søndag 31. juli 2011

Viktige ord


Isolert

Jeg har barrikadert meg inne på soverommet vårt med pc, harddisk, høyttaler og komedie på skjermen. Dagen i dag har ikke blitt noe bedre, og med en gang jeg prøver å gjøre en bitteliten ting bygger trykket i brystet seg opp på null komma niks, og vedvarer voldsomt lenge.
Vi hadde tenkt oss på stranda, men uten bil fikk vi det ikke til, og før vi rakk å ordne det på annen måte ble himmelen plutselig svart og små vanndråper dalte ned. Jeg har brukt den lille energien jeg har på barna, men det er så skrapet tomt at det til slutt ikke var mulig for meg å være sammen med de i det hele tatt. Det er vel den mest grusomme følelsen jeg vet om, å ikke takle å omgås mine egne kjæreste barn.
Med en gang jeg glimrer med mitt nærvær kaster de seg over meg, og jeg merker at det er av glede og kjærlighet. Det rører meg dypt, men samtidig kveler det meg. Jeg klarte nettopp å ta på Magnus en ny bleie og en genser, og fant en morgenkåpe til Milla, siden de begge var blitt litt kalde etter å ha plasket lenge i bassenget, men igjen måtte jeg trekke meg tilbake. Det var den økta. Også var det bare å hvile meg opp til en ny økt, og deretter en ny. Fem minutters glede og en times tid med hvile er vel omtrent slik det ser ut for øyeblikket.

Beklager. Mye sutring herfra i dag, men det er på disse dagene jeg virkelig klarer å forklare hvordan jeg har det når jeg er dårlig. Min form for terapi.
Fortell meg om dagen din da vel! 
Underhold meg litt og gi meg et glimt av omverden :)

Morgen

Våkne.
Høre Milla streve med døren vår.
Tvinge meg opp. Åpne døren.
Kjenner at det var alle kreftene jeg hadde.
Se ned i et nydelig smilende ansikt som sier:
"Jeg må tisse. Kan jeg få vann?" Det ene ville vært nok.
Kjenner at jeg svimler. 
Benmusklene ilende, halsen sår.
Tungt å prate.
Tar på meg smilet og skyver Milla foran meg inn på badet.
Vi gjør oss ferdig på do, men da er jeg tom.
Må legge meg.
Sier til Milla at jeg har et glass vann på rommet som hun kan få når hun er ferdig med å vaske hendene.
Hun protesterer:
"Jeg vil ha eget vann"
Jeg lyver. Sier:
"Ja, det er ditt vann"
Hun tror meg ikke. Sier meg imot.
Jeg klarer ikke fortsette diskusjonen.
Mumler til Martin: "Det var det jeg greide." og synker ned i sengen.
Det gjør vondt.
Slitsomt å ta på meg dyna.
For varm. Må ta den av igjen. Tungt.
Jeg hører Milla si at vannet i kranen er for varmt og ber en indre bønn om at Martin skal svare.
De ilende smertene i musklene tar overhånd.
Armene verker. Leggene verker. Skuldrene verker.
Korsryggen er verst. Det føles som rier, og strekker seg helt ned i halebeinet.
Rier er bedre. De gir seg.
Jeg kjenner at magesmertene fra i går fortsatt er tilstede.
Øyelokkene er så tunge at jeg ikke klarer å dytte de opp igjen så snart de er lukket.
Jeg blir lei meg, men å gråte krever for mange krefter.
Martin tar ansvar. Snart leker begge barna og prater i kor ute i gangen.
Jeg vil være med. Jeg vil så gjerne, men det er ikke mulig.
Jeg oppdager at jeg ikke orker å tvinge øynene igjen lenger.
Øyelokkene glir opp igjen. Det er for lyst. 
Øynene svir. Ikke av tårer.
Slitsomt å dytte dem igjen igjen.
Jeg må flytte meg. Kanskje vondtene blir bedre.
Jeg snur meg over på andre siden og kvalmen bølger opp.
Føler jeg må kaste opp.

Hvis jeg bare kunne sovnet igjen...


Den lille havfruen

Jeg har hatt en fantastisk fin dag sammen med lillesnuppa mi på stranda. På morgenen prøvde jeg å overtale kjæresten til at vi alle skulle dra sammen, men når han hadde mer lyst til å holde fortet og jobbe hjemme bestemte jeg meg for at Milla og jeg heller kunne ta oss litt kvalitetstid sammen.
Vi dro sammen med Rasmus og Martine, og koste oss i varmen i mange timer. Milla har etterhvert blitt utrolig glad i vannet (har kanskje arvet den egenskapen av mammaen sin) og går ut så langt hun klarer å stå, plasker, prøver å svømme og flirer det største og herligste smilet jeg vet om når man tuller med henne. Hun nøt å være i fokus, og ble skjemt bort med oppmerksomhet av tanten og onkelen sin.
I dag fikk jeg også mulighet til å svømme litt selv, og benyttet sjansen til å overdrive det (som vanlig har jeg ikke lært hvor grensen går) og svømte flere ganger til bøyene, mellom dem og tilbake. Har jeg nevnt at svømming er en av de eneste idrettene jeg faktisk har mestret? Vel, jeg synes fortsatt det er fantastisk deilig, og siden jeg nyter følelsen av å ikke belaste kroppen min feil blir det fort til at jeg glemmer bort at jeg skal prøve å trene meg opp skritt for skritt (eller tak for tak).

Dette innlegget skulle egentlig handle om hele dagen min, men jeg kjenner jeg er alt for sliten til å få ned noe mer fornuftig. La meg bare si at dagen har vært utrolig flott. På tross av at jeg har umenneskelig vondt i magen i skrivende stund, hodet fullt av bomull og har slitt med å holde koken etter strandbesøket har jeg smilt mer enn på lenge, og etter at huset ble stille og alle var gått i seng hørte jeg plutselig knirking i døren og en liten jente hadde lyst på enda litt mer kvalitetstid med mammaen sin
Jeg er så heldig!

fredag 29. juli 2011

Diagnose: ME

Resultatet etter besøket hos ME-spesialist Paul Kavli kom hjem i posten i dag. Et utfyllende brev på et par sider beskrev hele meg som person, sykdomsbildet mitt og ga deretter en forklaring på hvorfor dette synes å være den rette diagnosen for meg. Jeg er fantasiløs i dag, så jeg tenkte jeg like gjerne kunne klippe og lime litt om denne diagnosen som jeg nå, etter 9 måneders intens leting, endelig har fått. Misforstå meg rett, jeg vil ikke ha denne sykdommen, men å endelig kunne se svart på hvitt hva som feiler meg er allikevel en lettelse. Nå har jeg en spesifisert sykdom å forholde meg til, retningslinjer og hjelpemidler.
Her følger litt informasjon om min (åh, det føltes godt å kunne skrive!) sykdom.

