mandag 30. mai 2011

Me, myself and I

Jeg sliter om dagen. Selvom jeg koser meg sammen med familie og venner ligger det hele tiden noe og murrer under overflaten. Jeg er nedtrykt og deprimert, og skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å vri tankegangen min til noe positivt. Som sagt hundre ganger tidligere, jeg vet at jeg har all grunn til å være lykkelig, men jeg klarer virkelig ikke å legge fra meg dette som henger over meg hele tiden. Det er så mye som surrer rundt i hodet mitt, og selvtillitten er nok (om mulig) dårligere enn den noen gang har vært tidligere i livet mitt.
Jeg overanalyserer alt, og vrir alt til å handle om meg, og når jeg tar meg selv i å gjøre det føler jeg meg utrolig egoistisk. 
For å prøve å komme med en forklaring på hvordan hjernen min fungerer så har for eksempel to venninner bestemt seg for å feire bursdag sammen, og de har bursdag like før og like etter meg. Med en gang føler jeg meg utenfor, ekskludert og uønsket. Jeg skjønner at disse venninnene helt sikkert gjerne ville hatt meg med som bursdagsbarn hvis de hadde tenkt på det og jeg hadde vist interesse for det, men sannheten er at selvom de hadde spurt meg på forhånd ville jeg nok takket nei. Jeg vet at formen min ikke tillater meg å være "hovedpersonen" på et slik type arrangement, hvis jeg i det hele tatt klarer å delta på festen. I tillegg blir det fort slik at hvis man er tre og to stykker spør om du vil være med er man "den siste som blir spurt". Det verste er at det er jeg som spleiset disse to jentene, fordi jeg visste at de kom til å få masse glede av hverandre, og jeg unner de det så veldig! Så hvorfor i huleste skal hjernen min dra dette til å handle om meg? Jeg blir sint på meg selv av tanken, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å legge det fra meg. Det er jo ikke den typen menneske jeg er! Jeg unner da andre å glede seg sammen, om det så er med eller uten meg!
Nok om det. (Jeg er veldig glad i dere jenter, og håper ikke dere føler dette blir rettet mot dere, jeg brukte det bare som et eksempel for å prøve å sette alle inn i noen av tingene som beveger seg i hodet mitt.)
Andre tanker som alltid ligger under overflaten, som jeg i det siste har blitt mye mer bevisst på, er at jeg føler meg mindre enn venninnene mine. Jeg ser på hvor vakre de er, hvor fine klær de har, hvor flinke de er til å sminke seg, hvor flott innredning de har i boligene sine, hvor glade de er og tar meg selv i å tenke at jeg føler meg fæl i sammenligning med dem. Det er utrolig vanskelig å forklare denne tankegangen, og jeg klarer ikke helt å forstå den selv, men jeg føler meg ikke vel i min egen hud, føler at jeg er ekkel og forvokst og kan fort begynne å gråte av tankene om å føle meg mindre verdt enn disse fantastiske skapningene jeg har rundt meg. Dette er nok også forklaringen på hvorfor jeg alltid har følt meg mer vel rundt gutter, ikke i den forstand at jeg føler meg finere eller bedre, men at det er enklere fordi jeg ikke føler at jeg må sammenlignes med noen andre.
Tvilen på meg selv ligger hele tiden rett rundt hjørnet, og når jeg har en grei dag tenker jeg ofte "Jeg er nok ikke syk! Det er nok bare psykisk!" og dette er en av de verste tingene som henger over meg. Å tvile på meg selv på den måten gjør noe med meg, og jeg tror nok at det er denne tvilen som ødelegger meg mest. Jeg er syk, og det er ikke bare psykisk. Det kan det rett og slett ikke være, fordi jeg aldri har vært slik tidligere når jeg har vært deprimert (for ja, jeg har vært gjennom en ordentlig depresjon tidligere), fordi utmattelsen er til å ta og føle på, fordi jeg er et annet menneske nå enn til vanlig, fordi jeg kjenner utallige symptomer som melder seg på nytt og på nytt... Jeg vet ikke helt hvem jeg prøver å overbevise - dere eller meg, men det spiller ingen rolle. Jeg blir ikke overbevist før noen forteller meg hva som feiler meg, og når det føles som om de rundt meg ikke tror det er noe annet enn tankene mine som drar meg ned er det ikke lett å holde troen på meg selv oppe. Det er ganske så utrolig at jeg fortsatt føler det som om alle ser ned på meg og tenker sine tanker om hva som feiler meg når de fleste har uttrykt at de skjønner at det er noe galt. Hvorfor kan jeg ikke kvitte meg med tanken om at de egentlig mener noe annet da? Slik vil det vel alltid være - en negativ kommentar/en kommentar formulert på feil måte veier mye mer enn tusen positive kommentarer.
Jeg vil allikevel ikke at andre skal føle at de ikke kan si noe til meg fordi de er redd jeg skal tolke det på feil måte. Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger og kommentarer om det jeg skriver og om det jeg forteller. Selvom dere ser at tankene mine fungerer på merkelige måter vet jeg innerst inne at dere alle mener det godt, at dere sier/skriver/gjør det dere gjør fordi dere bryr dere. Det hjelper! Så tusen takk til alle dere som tar dere bryet med det. Jeg har ikke alltid overskudd til å skrive et svar, men jeg håper dere vet at jeg leser hvert eneste ord og prøver så godt jeg bare kan å ta det til meg. Stort sett kommer det et svar også, selvom det noen ganger kommer et par måneder senere.
Takk igjen!

