torsdag 16. juni 2011

NAV

I dag hadde jeg satt meg ett mål. Én ting jeg skulle klare i løpet av dagen. Noe jeg hadde mannet meg opp for i lang tid (flere uker), noe som ble avtalt og bestemt for en ukes tid siden, og jeg deretter har samlet energi litt etter litt for å komme meg gjennom. Dette "noe" koster meg alt av krefter og det krever mengder av energi bare å komme meg ut døren, selvom jeg skal sitte stille i en bil, har med meg min far som støtte og egentlig ikke skal gjøre noe annet enn å sitte ved et bord og snakke. Det har vært flere netter med lite søvn og dveling rundt det og jeg får vondt i magen bare jeg tenker tanken.
Nav-møte.

Bare ordet får meg til å grøsse. Jeg er vanligvis positiv til disse etatene som er til for å hjelpe folk som trenger det, og mener at det er altfor sjeldent at man hører de positive historiene, men når de igjen og igjen motarbeider min vilje til å holde synet mitt slik det var engang tidligere er jeg nå lei. Tom, lei, trist, sint, frustrert, oppgitt, rasende... Ser du noen positive ord der? Nei, de har brukt opp tålodigheten min.
Jeg - som aldri vil gjøre noen vondt med vilje har nådd min grense av hva jeg kan takle. Jeg - som alltid har vært den som har tatt imot møkk fra andre, stått på den andre siden og sett hvor vanskelig det er å ha regler å forholde seg til og igjen og igjen måtte prøve å forklare det for de på den andre siden av disken har nå blitt til dette mennesket som står og måper, og klør meg i hodet over de vanvittige retningslinjene som finnes. Jeg har gått over til den andre siden. Plutselig er det jeg som ikke klarer å sitte å veie ordene mine i telefonen fordi damen i andre enden helt tydelig ikke vil lytte til mine spørsmål, og i hvertfall ikke besvare de. Det er meg som ikke tåler å bli satt over til enda et nytt menneske etter å ha forklart min problemstilling til to andre uinteresserte medarbeidere på telefonen. Jeg orker ikke lenger å vente på å bli oppringt og etter flere måneder med ventetid få samme beskjeden når jeg ringer opp igjen for å be om hjelp på nytt.
Jeg er lei, jeg har fått nok, og hadde det ikke vært for mine foreldre hadde jeg heller valgt å gå uten penger enn å utsette meg for den ydmykelsen og utmattelsen det fører til når man prøver å få hjelp.
Jeg er helt sikker på at menneskene som jobber på kontoret ikke er problemet, det er systemene de må forholde seg til og reglene de må følge. Men nå har det plutselig ikke så stor betydning for meg lenger, for jeg er også et menneske! Jeg har det vondt. Jeg har det helt jævlig! Og allikevel klarer ikke kontoret å ringe meg for å opplyse om at den personen jeg skal i møte med har dratt hjem fra jobb på grunn av sykdom! Jeg forventer ikke at den syke medarbeideren skal sette seg ned å ta en ringerunde til alle de hun skulle treffe i løpet av dagen, men jeg forventer at kontoret kan ta den oppgaven for henne.