Pasienter beskriver en kritisk reduksjon av fysisk aktivitet, og i det generelle aktivitetsnivået, og rapporterer en svekkelse av funksjonsevnen som er sammenlignbar med andre utmattende medisinske tilstander som sent stadium av AIDS, (...) KOLS, og effekten av cellegiftbehandling. ME påvirker en persons funksjonelle status og velvære mer enn større medisinske tilstander som multippel sklerose, hjertesvikt, eller type II diabetes mellitus. Alvorlighetsgraden av symptomer og uførhet, med sterkt invalidiserende og kroniske smerter, er den samme hos begge kjønn. Til tross for en felles diagnose, kan allikevel den funksjonelle kapasiteten til personer med ME variere sterkt. Mens noen fører relativt normalt liv, er andre sengeliggende og ute av stand til å ta vare på seg selv. Sysselsettingsratene varierer; over halvparten av personer diagnostisert med ME er ute av stand til å arbeide, og nesten to tredjedeler er begrenset i arbeidet sitt på grunn av lidelsen.
En metaanalyse gjennomført nylig konkluderte med at kognitive symptomer hovedsakelig var redusert oppmerksomhet, hukommelse og reaksjonstid. De kognitive svekkelsene ble bedømt til å kunne påvirke daglige aktiviteter med stor sannsynlighet. Hastigheten på prosesseringen av enkel og kompleks informasjon, og funksjoner som krever en fungerende hukommelse over lengre tid, var redusert i moderat til omfattende grad.
Dette er et lite utdrag av det som står på Wikipedia. Hvis du har lyst til å lese mer om sykdommen kan du trykke her. Jeg har ikke lest eller satt meg inn i alt selv, og det ser jeg egentlig ikke helt grunnen til å gjøre heller. Jeg har fått en ny time hos Kavli i oktober, for å følge opp hvordan det går etter at barna kommer seg i barnehagen og jeg får mulighet til å lære meg kroppen min å kjenne og samtidig gjøre det den forteller meg at jeg bør - hvile. Samtidig skal jeg prøve å holde en viss aktivitetsgrad.
Hvis du har lyst til å lese en veldig god artikkel jeg leste for en god stund siden om denne sykdommen kan du trykke her. Det viktigste er dette: Man kan bli frisk!
Og det har jeg tenkt til!


Spor


torsdag 28. juli 2011

Hektisk hverdag

Da ligger jeg igjen lang på sofaen på hytta. Milla er på en liten tur med sin bestefar, og Magnus ligger i sengen sin og sover. I går var en temmelig hektisk dag, både for barna og for meg, og på kvelden var vi nok lei alle sammen, men i dag kan vi nyte godværet på hytta, slappe av og kose oss. Nyter jeg egentlig godværet når jeg ligger inne på sofaen med pcen i fanget? Joda, det er deilig å kunne se ut på den blå himmelen og tretoppene badet i sol. Jeg er ikke helt i form til å ligge ute i solen med varmen og det intense lyset, men snart skal jeg gjøre et lite forsøk. Det hadde jo vært deilig å bli litt brun også!

Gårsdagen startet med et par timers alenetid med begge barna, før pappa plukket oss opp og kjørte oss avgårde mot Oslo. På planen sto en time hos ME-spesialist Paul Kavli, og pappa skulle ta med barna ut på en liten gåtur i nabolaget mens jeg var inne hos han. Jeg orker ikke skrive så mye detaljer om timen min akkurat nå, da må jeg bruke så mye krefter på å prøve å huske, men jeg kan fortelle at det gikk bra. Jeg gråt så og si hele timen, men ikke i den form at jeg hulket og var lei meg, tårene bare trillet naturlig nedover ettersom jeg forklarte og svarte på spørsmålene hans. Han var forståelsesfull og nøye, og jeg følte meg godt ivaretatt. Etter timen fikk jeg meg en liten pause på terrassen hans før pappa og barna kom tilbake.
Tidligere på dagen hadde jeg fått den koselige meldingen om at et vennepar av oss hadde blitt foreldre, og inn tikket også et bilde av det herlige lille nurket. De hadde lyst på besøk, og vi var ikke vonde å be, det eneste var at jeg egentlig skulle dratt på hytta rett etter timen min, så planen måtte gjøres om. Siden hodet mitt var ekstremt vondt hele dagen var det helt umulig for meg å klare å planlegge dagen på en fornuftig måte, så pappa tok styringen. "Nå kjører jeg deg og Magnus hjem, også tar jeg Milla med meg en tur hjem til oss, om en times tid henter jeg dere, så drar vi og henter Martin og kjører inn til sykehuset, deretter kjører vi til hytta". Det sier kanskje seg selv at det ble en del kjøring for barna, og Magnus var ikke særlig fornøyd med å kjøre fra Oslo til Fredrikstad, så ankomsten til hytta var ikke før rundt klokken 20.30 (hvis jeg husker riktig i farta). Først etter klokken 22 sovnet barna, og det tok ikke lang tid før jeg også tok kvelden.


Batteriet på pcen er tomt, så jeg får skrive mer en annen gang.
Ha en fin dag!

Velg ditt fokus


onsdag 27. juli 2011

En vegg av kjærlighet


Svar

Midt i hele tragedien er jeg fortsatt syk. Jeg har hatt ganske mange greie dager, men det eneste jeg ikke har taklet er det viktigste - å være sammen med barna. Fysiske ting, som å jobbe ute og gå turer har gått ganske greit, så lenge jeg har unngått å for eksempel bøye meg ned og reise meg opp igjen, snu meg for fort og lignende. Men med en gang jeg må forklare noe en ekstra gang, som man ofte må med en snart-3-åring med egne meninger i hus, eller når barna sutrer i kor, føler jeg at jeg skal sprenges. Mange symptomer melder seg da på en gang.
Jeg har ikke så mye jeg skal skrive om dette i dag. Men jeg tenkte jeg skulle fortelle at jeg i dag kanskje skal få et svar. Og jeg gruer meg noe vanvittig. Mange tanker strømmer rundt i hodet mitt (som forøvrig har vært helt uutholdelig vondt helt siden jeg våknet) og jeg føler meg ikke klar i det hele tatt.
Det føles feil å skrive om dette nå, men jeg trengte å få ut litt tanker. Håper ingen tar seg nær av det. Fremover kommer det nok mange bilder fra gårsdagens besøk i sentrum. Jeg tok bilder av utallige kort, og vil dele de vakre og rørende ordene med dere.
Vanskelig å lese? Trykk på bildet for en litt større versjon.

Så vakkert, så trist

Mamma, pappa og jeg har vært i Oslo for å bearbeide sorgen vi alle sitter med i disse dager. Det ble et sterkt besøk, med mange inntrykk og følelser. På veien hjem ba jeg de om å kjøre meg til rundkjøringen på Vinterbro, hvor jeg visste at flere hadde vist sin medfølelse og støtte, i form av blomster, lykter og brev, for vår bygds savnede ungjente.

Min dypeste medfølelse går til hennes familie og venner. Mange tårer har rent for dere i kveld. Jeg håper så inderlig at jenta deres snart kommer til rette.
Ta vare på hverandre i sorgen ♥

mandag 25. juli 2011

Gråter

Endelig kan jeg slippe tårene. Etter en hel dag sammen med barna mine hjemme, ett forsøk på ett minutts stillhet og deretter i et ufattelig rørende tog i Ski, hvor jeg hele tiden har kjempet for å holde meg oppegående sammen med barna. Jeg var dårlig i toget, syk, så jeg nektet å knekke sammen i gråt fordi det da ville det vært enda vanskeligere for meg å ta meg av barna. Derfor var det godt å komme hjem og få barna lagt, la kroppen hvile og tårene strømme fritt.
Har jeg lov til å være så lei meg? Jeg som ikke kjenner noen som ble ofre for denne tragedien? Selv om jeg tar på meg smilet hver dag sliter jeg med å holde tårene borte. Jeg tenker hele tiden på de som har mistet sine kjære, og jeg klarer ikke å late som ingenting, det er rett og slett for vondt. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det slik. Jeg velger å la meg selv sørge med resten av landet.

Om én mann kan vise så mye hat, 
tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen ♥

En av heltene

Under kan dere se et intervju med en av heltene som reddet mange ungdommer i sin båt. Han kjørte tre turer fram og tilbake, selv i visshet om at han risikerte sitt eget liv. På en av turene var det 14 ungdommer i båten sammen med han, og på en annen måtte han la noen stå igjen og vente til neste tur fordi det rett og slett var helt fullt i båten. Han lyktes i å hente disse også.


Takk for din innsats! ♥

søndag 24. juli 2011

Steng dørene!

