lørdag 4. juni 2011

A day in the sun

Tja, hva skal jeg si. Jeg prøver å være positiv. Men i dag har vært en helvetesdag. Hvis du ikke vil høre mer klaging er her et fint sted å stoppe å lese, men det kan hende at du finner noe morsomt eller underholdende her også ;)

Dagen startet fint, med Martin som fikk muligheten til å begynne litt senere på jobb, og derfor følte jeg at jeg taklet morgenen nogenlunde greit (etter kampen for å klare å stå opp selvfølgelig). Men plutselig trodde jeg at jeg hadde altfor god tid, for når jeg spurte Martin om hvor mye klokken var viste det seg at det var tjue minutter til vi skulle være hos tannlegen. Milla hadde ikke på klær og Magnus satt fortsatt og spiste. Der startet helvetet (er det lov å bruke det ordet?).
Vi slang oss i bilen (barna og jeg), og rakk faktisk å sitte på venteværelset i hele to minutter før det ble vår tur. Magnus var utålmodig og sutret en del, men Milla var helt fantastisk flink denne gangen også. Nå begynner hun å bli vant til å være hos tannlegen, så hun syntes etterhvert at det ble litt kjedelig, men adlød likevel når tannlegen ba henne om å gjøre ting.
Når vi endelig var ferdige bestemte jeg meg for at vi skulle være litt ute i Ski (hallo! jeg hadde tross alt betalt for parkeringen!), og jeg ringte min onkel Hans for å høre om han var på jobb og om vi kunne komme på besøk. Det kunne vi, så vi tuslet bort til Rådhusteateret og møtte han utenfor. Milla var så heldig å få en liten saft (hva heter det?? Kartong, eske, boks... Sånn Kuli-lignende), men ble dødelig fornærmet (felte faktisk noen tårer) når Hans viste henne at man kunne blåse den opp og få den til å sprenge når den var tom. Hun ble fort trøstet når hun fikk lov å drikke Magnus sin også, men nevnte det på veien hjem - "Hans poffet saften min!", med sin alvorlige fortellermine.
Tilbake i bilen ble Milla kjempesint for at hun ikke fikk lov til å ta på seg beltet sitt selv og godtok ikke min unnskyldning om at hun ikke klarer det selv, etter at hun hadde forsøkt lenge og jeg hadde prøvd å vise henne det til hennes protester. Hun hylte (gråt i hverfall, men i mine ører hørtes det godt!) hele veien hjem, og etter å ha gitt henne streng beskjed om å slutte flere ganger ga jeg opp og satte musikken på så høyt at jeg ikke kunne høre henne.
Vel hjemme bestemte jeg meg for at begge barna skulle få mat og deretter få legge seg litt, for det var det helt tydelig at vi alle tre trengte. Etter en god del om og men sov begge barna og jeg fikk bittelitt tid for meg selv. Tiden ble brukt til å pakke ned, sortere og bære ut Perfect Home varene mine i bilen, for å være mest mulig forberedt til kveldens party.
Magnus våknet etter en liten stund og var helt hysterisk, og ville ingenting annet enn å sitte på armen min, men jeg skjønte etterhvert at han bare var trøtt fortsatt, så han sovnet heldigvis en gang til, og jeg fikk litt tid til å sitte i sofaen for meg selv også.
Det som måtte skje, skjedde - begge barna våknet igjen, og jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle ta meg til. Vi var litt ute, litt inne, plasket litt i vannet, sutret en hel masse og plutselig kom en liten engel til unnsetning - nabojenta Thea! Åh, så glad og lettet jeg var for å se henne. Hun inviterte Milla med seg for å bade ute hos de, og jeg bestemte meg for at vi skulle gå over alle tre. Det var ikke barebare å gå barbeint de tjue meterene over til de, for Milla nektet å gå selv, så med et barn på hver arm, på bare føtter gjorde det faktisk litt vondt.
Camilla (mammaen til Thea) og jeg har etterhvert utviklet et veldig godt vennskap, og jeg føler jeg kan betro meg til henne og at vi er litt like på visse områder. Det føltes godt å sitte og skravle med henne, og jeg må innrømme at tårene mine rant en stund (selvom smilet fort var på plass når barna tittet bort). Jeg er overlykkelig for at vi har fått så bra naboer, men begynte plutselig å tenke på nå at kanskje vi presset oss litt på (unnskyld i så fall!).
