søndag 26. juni 2011

Losing focus

Dette med konsentrasjonsvansker er virkelig noe en ikke kan forstå fullt ut hvis en ikke har opplevd det selv, og det vet jeg godt fordi jeg trodde jeg visste hva det innebar helt fram til jeg faktisk sto der en dag - midt i en samtale og datt helt ut. Jeg så at munnen beveget seg, jeg hørte lyder, men jeg klarte ikke å gjøre om disse signalene til noe forståelig. Slik har jeg det ofte om dagen. Noen ganger føles det som at verden stopper opp, jeg ser at Milla står og snakker til meg, jeg ser at Magnus gjør noe han ikke får lov til, men jeg klarer ikke å reagere, jeg blir som handlingslammet. Så faller bitene på plass igjen og jeg hører "Mamma? Mamma?" fra jenta som står ved sofaenden. Plutselig spretter jeg opp og løfter vekk Magnus fra...
[Der skjedde det igjen. Denne gangen var det ordet som forsvant. Hmm... Forsterkeren? Jeg er ikke sikker på om det er det jeg sitter og ser på. Kjenner igjen ordet, men det føles feil om den boksen jeg har foran meg, med... Der ja, enda en gang. Hjulet som man vrir på for å få... AH! Volumknappen. Altså boksen med volumknapp og andre knapper som styrer lyden fra tven vår.]
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget akkurat nå er som dere kanskje forstår fordi dette er ille i dag. Martin ser ofte oppgitt på meg, som om jeg er helt uinteressert i hva han snakker om, og det er umulig for meg å å forklare hvordan dette føles. Selvfølgelig vil jeg ikke være overlegen eller gå glipp av det andre snakker om, men "Miss Ducky" forklarer dette veldig bra i sitt innlegg som dere finner her, og dere kan også lese om det i innlegget til "SerendipityCat".
[Nå glemte jeg hva jeg skulle skrive igjen... Tenkepause... Da var det bare å begynne å lese de tidligere setningene, og se om det dukker opp i hukommelsen et sted.
Der ja.]
Hjernen kobler på en måte ut. Jeg kan sitte midt i en samtale med kjæresten og snakke om noe som virkelig interesserer meg, men plutselig sklir blikket mitt over på pcen, barna, eller tven, og Martin blir sittende med følelsen at jeg synes det andre er mye mer spennende enn han. Det gjør meg vondt når jeg finner ut at jeg har falt ut igjen, og det tar ofte en del tid før jeg faktisk skjønner at det har skjedd. Enda verre er det de gangene noen flirer litt, eller de gangene noen nekter å gjenta seg selv, fordi de tror jeg ikke bryr meg.
Vel nå vet dere det. Jeg bryr meg om det dere sier, men som "SerendipityCat" skriver - det føles noen ganger som om alle snakker for fort, og for meg gjelder dette kanskje spesielt i telefonen. For når jeg detter ut prøver jeg ofte å gå tilbake i samtalen og gå gjennom ord for ord, akkurat som når jeg skriver, men over telefonen skal jo alt skje så raskt, så stort sett sitter jeg bare igjen og svarer på noe jeg ikke vet hva er, og føler meg utrolig teit når jeg skjønner at jeg har gitt det feile svaret. Jeg har etterhvert lært meg å si fra om at jeg gjerne vil at de skal si det på nytt, fordi jeg virkelig vil høre det, men når det skjer to-tre ganger på rad er det virkelig ikke enkelt å føre en normal samtale.
Noen ganger føles det også som at jeg ikke klarer å forstå selve ordene som blir uttalt, og jeg må kanskje smake på ordet et par ganger før jeg er sikker på at jeg har oppfattet det riktig.
Alt dette gjør det også veldig vanskelig å klare å henge med når jeg ser på film, tv, leser bøker... You name it.
Jeg vil dere skal vite at jeg setter så utrolig stor pris på kommentarene dere legger igjen, og jeg blir bare glad for å få spørsmål. Får du ikke svar i løpet av et par dager er det rett og slett fordi jeg sliter med å formulere et svar, fordi jeg gjerne vil skrive litt hyggelig tilbake, men det er vanskelig å finne ordene. Det er som "Oppsummert" skriver i kommentarfeltet til innlegget jeg nevnte over her "Å skrive ut fra hva jeg føler, opplever eller tenker er mye lettere enn toveiskommunikasjon eller å f.eks svare på spørsmål. Direkte utkanal krever ikke at jeg må tenke etter, stoppe opp, og da er det ingen hindringer. Med en gang jeg må tenke etter, stopper alt opp og det kan ta lang tid å komme igang igjen. Vanskelig." Men betyr ikke at jeg ikke vil ha spørsmål, det vil bare si at dere ikke må bli fornærmet hvis dere ikke får et svar med en gang. Kanskje det til og med kan ta noen uker noen ganger. Uansett betyr det mye at dere vil legge igjen noen ord.
Et veldig surrete og uoversiktlig innlegg - jeg vet.
Men det er ukamuflert, ærlig og kanskje det kan gi noen litt innsikt i hvordan dette arter seg.
God natt kjære lesere

8 kommentarer:

  1. Utrolig flott skrevet Hanne, og jeg kjenner meg godt igjen i den siden av samtalen som blir oppgitt...men det er bedre å be folk gjenta det de sa enn å late som ingenting! Pappa sliter med det samme (uten å innrømme det) og fortsetter samtalen fra der den var da han datt ut...hvilket fører til oppgitte folk eller flir :-/

    SvarSlett
  2. Jeg orket ikke å lese hele innlegget ditt nå, pga. dårlig form i dag. Jeg ville bare si "hei", -at du ikke er alene og at jeg kommer tilbake hit siden. :)

    SvarSlett
  3. Utrulig bra forklart. Og ett "spennande" tema, om ej kan kalle det det.