Hvis dere leser det forrige innlegget mitt "Sorg" forstår dere kanskje hvorfor jeg ber dere om å melde dere inn i facebook-gruppen med følgende tittel (under følger beskrivelsen):

Steng dørene for morderen på mandag!!


Mandag blir ugjerningsmannen fremstilt for varetekstfengsling, og får muligheten til å forklare sine handlinger. Han har selv skrevet i sitt "manifesto" at han vil bruke rettssalen som propagandakanal.

Ikke la denne morderen få en verdensscene å stå på - steng dørene til rettsmøtet på mandag! Han ønsker å ha åpne dører, og da vil opptak bli vist på TV-stasjoner over hele verden. Vårt behov for å få innblikk i de syke tanker som kan ha motivert denne uhyrlige handlingen, bør vike i lys av at vi ikke bør oppfylle hans høyeste ønske og virkeliggjøre hans drøm: - å få stå i sentrum for verdens oppmerksomhet, med kameraene rettet mot ham, med fri tilgang til mikrofonene, direktesent til verden. Vi vil få vite det senere likevel. Så steng dørene på mandag!

Og om rettshøringen blir åpen oppfordrer vi alle til å skru av TVen mens direktesendingen foregår. Ikke gi ham tilfredsstillelsen av å vite at en hel verden hører på hans nøye planlagte ord. Vår oppfordring går da til norske og utenlandske medier: Ikke send hans ord direkte og uredigert!

Morderens ytringsfrihet er fult ut ivaretatt, han får forklare seg i en rettssal, men i solidaritet med de rammede bør ikke han få tale til verden uredigert. Hans uttalelser i rettssalen er i følge ham selv en del av hans plan, at han skal få fremstille seg som den helten han ser seg selv som. Han venter selv å vinne tilhengere over hele verden.

La oss vise solidaritet med de rammede, steng dørene, slå av TVen, ikke la en grusom morder få oppfylt sitt største ønske!

Vær så snill å melde dere inn i gruppen. Link finner du her. Gjør det for de pårørende og ofrene. Det er de som er viktigst nå, ikke vår egen nysgjerrighet og våre behov.

Sorg

I dag har jeg grått mange tårer. Tårer for alle de pårørende og ofrene for de uvirkelige hendelsene som har preget landet vårt de siste dagene.

Minnegudstjenesten ble holdt i dag, og spesielt talen til Jens Stoltenberg gjorde sterkt inntrykk på meg. En tale hvor han nevner to navn. Når navnene ble nevnt kunne man høre flere gispe etter luft. Hulke. Pårørende til disse to menneskene satt i kirken og jeg kan føle smerten, men takknemligheten, de kjente i brystet når de hørte akkurat at deres kjære ble nevnt. Navn på to av nittitre døde personer så langt. To personer som Jens kjente personlig. To mennesker som ble drept av den kaldblodige mannen som tok seg frihet til å ta livene av både voksne og barn for å fremme sine meninger i samfunnet.


Mannen vil jeg ikke nevne navn på. Han fortjener det ikke. Han har selv skrevet et langt manifest, som helt sikkert kommer til å bli lest av mange. Kanskje den til og med blir til en innbundet bok. I mine øyne burde manifestet blitt lest av politiet og deretter brent. Han ønsker selvfølgelig selv at så mange som mulig skal lese hans rettferdiggjørelse av den ugjerningen han har gjort, hans "geniale" plan og forberedelser, og nettopp derfor mener jeg at det bør forhindres. Han skal ikke få sitte og være stolt over det han har gjennomført, han skal bli skuffet over at han ikke lyktes. For i mine øyne lyktes han ikke.
"Hjernen bak angrepet" og lignende er sikkert ord vi kommer til å høre fremover. I mine øyne kreves det ikke mye hjerne for å gå rundt og skyte og bombe medmennesker. Hvem som helst kan lage en bombe, skaffe ammunisjon og drepe uskyldige. Det krever mye mer styrke og og kunnskap å kunne tenke tanken om at dette er galt. Ungdommene som ble rammet var mennesker med fremtidshåp, med engasjement. Kanskje var vårt lands nye leder en av de som ble drept. Dette var trolig gjerningsmannens håp, men lite visste han at så mange av oss andre nå plutselig har blitt politisk engasjert og støttende ovenfor regjeringen vår på grunn av måten de takler denne tragedien på.
Landets leder, Jens Stoltenberg, har i denne situasjonen vist hva han er god for. Han har gjort meg ufattelig stolt over å være en del av dette landet. Stolt av regjeringen. Dette har styrket mine tanker om at vi har de rette personene som sitter på toppen. Jens Stoltenberg og de andre som nå på en eller annen måte, har stilt opp for landet er navnene vi bør gjenta om og om igjen, ikke morderens.

Men dette handler egentlig ikke om politikk. Det er ikke det som får tårene mine til å renne, på nytt og på nytt, når jeg leser nye avisoverskrifter, ser nyhetssendinger, gudstjenester og leser blogginnlegg fra involverte. Det er alle menneskelivene som gikk tapt. Alle familiene som har mistet sine kjære. Alle de som er skadde. De som fortsatt er savnet. Familiene som lever i uvisshet. Familiene i sorg.

Vit at hele landet, ja - faktisk hele verden, sørger sammen med dere. Deres kjære vil aldri bli glemt.

lørdag 23. juli 2011

Is that thunder I hear?

I'm not sure how much I'm able to write, but I know I need to do it in English. I'm sorry that the grammar is incorrect, but that's not what's most important for me today. What happened yesterday needs to be heard in the world, not only in our country.

In Norway 17 people was killed just a few hours ago. First many lives were taken in an explotion in Oslo, and soon after we found out that it wasn't over yet. Someone were shooting at politically engaged youngsters who were gathered on an island outside of Oslo, Utøya. Before we went to bed, these were the numbers we needed to learn to accept. 17.
17 would have been a huge tragedy in Norway. But this morning I had to check my computer as soon as I woke up - way to early. The deathnumbers were completly different. 80.
At least 80 people lost their lives last night. For me that's totally unreal. Unexeptable. Even worse, the most of these people were young. Their lives were just starting.

Each one of the people who got killed has their own family. Friends and/or relatives, who now has gotten their hearts broken. Their lives destroyed. Many has lost their child. There's also a load of people who were involved, and must have gotten their lives changed forever after what they've gone through last night. My thoughts goes to all these people.

Norway is a small country, and because of that everyone gets affected if something like this happens. Everyone will know someone, or someone who knows someone, who have lost their lives or lost a friend yesterday. Every heart will be touched.

It feels like my life has pressed pause. Yesterday I watched the news for ten hours, before I realized I had to get some sleep to get through the day today. The sleep was necessary, but I woke up several times because of nightmares, and this morning I was in a middle of a terrible dream as I woke up. I heard thunder. Or was it something else? No, it had to be thunder. But yesterday I heard something else, that I thought was thunder. It ended up beeing the start on something horrible. Something I won't ever forget. Something dreadful.

Outside I can hear cars running by. People are on their way to work, off to vacations, to continue their lives. What choice do we have?

Please don't use this as an excuse to hate eachother. Rather use this as an example that we need to learn to live each day as if it's our last, and to appreciate all the small things in life. Tell everyone you know what they mean to you, an how much you love them. Let's handle this together like a gathered nation instead of spreading hate and fear. We've got eachother, and right now that's all we've got.

My tears are running as I now turn on the news again. The TV will be tuned on all day, but soon my two little angels will wake up, and I need to start living my life again. So it's time to press the play button again. But first I need to watch the Prime Minister giving his speech and then the police holding their press conference.