PS: Dette innlegget ble skrevet helt uten noen tårer, med et lite smil om munnen fordi jeg føler at jeg klarte å sette ord på noe av det som rører seg i meg.
Ha en fantastisk kveld!
Fortell noen at du er glad i dem,
en du ikke har sett på lenge,
eller din nærmeste venn.
Det varmer

8 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg faktisk veldig godt igjen i det du skriver...det er ingen god følelse! Jeg syns du er flink til å få ned følelsene dine, og du skal vite at jeg setter stor pris på det! :)

    SvarSlett
  2. Kanskje det blir lettere dersom du tenker at alle har det slik iblant?

    Noen ganger kan det å rette fokus på noe utenfor deg selv minimere de vonde tankene og oppmerksomheten mot hvordan du ser ut. Når du ser ned på deg selv, sier det mer om selvbildet enn om realitetene. Du er ei nydelig jente (men jeg antar at det betyr lite hva andre ser så lenge du holder fast ved en sannhet som avviker fra det).

    Bedre dager kommer!

    SvarSlett
  3. sv: Hanne, å vite at jeg har deg som venn er mer enn nok. Jeg ser og leser hva du går gjennom. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å gi når man føler man er helt tom. Vi har mange mange år på å ta igjen alt :)

    Vit at jeg er glad i deg også! Veldig masse! <3

    Du vet hvor du finner meg. Jeg har en ledig seng hvis du vil komme hit og sove EN HEL natt i strekk! Det hjelper kanskje ikke så mye på sikt, men akkurat der og da føles det litt godt! :)

    Klem

    ps: fikk du min sms? Håper det <3

    SvarSlett
  4. Jeg vil bare si - at det er ikke noe som heter "det er bare psykisk, derfor er jeg ikke egentlig syk". psykisk er ikke mindre syk enn noe annet! heller motsatt.
    Tenker på deg :)

    SvarSlett
  5. Vil bare svare kjapt på Hanne-Ma sin kommentar :) Dere andre svarer jeg også på snart, når jeg er klar. Takk så lenge!
    Jeg er helt enig med deg, og derfor pleier jeg stort sett å skrive "bare" i gåseøyne, for å ikke undervurdere hvor kraftig en psykisk lidelse er. Jeg mener selvfølgelig bare at jeg tror det er noe mer som skjer i kroppen min, i tillegg til det psykiske, og at ikke alt har opprinnelse i psyken min, men hvem vet? Jeg ser det ikke som et nederlag hvis det skulle vise seg å være tilfelle, for hva ville vel vært bedre enn at jeg skulle kunne prate meg ut av alle plagene mine, gjennom terapi og en god psykolog? :) Takk for kommentaren!

    SvarSlett
  6. Kjære Hanne!

    Jeg leser bloggen din ofte og det er vondt å høre hvordan du har det. Jeg er så glad i deg og synes du er så fantastisk. Og så du vet det, så har du alltid vært en av de vakre, glade og livlige venninnene mine som jeg har sett opp til, helt sant. Håper vi kan finne litt tid snart sammen! Så glad i deg!

    Klem Lan

    SvarSlett
  7. Nina - Takk for at du sier du kjenner deg igjen. Det er veldig godt å vite at jeg ikke er alene om disse tankene!

    Oppsummert - Tusen takk for det du skriver. Det varmer!

    Monica - Overnattingstilbudet høres veldig fristende ut! Kanskje vi skulle gjort det snart, når du er ferdig med kveldsjobben din?

    Lan - Jeg er så utrolig glad i deg også vennen min, og savner å ha deg i livet mitt (uten om over nettet). Hvis noen er fantastisk, så er det deg som drar rundt i verden og kjemper for det du tror på! Det sier så veldig mye om det mennesket du er! Jeg beundrer deg <3 Ja, jeg vil treffe deg også!

    Store klemmer til dere alle sammen!

    SvarSlett
  8. Hei Hanne:)

    Synes du er flink til å beskrive hvordan du føler det!

    Dette med å være syk uten å vite hva det skyldes er virkelig ikke enkelt. Jeg aner ikke hvor manger ganger, da spesielt før jeg fikk diagnosen, jeg har spurt meg selv om jeg faktisk er syk. Som du sier er det de negative tingene man gjerne husker. Så om en person sier at de ikke tror du er syk er det gjerne den kommentaren man husker, ikke de ti som trodde på deg. Det er synd at det skal være sånn, men av erfaring vet jeg hvor vanskelig det er å tvinge seg selv til å fokusere på det positive og heller blokke ut det negative.

    Du må bare ha tro på at det kommer bedre dager snart, for de kommer alltid ;)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!