torsdag 30. juni 2011

Nye skatter

Huset vårt begynner endelig å føles som et hjem, for den siste tiden har vi unnet oss litt ekstra, slik at det skal være litt triveligere å oppholde seg her. IKEA-turen med Silje førte blant annet til et par nye blå vaser, som gjorde at den hvite vasen min kom mer til sin rett.
Fargene jeg har bestemt meg for at skal være i stua vår er lilla og lyseblå, en kombinasjon jeg egentlig trodde passet, men når jeg nå har begynt å finne fram pyntegjenstander i disse fargene vil jeg påstå at det gjorde seg ganske bra. Og det viktigste er jo at jeg (som sitter i sofaen det meste av dagen) liker å se på det.
Nå er det ikke lenge til varene mine fra Perfect Home skal få pryde huset også, og denne gangen er de kommet for å bli. Eskene skal kastes, og de skal nå få sine faste plasser. Det kommer til å hjelpe mye på stemningen i huset, og jeg gleder meg til å plassere det ut.
Dere skal få se litt mer av hva jeg handlet på IKEA senere, og hva dette har hjupet meg med i hverdagen. For i hodet mitt står bare "Tilrettelegging, tilrettelegging, tilrettelegging!" om dagen, og det har virkelig en effekt.

onsdag 29. juni 2011

Tanker etter siste legebesøk

"Jeg kan vel ikke ha kreft?"
"Jeg kan vel ikke det?"
"Kan jeg det?"

I går var jeg en tur tilbake hos legen min. Han er egentlig ferdig med sin utredning av meg, og jeg dro bare innom for å få sjekket ut noen hovne lymfeknuter på halsen min. I forbindelse med dette sjekket han også magen min. Han trykket, klemte og dunket, og jeg kjente at noen punkter var litt ømme. Plutselig tok han tak og klemte, og jeg ynket meg av smerte. "Det var rart!" tenkte jeg, for denne undersøkelsen har jeg vært gjennom før, og det har aldri vært vondt tidligere. Jeg så på legen at han tenkte det samme. Han unnskyldte seg for at jeg hadde fått vondt, men fortsatte undersøkelsen nøye.
Etter litt mer smerte bestemte han seg for at jeg skal bli sendt på ny ultralyd av mage. Han var redd for at milten min kan være forstørret, og valgte også å sende meg til et annet sted enn tidligere, for å være sikker på at undersøkelsen ville bli gjort riktig.
Jeg må innrømme at jeg var ganske så fornøyd der jeg ruslet ut fra legekontoret (utrolig hvordan hodet begynner å fungere etter en god stund i uvisshet rundt sykdom!). I tankene mine surret "Kanskje! Kanskje!... det er noe annet enn ME!" - og med det mente jeg "Kanskje det er noe som kan "bevises" og deretter fikses!".
Etter å ha googlet dette med milten har tankene gått mer over i at det ikke vil være en bedre nyhet å få vite at man for eksempel har en livstruende sykdom. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg vil takle å få en diagnose, uansett hvilken det er.
Vil jeg noen gang klare å godta at jeg er syk?
Vil jeg lære meg å leve med det?
Vil jeg noen gang bli ordentlig lykkelig igjen?

Takk igjen for alle deres hyggelige kommentarer! Beklager at jeg ikke har kapasitet til å svare på alle, men vit at hver enkelt blir lest nøye og satt stor pris på (mer enn dere kan ane).
Ønsker dere alle en helt fantastisk onsdag!

tirsdag 28. juni 2011

Rose

På jenteturen vår til Drøbak fant Milla en rose uten stilk på gulvet utenfor blomsterbutikken. Hun tok den opp og tittet på den og så deretter opp på meg. "Tan jeg få den, mamma?" spurte hun, og jeg smilte tilbake. "Vi må spørre damen i butikken først" sa jeg, men angret straks når jeg så hvor mange som ventet før oss. Jeg ville ikke gjøre om på svaret mitt ovenfor Milla, for dette er i mine øyne en viktig lærdom, så vi ventet på tur, og Milla fikk etterhvert spurt jenta bak kassen om hun kunne få den. Mer uinteressert kassadame skal man lete lenge etter, men Milla var etterpå den lykkelige eier av en roseblomst. Hun knuget den lenge i hånden sin i butikken, men når vi kom hjem hadde hun nok blitt litt lei. Jeg fant en haug med roseblader på badet og en annen haug i stua, og resultatet kan dere se på bildet.
Greit nok, jeg sparer kanskje på litt for mye, men det ble jo litt fint da?

mandag 27. juni 2011

En liten god gjerning

Det er så godt å noen ganger kunne gjøre noe hyggelig for andre. I kveld fikk jeg den sjansen servert rett i fanget. På vei ut fra en venninne møtte jeg på en dame. Hun hilste og fortalte meg at hun hadde gått tom for bensin, og derfor hadde parkert nederst i veien, og jeg brakte beskjeden videre til venninnen min. Samtidig kom jeg på at hvis de var tomme for bensin var det jo et stykke til nærmeste bensinstasjon, og jeg spurte damen om hun hadde noen som skulle komme og hjelpe henne. Det hadde hun ikke, og der var min gyldne anledning. Hun ble overlykkelig da jeg sa at jeg gjerne kjørte henne, og etter å ha takket for meg kjørte vi avgårde.
Damen, ved navn Iris, fortalte meg hvordan hun først hadde stått i kassen i matbutikken for å handle og hadde funnet ut at hun hadde glemt igjen bankkortet sitt hjemme, og på vei hjem for å hente henne hadde hun plutselig gått tom for bensin i tillegg. Jeg undret meg litt over hvordan hun skulle løse dette med penger da, men dette var ikke første gang hun var gått tom for bensin, og hun visste nøyaktig hvordan hun skulle få det til.
Jeg var litt redd for at hun skulle spørre meg om jeg kunne låne henne penger, og nevnte at jeg godt kunne kjøre henne hjemom først, men siden hun bodde et godt stykke unna skulle vi prøve hennes "metode" først. Etter en bomtur til Shell (som ikke hadde bensinkanner) så jeg hvordan hun fylte en kanne på Statoil, og med en gang hun var ferdig med å fylle den trasket hun mot bilen min. Jeg tok meg i å tenke "Ånei! Hun har tenkt til å stikke av fra regningen!", men jeg måtte le av meg selv da hun satte fra seg kannen utenfor bilen og gikk inn igjen for å avtale med personen i kassa. Snakk om å mistenke det verste om folk! Huff, jeg ble flau over meg selv med alle mine fordommer, og etter en bitteliten stund satt hun tilbake i bilen og hadde til og med pakket inn kannen i en plastpose for å unngå å søle bensin i bilen min.
Når vi kom tilbake til bilen hennes sa hun takk på alle tenkelige måter, og jeg tror jeg hørte en velsignelse inni der et sted også. Hun sa at hun ikke hadde noen penger (dette var jo en selvfølge for meg, siden hun ikke hadde kunnet betale i verken butikken eller på bensinstasjonen), men hun lovet meg at det ville bli gjengjeldt av Herren når den tid kom. "Du vil få din lønn i himmelen" eller noe i den duren var det siste hun sa før hun lukket døren bak seg.

Jeg smilte hele veien hjem.