Maybe I'll rather press play tomorrow.

fredag 22. juli 2011

Uvirkelig

Mens jeg skrev det forrige innlegget mitt skjedde mye. Begge barna våknet, jeg bar de inn, fikk i Magnus litt mat, la Milla på sofaen, begynte å tilberede litt mat, glemte maten, kom på det igjen, glemte det igjen, hørte noe jeg trodde var torden, la Magnus i senga si, satt meg i sofaen og la til noen bilder i innlegget, kom på maten igjen, fikk en telefon fra mamma som lurte på om jeg hadde fått med meg det som skjedde i Oslo, fant det ut, fikk sjokk, ringte Martin som svarte "Jeg har det bra!" og fant ut at svigermor også var i god behold, kom på at maten fortsatt sto på komfyren, ordnet det, også trykket jeg på Publiser innlegg.
Det er helt uvirkelig, for det eneste som står i hodet mitt nå er "Hvem av mine er i Oslo?", "Hvor mange er skadet og drept?" og "Vil det bli flere eksplosjoner?". Foreløpig er to personer bekreftet omkommet og mange er skadet. Jeg har vondt i hele meg. Det kommer ikke som en overraskelse hvis dette er et terrorangrep, men man kan aldri være forberedt på noe slikt som dette.
Jeg klarer ikke skrive mer nå,dette er for vondt og for nært.
Jeg sender varme tanker til alle involverte!
Skulle ønske det bare var torden...

Prioriteringer

Jeg har en liten bloggpause om dagen, fordi jeg ikke klarer å sjonglere to barn hjemme, husarbeid, hagearbeid, venner og familie OG blogg på en gang. Det er ikke vanskelig å vite hva jeg skal prioritere, for bloggen er ikke akkurat en nødvendighet, i motsetning til alle de andre tingene. Akkurat nå fikk jeg imidlertid sjansen fordi begge barna har sovnet i bilen (jeg ser de fra vinduet, bare for å ha det på det rene).
Men dagene går, og jeg har masse jeg vil fortelle om (og noen bilder å vise, selvom de kanskje ikke passer inn med det jeg skriver om), for eksempel at jeg har bestemt meg for å gi litt F i formen min om dagen. Planen var at barna og jeg skulle fyke rundt på alle mulig tenkelige aktiviteter og besøk disse to ukene, men først døde bilen min (og kom frisk og fin tilbake dagen etter) også har noen andre av planene våre skjært seg, så veldig mye farting har det ikke blitt. Hverdagene hjemme sammen med barna har ikke gått så bra, på grunn av enormt mye trassing fra eldstejenta og dermed en sliten mamma med alt for kort lunte, som nekter å gi seg når det gjelder grensesetting og oppdragelse = masse sutring, grining, skriking, klaging...
MEN etter to dager hvor formen min var helt elendig og jeg ikke klarte noe som helst bestemte jeg meg for at jeg måtte gjøre noe annet. Når det ikke hjelper å hvile så kanskje det ikke er det jeg trenger? Derfor bestemte jeg meg brått i forrigår for at jeg skulle hjelpe Martin med jobbing i hagen. Han har stått på som en helt, egentlig helt siden vi kjøpte huset vårt i 2009, og jeg tør å påstå at jeg nesten ikke har rørt en finger når det gjelder hagearbeid og oppussing ute. Allikevel har vi fått en flott terrasse, gjerde rundt hele hagen, nymalt hus... Jeg kan fortelle om det i evigheter, og kommer nok til å vise noen bilder av resultet etterhvert, men nå vil jeg heller fortelle om hva jeg har gjort de siste to dagene.
Ute lå (og ligger) det et lass med planker etter at vi (merk: Martin) rev den gamle garasjen. Plankene har vi tenkt å bruke som ved til vinteren. For Martin, som for øyeblikket gjør ferdig gjerdet rundt tomta og klargjør for planting av Tuja-hekk, har disse plankehaugene vært plagsomme å alltid ha i bakhodet med alle andre "Ting som må gjøres". Dette er noe jeg har hatt lyst til å hjelpe til med lenge, og endelig fikk jeg og tok jeg sjansen. Formen var elendig, men vi fikk tilbud om barnefri og jeg kastet meg over plankene.
Først prøvde jeg meg med stikksag, og etter bittelitt opplæring fikk jeg tatt en del av plankene, men jeg kjente fort at armene mine streiket, og sagen gikk til slutt tom for strøm. Jeg bestemte meg for å spørre Martin om jeg kunne få oppgradere til kappsag, og jeg fikk lov! Jeg var ganske stolt der jeg sto og kuttet, bar, kappet og kjørte trillebårlass etter trillebårlass ned i en voksende haug med ved. Jeg har ikke følt meg så full av energi, livslyst og adrenalin på lenge, så det var virkelig helt herlig! Dette har jeg altså gjort to ettermiddager på rad, og av en eller annen grunn har jeg ikke blitt dårlig heller! Jeg skal ikke tenke for mye på det og analysere det, jeg har store planer om å bare nyte!

mandag 18. juli 2011

Plagene mine

I dag har jeg igjen vært på psykologbesøk. Jeg har hatt en overdrevent tøff start på dagen, og dermed sitter jeg i skrivende stund med følelsen av å ha løpt et maraton (eller skal vi kanskje si triatlon?) og ha gjennomført en eksamen i matematikk på en og samme gang. Egentlig har jeg ikke gjort annet enn å levere barna på to forskjellige steder, få biltrøbbel, ha en psykologtime og vært hjemme sammen med begge barna resten av dagen, men kroppen min skulle vel helst sett at jeg ikke gjorde noe annet enn å ligge i sengen hele dagen, så derfor nyter jeg nå min straff.
Hører du sarkasmen i mellom linjene? Ja, jeg er litt der i dag. Litt der hvor man er så lei av å bli så hemmet av en liten filleting at det skal ta knekken på resten av dagen, hvem vet - kanskje uken. Lei av å ha en kropp som stritter i mot når man trenger at den jobber for, og et liv sittende på sofaen når jeg heller skulle vært ute på lekende tokt med barna.
Jeg orker ikke å fortelle så mye om biltrøblingen i dag (kanskje senere), men jeg tenkte jeg skulle dele med dere en mail jeg tenkte jeg skulle sende til psykologen min (hvis man bare kunne finne en mailadresse). I dag hadde vi nemlig en lege tilstede på timen min, noe jeg følte at var veldig ålreit. Det eneste problemet var at han ba meg beskrive hvordan jeg var plaget, hvilke symptomer jeg hadde opplevd og lignende den siste tiden, og det jeg kom opp med der var vel omtrent: hodepine, konsentrasjonsvansker, depresjon, rykninger i hånden, utmattelse og vondt i magen. Ikke rart han så litt rart på meg når jeg fortalte at jeg ble utredet for sykdommen ME. Vi skal fortsette videre om et par uker, men jeg følte at jeg ville få skrevet ned svart på hvitt alt annet som også plager meg. 
Her følger mailen, så får dere avgjøre selv om dere vil lese alt eller bare skumme dere gjennom mine herlige plager. Kanskje noen også får en liten aha-opplevelse med tanke på at jeg for det meste har delt mine psykiske plager her. Det er altså de følgende herligheter som har ført til at jeg har følelsen av å ha mistet kontrollen over livet mitt. Enjoy! ;)

"Jeg følte et behov for å skrive ned dette etter den siste timen min, fordi jeg følte at jeg ikke hadde fått fortalt en brøkdel av hva som har plaget meg de siste månedene, og jeg mener noe av det kanskje kan være vesentlig. Dette var ikke deres feil, men det ble vanskelig for meg å prøve å huske alt mens jeg satt der og fortalte og svarte på spørsmålene. Derfor følger en liste over symptomene jeg har hatt omtrent fra oktober 2010 til dags dato. Noen kommer og går, noen har jeg hatt i perioder, og noen er så og si kroniske:

