ikke at folk ikke fortjener nye sjanser, men det plager meg at jeg brydde meg så mye. Så klart han burde få/fått hjelp, men jeg skulle mye heller brukt den energien på å hjelpe offeret i denne situasjonen. Hun trengte det nok mer.

Hadde jeg bare visst…

Nå, i en alder av 20, sliter jenta fortsatt med traumer på grunn av denne opplevelsen. Hun har søkt hjelp utallige ganger. Til tider har hun fått og hatt nytte av hjelpen, men andre ganger har hun vært en kasteball mellom forskjellige terapeuter og det lille hun hadde klart å bygge opp ble revet ned igjen.

I en alder av 13 år har man en ganske grei formening om hva som er rett og galt. På spørsmålet mitt om gjerningsmannen visste hva han gjorde var svaret følgende:

Jeg er helt sikker på at han visste hva han gjorde, ettersom han prøvde å få meg til å gjøre ting med han hele tiden. Og ut ifra hvor mye han gjorde med meg må han ha vært svært bevisst på hva han drev med.

Hun forteller videre om hvordan han manipulerte henne til å gjøre som han ville den dagen på gutterommet.

Rett etter at han fått av meg klærne banket moren hans på døra. Han sa at jeg aldri ville forlate det rommet igjen dersom jeg lagde så mye som et lite pip. Moren hans lurte på om jeg var der, fordi moren min hadde ringt henne ettersom hun ikke fant meg.

Herregud som jeg skulle ønske jeg hadde skreket der og da, men jeg var livredd...
10 år senere bestemte du deg for å fortelle dette til moren din. Hvordan reagerte hun når hun fikk høre dette?

Jeg fortalte det til mamma for omtrent 2 år siden. Hun knakk helt sammen, og sa at hun skulle ønske jeg hadde sagt noe før.

Moren reagerte som mødre flest ville gjort. Hun ville gå ned til gutten og banke han sønder og sammen. Tanken slo henne på å ringe et familiemedlem med skumle kontakter, men alle forstår jo at det bare må bli med tanken.

Men hun lurte mest på hvordan jeg hadde klart å gå alene med det i så mange år og hvorfor jeg ikke hadde fortalt det til noen. Vi satt og gråt begge to, lenge, og det var godt å få fortalt det til henne.

Jenta har i alle år dyttet hele denne hendelsen under teppet og forsøkt å fortrenge alt som hadde skjedd. Det siste året har hun vært litt mer åpen om hva hun har vært utsatt for. Hun vet ikke hvor mange hun har fortalt det til, men i familien hennes er det bare mamma og pappa som vet. Faren og jenta har derimot aldri snakket åpent om det. Han fikk det fortalt av moren, og hadde reagert ved å bli helt rar og gått sin vei. Moren mener at det har plaget han mye, fordi han hadde brukt mye tid på denne gutten og tatt han inn i huset deres. Jenta tror ikke at hun noen gang kommer til å ha en samtale med faren om det. Kanskje det rett og slett er for tøft for dem begge.

De nærmeste vennene og kjæresten har blitt fortalt historien litt etter litt. Og hun vet grunnen til at hun bestemte seg for å fortelle det til slutt etter så mange år i stillhet.

Jeg klarte ikke lenger å holde det inne og var nødt til å få det ut. Det plaget meg konstant og det var en for tung byrde å bære alene. Når jeg først snakket med noen om det, føltes skuldrene mine 1000 kg lettere. Selv om det var utrolig vanskelig å snakke om det, gjorde jeg små framskritt hver gang. På et tidspunkt var til og med marerittene borte, jeg hadde ikke flashbacks og hvis de kom klarte jeg å mane de bort. Det gjør jeg ikke lenger, og jeg søker derfor hjelp igjen.

Hun håper på å bli kvitt marerittene helt denne gangen. 
De fleste ofre sliter med skamfølelsen i ettertid. Hvordan har det påvirket deg?

Jeg slet med skam og skyldfølelse lenge, og jeg følte meg skitten og ekkel. Inne i hodet mitt var nemlig alt min skyld. “Jeg kunne jo ha stoppet det” sa jeg til meg selv. Men nei, det var ingenting jeg kunne gjort. Jeg var 7 år. Syvåringer skal ikke måtte forholde seg til slike ting.
Rett etter at det skjedde husker jeg at jeg lot som at jeg var syk og jeg ble liggende i sengen i over 1 uke. Jeg gjemte meg under dyna. Jeg var livredd. Alt jeg gjorde, var å gjemme meg og dusje, men samme hvor mye jeg vasket meg følte jeg meg fremdeles skitten.
Det er så mange som skammer seg over slike hendelser, noe jeg også gjorde, men det er jeg ferdig med. Det var overhodet ikke min feil, og jeg skal dermed ikke føle noe som helst av skam eller skyld.