søndag 26. juni 2011

Losing focus

Dette med konsentrasjonsvansker er virkelig noe en ikke kan forstå fullt ut hvis en ikke har opplevd det selv, og det vet jeg godt fordi jeg trodde jeg visste hva det innebar helt fram til jeg faktisk sto der en dag - midt i en samtale og datt helt ut. Jeg så at munnen beveget seg, jeg hørte lyder, men jeg klarte ikke å gjøre om disse signalene til noe forståelig. Slik har jeg det ofte om dagen. Noen ganger føles det som at verden stopper opp, jeg ser at Milla står og snakker til meg, jeg ser at Magnus gjør noe han ikke får lov til, men jeg klarer ikke å reagere, jeg blir som handlingslammet. Så faller bitene på plass igjen og jeg hører "Mamma? Mamma?" fra jenta som står ved sofaenden. Plutselig spretter jeg opp og løfter vekk Magnus fra...
[Der skjedde det igjen. Denne gangen var det ordet som forsvant. Hmm... Forsterkeren? Jeg er ikke sikker på om det er det jeg sitter og ser på. Kjenner igjen ordet, men det føles feil om den boksen jeg har foran meg, med... Der ja, enda en gang. Hjulet som man vrir på for å få... AH! Volumknappen. Altså boksen med volumknapp og andre knapper som styrer lyden fra tven vår.]
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget akkurat nå er som dere kanskje forstår fordi dette er ille i dag. Martin ser ofte oppgitt på meg, som om jeg er helt uinteressert i hva han snakker om, og det er umulig for meg å å forklare hvordan dette føles. Selvfølgelig vil jeg ikke være overlegen eller gå glipp av det andre snakker om, men "Miss Ducky" forklarer dette veldig bra i sitt innlegg som dere finner her, og dere kan også lese om det i innlegget til "SerendipityCat".
[Nå glemte jeg hva jeg skulle skrive igjen... Tenkepause... Da var det bare å begynne å lese de tidligere setningene, og se om det dukker opp i hukommelsen et sted.
Der ja.]
Hjernen kobler på en måte ut. Jeg kan sitte midt i en samtale med kjæresten og snakke om noe som virkelig interesserer meg, men plutselig sklir blikket mitt over på pcen, barna, eller tven, og Martin blir sittende med følelsen at jeg synes det andre er mye mer spennende enn han. Det gjør meg vondt når jeg finner ut at jeg har falt ut igjen, og det tar ofte en del tid før jeg faktisk skjønner at det har skjedd. Enda verre er det de gangene noen flirer litt, eller de gangene noen nekter å gjenta seg selv, fordi de tror jeg ikke bryr meg.
Vel nå vet dere det. Jeg bryr meg om det dere sier, men som "SerendipityCat" skriver - det føles noen ganger som om alle snakker for fort, og for meg gjelder dette kanskje spesielt i telefonen. For når jeg detter ut prøver jeg ofte å gå tilbake i samtalen og gå gjennom ord for ord, akkurat som når jeg skriver, men over telefonen skal jo alt skje så raskt, så stort sett sitter jeg bare igjen og svarer på noe jeg ikke vet hva er, og føler meg utrolig teit når jeg skjønner at jeg har gitt det feile svaret. Jeg har etterhvert lært meg å si fra om at jeg gjerne vil at de skal si det på nytt, fordi jeg virkelig vil høre det, men når det skjer to-tre ganger på rad er det virkelig ikke enkelt å føre en normal samtale.
Noen ganger føles det også som at jeg ikke klarer å forstå selve ordene som blir uttalt, og jeg må kanskje smake på ordet et par ganger før jeg er sikker på at jeg har oppfattet det riktig.
Alt dette gjør det også veldig vanskelig å klare å henge med når jeg ser på film, tv, leser bøker... You name it.
Jeg vil dere skal vite at jeg setter så utrolig stor pris på kommentarene dere legger igjen, og jeg blir bare glad for å få spørsmål. Får du ikke svar i løpet av et par dager er det rett og slett fordi jeg sliter med å formulere et svar, fordi jeg gjerne vil skrive litt hyggelig tilbake, men det er vanskelig å finne ordene. Det er som "Oppsummert" skriver i kommentarfeltet til innlegget jeg nevnte over her "Å skrive ut fra hva jeg føler, opplever eller tenker er mye lettere enn toveiskommunikasjon eller å f.eks svare på spørsmål. Direkte utkanal krever ikke at jeg må tenke etter, stoppe opp, og da er det ingen hindringer. Med en gang jeg må tenke etter, stopper alt opp og det kan ta lang tid å komme igang igjen. Vanskelig." Men betyr ikke at jeg ikke vil ha spørsmål, det vil bare si at dere ikke må bli fornærmet hvis dere ikke får et svar med en gang. Kanskje det til og med kan ta noen uker noen ganger. Uansett betyr det mye at dere vil legge igjen noen ord.
Et veldig surrete og uoversiktlig innlegg - jeg vet.
Men det er ukamuflert, ærlig og kanskje det kan gi noen litt innsikt i hvordan dette arter seg.
God natt kjære lesere

lørdag 25. juni 2011

Pauser

I dag er jeg flink. Flink på den måten at jeg prøver å høre etter på hvert eneste signal kroppen sender meg. Jeg ligger nå på senga for å hvile for tredje eller fjerde gang i dag, og har tatt alt i mitt eget tempo (så lett det lar seg gjøre med to små barn og husarbeid som venter).
Vi har som jeg har fortalt tidligere laget en plan over alle ting vi må få til i løpet av en uke, og vi har også ordnet det slik at vi har en dag hver til å ta morgenen med ro - jeg får sove lenge på lørdag og Martin på søndag. I tillegg skal den av oss som står opp prøve å få laget en litt ekstra hyggelig frokost siden det er helg.
I dag når vi våknet var ungene som vanlig i full fart med en gang, og når jeg hørte Martin si til Milla at vi ikke hadde brød fikk jeg den lysende idéen om å lage pannekaker. Så selvom språket mitt ikke fungerte enda kom jeg meg opp av senga, og satte igang med å lage pannekakerøre. For å formidle til Martin hva jeg tenkte pekte jeg enkelt og greit i oppskriftsboka og når han spurte om det var noe galt i dag pekte jeg bare på halsen min (noe jeg tror han klarte å tolke seg fram til at betydde at jeg hadde vondt i halsen/ikke klarte å snakke enda). Milla forsto imidlertid ikke helt tegnspråket mitt, men hun har vel blitt mer eller mindre vant til at mamma er litt rar innimellom - noen ganger snakker jeg ikke, noen ganger snakker jeg høyt, noen ganger er jeg veldig kort osv.
Jeg var så lur at når røren skulle svelle tok jeg meg en hvilepause på sengen, og en time etter at jeg startet med matlagingen satt vi alle rundt bordet og stappet i oss pannekakene. Milla elsket det (noe dere kanskje forstår hvis dere ser innlegget under her), og det var deilig med litt annet enn brød til frokost for en gangs skyld. Jeg kan ikke huske sist vi laget oss pannekaker. 
Etter frokost tok jeg meg nok en hvil, og etter litt pianospilling med Magnus og leking med Milla var det klart for en liten jentetur. Magnus skulle få sove i et par timer, mens Martin jobbet ute og Milla og jeg dro til Drøbak for litt shopping. Vi får se om jeg klarer å fortelle litt mer om det senere, for nå er jeg litt for ør i hodet til å klare å formulere meg mer.
Det var i hvertfall utrolig deilig med en litt mer ålreit start på dagen enn slik det var i går, selvom jeg selvfølgelig føler at jeg kaster bort mengder med verdifull tid på å ligge på sengen og hvile.

Matvraket slår til igjen

"Mamma, jeg har vondt i magen!" sier Milla idet hun starter på sin fjerde pannekake ♥

fredag 24. juni 2011

For en morgen...

En bilnøkkel borte
En kropp som ikke vil starte
Masse regn ute
Et knust glass
En runde med kost og støvsuger
For få påsmurte brødskiver
En gardinstang som må henges opp
Et gjennomtisset antrekk
En bæsjebleie som gutten helst vil beholde
En sutrete jente
En mamma som skriker
Et blikk fra sønnen
En mail som må sendes
Et voldsomt trykk i brystet
En sykkel og en vogn som ikke vil samarbeide under montering
Tårer som renner
En sønn som klatrer på møblene
=
En ødelagt mamma som må ringe samboeren 
og få han til å komme hjem fra jobb for å få datteren levert i barnehagen

torsdag 23. juni 2011

The bachelorette - part 2

Desserten på utdrikningslaget til Ellen Beate ble bowling, etter brudens eget ønske, og det ble masse latter av våre gode ferdigheter. Vinnerinstinktene våre var skrudd fullt på og ord som "La bruden vinne"  ble uttalt, men like fort glemt. Jeg tror det var Kari-Anette som til slutt stakk av med seieren.
Bruden hadde mest lyst til å tilbringe resten av kvelden sin stående foran denne spilleautomaten, men da satte vi ned foten. (Ok, dette ble litt internt, men det får dere tåle!).
En kjempekoselig kveld for en supersøt jente. Håper du får et helt fantastisk bryllup vennen min! Skulle ønske jeg kunne være der sammen med dere i varmen og feire. Ønsker dere alt av hell, kjærlighet og lykke i fremtiden!
 
PS: Husk å ha på deg sokker i sandalene!

Hva skjedde?