-          Nattesvette (en periode)
-          Ukontrollerte rykninger i hånden (en gang i ti minutter, ellers bare antydning)
-          Skjelving både i hender (synlig) og i resten av kroppen (innvendig følelse)
-          Rett før jeg skal sovne (dagtid/kveldstid) begynner hele kroppen min å riste. Omtrent samtidig blir jeg veldig kvalm (bølgende) og noen ganger med følelsen at jeg skal kaste opp (én gang satt jeg også huket over doen og brakk meg)
o   Etter en liten lur på dagtid har jeg ofte samme følelse av at jeg skjelver når jeg våkner, og dette kan henge i en god stund (en halvtime-et par timer)
-          Når jeg våkner etter en nattesøvn (som alltid varierer i lengde og “dybde”) føles det noen dager som om kroppen min har vært på en full treningsøkt når jeg våkner. Da er musklene mine “varme” og kriblende i hele kroppen. Jeg føler at for eksempel det å løfte hånden bort til nattbordet, plukke opp telefonen og se på klokken vil kreve absolutt alt av meg
o   Våkner jeg på natten og er tørst er jeg ofte ikke i stand til å løfte glasset mitt til munnen eller snu meg i sengen
-          Den siste tiden har jeg flere dager ligget og hvilt/sovet hele morgenen frem til mellom kl. 12 og 15 uten følelse at det har hjulpet, men jeg har ikke taklet å gjøre noe annet heller
-          Hvis jeg er mentalt forberedt på noe og det blir fem minutter forskjøvet (f.eks. at samboeren min kommer hjem litt senere enn forventet) kan det føre til at jeg må hvile i et par timer før reaksjonen i kroppen gir seg. Reaksjonen er da stort sett i form av total utmattelse/trøtthet, trykk i brystet og gjerne en sterk nedstemthet fordi jeg føler jeg ikke mestrer livet mitt. Hvis jeg sovner går plagene stort sett over og blir erstattet med skjelving og kvalme når jeg våkner.
-          Mange dager orker jeg ikke å snakke, spesielt lange setninger eller svare på vanskelige spørsmål kan være veldig krevende. Det å svare på en tekstmelding/mail kan være like ille noen dager.
-          Øynene mine føles “trøtte” (sviende, tørre, tunge øyelokk) nesten døgnet rundt
-          Skarpt lys, lyder, varme, kulde og syns- og luktinntrykk påvirker meg veldig (spesielt på dårlige dager)
o   Å ligge ute i varmen og slappe av kan gjøre meg veldig sliten, slik at jeg må trekke meg tilbake på et litt mørkere rom for å komme meg igjen
-          På dårlige dager kan jeg stort sett se i speilet hvordan jeg føler meg – blekhet, sløve øyne – slitent uttrykk
-          Feberfølelse har også kommet og gått (noen dager har jeg for moro skyld tatt tempen, og sjekket at jeg ikke faktisk har feber, og enkelte dager har jeg plutselig hatt feber uten at jeg har merket forskjell på formen min)
o   Fryser veldig lett i forhold til tidligere, og blir lett veldig varm (lignende hetetokter)
-          Svimmelhet (spesielt ved overanstrengelse – for eksempel på butikkturer med familie) hvor jeg har følelsen av at jeg skal besvime
-          Perioder med at det “svartner” hver gang jeg reiser meg opp fra sofaen
-          Dårlig korttidshukommelse (langtids har alltid vært dårlig, men nå sliter jeg med å huske hva jeg har gjort dagen/ukene i forveien og kan lett falle ut under samtaler/glemme poenget med det jeg skal si)
-          Nedsatt appetitt, men plutselig ekstrem sult som ikke “lar seg” mette. Denne sulten kan også melde seg på natten når jeg sliter med å sovne.
-          Ising i tennene, vondt i kjeven (ising er ikke nytt for meg og vondt er ikke smerter, men rar følelse - “sliten og varm”/anspent muskulatur kan være litt beskrivende)
-          Magesmerter som ligner menssmerter, oftest nederst i magen. Tidligere hadde jeg mest vondt mellom ribbena øverst.
-          Følelse av at jeg mister kraften i hendene melder seg tid til annen
-          Plutselig prikking i armene (venstre arm de to gangene jeg husker best) som kan vare alt fra et par minutter til en hel dag (fra kl.10 til jeg la meg en dag på ferie for eksempel). Føles som om hånden/armen sover.
-          Jeg fikk for noen måneder siden to/tre forskjellige type "anfall" (minner litt om panikk-/angstanfall). Et gikk på det kognitive/psykiske, i den form at jeg ikke klarte å fokusere overhodet, ble ukonsentrert/”fjern”, kunne knekke sammen i gråt uten grunn og hadde veldig vondt i brystet. Et annet var mer fysisk, jeg ristet i hele kroppen og alt var vondt. Ofte kom dette sammen med et uforklarlig sinne uten grunn, som kunne vedvare i flere timer.
-          Den siste tiden har jeg hatt veldig vondt i halsen og har vært veldig hes (nesten uten stemme) uten andre typer forkjølelsessymptomer (mulig halsbetennelse?). Dette startet rundt 24.juni og jeg har fortsatt litt vondt i dag 18.juli.
-          For noen måneder siden hadde jeg helt alkoholintoleranse. Hvis jeg drakk en halv cider fikk jeg røde flekker i ansiktet og veldig varm følelse i kroppen, og jeg kunne fort kjenne en hodepine komme. Nå tåler jeg alkohol til en viss grad, men det er sjeldent jeg drikker, jeg kan fortsatt kjenne at hjertet banker intenst hele natten og morgenen etter jeg har drukket. Tidligere fikk jeg også voldsom hodepine av dette som gjerne hang igjen i en uke eller to etter at jeg hadde drukket noen få (to-tre) glass av alkoholholdig drikke.
-          Rundt mai-måned oppdaget jeg en liten kul på venstre side av halsen (mindre enn en ert), og nå har flere og flere dukket opp (tror jeg teller omtrent fem-seks på venstresiden, og har et litt ømt punkt på høyresiden), og størrelsen har blitt alt mellom en liten ert og omtrent en centimeter (ut ifra egne beregninger). Legen har undersøkt disse nylig, men de har synes å vokse litt siden det.
-          Etter flere forsøk på fysisk “trening” (ikke hard trening, men bevegelse) i form av gåturer, sykling, svømming etc. har jeg funnet ut at jeg ikke takler det. Drar jeg i svømmehallen og koser meg en times tid fungerer ikke kroppen før tidligst dagen etter, går jeg en tur blir resten av dagen brukt til hvile osv. 

Det som plager meg mest er som jeg allerede har nevnt kraftige brystsmerter, problemer med å fokusere/konsentrasjonsvanskene/følelse av å ha hodet fullt av bomull (vil ikke kalle det for hodepine, for det er ikke smerter, men hodet blir veldig “tungt”), depresjonen og den voldsomme utmattelsen som aldri vil gi slipp.

Dette var ment å være i stikkordsform, men etter hvert som jeg skrev merket jeg at jeg måtte utdype for å klare å forklare hva jeg mente. Etter denne blir levert kommer jeg sikkert til å komme på et titalls flere symptomer jeg burde fått med på listen, men nå ble det i hvertfall mer utfyllende enn de svarene jeg ga sist.

