søndag 8. mai 2011

For du stjal min lille venn

Reisedagbok del 8

ferien vår fikk jeg utrolig nok tid til å lese en hel bok. Tilfeldigvis hadde pappa funnet en bok i resepsjonen som han ikke klarte å komme i gang med, og jeg spurte om jeg kunne gjøre et forsøk. Etter noen sider var jeg helt oppslukt, og jeg var fristet til å bruke bestemor sin metode fordi jeg var så ivrig på å finne ut hva som skulle skje til slutt. Metoden hennes går ut på å lese den siste siden først, for å se om man liker slutten før man begynner å lese, og deretter hoppe fra side til side for å få med seg grunnhistorien, men slippe alt fyllstoffet. Jeg har en litt annen innstilling til bøker, fordi jeg synes det er utrolig spennende og interessant å se hvordan ulike forfattere formulerer seg på papiret, og jeg blir lett revet med på samme måte som man blir med filmer. Derfor ble alle ord i hele boka slukt, og jeg angrer ikke.

Dette står bakpå boken:
Hun var bare borte i et par timer. Mannen hennes, David, skulle passe på den to uker gamle datteren. Men idet Alice kommer inn på barnerommet og bøyer seg over vuggen, reagerer hun med hysteri. Hvem som helst kan da se at dette ikke er deres baby, men et fremmed lite vesen? David er ikke enig. Han tror at Alice enten lyver eller er blitt sinnsforvirret. Dagene går, spenningen i huset øker, og Davids dominerende mor begynner å ta sønnens parti. Men først da Davids oppførsel går over til å bli fiendtlig og truende, blir Alice redd for alvor. Hvordan kan hun få politiet til å tro henne - før det er for sent?

Og her er noen utdrag som jeg gjerne vil at dere skal lese:
Alle ventet på at jeg skulle komme over det, at jeg skulle begynne å fokusere på de lykkelige stundene, de kjære minnene. Disse likeglade antagelsene var en fornærmelse mot sorgen min og skjøv meg fra en tilstand av dyp sorg inn i en alvorlig depresjon... Jeg holdt ikke kontakten med noen... Da jeg virkelig trengte vennene mine, hadde samværet bare gjort at jeg følte meg mer ensom enn jeg kunne gjort om jeg var alene. Det var selvfølgelig ikke deres feil. De gjorde sitt beste for å muntre meg opp. De kunne ikke vite at den tvungne og lettere utålmodige munterheten deres kvalte meg som en giftig gass.
Jeg overlevde på den eneste måten jeg kunne - ved å tillate meg å føle de aller verste følelsene så lenge de trengte å føles...
...jeg kunne såvidt skyve den (sorgen) til side om dagen hvis jeg gjorde meg travel, men den fant meg alltid igjen om kvelden...

Det er rart å lese sine egne tanker med andres ord, og det føles godt at noen klarer å sette seg inn i sinnstilstanden jeg er i om dagen, for selv om dette handlet om noe helt annet enn det jeg går gjennom beskrives en alvorlig depresjon på en veldig god måte.


1 kommentar:

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!