Jeg skriver ikke lite fordi jeg er dårlig om dagen. Jeg skriver lite fordi jeg er bra. Litt bra i hvertfall. Jeg tør nesten ikke skrive det i frykt for at kvelden, morgendagen eller helgen skal bli verre. Jeg er redd for at neste nedtur tar meg enda mer ned psykisk, fordi jeg nå har fått føle på kroppen som (nesten) har vært som vanlig igjen en bitteliten stund. Jeg prøver å nyte det, og benytte meg av det, men det skremmer meg, fordi jeg vet hvor ille det kan bli når knekken kommer.
På morgenen i går var vi litt bedre forberedt. Frokosten sto klar i en matboks i kjøleskapet og matpakken til Milla var smurt. En liten jente med et stort smil kom tuslende inn til meg med klær på (!), både bukse og en vrengt singlet hadde hun tatt på seg helt uoppfordret. Jeg fikk en bra start på dagen, og trykket i brystet var helt borte! Jeg tullet og lekte med begge barna og ventet lenge med å levere i barnehagen, bare for å nyte denne følelsen av at det faktisk var gøy å leke med barna, jeg smilte av ekte glede og barna elsket det. Når vi til slutt kom oss til barnehagen var det ikke en lettelsesfølelse å endelig bare ha en å konsentrere meg om, men det var en stor glede at jeg hadde taklet oppgavene så bra for en gangs skyld. Jeg gikk derfra med tårer i øynene og en stor klump i halsen fordi det føltes så umenneskelig godt, og jeg var så takknemlig. Tenk det - alt settes i et annet perspektiv når man er syk, at det å ha en fin morgen kan bety mer enn noen kan ane.
Etter levering fikk jeg besøk av Silje, vi spiste god lunsj, skravlet, tullet med Magnus og satt på sofaen det meste av dagen. Når det nærmet seg henting av barna våre dro hun hjemover og jeg tok fatt på middagslaging. Jeg fikk gjort unna litt husarbeid, og merket at jeg faktisk gledet meg til å få jenta mi hjem igjen. Trykket i brystet var ikke der, stress/angst-følelsen var som forduftet.
Inn tikket en melding på telefonen fra mamma. Hun lurte på om det var noe hun kunne hjelpe meg med i dag. Jeg spurte om hun kunne tenke seg å hente Milla og kanskje hjelpe meg litt i huset, siden formen var så grei, og etter middag satte vi igang med flere timers intenst arbeid. Jeg kjente det komme, overså det, kjente det ble verre, overså det, og til slutt var jeg ødelagt. MEN med god grunn, jeg hadde vært fysisk aktiv i flere timer, med barna rundt meg, uten å bli knekt. Og DA skal jeg være fornøyd!
Nå er huset så og si i rute, vi har fått oss en ukeplan for husarbeid for å få det til å gå rundt og ikke hope seg opp for mye, og jeg føler meg flere tonn lettere til sinns. Dagen i dag har også startet bra, med ferdiglaget frokost, matpakke og framlagte klær, og trykket i brystet er mindre enn det pleier. Planen er en liten IKEA-tur med Silje, og å få gjort unna litt andre småting. Jeg har fått gjort unna de fleste arbeidsoppgavene for dagen og når jeg kommer hjem skal jeg få tatt unna enda litt mer. Så da må jeg bare satse på at formen min er der fortsatt i ettermiddag.

Kryss fingrene for meg!

tirsdag 21. juni 2011

♥ MÅ-BØR-KAN ♥

Jeg har funnet på enda en ting som fungerer for meg, også tenkte jeg "Hvorfor ikke dele det med dere?". Jeg er, som de fleste sikkert har skjønt, utrolig glad i å lage lister. På søvnløse netter er det ofte tusenvis av tanker som fyker rundt i hodet mitt, og da hjelper det alltid å få det ned på papiret. Det kan være både tanker om meg selv, familien, jobb, fremtiden og ikke minst om gjøremål. Det sistnevnte er noe som ofte stresser meg og holder meg våken. Jeg tenker på at dagen som venter meg i morgen inneholder massevis av oppgaver som kommer til å tære på kreftene mine, og jeg bekymrer meg for om jeg skal greie å gjennomføre de. Nå har jeg altså kommet på et nytt system for meg selv, og det fungerer slik:
Jeg skriver tre overskrifter på et ark: , BØR, KAN. I overskriftene ligger egentlig cluet, men jeg skal utdype det litt mer likevel. Under overskriften MÅ skriver jeg alle gjøremål som faktisk gjøres den dagen, som haster og ikke kan vente til dagen etter. Under BØR er de tingene jeg vil og bør få unnagjort så fort som mulig, og under KAN er det oppgaver som skal gjøres, men godt kan vente. Her skal jeg prøve å lage en liten liste for morgendagen, slik at dere kan få et eksempel:

:
Servere frokost (som står klar i kjøleskapet - snille Martin )
Kle på barna
Levere Milla i barnehagen
...

BØR:
Sende SMS til en dame
Levere en klokke
Se gjennom noen papirer
...

KAN:
Ta litt klesvask
Rydde
Oppvask
...

Jeg starter selvfølgelig med det på MÅ-listen, men har jeg lyst til å ta noen andre oppgaver innimellom så gjør det meg godt å stryke ut de punktene også. Når alle punktene på den første listen er strøket ut kan jeg egentlig gi meg med god samvittighet, og det er jo helt perfekt at hvis kroppen streiker - så er jeg ferdig med det viktigste, så kan jeg heller ta de mindre hastende oppgavene senere. Tanken min er å utvide dette systemet til å fungere for hele uka, slik at jeg har alle ukedagene med hver sin må-bør-kan liste og også en ukesliste med disse punktene, slik at jeg vet hva jeg faktisk må gjøre før uka er slutt, men først skal jeg teste det ut litt.
Ønsker dere alle en kjempegod natt!
Nå BØR jeg legge meg.

mandag 20. juni 2011

Jeg liker deg

Når jeg gikk inn til Milla for å vekke henne i dag morges var hun et lite småtrøtt bustetroll. Jeg spurte om jeg fikk lov til å løfte henne og gi henne en klem, og det ville hun gjerne og slang seg rundt halsen min.

"Jeg liker deg mamma."
Mamma smelter, og kjemper mot tårene.  
"Jeg liker deg massemye mer." svarer jeg, og klemmer henne enda litt hardere inntil meg.
Hun: "Jeg liker deg hele tiden."


Jeg burde...

Jeg har hatt en ny time hos psykiatrisk sykepleier, og tenkte jeg skulle dele med dere den nye måten jeg skal få hjernen til å fungere på. Er det noe jeg har lyst til å bli kvitt så er det den negative tankegangen min, for den gjør meg ikke akkurat friskere. Siri-Mette var på besøk hos meg i går kveld og kom med noen innspill, jeg har lest litt om det i boken Livslyst og nå har jeg fått noe litt mer konkret å jobbe med fra sykepleieren.
For å få tankene over på det positive skal jeg skrive ned det negative jeg tenker og deretter vri det til noe positivt og skrive ned det også. Dette blir en veldig bevisst måte å jobbe med det på, for som dere kanskje har forstått av tidligere innlegg så vet jeg at jeg har masse å være takknemlig for, men det er vanskelig for meg å klare å strukturere hodet mitt til å tenke disse positive tankene umiddelbart. Jeg tenkte jeg kunne begynne med en liten liste (absolutt ikke komplett) for å vise hvordan dette fungerer, og først ta for meg det som kanskje plager meg aller mest om dagen - alt jeg burde gjøre.

Jeg burde svare på alle meldingene jeg får - Jeg vet at de fleste som sender meg melding er klar over situasjonen min, og forstår at jeg ikke mener det vondt om jeg ikke skriver en melding tilbake.
Jeg burde rydde på soverommet vårt - På soverommet sover man, og det er ingen andre enn Martin og meg som ser rotet.
Jeg burde ta klesvasken - Vi har mange nok klær og snille mamma har allerede hjulpet meg masse med klesvask.
Jeg burde lese, fylle ut og sende papirene til Nav - Jeg er så heldig at jeg har en pappa som vil hjelpe meg med papirarbeid og telefonsamtaler.
Jeg burde klare alt selv - Jeg har en herlig familie og mange snille venner som veldig gjerne vil hjelpe meg.
Jeg burde venne Magnus til å sove i vognen ute - Barnehagen kan hjelpe meg med tilvenningen når den tid kommer.
Jeg burde bruke tiden mer fornuftig - Jeg hører på kroppen min og prøver å ta den tid jeg trenger.
Jeg burde være mer sammen med venner og ta mer kontakt - De gode vennene mine forstår at jeg er syk og blir ikke sinte eller lei seg, i så fall sier de ifra.
Jeg burde begynne å jobbe igjen snart - Hvis jeg lar meg selv bli frisk så kan jeg forhåpentligvis yte og bidra mer resten av livet.
Jeg burde tenke på noe annet enn bare sykdommen min - Jeg er i en sorgprosess og for å komme seg gjennom det må jeg tenke, prate og fokusere på det slik at jeg får jobbet meg gjennom det.

