torsdag 16. juni 2011

Meningen med livet

Når jeg kom hjem fra NAV var jeg knekt. Jeg lukket meg inn på toalettet mens pappa gikk opp for å underette mamma om situasjonen. Tårene hadde trillet hele veien hjem og på badet følte jeg at jeg kunne slippe taket, synke sammen og hulke, slik jeg sikkert burde gjort på kontoret for å vise hva dette faktisk gjorde med meg. Jeg var der inne alene lenge, prøvde å samle meg, knakk igjen, forsøkte å ta meg sammen og falt enda mer sammen. Det ble så ille at jeg tok meg selv i å hyperventilere før jeg til slutt endelig klarte å stoppe tårene. Jeg fortet meg ut for å ikke la meg selv fortsette, gikk opp trappen og var redd for å måtte forklare noe for mamma. Men hun sa de beste ordene hun kunne ha sagt "Det var dårlig gjort av henne." og ga meg en god klem. Det føltes trygt og godt å vite at begge foreldrene mine forsto hva jeg følte, og at de støttet meg og var der for meg.
Så tittet jeg ut i stua, og en liten gutt strålte opp ved synet av mammaen sin. Han stabbet seg fort bortover mot meg med det største smilet jeg har sett og armene høyt opp i været mot meg, helt til han var så nærme at han kunne klatre opp i fanget mitt og gi meg en stor klem. En ekte glede over gjenforeningen med mammaen sin etter én time fra hverandre, et smil og en klem. Livet mitt fikk mening igjen.

PS: Så koselig å se at jeg har fått så mange nye følgere. Det setter jeg kjempestor pris på! Takk

2 kommentarer:

  1. Herlig historie!

    Og du.. lurt å la barnet klatre opp i fanget ditt! Da sparer du på energien og han får øvd seg og kjenner stolthet over å mestre.

    Nav-erfaringen tar du med i søknader som eksempel på kapasiteten din. At det skjedde på Nav er ikke viktig i sammenheng med dokumentering av kapasiteten din, men det sier litt om hva slags belastninger du tåler.

    Stå på, dette klarer du!

    Ønsker deg fortsatt pågangsmot. :)

    SvarSlett
  2. ..Jeg skulle ønske vi kunne samlet sammen alle blogg innlegg som handler om akkurat dette..Hvor mye krefter Nav tar,hvor små vi føler oss.
    Husk å ikke la dem definere hvem du er..det kan andre bedre-sønnen din for eksempel ;-)
    Lykke til!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!