fredag 27. mai 2011

Tør jeg si det?

Jeg har det litt bedre i dag. Jeg er nesten redd for å si det, for da er det vel fare for at noen tror jeg har det bra. Men bedre føles litt tryggere, så jeg bruker det. Bildet under er derimot litt juks. Der er masken på, for det er nemlig før mitt Perfect Home party den dagen jeg skrev innlegget Verdiløs. Den dagen gråt jeg mer enn noensinne tidligere tror jeg. Helt fra jeg sto opp og Milla var utenfor døren trillet tårene, og jeg hadde mest lyst til å avlyse alle planene mine. Men jeg gjennomførte alt.
Pappa spurte om han fikk hjelpe meg ved å kjøre meg til timen hos den psykiatriske sykepleieren og samtidig passe Magnus for meg. Der satt jeg og gråt og pratet i en times tid, og fikk noen gode råd fra pleieren. Jeg gikk på FAU-møtet med en halvmaske på, det vil si at jeg regner med at alle som var der så at jeg hadde grått i noen timer, men litt sminke og et smil hadde jeg på. Magnus fikk være med, og underholdt både meg og de andre damene. På kvelden kom enda et lag sminke, et litt penere antrekk og smilet på plass igjen og jeg klarte å komme meg gjennom Perfect Home partyet også, uten for mye anstrengelser, men på veien hjem var jeg sliten og redd for å sovne i bilen. Tårene holdt seg imidlertid borte til jeg kom meg inn i dusjen.
Jeg vil bare påpeke en ting i innlegget jeg skriver om. Jeg mener ikke å antyde på noen som helst måte at de som er syke og ikke i stand til å jobbe er verdiløse, bare at det er den følelsen jeg får selv når jeg ikke klarer å yte det jeg så gjerne ønsker. Med tid vil jeg forhåpentligvis klare å tilpasse meg den nye livssituasjonen min, og jeg kommer til å få hjelp. Follo DPS har "godtatt" meg ved hjelp fra en klage fra legen og en såkalt bekymringsmelding fra kommune helsetjenesten. Jeg skal snart på et slags forberedningskurs før behandlingen starter der. Jeg gruer meg, men håper at det kommer til å hjelpe meg gjennom denne sorgprossesen jeg er i nå.
Ha en fin dag!

2 kommentarer:

  1. Huff. Jeg vet ikke jeg, men jeg kjenner jeg blir sliten når jeg leser om dagen din. Det virker som om du gjør alt du kan for å fremstå som frisk og fin når du egentlig har det tungt og trist. Jeg vet litt om hvordan det er å ha det slik, siden jeg selv var sånn før. Jeg kan bare snakke ut fra meg selv, men jeg ble bare dårligere av å stresse på denne måten. Jeg hadde også stoffskifteproblemer og jeg kjenner meg veldig godt igjen i de fleste symptomene dine (leste om sykdommen). Jeg fikk diagnosen ME.

    Jeg tror du må få tid til å slappe av. Lenge. Det er det eneste som har hjulpet meg. Jeg er mye bedre nå enn for 5-6 år siden, men frisk er jeg ikke. Ting tar lang tid. Og det tar mye lengre tid om du stresser deg selv. Man må rett og slett godta at livet akkurat nå (og en tid fremover) ikke er helt slik man skulle ønsket seg det.

    Hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med på noen måte så må du bare ta kontakt. :)

    SvarSlett
  2. Hei Hanne!
    Jeg kjenner deg jo ikke så godt, bare litt. Men jeg syns du alltid er blid, omgjengelig og veldig hyggelig å snakke med :)

    Så å vite at det da noen ganger skjuler seg mye vondt bak der er leit å høre. Jeg håper noen kan finne ut hva det er med deg, og at du kan få hjelp for det. Er ikke noe ålreit å gå sånn å ikke vite, dessuten føler man at ingen tror på en og det er veldig trist!!
    Ønsker deg iallefall alt godt og du har to nydelige barn som du er en flott mamma for :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!