Dette var vanskelig - Dette kan føre til at jeg kommer inn i riktig tankemønster og får muligheten til å se framover igjen.

søndag 19. juni 2011

Litt gøy må man ha det

Denne helgen har jeg tatt meg fri fra sykdom. Jeg har hatt to kvelder ute sammen med venner i litt forskjellige settinger, og har kost meg masse. Fredagskvelden sto utdrikningslag for Ellen Beate på planen, og i går var det Monica og Live som skulle feires, med hver sine 24 år.
Utdrikningslaget startet med en 40 minutters kjøretur for bruden og hennes forlover. Ellen Beate ble overrasket av Live på døren rundt sekstiden, og trodde bare hun stakk innom for å skravle. Der tok hun feil, og etter en liten stund var hun dresset opp og på vei ut i bilen med bind for øynene.
Ellen Beate hadde sagt på forhånd at hun ikke ville ha et drite-seg-ut utdrikningslag, men Live aktet å skremme henne litt med dette i bakhodet, så hun tok en fin omvei via Vinterbro, Nesset og Ås før hun til slutt endte opp i Ski (vanligvis en fem minutters kjøretur hjemmefra).
Når hun kom frem ventet fem fnisete venninner utenfor Bowlers, og vi gikk inn i lokalet for å spise middag og kose oss. Det eneste vi insisterte på var at Ellen Beate måtte beholde brudesløret, tiaraen og lappen med BRUD skrevet på hele kvelden.
Maten var kjempegod, men servicen var helt elendig. Til vanlig bryr jeg meg lite om hvordan jeg blir behandlet på en restaurant og er veldig forståelsesfull hvis folk har mye å gjøre på jobb, men det startet med at vi ikke ble vist til bordet vårt, deretter ventet vi lenge på menyer, og når hun tilslutt spurte hva vi ville bestille hadde hun ikke skaffet oss drikke enda. Etter vi hadde fått maten vår, hvor sausen ikke var i skåler som servitøren hadde sagt og biffen ikke var godt stekt, som bestilt, kom aldri noen bort og spurte oss hvordan det smakte.
Det verste var vel til slutt når vi ble sittende i evigheter etter å ha spist med de store, tomme middagstallerkene foran oss på bordet, uten at de ble ryddet bort. Vi hadde pakkeåpning på planen, og måtte til slutt stable tallerkene våre oppå hverandre for å få plass.
Etter enda lenger venting kom servitøren bort og mumlet "Jeg kan ta disse jeg", uten noen beklagelse for at hun ikke hadde gjort jobben sin. Vi vurderte dessert, men det tok også voldsomt lang tid å få menyene, og hun forsvant igjen så fort at vi ikke rakk å spørre om hva dagens kake var. Dermed ble det bestemt at vi heller skulle gå et annet sted å spise dessert. Å skaffe oss regningen tok dessverre ikke noe særlig kortere tid enn noen av de andre tingene.
Men i godt selskap klarte vi å kose oss med både maten og gavene (med de morsomme historiene bak) likevel. Det blir jo hva man gjør det til!
Fortsettelse følger...

fredag 17. juni 2011

Takk for hjelpen!

De tre ordene i overskriften føler jeg etterhvert at har blitt brukt opp. Jeg sier de flere ganger hver dag, og den siste tiden har jeg kjent på at tårene alltid er rett rundt hjørnet når jeg har uttalt de. Nå undrer kanskje noen seg over hvorfor det også har blitt vanskelig for meg? Jo, for hvis jeg sier disse ordene fire ganger om dagen vil det si at jeg fire ganger om dagen har måttet få hjelp. Noen andre har måttet bruke av sin tid og energi på ting som jeg vanligvis ville vært i stand til å gjøre på egenhånd. Og de "noen" er stort sett noen som står meg nær - familie eller venner, som egentlig (i mine øyne) burde brukt denne tiden på seg selv i stedet. Jeg vet at de vil hjelpe, men det gjør meg vondt å se hvor mye de føler at de hjelpe.
Jeg klager ikke over at jeg får hjelp, jeg er helt fantastisk takknemlig for alle som stiller opp for meg om dagen. Uten de hadde jeg virkelig ikke kommet meg gjennom dagene, og jeg kommer aldri til å glemme alt det de gjør for meg nå. Hvis jeg en dag blir frisk igjen skal jeg gjøre alt jeg kan for å prøve å gjengjelde tjenestene og de gode ordene. Jeg vil ikke være en som tar, jeg vil være en som gir.
Dette innlegget er derfor ment for å takke alle som stiller opp for meg.

Takk til dere:
For at dere leser det jeg skriver
For kommentarene deres som løfter meg opp
For at dere legger dere til som følger, og dermed gir meg en liten ekstra glede over å skrive
For at dere sender flotte meldinger til meg i innboksen på facebook, eller på telefonen
For de gode råd

 Takk til familie og venner:
For at dere prøver å ta hensyn
 For at dere viser dere er der
For at dere hjelper meg med barna
For at dere tar noe av husarbeidet, slik at jeg får spart energien min til barna
For at dere prøver å forstå 

Det kan kanskje virke som at jeg skriver dette for å få mer hjelp, men det er overhode ikke tanken. Jeg vil takke de som allerede gjør/har gjort det, ved små eller store gester. Og listene kunne vært milelange, kanskje spesielt de som kommer under her.
Takk til barna mine:
For at dere gir meg en grunn til å stå opp om morgenen
For de dyrebare klemmene
For at dere tilpasser dere min form i hverdagen deres
For at dere gir meg pågangsmot til å fortsette kampen
For smilene, latteren, varmen, nærheten... (jeg kan fortsette i evigheter)

Takk til kjæresten min:
...
(Hva kan jeg si?)
...
Jeg elsker deg.
Takk for hjelpen!

torsdag 16. juni 2011

Meningen med livet

Når jeg kom hjem fra NAV var jeg knekt. Jeg lukket meg inn på toalettet mens pappa gikk opp for å underette mamma om situasjonen. Tårene hadde trillet hele veien hjem og på badet følte jeg at jeg kunne slippe taket, synke sammen og hulke, slik jeg sikkert burde gjort på kontoret for å vise hva dette faktisk gjorde med meg. Jeg var der inne alene lenge, prøvde å samle meg, knakk igjen, forsøkte å ta meg sammen og falt enda mer sammen. Det ble så ille at jeg tok meg selv i å hyperventilere før jeg til slutt endelig klarte å stoppe tårene. Jeg fortet meg ut for å ikke la meg selv fortsette, gikk opp trappen og var redd for å måtte forklare noe for mamma. Men hun sa de beste ordene hun kunne ha sagt "Det var dårlig gjort av henne." og ga meg en god klem. Det føltes trygt og godt å vite at begge foreldrene mine forsto hva jeg følte, og at de støttet meg og var der for meg.
Så tittet jeg ut i stua, og en liten gutt strålte opp ved synet av mammaen sin. Han stabbet seg fort bortover mot meg med det største smilet jeg har sett og armene høyt opp i været mot meg, helt til han var så nærme at han kunne klatre opp i fanget mitt og gi meg en stor klem. En ekte glede over gjenforeningen med mammaen sin etter én time fra hverandre, et smil og en klem. Livet mitt fikk mening igjen.

PS: Så koselig å se at jeg har fått så mange nye følgere. Det setter jeg kjempestor pris på! Takk

NAV

I dag hadde jeg satt meg ett mål. Én ting jeg skulle klare i løpet av dagen. Noe jeg hadde mannet meg opp for i lang tid (flere uker), noe som ble avtalt og bestemt for en ukes tid siden, og jeg deretter har samlet energi litt etter litt for å komme meg gjennom. Dette "noe" koster meg alt av krefter og det krever mengder av energi bare å komme meg ut døren, selvom jeg skal sitte stille i en bil, har med meg min far som støtte og egentlig ikke skal gjøre noe annet enn å sitte ved et bord og snakke. Det har vært flere netter med lite søvn og dveling rundt det og jeg får vondt i magen bare jeg tenker tanken.
Nav-møte.