Hun har også slitt mye med mindreverdighetskomplekser og sliter fortsatt med disse tankene. Selvbildet hennes har hun nå endelig begynt å få orden på. Men det er vanskelig og en periode var dette helt på bunn. Hun gjorde det meste man kan tenke seg for å prøve å ødelegge seg selv; drev med selvskading, fikk spiseforstyrrelser og hatet mot seg selv var stort.

Jeg stilte spørsmål om hvordan hennes forhold til gutter hadde blitt påvirket av dette, og fikk følgende svar:

Det var helt ødelagt på et tidspunkt. Jeg følte at jeg kun ble lagt merke til på grunn av kroppen min, og ikke for hvem jeg var. Dette førte til at jeg ble trukket mot de som ga meg oppmerksomhet nettopp for kroppen min. For de la i hvertfall merke til meg... Det var ingen god periode i livet mitt.

Hun har forsøkt å unngå situasjoner som bringer tilbake minner, og intimitet har vært et problem. Heldigvis har jenta en utrolig forståelsesfull og tålmodig kjæreste, som har hjulpet henne gjennom flere vanskelige perioder og problemer. Han bryr seg, oppmuntrer henne og gjør alt han kan for at hun skal klare å holde hodet over vann.

Den dag i dag er det marerittene og selvbildet hun sliter mest med. Hun har igjen strukket ut hånden og bedt om hjelp, og håper dette med tid vil løse disse problemene. For å komme seg gjennom hverdagen prøver hun nå å ta en dag av gangen og holde hodet opptatt med annet.

Men så fort jeg er alene kommer tankene og følelsene snikende innpå meg, og jeg føler meg forsvarsløs. Jeg kommer meg ikke unna og de trekker meg ned i en endeløs spiral jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg opp av igjen.
Jeg vil at kjæresten min skal slippe å se meg sånn. Jeg vil bli bedre for både hans og min egen skyld. For alle vennene mine, for familien.
Tenk at denne gutten nå lever et vanlig liv. Han har aldri fått noen konsekvenser for dette, og foreldrene hans og den nåværende kjæresten vet ingenting om hendelsen. Jenta har ikke klart å gjøre noe med dette tidligere, men føler seg snart klar til å ta fatt. Det første skrittet blir nok å skrive et brev til foreldrene hans, hvor hun kan legge fram sin historie, og forhåpentligvis lette byrden hennes ytterligere. Hun vil gjerne at verden skal vite at denne gutten er et monster for henne. At han burde få en straff er det ingen tvil om, og alle som har utsatt noen andre for noe slikt burde selvfølgelig få hjelp. Hjelp til å bli et menneske. 

Tusen takk, for at du har fortalt meg historien din og for at jeg fikk lov til å fortelle den videre. Du er utrolig sterk som klarer å åpne deg så mye om noe så dramatisk. Jeg håper du snart klarer å kose deg helt og holdent med livet ditt, uten noen bekymringer eller tanker som henger over deg. Jeg er veldig glad i deg!

Mitt håp er at de av dere som leser dette og kjenner dere igjen skal forstå at det er greit å snakke om det, og at man på ingen måte er skyld i det selv. Uansett hvordan du vrir og vender på det, du er uskyldig! Rop ut, skrik og spark til du får hjelp! DU fortjener det!

Dette vil voldtektsofferet i intervjuet si til andre som opplever/har opplevd noe lignende:

Anmeld det! En voldtekt skal ikke gå ustraffet hen, slik min har gjort... Det går ikke an å gjenta nok ganger at det ikke er offerets skyld, det er det aldri! Man skal ikke skamme seg, ikke gjemme seg. Man trenger såklart ikke å være like åpen om det som meg, men fortell det til foreldrene dine eller dine nærmeste venner. De er kun ute etter å hjelpe deg gjennom det, og det er en for vanskelig situasjon å takle alene, tro meg! Man må aldri slutte å tro på seg selv, for du er det sterkeste menneske i verden og du vil komme deg forbi det. Ja det er tungt og det er jævlig, men det er mulig! Man må bare ville det.

Forhåpentligvis er det noen som leser dette som tenker litt før de handler, kanskje noen vil åpne øynene og se at det man gjør får konsekvenser, både når det gjelder mobbing og mishandling, og både når det er psykisk og fysisk.

8 kommentarer:

  1. For en sterk historie!
    Dette er så viktig og sette lys på slike historier.

    Du er utrolig flink til å skrive, Hanne!

