fredag 17. juni 2011

Takk for hjelpen!

De tre ordene i overskriften føler jeg etterhvert at har blitt brukt opp. Jeg sier de flere ganger hver dag, og den siste tiden har jeg kjent på at tårene alltid er rett rundt hjørnet når jeg har uttalt de. Nå undrer kanskje noen seg over hvorfor det også har blitt vanskelig for meg? Jo, for hvis jeg sier disse ordene fire ganger om dagen vil det si at jeg fire ganger om dagen har måttet få hjelp. Noen andre har måttet bruke av sin tid og energi på ting som jeg vanligvis ville vært i stand til å gjøre på egenhånd. Og de "noen" er stort sett noen som står meg nær - familie eller venner, som egentlig (i mine øyne) burde brukt denne tiden på seg selv i stedet. Jeg vet at de vil hjelpe, men det gjør meg vondt å se hvor mye de føler at de hjelpe.
Jeg klager ikke over at jeg får hjelp, jeg er helt fantastisk takknemlig for alle som stiller opp for meg om dagen. Uten de hadde jeg virkelig ikke kommet meg gjennom dagene, og jeg kommer aldri til å glemme alt det de gjør for meg nå. Hvis jeg en dag blir frisk igjen skal jeg gjøre alt jeg kan for å prøve å gjengjelde tjenestene og de gode ordene. Jeg vil ikke være en som tar, jeg vil være en som gir.
Dette innlegget er derfor ment for å takke alle som stiller opp for meg.

Takk til dere:
For at dere leser det jeg skriver
For kommentarene deres som løfter meg opp
For at dere legger dere til som følger, og dermed gir meg en liten ekstra glede over å skrive
For at dere sender flotte meldinger til meg i innboksen på facebook, eller på telefonen
For de gode råd

 Takk til familie og venner:
For at dere prøver å ta hensyn
 For at dere viser dere er der
For at dere hjelper meg med barna
For at dere tar noe av husarbeidet, slik at jeg får spart energien min til barna
For at dere prøver å forstå 

Det kan kanskje virke som at jeg skriver dette for å få mer hjelp, men det er overhode ikke tanken. Jeg vil takke de som allerede gjør/har gjort det, ved små eller store gester. Og listene kunne vært milelange, kanskje spesielt de som kommer under her.
Takk til barna mine:
For at dere gir meg en grunn til å stå opp om morgenen
For de dyrebare klemmene
For at dere tilpasser dere min form i hverdagen deres
For at dere gir meg pågangsmot til å fortsette kampen
For smilene, latteren, varmen, nærheten... (jeg kan fortsette i evigheter)

Takk til kjæresten min:
...
(Hva kan jeg si?)
...
Jeg elsker deg.
Takk for hjelpen!

3 kommentarer:

  1. Tårene titter fram hver gang jeg titter innom bloggen din om dagen. Du skriver på en veldig bra måte, og jeg kan derfor sette meg inn ihvordan du har det på en helt annen måte enn tidligere!
    Tenker på deg,og er veldig glad i deg! :)

    SvarSlett
  2. Hei Hanne.
    Ta imot hjelp, du. Jeg er 100 % sikker på at du ville hjulpet andre i en lik situasjon. Nå er det du som trenger det, en annen gang noen andre. Jeg lærte, i min sykdomsperiode, at det å akseptere er veldig viktig. Dette var ikke lett, men jeg fikk profesjonell hjelp og måtte trene endel kognetivt før jeg mestret det å tåle å være i denne situasjonen. Enkelt er det ikke, men prøv å tenk på at dine nærmeste ønsker å gjøre noe for deg, og da de ikke kan gjøre deg frisk, så er det fint å få ta del i de praktiske tingene. Tilslutt: du har en nydelig familie og er nydelig selv <3 Mange klemmer fra meg. (Ann Ireen)

    SvarSlett
  3. for noen nydelige barn du har du og - er så enig i at de hjelper i en slik hverdag, gir mening med livet.. kjenner meg desverre igjen, men ikke mange som vet det. Håper du tar imot all hjelp du kan få, og må aldri få dårlig samvittighet for det! Det vil gå både opp og ned men jeg er sikker på du greier dette vennen! :) Sender en stor klem.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!