Bare ordet får meg til å grøsse. Jeg er vanligvis positiv til disse etatene som er til for å hjelpe folk som trenger det, og mener at det er altfor sjeldent at man hører de positive historiene, men når de igjen og igjen motarbeider min vilje til å holde synet mitt slik det var engang tidligere er jeg nå lei. Tom, lei, trist, sint, frustrert, oppgitt, rasende... Ser du noen positive ord der? Nei, de har brukt opp tålodigheten min.
Jeg - som aldri vil gjøre noen vondt med vilje har nådd min grense av hva jeg kan takle. Jeg - som alltid har vært den som har tatt imot møkk fra andre, stått på den andre siden og sett hvor vanskelig det er å ha regler å forholde seg til og igjen og igjen måtte prøve å forklare det for de på den andre siden av disken har nå blitt til dette mennesket som står og måper, og klør meg i hodet over de vanvittige retningslinjene som finnes. Jeg har gått over til den andre siden. Plutselig er det jeg som ikke klarer å sitte å veie ordene mine i telefonen fordi damen i andre enden helt tydelig ikke vil lytte til mine spørsmål, og i hvertfall ikke besvare de. Det er meg som ikke tåler å bli satt over til enda et nytt menneske etter å ha forklart min problemstilling til to andre uinteresserte medarbeidere på telefonen. Jeg orker ikke lenger å vente på å bli oppringt og etter flere måneder med ventetid få samme beskjeden når jeg ringer opp igjen for å be om hjelp på nytt.
Jeg er lei, jeg har fått nok, og hadde det ikke vært for mine foreldre hadde jeg heller valgt å gå uten penger enn å utsette meg for den ydmykelsen og utmattelsen det fører til når man prøver å få hjelp.
Jeg er helt sikker på at menneskene som jobber på kontoret ikke er problemet, det er systemene de må forholde seg til og reglene de må følge. Men nå har det plutselig ikke så stor betydning for meg lenger, for jeg er også et menneske! Jeg har det vondt. Jeg har det helt jævlig! Og allikevel klarer ikke kontoret å ringe meg for å opplyse om at den personen jeg skal i møte med har dratt hjem fra jobb på grunn av sykdom! Jeg forventer ikke at den syke medarbeideren skal sette seg ned å ta en ringerunde til alle de hun skulle treffe i løpet av dagen, men jeg forventer at kontoret kan ta den oppgaven for henne.
I dag hadde pappa tatt fri fra jobben for å kjøre meg til møtet og svare på spørsmålene til Nav for meg. Jeg skulle være med for å sørge for at alt ble forklart riktig, og for å få skrevet under på eventuelle papirer. Mamma hadde tatt fri for å passe Magnus mens vi dro på møtet. Når vi kom fram ble vi sittende og vente i et kvarters tid, og jeg sank sammen i ventestolen. Mest lyst hadde jeg til å legge meg ned på gulvet og lukke øynene i noen minutter, men jeg samlet meg. Det var mange folk som ventet, og flere av de surmulte om at de hadde vært der lenge, men vi hadde en avtale, så jeg ventet bare på at damen skulle komme ned trappen og føre oss inn i rommet.
Flere ganger så jeg opp og tenkte "Der er hun!", eller "Det er kanskje henne?" Men hun dukket ikke opp. Plutselig ser damen i skranken på oss og sier "Skal dere møte ...?", vi nikker og pappa går bort til henne. Jeg kan så vidt høre hva de snakker om, og kjenner at det begynner å boble inni meg. "Pust Hanne, pust!" tenker jeg for meg selv, og prøver å slappe av, roe anfallet som jeg kjenner at kommer.
Jeg hører at pappa blir hissig, men at han prøver å beherske seg, og at han gjør så godt han kan for å finne løsninger. Jeg ser at han kaster bekymrede blikk bort på meg, og jeg skjønner at han vet hva dette vil gjøre med meg. Det føles godt. Han er der for å støtte meg, han backer meg opp. Han prøver og prøver, men damen i skranken er som en vegg. "Nei, den andre damen som driver med dette sitter i møte resten av dagen", "men kan jeg ...", "Nei", "men...", "Nei.". Jeg får nok. Jeg klarer ikke å undertrykke følelsene mine lenger, og jeg ser at de andre på venterommet er spente på hva som skal skje. Jeg reiser meg skjelvende, og putter all energi jeg har igjen på å stable meg bort til disken. "Hva skjer?" spør jeg og prøver meg på et smil, og får svaret jeg visste jeg skulle få. "De kan ikke hjelpe oss i dag". "Det er ikke damen bak disken sin skyld, det er ikke damen bak disken sin skyld!" tenker jeg og ser opp i et tomt og følelsesløst ansikt.
Jeg er sint, kald og kroppen min sprenger, men jeg skriker ikke, jeg legger meg ikke ned på gulvet og hyler av gråt. Jeg åpner munnen og sier noe, men jeg husker ikke hva. Det er kort, konsist og inneholder noe om at jeg bare takler én ting hver dag, at dette var den éne tingen, så dette er min dag (herved ødelagt) og at damen som har unnlatt å kontakte oss og informere om at møtet blir avlyst nå får ta ansvar for denne saken og må ordne opp i dette på egenhånd. Jeg trekker pusten, kjenner at det var det, jeg er ødelagt og tårene kommer. Jeg snur meg i retning døren, ser ikke blikkene fra de andre ventende, ser bare utgangen komme nærmere meg, dørene som åpner seg, kjenner vinden mot ansiktet, lener meg inntil murveggen og gråter. Jeg er ikke alene, jeg ser at menneskene rundt meg undrer seg, men jeg bryr meg ikke. Tårene renner, og jeg lar de komme.
Mamma og pappa har kastet bort sine avspaseringstimer på ingenting, vi har ikke kommet noen vei, og ikke fått noen verdens ting ut av all planlegging som måtte til for å gjennomføre dette. For min del er det ikke snakk om jobb som må vente, eller penger. Det er snakk om at jeg bare kan planlegge én ting hver dag for å komme meg gjennom dagen, og denne éne tingen var en såpass krevende sak at jeg hadde tømt resten av dagen, og denne éne tingen er nå noe jeg må fylle energilagerene mine på nytt for å utsette meg for enda en gang.

Takk kjære Nav,
for at dere gjør alt dere kan for at vi syke
skal få det så enkelt som mulig.
For at alle skjemaene deres er så enkle å fylle ut og
for at reglene og systemene deres er lette å forstå.
For at dere alltid følger opp sakene våre
og for at dere gjør livene våre verdt å leve.
Takk for at dere bryr dere.

Min elskede altmuligmann ♥

Jeg sitter i stua og hører Martin rope fra kjøkkenet.
Hanne...? De blomstene i vinduet...? Er de ekte?
Jeg fniser.
Har du vannet de?
Et lite kremt fra kjøkkenet.
Mange ganger. I en uke omtrent.
Latterutbrudd fra min side.
Er ikke den ene ekte engang? De ser veldig ekte ut.
Martin sin status på facebook dagen derpå: 
Da har vi sluttet å vanne de falske blomstene til Hanne..
Merk dere "vi" ;)

onsdag 15. juni 2011

Party Alias

To helger på rad har jeg virkelig kost meg. Jeg har merket minimalt (eller valgt å overse det meste) av plager og fokusert fullt på familie, venner og morsomheter. Denne helgen har vært fullpakket av ting, og jeg har elsket det. Smellen på grunn av det har jeg allerede merket, men selvom det har vært full fart rundt meg har jeg i hvertfall klart å slappe av med det, uten for mye stress, forpliktelser og ansvar.
På fredag var egentlig planen å dra på hyttetur, men med åpen himmel fant vi ut at den kvarterlange gåturen fra bilen til hytta kunne bli litt i overkant bløt, og med fem barn og fire voksne bestemte vi oss for at det strategiske valget ville være å vente og se om det ga seg til lørdag.
Siden jeg var så mentalt forberedt på å gjøre noe den kvelden inviterte vi i stedet gode venner til spillkveld hjemme hos oss, og siden vårt reisefølge fikk skaffet barnevakt fikk vi tilbrakt kvelden sammen hjemme i stedet. Christer, Øyvind, Silje og Dennis kom med spill (Party Alias), godis, snacks og noen øl, og vi var klar for spillkveld. Heldigvis var det bare å ta fram spillet, trekke et kort og etter første runde ljomet det av latter, og selv om ikke alle kjente hverandre fra før var det ingenting å si på stemningen. En så vellykket spillkveld har jeg aldri vært med på før, og magemuskler (blant andre muskelgrupper) fikk trent seg heftig.
Spillet anbefales!

tirsdag 14. juni 2011

Konsentrasjonsvansker

Jeg har lyst å skrive et lite innlegg til dere, men finner meg selv i å skrive et halvt innlegg, og deretter stoppe, retter litt på det, stopper igjen og innlegget ender til slutt opp i bunken med de andre utkastene jeg har skrevet halvferdig tidligere og aldri fått publisert. Dette er fordi hodet mitt ikke er på plass i det hele tatt om dagen. Når jeg skriver dette trenger jeg komplett stillhet rundt meg, men hører stadig vekk lyder som prøver å trenge seg inn; bilene som suser forbi, harddisken til tv-en som jobber, et barnerop utenfor husveggene og pc-ens summing- Bokstavene foran meg flyter over skjermen unntatt akkurat de bokstavene jeg fokuserer på rett foran meg. Det kreves med andre ord stor konsentrasjon for at jeg ikke skal la meg distrahere.
Jeg har veldig lyst til å skrive et innlegg om den fantastiske helgen jeg har hatt, om den hektiske dagen i dag og om den koselige sommerfesten i barnehagen til Milla, men jeg klarer det ikke. Ikke enda i hvertfall.
Så jeg beklager at det er litt stille her om dagen! Om dere bryr dere vet jeg ikke, men for meg har det betydning, fordi skrivingen gir meg så mye. Men siden både fysiske og psykiske anstrengelser krever så mye av meg, må jeg gi meg med dette.
Ønsker dere alle en flott kveld!
Min tilbringes alene på sofaen, iført joggebukse og hettegenser.
Snart titter mor og far innom, også skal jeg legge meg.
Deilig!

fredag 10. juni 2011

Dagens inspirasjon - Frieri



Min utfordring til dere: Gjør noe fint for noen du er glad i. Ikke i morgen, med en gang ♥ Send en melding til noen dere vet at trenger det, gi noen en blomst, send et kort, ta en telefon, dra på besøk... Det trenger ikke å være noe stort, men det kan allikevel bety masse!
Skriv gjerne en kommentar og fortell hva du gjør :)