Håper dette kan være til hjelp på en eller annen måte."

søndag 17. juli 2011

Spilt tid

Skrevet i notatboken for et par uker siden

Det siste året skulle handle om Magnus. Turer til helsestasjonen for å følge med på vektkurven, turer til legen for å finne ut av denne surklingen i halsen hans, gåturer og sykkelturer, besøk i åpen barnehage, besøk hos oldeforeldre... Det er så mye jeg har ønsket å gjøre for sønnen min - for oss begge - som har måttet blitt byttet ut med ørtenogførti legetimer for meg selv, hvile og sofasliting. Dyrebar tid som har blitt kastet bort på så mye dritt (hvis jeg får bruke det ordet).
Så kan man si - ja, men tenk på alle årene dere kommer til å få sammen fremover, alt det fine dere vil oppleve. Nei, det er ikke nok. Jeg kommer aldri til å få Magnus sitt første år tilbake, og det vil nok alltid komme til å plage meg. Finner ikke legene svar på hva som feiler meg, vil alt i tillegg være bortkastet.
At hukommelsen min er dårlig hjelper heller ikke. Heldigvis tror jeg at jeg har skrevet relativt mye det siste året, som kan hjelpe meg når jeg vil tenke tilbake, men at så store perioder fra før jul allerede er svarte er skremmende.
Så klart vil ikke Magnus huske mye fra sitt første år, men når jeg ser kontrasten mellom hans første og Milla sitt får jeg ordentlig dårlig samvittighet.
Jeg er ikke noen dårlig mor, men jeg har ikke vært den mammaen jeg skulle ønske jeg kunne vært. Jeg har måttet sette meg selv først i stedet for barna, og jeg gjør det fortsatt.
Kan jeg ikke bare bli frisk?

Sunset

Jeg har undervurdert kameraet mitt, Nikon D3000. Jeg har lenge sagt at det ikke er noe særlig når det kommer til å ta bilde av solnedganger og lignende. Etter å ha tatt et par bilder på hytta en kveld er jeg av en helt annen oppfatning, for uten noen som helst form for redigering ble de seende slik ut:

Jeg er så glad for kameraet jeg fikk til bursdagen av min kjære i fjor! Og nå er jeg bare blitt enda mer fornøyd.
Takk 

lørdag 16. juli 2011

Tvil

"Er jeg virkelig så syk?"
"Kanskje jeg bare er trøtt?"
"Hadde jeg vanligvis bare feid vekk denne vondten?"
"Kanskje jeg bare er sliten?"
"Er det virkelig så ille?"
"Jeg klarer da å bevege meg, så hvorfor skal det sluke alle mine krefter?"
"Kanskje jeg egentlig klarer dette, men bare ikke tør?"
"Hvorfor er jeg redd for hvordan kroppen vil reagere?"
"Er denne svimmelheten egentlig unormal?"
"Kanskje dette bare er en vanlig hodepine?"
"Jeg tror jeg skal besvime, men det har jo aldri skjedd. Hvorfor forventer jeg det da?"

Tvilen på seg selv er den verste. På dagene jeg har det litt bedre tenker jeg ofte disse tankene og mange fler. Dagene jeg har det aller verst er disse tankene langt borte. Da vet jeg, men så kommer det en bedre periode og tankene er tilbake. Jeg vet ikke om svaret fra en ME-spesialist vil gi meg bekreftelse nok til å virkelig tro på meg selv og kroppen min. Får jeg svaret at "Ja, du har ME.", så er det fortsatt ingen blodprøve eller annen test som kan bevise dette for meg, så hvordan skal jeg kunne være helt sikker?
Kanskje jeg bare må dra denne: "Hva i huleste kan det ellers være?" når jeg blir usikker, ikke som et spørsmål jeg skal finne svar på, men som en bekreftelse på at det eneste naturlige svaret vil være ME. 
 Hva kan det ellers være?

♥ Happy B-day! ♥

Den besteste av alle kjærester har bursdag i dag. Den besteste pappaen og den besteste vennen. Han fortjener alt, fordi han er alt for meg og for barna våre.

Jeg går tom for -este endinger, men en mer forståelsesfull, overbærende, energirik, engasjert, jordnær, arbeidssom og koselig person skal man lete lenge etter.

Takk for at du er min

Bare for å være litt ekstra klisjé kom jeg til å tenke på noe jeg hørte for en stund siden som fikk meg til å tenke på deg. "I øynene dine ser jeg vår fremtid", de øynene dine er et kapittel for seg selv.

Gratulerer med dagen kjæresten!

fredag 15. juli 2011

En kort dag

Jeg sitter i sofakroken på hytta og hører barnelek rett utenfor vinduet. Mamma, Milla og Magnus løper fram og tilbake på den regnvåte terrassen etter to badeballer. De tuller og fjaser og ler. Det er godt å vite at de koser seg, men jeg skulle gjerne hatt overskuddet til å slenge meg med i leken. Om et kvarters tid skal begge de små stelles for natten og legge seg. Det skal bli godt, selv om dagen i dag bare har forsvunnet. Når man sover til klokken ett er det jo ikke mange timene igjen, og etter et par måltider, mye barnestyr og overdrevent mye sutring var plutselig klokken blitt leggetid. Jeg helt utkjørt og håper at jeg er i bedre form i morgen.
Ønsker dere en koselig kveld!

NAV - del 2

Dagen etter NAV-besøket jeg har beskrevet for dere tidligere (les eventuelt dette innlegget) dro jeg igjen tilbake til kontorene deres. Vi hadde kjørt samme regla en gang til, mamma kom for å passe Magnus og pappa brakte meg til Ås og var med meg på møtet. Tanken var egentlig at han skulle ta styringen, men etter en liten stund uti samtalen var det allikevel saksbehandleren og jeg som snakket mest. Dette føltes heldigvis helt naturlig og var ikke noe særlig mer belastende enn det ville vært å bare prøve å holde meg oppreist i stolen. Damen vi snakket med var en annen enn den jeg egentlig skulle ha møte med dagen i forveien, og dette var jeg veldig takknemlig for. Tonen til denne medarbeideren var en helt annen enn den jeg hadde møtt i telefonen fra kollegaen hennes.
Hun stilte meg en rekke spørsmål, og jeg svarte så godt jeg kunne, enkelte svar jeg måtte gi fikk tårene mine til å renne og jeg så at min far også måtte tørke tårene et par ganger gjennom møtet. Det jeg sliter mest med å formidle uten å bryte helt sammen er ting som "Jeg vil, jeg klarer bare ikke!", "Jeg klarer ikke å ta meg av barna på egenhånd!" og "Selvfølgelig vil jeg jobbe, men jeg må først takle livet mitt og bli frisk!".
Etter møtet tror jeg pappa gjerne kunne tenke seg å gi en is til den lille jenta si for at jeg hadde vært så flink, men jeg fikk heller et kompliment som jeg tar med meg videre. Han sa noe slikt: "Det var så godt å sitte der og høre at du klarte å være så saklig.". Han visste hvor mange følelser som svirret rundt i kroppen min, og hvor vanskelig det var for meg å besvare spørsmålene, på tross av at damen jeg møtte på både var høflig, profesjonell og forståelsesfull. Dette var en dame som ville hjelpe.
Nå har jeg endelig fått avgjørelsen fra NAV. Dette gir meg mer tid til å bli frisk, for nå har jeg fram til mars 2012 før jeg trenger å søke om noe mer. Det tar noen kilo av skuldrene mine!