Når klokken nærmet seg fire tenkte jeg at jeg fikk ta en telefon til Martin, og til min overraskelse var han ikke på vei til å pakke sammen og dra hjem. Han måtte jobbe en times tid til, og jeg kjente stresset (kall det angst hvis du vil) komme krypende. Jeg måtte prøve å gjøre meg klar selvom barna var tilstede, og det ville si at jeg hadde to barn oppå meg mens jeg prøvde å finne klær, kle på meg, sminke meg, ta med de siste tingene ut i bilen, skrive ut noen tilbudsark, forberede meg mentalt og få skrevet noen nye notater siden det er ny måned og nye tilbud. Planen var egentlig å gjøre dette den timen etter at Martin kom hjem, men jeg skulle være i Spydeberg klokken 18, og Martin var hjemme 17.50. Jeg følte meg utrolig dum som sendte melding til vertinnen om at jeg kom til å komme for sent, og visste med meg selv at når jeg ikke fikk den timen jeg trengte for å få pakket opp varene, kom jeg til å være helstresset gjennom hele partyet.
Toppen av kransekaka var at GPS-en ville krangle med meg igjen, så etter å ha kjørt gjennom Spydeberg sentrum (og stusset en del på det), viste den meg veien helt til Glava i Askim, og frem til et forlatt lagerbygg. "Ankomst!" sa den, og jeg tenkte for meg selv at enten så var det noen lugubre mennesker som hadde lurt meg ut til ødet for å kidnappe meg, eller så hadde magefølelsen min vært riktig hele tiden, om at Spydeberg-postnummeret slettes ikke trakk seg helt inn til Askim. Jeg ringte vertinnen og fikk bekreftet at magefølelsen var riktig og at jeg måtte kjøre akkurat samme vei et kvarter tilbake. Når jeg endelig fant fram etter enda mere knot uten GPS sin "hjelp", kom jeg fram. De fleste gjestene hadde allerede kommet og det var tjue minutter til partyet skulle starte, men utrolig nok klarte jeg å få pakket opp, stilt ut nogenlunde greit, holdt masken på og var klar omtrent til tiden. Det var årets (og mitt) første utendørs hage/terrasseparty, og det var deilig å kunne nyte godværet på "jobb".
Av en eller annen merkelig grunn var jeg to timer senere tilbake i bilen min, ferdig med hele partyet. Vanligvis bruker jeg en time på å pakke opp, en halvtime/tre kvarter på å demonstrere, en halvtimes tid med titting/spørsmål, en times tid på nedpakking og litt tid på å hjelpe vertinnen med sitt bestillingsskjema når hun skal se hva hun får av vertinnefordeler. Om det var fordi jeg var hyperstresset og pratet i turbotempo, eller om det var gjestene som var enkle å ha med å gjøre aner jeg ikke, men det var deilig å komme hjem til en våken Martin og lyst hus, selv om jeg følte jeg ikke hadde fått gitt mitt beste under partyet.
Resten av dagen har det trillet mange tårer nedover kinnene mine, og på Martin sine skuldre. Men jeg kan jo ikke gi meg, i morgen venter en ny dag med to herlige små skapninger som jeg selv har satt til verden og den beste kjæresten en jente kan få.
Hvilken rett har jeg til å klage?

Jeg vil bare skrive en liten PS til dette innlegget med en gang. Jeg vet det høres ut som jeg ikke har lyst til å ha tid sammen med barna mine, men det har jeg virkelig! Men når man føler at det å sitte oppreist krever mengder av energi, kan jeg ikke påstå at det å leke, smile, kjøre, snakke, hoppe, danse, tulle, trille, oppdra, passe og skifte på barna mine alene en hel dag er lett som en lek (teit uttrykk forresten, i hvertfall i denne sammenhengen). Hvis du ikke synes dette hørtes ut som en tøff dag, kan du prøve å tenke deg at du har influensa og skal gjøre alle disse tingene selv.

3 kommentarer:

  1. det er hardt og late som man er frisk fordi en må pga barna. da må en tre på seg en maske litt for ofte..vet akkurat åssen du har det. du er heldig som har venner og gode naboer i hvertfall

    SvarSlett
  2. Ja, det er hardt, men det er verdt det når man ser at de har en fin dag på tross av alt som plager meg :) Og ja, jeg er utrolig heldig!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!