ME

Jeg er ikke mye i tvil lenger om hva som feiler meg. Alle tegn tyder på ME. Jeg er ikke hypokonder, jeg har ikke lest gjennom listen av symptomer for å kjenne etter om kanskje jeg har nettopp det symptomet, jeg tenker meg ikke syk, selv om jeg bare tenker på sykdom. Men når jeg ser i listen ser jeg mine symptomer forklart med andres ord, og når det melder seg et nytt symptom kan jeg alltid finne det i listen, selvom jeg ikke har lagt merke til det punktet tidligere.
Under ser dere en symptomsliste for ME fra Wikipedia. De punktene jeg har strøket over gjelder ikke meg. Ikke enda. Forhåpentligvis kan jeg unngå å få disse plagene hvis jeg behandler kroppen min slik den ønsker (hvis jeg bare forstår hva den egentlig krever).
  1. Nyoppstått, (ikke livslang), uforklarlig og vedvarende utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke blir vesentlig bedre av hvile, og som fører til en vesentlig reduksjon av tidligere aktivitetsnivå.
  2. Fire eller flere av følgende symptomer som varer seks måneder eller lengre:
    • Svekket hukommelse eller konsentrasjonsevne
    • Sykdomsfølelse etter anstrengelse; fysisk eller mental anstrengelse gir "ekstrem og langvarig utmattelse og sykdom".
    • Ingen følelse av revitalisering etter søvn
    • Muskelsmerter (myalgi)
    • Smerter i flere ledd (artralgi)
    • Hodepine i ny form eller med større alvorlighetsgrad
    • Sår hals, hyppig eller gjentakende
    • Ømme lymfeknuter (cervikale eller aksillære)
Andre vanlige symptomer omfatter:
  • Irritabel tarm, magesmerter, kvalme, diaré eller oppblåst mage
  • Frysninger og nattesvette
  • Hjernetåke
  • Brystsmerter
  • Kortpustethet
  • Kronisk hoste
  • Synsforstyrrelser (sløret syn, lysømfintlighet, øyesmerter eller tørre øyne)
  • Allergi eller overfølsomhet for mat, alkohol, lukt, kjemikalier, medisiner eller støy
  • Vansker med å opprettholde stående stilling (ortostatisk ustabilitet, uregelmessig hjerterytme, svimmelhet, balanseproblemer eller besvimelse)
  • Psykiske problemer (depresjon, irritabilitet, humørsvingninger, angst, panikkanfall)
  • Smerter i kjeven
  • Vekttap eller vektøkning
Denne fikk meg til å gråte, og setter godt ord og bilder på hvordan dette oppleves - i hvertfall for meg. 


Hvis du ikke har lyst til å se hele videoen under kan du spole frem til det har gått fire minutter. Der forklares det typiske sykdomsforløpet ved ME (her kalt kronisk utmattelsessyndrom - en noe omdiskutert betegnelse). Ved fem minutter (5:25) fikk jeg meg en aha-opplevelse, fordi dette var nytt for meg og tårene fylte straks øynene mine. Mannen i videoen forklarer at det ofte er slik at når man blir frisk fra en sykdom, blir man allikevel ikke bedre. Vel, det er det jeg alltid har sagt når det gjelder meg. I desember ble jeg kvitt stoffskifteproblemene mine - men jeg ble ikke bedre.


Tro og men hva du vil om min sykdom. Jeg tror jeg har ME. Tror du noe annet er det helt i orden, men da skal du få lov til å holde det for deg selv, for er det noe som bryter meg ned så er det synsinger og meninger.
Råd og oppmuntrende ord tar jeg derimot veldig gjerne imot, og det bygger meg opp. Det hjelper å vite at noen bryr seg, forstår og å få innspill om hva jeg kan gjøre for å bli bedre.
For som Anbjørg Sætre Håtun skriver i sin bok livslyst:

Jeg orker ikke mer.
Jeg orker ikke.
Men jeg må.

Kraftløs

Jeg var dårlig i går. Jeg skrev det såvidt i dette innlegget, men tenkte jeg kunne prøve å utdype hvordan jeg egentlig hadde det.
Jeg våknet av en herlig Milla som kom inn til meg (som vanlig) på morgenen, og jeg smilte fra øre til øre etter bare et par minutter. Men øynene klarte jeg ikke å åpne, og jeg kunne bare nikke og riste på hodet til svar på det hun spurte om. Det tok sin tid før jeg var i stand til å snakke i kortstavelsesord med henne, men etterhvert var vi igang. Jeg prøvde å ta det med ro og få i meg litt mat og drikke. Det hjalp bittelitt. Magnus ble også med og vi spiste frokost foran tven. Da fikk jeg sjansen til å spare inn litt mer energi, og mulighet til å forberede litt klær og matpakke til de var ferdige med å spise.
Milla ble levert i barnehagen før klokken ni, og jeg var veldig fornøyd med å ha klart det. I barnehagen gikk det ganske greit, Magnus koste seg og fikk leke litt med de andre barna før vi ruslet avgårde. Vel hjemme tok det ikke lang tid før han ble lagt for en formiddagslur (ikke for min skyld, men fordi han var trøtt, selvfølgelig). Med en gang han var lagt slang jeg meg ned på sofaen, og kjente at det var der jeg burde tilbringe resten av dagen. Kroppen var virkelig ikke med.
Pappa ringte, og jeg slet med å snakke med han også, selvom jeg trodde det var gått over. For å prøve å forklare hva jeg mener med å slite med å prate så har jeg en slags vondt i halsen og magen og et trykk i brystet som gjør at når jeg skal presse ordene ut må jeg anstrenge meg veldig og føler meg på en måte andpusten (uten at det føles som det rette ordet. Tom for luft eller kraftløs blir kanskje mer riktig.). Noen dager når jeg har det sånn presser tårene seg fram i øynene mine med en gang jeg prøver. Tårene kommer ikke fordi jeg er lei meg, men fordi det blir et slags trykk inni meg og det er så utrolig anstrengende å få ut ordene.
Jeg fant etterhvert ut at det var lurt å få i seg litt mer mat, og lette gjennom alle kjøkkenskap for å se om jeg fant noe som fristet. De dagene jeg er dårligst er stort sett matlysten på bunn, så jeg bestemte meg for å ta meg litt yougurt for å i hvertfall få litt mer magefyll. Jeg åpnet boksen, stakk skjeen nedi og dyttet den inn i munn, skar en grimase, satt på lokket og satt boksen tilbake i kjøleskapet. "Det var ikke det rette valget" tenkte jeg, og synes det var rart at jeg som alltid har elsket yougurt ikke engang klarte å presse i meg det.
Det neste forsøket ble brødskive med Nugatti og et glass melk. Dette er noe jeg alltid klarer å tvinge i meg, uansett hvordan formen er, og jeg slo meg ned i sofaen foran tven. Jeg stappet brødskiven i munnen, men etter et halvt sekund tok jeg den ut igjen. "Hva var det?" tenkte jeg. Jeg så under brødskiven for å sjekke om det var noe mel eller smuler fra skjærefjølen som satt fast i brødskiven, men det var ingenting der, så jeg prøvde igjen. Jeg tok en bit, tygde og lurte fælt på hva som var feil. "Er det konsistensen på det nye brødet som er annerledes?" tenkte jeg og tok en ny bit. "Nei. Det smakte bare ingenting." slo jeg fast og siden jeg ikke hadde smakt på brødet før tenkte jeg at de hadde vært litt gjerrige med saltet når de bakte det. En bit til ble tygd, og jeg oppdaget plutselig at ikke Nugattien smakte som den skulle heller, eller rettere sagt - den smakte ingenting. Jeg tok en slurk av melken, og da skjønte jeg det "Smakssansen er borte!".
Great - et nytt symptom! Statusen min på facebook ble følgende:  

Tusen takk kjære sykdom for at du nå har tatt fra meg smakssansen min også. Jeg setter så stor pris på alle dine snille gester, og gleder meg til dine nye sprell. ♥
Det nye sprellet meldte seg senere på ettermiddagen. Jeg klarte ikke å bla i en avis, fordi jeg ristet sånn på hendene hver gang jeg prøvde å gjøre noe finmotorisk. Plutselig var en av de få tingene jeg har følt at jeg har mestret den siste tiden - å lese for Milla - blitt veldig vanskelig, og skjelvingen fortsatte helt til jeg sovnet for natten. 

I dag skal jeg slappe av.
Kanskje det kan hindre kroppen fra å 
finne på en ny måte å ødelegge for meg?

Ønsker dere en flott dag i øs-pøs regnværet!
Det er så koselig å høre det dryppe på taket.
(Og vi må jo huske på å legge merke til de små fine tingene!)

torsdag 9. juni 2011

Hi Juliana!