I dag hadde pappa tatt fri fra jobben for å kjøre meg til møtet og svare på spørsmålene til Nav for meg. Jeg skulle være med for å sørge for at alt ble forklart riktig, og for å få skrevet under på eventuelle papirer. Mamma hadde tatt fri for å passe Magnus mens vi dro på møtet. Når vi kom fram ble vi sittende og vente i et kvarters tid, og jeg sank sammen i ventestolen. Mest lyst hadde jeg til å legge meg ned på gulvet og lukke øynene i noen minutter, men jeg samlet meg. Det var mange folk som ventet, og flere av de surmulte om at de hadde vært der lenge, men vi hadde en avtale, så jeg ventet bare på at damen skulle komme ned trappen og føre oss inn i rommet.
Flere ganger så jeg opp og tenkte "Der er hun!", eller "Det er kanskje henne?" Men hun dukket ikke opp. Plutselig ser damen i skranken på oss og sier "Skal dere møte ...?", vi nikker og pappa går bort til henne. Jeg kan så vidt høre hva de snakker om, og kjenner at det begynner å boble inni meg. "Pust Hanne, pust!" tenker jeg for meg selv, og prøver å slappe av, roe anfallet som jeg kjenner at kommer.
Jeg hører at pappa blir hissig, men at han prøver å beherske seg, og at han gjør så godt han kan for å finne løsninger. Jeg ser at han kaster bekymrede blikk bort på meg, og jeg skjønner at han vet hva dette vil gjøre med meg. Det føles godt. Han er der for å støtte meg, han backer meg opp. Han prøver og prøver, men damen i skranken er som en vegg. "Nei, den andre damen som driver med dette sitter i møte resten av dagen", "men kan jeg ...", "Nei", "men...", "Nei.". Jeg får nok. Jeg klarer ikke å undertrykke følelsene mine lenger, og jeg ser at de andre på venterommet er spente på hva som skal skje. Jeg reiser meg skjelvende, og putter all energi jeg har igjen på å stable meg bort til disken. "Hva skjer?" spør jeg og prøver meg på et smil, og får svaret jeg visste jeg skulle få. "De kan ikke hjelpe oss i dag". "Det er ikke damen bak disken sin skyld, det er ikke damen bak disken sin skyld!" tenker jeg og ser opp i et tomt og følelsesløst ansikt.
Jeg er sint, kald og kroppen min sprenger, men jeg skriker ikke, jeg legger meg ikke ned på gulvet og hyler av gråt. Jeg åpner munnen og sier noe, men jeg husker ikke hva. Det er kort, konsist og inneholder noe om at jeg bare takler én ting hver dag, at dette var den éne tingen, så dette er min dag (herved ødelagt) og at damen som har unnlatt å kontakte oss og informere om at møtet blir avlyst nå får ta ansvar for denne saken og må ordne opp i dette på egenhånd. Jeg trekker pusten, kjenner at det var det, jeg er ødelagt og tårene kommer. Jeg snur meg i retning døren, ser ikke blikkene fra de andre ventende, ser bare utgangen komme nærmere meg, dørene som åpner seg, kjenner vinden mot ansiktet, lener meg inntil murveggen og gråter. Jeg er ikke alene, jeg ser at menneskene rundt meg undrer seg, men jeg bryr meg ikke. Tårene renner, og jeg lar de komme.
Mamma og pappa har kastet bort sine avspaseringstimer på ingenting, vi har ikke kommet noen vei, og ikke fått noen verdens ting ut av all planlegging som måtte til for å gjennomføre dette. For min del er det ikke snakk om jobb som må vente, eller penger. Det er snakk om at jeg bare kan planlegge én ting hver dag for å komme meg gjennom dagen, og denne éne tingen var en såpass krevende sak at jeg hadde tømt resten av dagen, og denne éne tingen er nå noe jeg må fylle energilagerene mine på nytt for å utsette meg for enda en gang.