Summertime

Titter bare inn for å dele en sang jeg ofte koser meg med i sommermånedene. Laptop-høyttalerene gjør kanskje ikke helt susen her på hytta, men på full guffe i bilen når solen steker gir virkelig en deilig sommerferiefølelse.


torsdag 14. juli 2011

Hos Follo DPS

Jeg har hatt mine første to timer hos psykolog Henrik Vik på Follo DPS (distriktspsykiatriskesenter), og føler meg nå klar for å fortelle litt om mine opplevelser rundt dette.
Den første timen gikk med på kartlegging av problemene jeg sliter med. Psykologen tok en ny test på meg for å sjekke hvor på skalaen jeg lå, og denne gangen ble resultatet moderat depresjon. For meg var det nesten litt skuffende å se at den ikke ble kategorisert som "alvorlig" som tidligere (ved hjelp av en annen test), fordi jeg selv føler at den er ganske så ekstrem fordi den følger meg overalt og henger over meg hele tiden, men jeg skal jo være glad for at jeg ikke har det enda verre.
Det er en del som misforstår når de leser bloggen min, og det er jo helt naturlig, for jeg skriver rundt mine psykiske opplevelser av det å være syk og lite om mine fysiske plager, men sykdommen min i seg selv er ikke psykisk. Det er både leger, psykologen og jeg ganske overbevist om. At psyken min henger mye sammen med sykdommen er det derimot ingen tvil om og grunnen til at jeg er nødt til å ha en fagperson å snakke med, er nettopp at jeg ikke takler å ha blitt syk. Jeg er inne i en dyp sorgprosess som kan ligne det man går gjennom når man har mistet en person, noe jeg iogforseg har gjort gjennom sykdommen min, jeg har mistet meg selv.

Tilbake til psykologtimen. Jeg fikk altså fortalt om en god del av det som fyller hodet mitt om dagen - hukommelsesproblemer, selvskadingstanker, dårlig selvtillitt/selvbilde, SYKDOM, tvil, mobbing... Og vi fikk satt opp noen mål om hva vi skulle jobbe med fremover "Hvordan takle å leve i uvisshet om hva som feiler meg?", "Bygge opp selvtilliten min." og en ting til som jeg ikke husker i farten (nevnte jeg hukommelsesproblemer?). Den første timen gikk dermed med på at jeg fortalte mest mulig, og han fikk ikke kommet med veldig mye input. Jeg følte allikevel at timen var givende og at han var veldig forståelsesfull og enkel å snakke med/bryte sammen foran. Jeg gråt fra jeg gikk inn døren til jeg gikk ut.
På slutten av timen avtalte vi at jeg skulle fylle ut et skjema hver dag, hvor energien min skulle kategoriseres på en skala fra 0-10 og også hvordan jeg holdt meg oppe psykisk med den samme typen skala. Jeg sa med en gang fra at det ikke ville nytte å notere fra dag til dag, men at jeg i så fall ble nødt til å dele det opp med "Morgen, Dagtid og Kveldstid" for at det skulle bli mulig å sette tall. Det viste seg uansett å bli en oppgave jeg ikke mestret.
De første kveldene lå jeg klar med pennen og forsøkte å tenke tilbake på morgenen "Hmmm.... Hva har jeg egentlig gjort i dag? Klarte jeg å stå opp? Var Martin hjemme?". For å si det sånn - jeg fant fort ut at jeg måtte notere det ned i løpet av dagen. Men det hjalp ikke stort det heller, for nye spørsmål dukket opp "Skal jeg notere ned i forhold til hvordan formen min pleide å være før jeg ble syk? Da vil jo alle dager ligge under 5. Eller skal jeg notere ut i fra hvordan det er i forhold til de "greie" dagene nå til dags? Er denne morgenen en 0 eller en 1, for jeg er jo tom for energi, men jeg klarer da å bevege armen?...". I tillegg fant jeg ut at hvis dette skulle være det minste riktig for å få en oversikt, så ville jeg bli nødt til å føre en time til time logg, fordi det svinger så mye i løpet av en dag. Kort eksempel: jeg føler meg helt fin, bestemmer meg for å dra på butikken, gjør oss klar, Magnus bæsjebleie, jeg er utkjørt, stabler meg opp igjen, bytter bleie, setter oss i bil, føler meg grei, kommer fram til senteret, går ut av bilen, kommer inn på senteret, ser butikken, tom. Selvfølgelig må jeg da tenke litt gjennomsnittlig, men da blir perfeksjonisten i meg veldig skuffet og graver heller skjemaet langt ned i skuffen og tenker "Vi tar det i morgen.".
Heldigvis sa psykologen at det var helt i orden, og vi (jeg) gjorde likevel noen interessante oppdagelser ved hjelp av skjemaet. De dagene jeg våkner med null energi, og får lov til å ta det med ro til jeg selv er klar (merk: ikke i et par timer, men frem til kl 13-14 tiden på dagen) kan jeg fungere greit på dagtid og noen ganger også på kveldstid. De morgenene jeg føler at jeg mestrer, ødelegger stort sett enten dagen eller kvelden, fordi jeg ikke klarer å spare på energien. Dagene jeg må tvinge meg ut av sengen når jeg er i elendig form fører til at minst hele dagen og hele kvelden også blir ødelagt, for å ikke snakke om dagen derpå og den etter der igjen.
Den andre timen min gikk ut på å fylle ut litt mer bakgrunnsinformasjon, og foreta en såkalt screening. Psykologen kunne utifra den fastslå at det eneste jeg sliter med er depresjon, ikke angst og ikke noe annet psykisk. Det føltes faktisk godt, for den angsten jeg til tider føler er med andre ord ikke sykelig, men på grunn av sykdommen oppleves den vel en del kraftigere likevel.
Jeg fikk noen gode råd som jeg jobber hardt med for øyeblikket. Det ene er at hvis jeg for eksempel sitter med dårlig samvittighet for noe noen andre hjelper meg med, skal jeg lete etter en god begrunnelse for den tanken. Finner jeg ikke noen bunnsolid årsak til å ha dårlig samvittighet skal jeg legge den fra meg. Når jeg begynner å tenke på sykdommen, tvile, fortvile og lete etter svar skal jeg si til meg selv "Jeg har lett mange ganger, og vil ikke finne noe svar fordet om jeg tenker mer på det nå. Derfor skal jeg slutte.". Det kan høres naivt ut, men jeg har allerede følt en viss effekt når jeg tar meg selv i å tenke disse tankene. Og da slipper jeg å ende opp med resultatet - søvnløshet, tvilen på meg selv, hatet mot meg selv, og deretter disse tankene om at jeg må straffe meg selv, eller få de vonde følelsene over på noe fysisk (noe jeg heldigvis alltid klarer å la være å gjøre, selvom tankene ofte streifer forbi).

Jeg håper at du som leser dette som kanskje sliter med noe selv, ser at det kan hjelpe å få noen å snakke med om problemene sine. At noen lytter, gir råd og veiledning vet jeg at kommer til å hjelpe meg med tid, og det er ingen problemer som er for små eller store til at man skal tørre å spørre, enten det er en profesjonell som sitter fremfor deg, eller bare en god venn.

Hytteidyll

 

En god smak av ferie.

onsdag 13. juli 2011

Sarahs nøkkel

En gripende, trist, spennende og tankevekkende bok om lille Sarah som bærer brorens sjebne i sine hender.
Handlingen foregår i Frankrike under andre verdenskrig. En jente på ti år våkner av harde bank på døren, og etter å ha vekket sin mamma er det ikke lenge til livet hennes er snudd på hodet. Faren er gått i skjul i kjelleren, og når Sarah går inn for å hente sin lillebror på fire år bestemmer han seg for å gjemme seg i skapet og ber henne om å låse han inne. Sarah tror selv at hun kommer til å være hjemme igjen senere samme dag, og uansett er jo faren nede i kjelleren, så hun låser han inne i tryggheten i skapet, med vann og bamser ved sin side. På veien vekk fra huset knekker moren sammen og skriker navnet til faren, som raskt dukker opp ved siden av dem, og etter å ha vist faren nøkkelen forstår jenta at hun kanskje har gjort en stor feil.
Samtidig hører vi historien til en dame som lever i året 2002. Hun er journalist og har fått oppgaven å skrive om Vel d'Hiv (oppsamlingen av jøder på en arena som ble fullstappet før de ble sendt videre til konsentrasjonsleire, og deretter til Auswitch) i anledning 60-års markeringen. Hun er iferd med å flytte inn i leiligheten til hennes manns besteforeldre, og oppdager snart at dette stedet har en veldig spesiell historie bak seg, en historie som det viser seg å være vanskelig å komme til bunns i.