Jeg så nettopp dette intervjuet som ble gjort med Chris Medina, og ble inspirert til å synge litt. Hvis dere ser intervjuet skjønner dere hvorfor jeg starter med å si det jeg sier, og kanskje også hvorfor jeg hadde lyst til å synge nettopp denne sangen.
Sangen og musikkvideoen har alltid gitt meg tårer i øynene, og siden filmen rullet i bakgrunnen når jeg sang slet jeg faktisk med å holde tårene tilbake da og. Hvis dere ikke har hørt orginalen bør dere ta dere en titt her, vakrere stemme og personlighet skal man lete lenge etter.

Ta vare på hverandre

Ryddedilla

I går var i utgangspunktet en rimelig hektisk dag, men jeg valgte å kutte ned på noen av planene mine, slik at den ble nogenlunde overkommelig.
Milla våknet med en fæl hoste, og jeg tenkte at hun hadde godt av enda en dag hjemme. En liten tur i barnehagen skulle hun likevel, for å få tatt fotograf-bilder sammen med de andre barna. Rundt klokken ti ringte avdelingen i barnehagen og sa at det nærmet seg deres tur, så vi kastet oss rundt og Milla var levert like etterpå. Hun fikk vite at hun snart skulle bli hentet igjen, og jeg var nesten litt trist når jeg leverte henne etter å ha hatt henne hjemme sammen med meg de siste dagene. Men jeg visste jeg ville ha godt av det, og ikke minst at hun kom til å kose seg med de andre barna.
Magnus og jeg dro hjemover, og selvfølgelig klarte jeg ikke å la være å benytte sjansen til å få gjort unna noe etterlengtet husarbeid. Jeg gikk inn på rommet til Magnus, så meg rundt og bestemte meg, alle eskene som hadde stått der inne i flere måneder i påvente av å bli båret opp på loftet måtte bort. Nå. Så jeg startet å rydde og plasserte (etter litt stigeklatring) Magnus i senga si før jeg dyttet tre-fire svære pappesker opp den lille loftsluka, i tillegg til en gå-stol som han har vokst fra (og brukt relativt lite). Jeg var fornøyd med meg selv når jeg lukket porten, men når jeg så meg rundt var det fortsatt litt som manglet. Noen små møbler ble flyttet på, noen lekeesker fra stua ble stablet fint inni et hjørne og et bord ble fjernet fra rommet hans.
Bordet jeg fjernet er et lite pc-bord som jeg fikk av min pappa for en tid tilbake (et bord som skulle kastes fra jobben hans), og planen var at det skulle stå i stua, slik at jeg kunne ha et fast sted å dumpe pc, harddisk og alle kablene som til vanlig ligger strødd utover i sofaen og på gulvet. Men jeg har aldri funnet noe sted å plassere det, og siden det ikke er så veldig pent er det ikke noe ålreit å ha det midt i synsfeltet. Jeg tittet inn i stua, og fant ut at kroken mellom sofaene hvor et lite bord med en lampe sto var dårlig utnyttet. Jeg skjøv sofaene inntil hverandre, slik at ikke barna skulle kunne komme mellom, plasserte pc-bordet i hjørnet, lette fram en grell, rød kontorstol som jeg la et hvitt babylaken og et fleecepledd over, og etter å ha få satt på plass alle de tekniske duppedingsene hadde jeg plutselig en liten pc-krok.

Nå ble jeg for sliten, så jeg forteller mer senere. Formen er (som dere kanskje skjønner utifra det første jeg har fortalt om dagen min i går) ikke helt på topp i dag. Men Milla er i barnehagen, og unntatt en varelevering har jeg ingenting annet enn et par små venninnebesøk på planen, og det er helt perfekt.

onsdag 8. juni 2011

Dagens smil - Sportsidioter

Alle som kjenner meg godt vet at sport ikke er helt min greie. Kanskje det er derfor jeg finner denne videoen spesielt morsom?


Milla skravler

Jeg sitter her og prøver å hente meg inn før jeg skal opp og levere Milla for fotografering i barnehagen. Hun har vært syk med litt av og på med feber og hoste helt siden helgen, så det har vært noen intense dager uten ordentlig hvile for min del. Formen min er allikevel noe bedre enn jeg var redd for, sikkert fordi jeg har slått meg til ro med tanken om at hun kanskje ikke kommer seg i barnehagen de neste dagene, og derfor ikke forventer å få slappet av slik jeg trenger. Smellen kan jeg imidlertid få neste uke siden den ikke har kommet enda. Vi får bare se, jeg tar ingen sorger på forskudd (ikke i dag i hvertfall).
Det har vært slitsomme minutter hvor jeg har måttet sitte med hendene over ørene for å få bittelitt ro når begge barna har stått og sutret høylytt rett ved siden av meg, og det har vært perioder hvor jeg har klart å sitte sammen med de på gulvet og lekt med de mens jeg har smilt og ledd av alt det artige de har funnet på.
Nå driver Milla og styrer litt, og hun skravler som vanlig kontinuerlig (vet ikke hvor hun har fått det fra?) mens hun leker.
Hvor er Jannicke hen? Var tanta mi her i går? 
Bestemor til tante er veldig gammel. Farmor er litt gammel og oldemor er gammel. 
Og bæsj og tiss og bæsj og tiss... 
Den virker, den virker!
Hjelp! Den trenger hjelp! Den trenger hjelp! De krangler! De krangler!
"Har du sett noen som krangler før?" Ja, jeg krangler med Magnus.
Jeg rydder alt, alt oppi her, den oppi, den oppi.
De krangler! De krangler! Mamma, de krangler.
Skal vi til barnehagen?
Mamma, jeg har noe godt kake. Det er muffinkake. Du kan make på muffinkaka mi.
Se en blå ballong! Ballelongen din!
Ha en fin dag!

tirsdag 7. juni 2011

Bestiser på stranda

Jeg hadde trodd at en tur på stranda skulle ta knekken på meg, men etter lørdagens suksess bestemte vi at vi skulle dit på søndag også. Denne gangen fikk jeg med meg Martin etter litt overtalelse, og jeg tør å påstå at vi koste oss alle sammen.
Silje og Dennis og deres tre nydelige jenter (Adele (2 1/2 år), Linnea (4 år) og Celine (6 år)) var der sammen med oss det meste av dagen, og i tillegg fikk vi litt tid sammen med Live, Jesper, Monica, Teo på starten av dagen og Adele og Christoffer rett før vi dro hjemover.

Milla var utrolig selvdreven og koste seg max sammen med de andre jentene. Hun har nok funnet seg en perfekt match i (lille)Adele og det ser ut til at det er gjensidig. Det var minimalt med krangling, leken fløt helt naturlig og de delte til og med en softis på egenhånd. Martin kom nemlig opp fra kiosken med en halvspist softis, og begge jentene sto umiddelbart oppå han for å få smake. Han gav en bit til hver, men så på ansiktene deres at det ikke var nok. Bambiøynene vant, og han mumlet "Hvordan skal dette gå?", og ga isen til en av jentene. Til vår store overraskelse var det helt greit å dele, og de tok en bit hver annenhver gang og gav den fram og tilbake mellom hverandre.
Magnus syntes det var superstas å utforske - smake på sand og steiner, vasse i vannet, leke med spader og spann og traske oppover gresset på egenhånd. Han fikk seg en liten dupp i vognen denne dagen også, så jeg fikk god tid til å hvile meg i solen. Det var noe helt annet enn å være hjemme, for hadde jeg vært det ville det stått husarbeid eller andre gjøremål på planen med en gang han var lagt, men her var det bare snakk om å kose seg, nyte tid med gode venner og bruke energien på Milla.
Bikinien min var også med, og jeg fikk meg årets første utendørs bad. Det var faktisk deilig temperatur, så jeg var en stund uti vannet og koste meg med det. Milla ville gjerne bade med meg og begynte å gå utover, men hun synes nok det var litt kaldt, så gikk fort opp igjen. Hun har nok fått det etter sin far
Etter strandbesøket dro vi hjem på grilling hos svigers, med masse god mat. Vi koste oss utendørs der også helt til det var leggetid for barna. Martin hadde mest lyst til å ta kvelden, men bestemte seg til min glede for å holde seg våken litt lengre.
Mer perfekt helg skal man lete lenge etter!

mandag 6. juni 2011

Gjøremål - før og nå

Det var dette innlegget på bloggen Andedammen som inspirerte meg til å skrive det følgende innlegget.

Jeg har alltid vært glad i å lage lister, og spesielt gjøremålslister. Det gir meg stor mestringsmotivasjon å kunne stryke ut det ene målet etter det andre. Den siste tiden har listene mine derimot virket imot sin hensikt, og jeg har heller blitt sittende og se på alle de punktene jeg ikke har fått strøket ut. Kroppen min har ikke tillatt meg å fullføre oppgavene, og pliktoppfyllende som jeg er stryker jeg ikke ut punktet før det er helt og holdent ferdiggjort. Derfor bestemte jeg meg for noen dager siden for å lage meg en mer detaljert liste, hvor jeg deler opp alle de store punktene i små oppgaver, og jeg tenkte jeg kunne prøve å gi dere et innblikk i hvordan en slik liste kan se ut.