Takk kjære Nav,
for at dere gjør alt dere kan for at vi syke
skal få det så enkelt som mulig.
For at alle skjemaene deres er så enkle å fylle ut og
for at reglene og systemene deres er lette å forstå.
For at dere alltid følger opp sakene våre
og for at dere gjør livene våre verdt å leve.
Takk for at dere bryr dere.

10 kommentarer:

  1. Dette var sterk lesing.. -og veldig gjenkjennbart for mange av oss. Før jeg ble syk jobbet jeg som sosionom. Jeg har derfor mange venner som jobber i NAV og som burde lese dette. Er det ok om jeg deler på facebook?

    Nå må du hvile godt og ta vare på deg selv..
    :) Ingun

    SvarSlett
  2. Takk Ingun for din hyggelige kommentar og velkommen innom bloggen min :) Selvfølgelig får du lov til å dele denne videre, hvor du enn måtte ønske, men takk for at du spør likevel!
    Etter fire timers hvile er fortsatt ikke kroppen helt på plass, men jeg håper den kommer seg i løpet av kvelden. I morgen venter en ny runde, så får vi se om jeg klarer å vri synet mitt tilbake til noe positivt.
    Takk igjen :) Ha en fin kveld!

    SvarSlett
  3. Fikk tårer i øynene jeg. Det er ikke få nav-timer jeg har måttet manne meg opp til og endt opp i tårer fordi det dem sier gir null mening for meg og jeg føler ingen kan hjelpe eller forstå. Du er flink, Hanne. Stor klem

    SvarSlett
  4. Hei kjære deg. :)
    Blir så lei meg på dine vegne, håper virkelig at det ordner seg til det beste for deg.
    Jeg har selv hatt veldig mye med Nav å gjøre og det har ikke vært noen dans på roser..
    Noen har en gang sakt: En skal ha god helse for å være syk!
    Og det er helt riktig når det gjelde dette, for det koster å stå i et løp som det du gjør nå.
    Ønsker deg alt godt videre.
    Klem fra meg.
    Ps Nydelige bilder av barna dine. :)

    SvarSlett
  5. Trist lesning dette:( Men ikke uventet akkurat. Allerede da jeg så overskriften hadde jeg mine mistanker om hva som skulle komme. Tror knapt jeg har lest et eneste innlegg som skriver noe positivt om NAV og jeg har lest endel for å si det slik... Men det er jo ikke noe rart heller. Systemene deres fungerer jo overhode ikke, og da ender det stort sett med mye frustrasjon og fortvilelse for oss som trenger dem.

    Bra du har foreldre som kan hjelpe deg i dette i det minste:) Det er så mye lettere når man kan ha med noen som kan hjelpe når man ikke lenger har krefter til å krangle selv. Håper du tar deg fort inn igjen Klem

    SvarSlett
  6. Stakkars deg :( Får helt vont jeg, for et system :(

    SvarSlett
  7. Uff jeg føler virkelig med deg... Når man bruker så mye tid og energi på å foreberede seg mentalt på noe og det ikke skjer blir man jo helt tappet for all energi og alle følelsene man holder inni seg...

    Jeg syns at du er veldig tøff, for du prøver virkelig. Du graver deg ikke ned....

    Håper det går bedre neste gang du skal dit...

    Mange varme klemmer!

    SvarSlett
  8. får du noe økonomisk støtte i det hele tatt?
    fra nav eller annet

    SvarSlett
  9. Huff, fikk tårer i øynene jeg og av dette her... kjente at jeg fikk frysninger.. helt utrolig hvordan de som skal "hjelpe" er så flinke til å ødelegge mennesker... jeg håper virkelig at det går bedre neste gang... gleder meg til å se deg igjen

    SvarSlett
  10. Kjære Hanne!
    Ja slik er det. Uff jeg må si at jeg har opplevd akkurat det samme selv, om og om igjen, og vet om mange mange andre i samme situasjon.
    Noe jeg finner særs beklagelig.
    Noe i dette kan man forstå, MEN mye i dette er også dårlig kundebehandling, dårlige systemer og liten individuell forståelse for den enkelte bruker.
    Du er flink som tar imot hjelp fra dine foreldre, og jeg må si du taklet det bra! At du blir sint og lei deg, det er så forståelig! Og som jeg har skrevet om tidligere synes jeg det er viktig å få lov til å reagere når slikt skjer! Hvor det skjer kan være en taktisk tilpassning, om man orker den vurderingen da... ;)
    Jeg må bare håpe, for deg og alle andre dette gjelder, at systemer blir bedre, og at der er noen som lytter og tar tak i dette. Der finnes politikere og sterke ressurser som gir denne saken en stemme, det vil bli bedre.

    Må du ha lykke til videre, og takk og lov for at du har foreldre som hjelper deg!
    Må du og din fine familie ha deilige sommerdager Hanne!
    Alt godt til deg :)
    Stor varm klem fra Lokki

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!