onsdag 25. mai 2011

Verdiløs

I dag klamrer jeg meg til et strå. Jeg er veldig usikker på om jeg klarer å holde meg oppe, men jeg har vel egentlig ikke noe valg. I dag er dagen stappet full av forskjellige ting som jeg bare må gjennomføre. Det kommer en venninne for å hente noen varer (ok, det skal ikke ta så mange krefter), skal på et besøk hos den psykiatriske sykepleieren (som jeg vurderer å avlyse) og et FAU-møte (som jeg tenker at de kanskje kan klare uten meg) og i kveld skal jeg på et Perfect Home party.
Begge barna våknet rundt sekstiden (merkelig i grunn siden Milla ikke sovnet ordentlig før i tolvtiden i natt), og før jeg hadde åpnet øynene kjente jeg at hele kroppen streiket. Jeg klarte rett og slett ikke å røre meg, følte at jeg skulle kaste opp om jeg bare flyttet på en finger, fikk ikke puste hvis jeg rørte på armen, følte jeg skulle besvime om jeg flyttet på et bein, følte at jeg skulle begynne å gråte om Milla stilte meg et spørsmål og at hvis Martin ikke hadde hjulpet meg hadde jeg dødd. Slik føltes det altså, virkeligheten er jo selvfølgelig en annen, men når man våkner med denne følelsen er det vel ikke rart at man har mer lyst til å grave seg langt ned i jorden og ikke titte opp igjen før om et par uker. Det verste er nesten at man skulle ønske man bare kunne besvime en dag, for å endelig få slappet ordentlig av og vise de rundt deg at det er dårlig man virkelig er.
Martin hadde tatt unna flere av morgenrutinene, men alt føltes likevel uoverkommelig. I tillegg var jeg veldig i tvil om Milla var frisk nok til å dra i barnehagen, men etter en stor kamp for å få lov til å ta tempen under armen hennes og den viste 36,1 grader bestemte jeg meg for at hun ville ha det mye bedre der enn hjemme. Jeg hadde allerede skreket til henne to ganger, så i dag føler jeg meg rett og slett som verdens verste mamma. Etter kampen om termometeret så jeg på klokken at den bare var kvart over syv. Jeg kom plutselig på at foreldrene mine kanskje kunne ta med seg Milla på veien til jobb, og heldigvis kunne mamma det. Så hun ble hentet, jeg fikk en hadetkos og fikk sagt at jeg var glad i henne (skrikingen hadde jeg unnskyldt tidligere) og idet jeg lukket døren bak henne knakk jeg sammen.
Det er en helt elendig følelse å ikke engang klare å bringe min egen datter i barnehagen, og nå som jeg sitter og skriver gråter jeg fortsatt på grunn av dette. Når jeg gikk opp trappen måtte jeg puste inn og ut og fokusere på å prøve å smile til Magnus som sto øverst ved grinden og ventet på meg. Jeg har jo ikke noe annet valg! Denne masken i form av et smil, sminke, klær og børstet hår føler jeg at bare river meg enda lenger ned. JEG HAR DET FOR SØREN IKKE BRA! Så hvorfor prøver jeg i det hele tatt å fremstå slik? Gjett en gang! Barna mine. Barna mine. Barna mine.
Jeg skjønner ikke at jeg ikke bare kan bli frisk. Fremtiden min ser bare dyster ut når jeg tenker fremover, uten drømmer og håp. Jeg gleder meg ikke til noen ting. Jeg ser ikke at jeg noen gang skal klare å komme meg ut i arbeid igjen og har ingen tro på at jeg skal klare meg gjennom en skolegang. Og gjør jeg ikke dette kommer jeg alltid til å føle meg håpløs og verdiløs. Som nå.
Barna mine fortjener en lykkelig mor, ikke en mor som klistrer på seg et smil og prøver så godt hun kan. For selvfølgelig merker de det! De fortjener alt, men hvordan i svarte skal jeg få til det når jeg egentlig har mest lyst til å... Jeg velger å ikke fullføre den setningen. Dø er ikke det jeg har lyst til, jeg vil bare ha tilbake livet mitt (og jeg beklager at det går på repeat her inne). Men det er jo denne tanken man sitter med: De hadde hatt det bedre uten meg. Hadde jeg elsket meg selv, slik alle oppfordrer en til, hadde jeg ikke skrevet dette nå, men det har jeg aldri gjort, og vil jeg trolig aldri gjøre. Kunne jeg bare blitt den personen jeg var tidligere skulle jeg sluttet å klage, men antageligvis er det bare et spørsmål om tid før et lignende innlegg dukker opp igjen.
Beklager, men valget om å lese dette tar dere selv,
jeg skjønner godt hvis dere blir lei.

5 kommentarer:

  1. Hei Hanne.
    Barna dine har det ikke bedre uten deg, de forguder mamman sin, og trenger deg, selv i hvilken som helst form du er i :)
    stor klem fra kusine :)

    SvarSlett
  2. Du er den beste mammaen for Milla og Magnus! Det er nok ikke sikkert de legger like stor merke til det som det du tror. De ser jo ikke alt kaoset og tankene dine som foregår inni hodet ditt.

    Og du, du er nok ikke den eneste mammaen som skriker til barnet ditt innimellom. Der er jeg skyldig selv fra tid til annen!

    Sender deg en klem! <3

    SvarSlett
  3. Huff og lell, Hanne. Du sliter fælt med vonde tanker hører jeg. Men tross for alt hodet ditt sliter med klarer du å gjennomføre ganske mye. Du er jo på vei til Barcelona nå, ser jeg! Det må da være noe å se fram til! Kanskje en timeout i august fra alt vil gjøre deg godt?! Jeg håper det. Oppmuntringsklem fra meg som også skal reise dit sammen med deg!

    Hilsen Marit

    SvarSlett
  4. Hei Hanne! Jeg har nettopp oppdaget bloggen din, og er innom hver dag. Den er ekte, basert på hele deg, ikke bare den maska du snakker om. Den tar vi alle på oss fra tid til annen - men hvis den blir sittende på for lenge, smuldrer du opp. Tør å ta sjangsen på å vise at du er lei deg, at du ikke har det bra! Det fører veldig ofte til det positive!
    Klem fra Åshild

    SvarSlett
  5. Cathrine - Tusen takk for kommentar <3 Det er hyggelig å vite at du bryr deg. Jeg håper vi kan treffes igjen snart, slik at døtrene våre kan kose seg slik bare de kan :)
    Monica - Takk <3 Jeg vet jeg ikke er den eneste, men når det er noe jeg har vært så flink til tidligere er det vondt å ikke klare det lenger. Klem tilbake :)
    Marit - Barcelona har vært et mål helt siden januar en gang, så hvis jeg klarer det kommer det nok til å gjøre meg godt både ved å kunne dra på tur og følelsen av å ha greid det :) Håper vi sees, hadde vært utrolig hyggelig å møte kvinnen bak den nydelige bloggen!
    Åshild - For en koselig kommentar å starte dagen til :) Tusen takk for det du sier, det er godt å vite at alle ikke synes jeg er plagsom med all klagingen min!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!