    SvarSlett
  4. Fint innlegg du har skrevet Hanne:) Kjenner meg så godt igjen! Skjønner det med kommentarene. Man vil jo så gjerne svare noe fornuftig, men så er det ikke alltid at man greier. Når man verken finner ordene eller greier å formulere seg er det jo ikke mulig. klem

    SvarSlett
  5. Du klarer å sette ord på det på en flott måte her altså!
    Det er så leit, når en selv skjønner at en ikke fungerer... samtidig klarer man ikke formidle det til andre, hvordan det er. Jeg skjønner godt hvis andre rundt blir frustrert, lei, forvirra...

    Jeg glemmer også navn på ting. En gang stod jeg og skulle smøre meg ei brødskive, og plutselig hadde jeg glemt hvordan jeg gjorde det. Jeg kikket fortvilet fra smørboksen til brødskiva til kniven.. jeg visste at de skulle kobles sammen på en måte, bare ikke hvordan. Samtidig ble jeg fortvilet, fordi jeg inni meg skjønte at dette var sånt man bare ikke glemte... Jeg visste ikke hva "smør" eller "kniv" var, eller hva det ble brukt til! Det varte bare noen sekunder, men var veldig skremmende.

    Jeg prøver å ikke la dette isolere meg, men noen ganger er det vanskelig. En løsning er at jeg prøver å ta en del ting på mail, slik at jeg får tid til å tenke over hva jeg skriver. Men det er vanskelig å svare på mail også.

    Faktisk er det lettere hvis jeg skriver en bloggpost, for der er det bare _mine_ tanker som skal ut, i den rekkefølgen _jeg_ vil. Skal jeg svare på mail må det liksom struktureres på en annen måte...

    Ja ok... nok fra meg :-D Håper du har en god søndagskveld!

    PS: Takk for henvisninger til mitt innlegg. :-)

    SvarSlett
  6. Du er flink hanne mor. tenker masse på deg! <3

    SvarSlett
  7. Hei.

    Jeg kom helt tilfeldig over bloggen din, den dukket opp ved et søk på noe annet.
    Jeg er en godt voksen dame som har hatt hatt ME i 10 år. Det du skriver er så inderlig gjenkjennelig, og jeg
    håper inderlig du etter hvert får den hjelp du trenger, både i forhold til NAV og sykdommen i seg selv. Så godt at du har gode mennesker rundt deg som stiller opp for deg. Du virker som en reflektert person med en god selvinnsikt.
    Det er en god ballast i en situasjon som dette.
    Etter 10 år med sykdom er jeg nå på vei inn i varig ufør, og kjenner på den utrolige lettelsen
    det er endelig å slippe "kampen med NAV". Sykdommen i seg selv gir en kontinuerlig sorgprosess,men har også vist meg hvor mye livsglede jeg har - og et annet fokus enn tidligere, tør nesten påstå at jeg er et lykkeligere menneske nå enn før - hørest sikkert rart ut :) Men jeg setter så uendelig pris på de små ting, noen gode dager innimellom, gode mennesker, en vakker soloppgang, dyrene mine osv. Videre har det hjulpet meg masse å fordype meg i meditasjon/selvhealing, Qi gong osv. - og dessuten å finne et kosthold som fungerer (ikke sukker, lite mel og melkeprodukter - så ren mat som mulig, mye grønnsaker, hvitt kjøtt og fisk).
    Håper du finner det som fungerer best for deg.
    Ønsker deg alt godt, stor klem :)
    Inger Lise

    SvarSlett
  8. Takk for alle deres kommentarer, og beklager sent svar.
    Silje B. - Jeg håper pappaen din kommer tilbake til seg selv igjen etterhvert, men dere får forsøke å bære over med han slik det er i dag. Prøv å minne dere selv på at han ikke kan noe for det, og at han helt sikkert synes det er flaut og trist å dette ut av samtalene.
    Renate - Takk for at du leser, jeg også titter innom blogger i ny og ne og leser kanskje et halvt innlegg om gangen, så jeg kjenner meg også igjen.
    Elisabeth Ingeborg - Takk. Det er hyggelig å høre at noen kan finne interesse av å sette seg inn i problemstillingen!
    Miss Ducky og SerendipityCat - Jeg elsker bloggene deres, og takk for deres kommentarer. Den fortvilelsen du beskriver SC sitter jeg også mye med, tanken om at "ÅH, dette er da ikke så vanskelig!!".
    Tinna - Takk! Du er søt!
    Inger Lise - Så hyggelig at du kom over bloggen min! Setter utrolig stor pris på alle dine kommentarer. Trist å høre at du har vært syk så lenge. Jeg lever enda på håpet om å bli frisk, men skal innrømme at jeg tror det er flere år frem i tid. Uansett trenger jeg håpet. Ønsker deg også alt godt fremover!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!