Det tidligere punktet Klesvask ser nå slik ut:
  Ta ned klær fra tørkesnoren 
Bære klærne opp
Sortere klær
Legge klærne på plass i skuffen (ubrettet - for man skal ikke sløse med energien heller)
Ta ut av vaskemaskinen
Henge opp klesvask
Legg i en ny vask

Rydde soverom har nå blitt erstattet med:
Sortere klær
Legg inn i skap
Støvtørke
Fjerne ting som ikke hører hjemme
Flytte tingene til rett rom/sted
Tømme gulvet for løse gjenstander/møbler
Støvsuge gulvet
Vaske gulvet
Ta av sengetøy
Ta på sengetøy

Rydde kjøkkenet er blitt oppdelt til
Ta ut oppvask
Sett inn oppvask
Vask benken
Tøm søppel
...
Jeg velger å ikke ha overskriften tilstede i listen, fordi jeg vet med meg selv at jeg ikke vil bli fornøyd før den er strøket ut. Derfor fordeler jeg det heller på rom - Soverom, Stue, Bad osv. uten at det er en egen oppgave i overskriften, og det er punktene under som gjelder.
Hvis du tror at jeg prøver å fullføre alle disse punktene på en dag tar du helt feil. Av de (små) oppgavene du ser i listen over kan det hende at jeg klarer 4-5 punkter på en dag, men alt avhenger av formen og jeg ser ikke på det som en "Dagsliste", men heller bare en plan over ting som må gjøres etterhvert. Jeg stryker ut ett etter ett punkt, og etterhvert som jeg nærmer meg ferdig med listen har jeg allerede føyd til flere punkter, og de samme punktene dukker opp på nytt og på nytt. Jeg prøver å være stolt, og det gir meg stor glede hver gang jeg kan ta ut en penn og sette en strek over de fullførte oppgavene.
De dagene jeg føler at jeg har mestret en del oppgaver pleier jeg å vise Martin listen når han kommer hjem, og sier han at jeg har vært flink er tårene aldri langt unna. Det er gledestårer som presser på, blandet med en viss bitterhet - jeg skulle så gjerne klart det jeg kunne før. 

Hvordan legge seg til som følger på en blogg?

...med Google Kontaktnettverk
Trykk på ikonet som ser omtrent slik ut:

 Det kommer da opp et popup-vindu med overskriften
Følg "bloggnavnet"
www.bloggnavnet.blogspot.com

Hvis du ikke allerede er logget inn blir du bedt om å logge inn, eller opprette en ny google konto.
Deretter får du velge om du vil legge deg til som følger med bilde, hvilket navn du ønsker at skal vises og om du ønsker å følge offentlig eller privat. 

Så trykker du på knappen hvor det står "Følg denne bloggen" og vips! Du er lagt til som følger og får oppdatering når det kommer nye innlegg på bloggen.
Du trenger med andre ord ikke å ha din egen blogg for å være følger.

Håper dette kan være til hjelp for noen, og at dere legger dere til på de bloggene dere liker og titter innom i ny og ne. Jeg kan ikke snakke for andre, men vet at det er mange av oss bloggere som liker å vite hvem som leser innleggene vi skriver.
Er det noe som er uklart i innlegget, eller noe dere lurer på? Skriv en kommentar til innlegget, så skal jeg svare så godt jeg kan!
Ha en fin dag!

Som en drøm

Kniiiirk...
Tripptrapptripptrapp...
Stille...
"Milla?" spør jeg forsiktig.
"Mamma, jeg må tisse!"
"Så flink du er som står opp og sier ifra!" svarer jeg og reiser meg fra sofaen.
Et nydelig trøtt tryne titter opp på meg idet jeg kommer ut i gangen. Hun blunker med øynene når lyset på badet blir slått på.
Hun forteller meg at det var pappa som tok på henne pysjen, mens jeg knepper den opp for henne.
Plassert på doen sier hun "Holde meg fast selv!". Hun ser opp på meg, men blir sjenert og titter ned igjen når hun ser at jeg smiler stort.
Det sildrer litt og hun sier hun er ferdig og slenger seg rundt halsen min. Hun står sånn lenge.
Hun blir tørket, påkledd og spør pent om jeg kan hjelpe henne med å flytte stolen til vasken, så hun rekker opp.
Hun bemerker den nye håndsåpen, titter opp i speilet og virker litt overrasket over hvordan ansiktet som titter tilbake på henne ser ut, med de røde kinnene, de litt hovne øynene og det bustete håret.
Hun smiler til meg, og vi vasker og tørker hendene sammen. Hun tar armene rundt meg igjen, og jeg bærer henne inn i sengen hennes.
"Du er den beste jenta til mamma du!" sier jeg og kysser henne godnatt når jeg brer dyna rundt henne.
Jeg går ut, og det kommer ikke en eneste lyd. Hun sover igjen.

Bleieavvenning trenger ikke å være et strev, og de kveldene man sitter oppe litt for lenge er det faktisk en perfekt slutt på dagen. For hva er vel bedre enn en god klem og et smil fra den jenta man elsker aller mest i hele verden?
God natt alle sammen!

søndag 5. juni 2011

På stranda med gode venner

Denne helgen hadde jeg bestemt meg for å holde fri, for å ha muligheten til å gjøre akkurat som vi følte for, og det benyttet vi oss av i går. Martin var nødt til å jobbe litt, og i hodet mitt sto bare "Stranda! Stranda! Stranda!".
Først var jeg så heldig å få besøk av Majken, som kom til meg med et lass med klær som hun hadde tenkt å kvitte seg med. Fire fulle bæreposer gikk jeg gjennom og prøvde, og hun hadde bare med seg en pose hjem igjen. Dette er andre gangen på en uke at jeg har vært så heldig å få arve klær av andre, og jeg storkoser meg med alt det nye i skapet mitt. Forrige gang var det Tinna som kom innom med masse fint. Og i tillegg fikk jeg en hårføner (min forrige er seriøst 16 år gammel!) og håndvisp av Adele. Tusen takk snille snupper! ♥ Kanskje det må bli et eget innlegg med en visning av alt det fine jeg har fått :)
Men som sagt var det stranda jeg hadde bestemt oss for at vi skulle tilbringe dagen på, så med hjelp av Majken kom jeg meg ut døren og helskinnet fram til Breivoll. Vi hadde utrolig flaks, for i tillegg til at jeg skulle møte Live og Monika med deres herlige gutter lå Signe og Silje med familie rett ved siden av, så på den måten fikk jeg omgås alle disse fine menneskene samtidig
Det var utrolig mye folk på stranden, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd, og jeg hadde ikke engang tatt med meg bikini fordi jeg følte at jeg kanskje kom til å være den eneste. Men der tok jeg feil, jeg var nok heller den eneste som ikke hadde det på, men det plaget meg ikke.
Milla koste seg med alle vennene sine, og på slutten av dagen hang Adele (minstedatteren til Silje) og hun sammen som erteris. De lekte sammen i sanden, hermet etter hverandre, så på svanene (litt for nærme i mammas øyne), plukket penger (steiner) og leide hverandre rundt. Magnus koste seg en god del i sanden, men ble etterhvert så trøtt at han faktisk sovnet i vognen sin. Det var både avslappende, gøy og koselig for oss alle å være der.
Vi var ikke hjemme før klokken var leggetid for de to små, og Martin kom inn døren samtidig som oss. Vi oppdaget fort at vi trengte litt mat og jeg fikk skrevet en liste og kommet meg ut døren. Klokken 19.58 sto jeg utenfor Kiwi, og stusset over at det var så få biler utenfor. På veggen så jeg til min overraskelse at det sto "Åpningstider... lør...-20", og tenkte at nå hadde jeg kommet for sent. Men jeg bestemte meg for å se om jeg rakk innom, om så bare for å få strøket ut det viktigste punktet på listen - brød. Dørene åpnet seg velvillig for meg, og jeg så at det var et par andre kunder i butikken fortsatt. Jeg dro til meg en handlekurv, og småløp inn i lokalet, rasket til meg det jeg kom på i farten, og brukte listen min som hjelp.
Ved kassen beklaget jeg at jeg var litt sen, men fikk bare et hyggelig smil tilbake. Omtrent slik så listen ut etter besøket:
Brød x4
Melk
Yougurt
Frukt Banan
Chips
Sjokolade
Popcorn
Ost
Skinke
Håndsåpe
Paracet
Leverpostei
Nugatti
Kremost
Egg
Grillmat

Klokken 20.05 satt jeg i bilen igjen, og ble forundret over hvor rask jeg hadde vært og hvor mye jeg hadde klart å handle på mindre enn syv minutter. Som dere ser ble det ikke mye snacks på oss i går kveld, og vi må nok finne noe annet å ta med oss på stranden enn grillmat i dag, men jeg fikk med alt det nødvendigste.

Ja - dere leste riktig -
Vi skal på stranda i dag og!
Sees vi?