    SvarSlett
  2. Et veldig bra og vanvittig viktig tema. Dette er et område hvor voldtektsmannen sjeldent blir dømt, og offeret tvunget til å blottlegge seg fullstendig. Det ender som regel ord mot ord, da ofrene på grunn av skyld følelsen du beskriver bruker lang tid før de våger å ta skroget til å fortelle noen og melde det. men det er sjeldent at barn voldtar barn, det er likefult en voldtekt og ødeleggende for jentas liv videre.
    Men i Norge og de fleste land på den vestlige halvkule er den kriminelle lavalder 15 år, dette gjennspeiler det faktum at barn under denne alderen ikke er fullstendig mentalt utviklet. Som du sier er en 12 åring i god stand til å forstå forskjelden mellom rett og galt, men ikke til å se konsekvenser av egne handlinger eller grensen på misbruk og "lek". Kanskje hun burde sende et brev til han, fortelle han hvordan det har påvirket henne og hvor mye han har skadet henne. Gi han sjansen til å fortelle dette selv. Men mitt hjerte følger denne utrolig tøffe og fantastiske jenta som tørr å fortelle og være et forbilde for andre jenter.

    SvarSlett
  3. Flott innlegg Hanne. Har selv opplevd voldtekt og tiet om det. Vet hvor vondt det er. Såret leges, men det blir alltid igjen et stort arr.

    SvarSlett
  4. Frem til voldtekter begynner å bli behandlet mer systematisk av rettsvesenet, og offerene blir tatt alvorlig i stedet for anklaget, vil skammen mange slike offere lever med forsette. Folk vil ikke komme ut og fortelle historiene sine så lenge de vet det er en "risiko" for at det vil bli brukt i mot de, på mange forskjellige mulige måter. Frem til dette aspektet forandrer seg har jeg ikke tro til at denne situasjonen vil forbedre seg. Samtidig er ikke dette nok, vi må også forandre instillingene vår mot voldtektsmenn, og behandle de som kriminelle, ikke som "uskyldige mennesker som gjorde en feil en dag" etc.

    Det er fint du sprer informasjon om dette temaet Hanne, det er et av de største problemene vi står overfor i verden i dag, selv om mange er uvillige til å konfrontere det.

    Eksempler: i England blir kun 75 % av rapporterte voldekter registrert, 31 % av disse anmeldt, 23 % av disse prøvd i retten, hvorav 6 % dømt. (Kilde: womensaid.org.uk) (Tallene er lignende i Norge fordi det er utrolig vanskelig å etablere skyld og bevis i etterforskninger. Dette er et område som sårt trenger reform.)

    I DRC blir 400 000 kvinner/barn voldtatt i året. Dette tilsvarer 1152 voldtatt hver dag, 48 hver time, og 4 hvert 5. minutt. (Kilder NYT.com, FNs årlige rapport om kvinner og vold mot kvinner, UNHCR.)

    Dette er ikke et politisk problem, dette er et menneske rettighetsproblem som ikke blir konfrontert ordentlig, og tilsvarer livsvarige problemer for de individene påvirket, slik personen du skrev om her Hanne, men også fysiske problemer for mange av de som blir voldtatt men ikke får ordentlig oppfølging av leger i ettertid, ofte fordi de skammer seg og er redde for å stå frem.

    SvarSlett
  5. Trist historie, ber for henne om at Gud må lege hennes indre sår. (tror faktisk på Gud må jeg innrømme).

    Voldtekter og overgrep må anmeldes ja, det kan stoppe dem fra å ødelegge flere jenter også.

    SvarSlett
  6. Flott innlegg, og et utrolig viktig tema! All reaspekt til venninnen din som ønsker å være åpen om det grusomme som skjedde, og all respekt til deg som bryr deg så mye at du velger å sette dette i lyset på bloggen din! Stolt av deg, og venninnen din! God klem SMS <3

    SvarSlett
  7. Tusen takk for alle kommentarene deres! Jeg og jenta som lot meg fortelle setter begge utrolig stor pris på at dere leste dette og tok dere tid til å skrive en liten tilbakemelding.

    SvarSlett
  8. Utrolig bra tema. Virkelig bra du støtter opp denne saken. Men jeg må si meg enig me en litt oppi her han er ikke 100% utvikla mentalt når du er 13 år man vet gjerne rett og galt men tenker gjerne ikke like mye over det! syns det hadde vært fair og tatt dette opp me gutten for alt det vi vet kan det godt hende han og har gått og tenkt på dette og at han og gjerne sliter som du skreiv var an litt på sidelinjen kan jo hende at sånn som han har sett situasjonen så er det omvendt for han. Ikke for og bagatelisere probleme her men dette er 2 barn som har gjort. ikke en voksen et barn. men utrolig sterk historie og sterkt av hun og komme fram på denne måten :) stay strong ;)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!