Allerede etter 40 sider var jeg fengslet av historien og tårene var heller ikke langt unna. Boken var lest ut i løpet av et par dagers intens lesing. Historien er ikke sann, men bakgrunnsstoffet om jødene, oppsamlingen, konsentrasjonsleirene og skammen folket har følt rundt dette er ekte, og gjør derfor at handlingen setter seg fast i hjernebarken. Mange kan nok fortelle lignende historier fra deres egne opplevelser rundt jødeforfølgelsen.

 
 
Jeg fant denne traileren fra filmatiseringen til boken. Den skal sees så snart jeg får det til. Håper den ikke skuffer etter å ha lest denne vakre og grusomme boken.

tirsdag 12. juli 2011

God sommer!

Det har visst plutselig blitt stille her inne på bloggen min. Og det har ikke skjedd så mye siden sist – jo vent! – jeg løy. Siden forrige innlegg har jeg hatt et par skikkelig dårlige morgener (som ved Martins hjelp allikevel har gått veldig fint), kjærestens og min bursdag har blitt feiret med gode venner, vin, latter, musikk og digg mat (også fikset av min kjære)...
...jeg har lest boken Sarahs nøkkel, Milla har dratt på hytta, vi har hatt koselig besøk av Rasmus og Martine (blant flere andre)...
...Martin, Magnus og jeg har hatt en skikkelig kosedag som vi virkelig trengte, vi har sett filmen 127 hours, verdens beste lille Mammus har blitt ett helt år...
...vi har sett ferdig Californication sesong 4, jeg har vært hos psykolog, vi har sett filmen Seven Years in Tibet og nå har barna og jeg tatt oss en tur på hytta sammen med foreldrene mine.
Med andre ord, noen hektiske, men ikke så veldig slitsomme dager, med mye moro og få tårer. Nå venter tre uker med barna mine, og jeg klarer faktisk å glede meg!
Ferie!



fredag 8. juli 2011

Digg musikk

Jeg sendte nettopp en liste med artister jeg liker til venninnen min, og tenkte at jeg kunne jo dele den med dere også. Disse artistene finner du i spillelisten jeg har kalt "Digg musikk". Noen av artistene har mange spor, mens enkelte bare har et par som får være i denne listen, fordi ikke alle sangene deres går under kategorien "Slappe-helt-av-musikk". Men mange av yndlingsartistene mine skjuler seg i listen under, og den største av de alle finner du øverst (resten er sortert nogenlunde alfabetisk).

John Mayer
3 doors down
Adele
Audioslave
Biffy Clyro
Band of horses
Colbie Caillat
Court yard hounds
Damien Rice
Daughtry
David Gray
Death cab for cutie
A fine frenzy
Five for fighting
Ingrid Olava
Imogen heap
Jamie Cullum
Jason Mraz
Jose Gonzales
Joshua Radin
Lenka
Minor Majority
Muse
Pearl Jam
Regina Spector
Sara Bareilles
Sia
Stacie Orrico 
 
Har du spotify, så kan du gå rett til spillelisten her.

Håper noen av dere kan oppdage noe nytt innen musikk her. Og hvis du har lignende smak som meg, kom gjerne med forslag til flere artister som bør føyes til i listen!

Danmark

Vi har hatt noen fine dager i Danmark i sommerhuset til svigers. Noen grå, noen regntunge, noen solfylte og noen varme og alle har vært tilbrakt med Store M, Lille M og Minste M, så jeg har kost meg masse.
På vei ned hadde vi bestemt oss for å kjøre bil. Vi tok turen via Malmø, og kjørte broen over til København. Jeg må få lov til å skryte litt av at barna våre ikke kunne ha oppført seg bedre. Det var selvfølgelig noe sutring, og en del "Are we there yet?"-tendenser, men med tanke på at vi hadde med oss en snart-1åring, og en snart-3åring kunne det virkelig ikke gått bedre!
Martin sin far er dansk, og den ene siden av familien hans bor dermed i Danmark. Derfor har vi kost oss på forskjellige familiebesøk, selv om det dessverre ikke ble så alt for mange denne gang på grunn av formen min. På bildene ser dere Milla på en lekeplass på et kjøpesenter og ute ved en fontene. Magnus fikk selvfølgelig luftet seg litt han også, men han sitter mye i vognen når vi er ute og farter. Mest stas er det dog når han får lov til å trampe rundt i butikkene og rive ned det han måtte finne på sin vei.
Vi fikk oss også en tur på stranden en av dagene, i omtrent ti minutter. Det blåste "litt", men Milla koste seg med å lete etter stener og skjell, mens Magnus spiste et helt(!) eple i vognen. 
Vi får se om det kommer enda flere bilder fra turen etterhvert. Jeg må innrømme at det var utrolig godt å komme hjem igjen, og jeg kjente at kroppen skrek av vrede over alt jeg belastet den med og samtidig koste meg med - familiebesøk, gåturer, butikkturer, lesing av en hel bok (jeg klarte å trosse konsentrasjonsvanskene!), kjøreturen ned, båtturen opp...
Ønsker dere en flott dag!
Jeg vurderer en tur på stranda, hvis ikke været skifter helt om før Magnus våkner igjen da.

torsdag 7. juli 2011

Voffor?

Start filmen 6.20 minutter uti klippet, og se resten (hvis du ikke har lyst til å se hele).
Her har vi en typisk dag for oss. Spørsmålene hagler, og selvom jeg synes (i hvertfall til å begynne med) at datteren min er supersøt som klarer å formulere spørsmålene og lurer på alt dette, så må jeg innrømme at det er ufattelig slitsomt, og ikke lenge til Martin og jeg flyr på veggen. Milla sin måte å spørre på er litt mer avansert enn det dere hører i videoen, og her har dere et lite eksempel:

Voffor sover Mammus mammaa?
Fordi han er trøtt.
Voffor er Mammus trøtt mammaa?
Fordi han alltid sover på dagen, men da er du vanligvis i barnehagen.
Voffor det mammaa?
Fordi han er en liten baby, og babyer må sove litt mer enn andre Milla.
Voffor er Mammus baby mammaa?
Fordi han ikke har rukket å bli stor enda.
Voffor har ikke Mammus blitt stor enda mammaa?
Fordi han... fordi det ikke er så lenge siden han ble født.
Voffor er det ikke så lenge siden Mammus ble født mammaa?
Fordi det ikke er det.
Voffor det mammaa?
Fordi det bare er sånn.
Voffor er det bare sånn mammaa?
Fordi.
Voffor det?
Fordi.
V...

Milla tier -
enten fordi jeg forlater rommet, eller fordi 
jeg forteller henne at nå er det nok spørring for denne gang.

Voffor er det nok nå mammaa?
...

Redsel

Fra notatboken
skrevet nattid 5.juli

Jeg har kommet fram til at årsaken til at jeg drøyer i det lengste med å slå av tven, legge fra meg pcen, eller lukke boken, er at jeg er redd for hva utfallet vil bli. Med en gang jeg har klappet sammen boken, lagt den på nattbordet, klikket på lysbryteren og lagt meg til rette kommer nemlig tankene. Tankene om sykdom, sykdom, sykdom, smerte, følelsen av å gå glipp av livet mitt, jobb, symptomer, fremtiden, samvittighet, sykdom, sykdom...
Jeg er alene med meg selv, og det er nettopp det jeg frykter og prøver å unngå. Etter en liten stund med tankespinning med store forsøk på å gå over til hyggelige tanker gir jeg opp, slår på lyset igjen og tar enten fram boka, skrivebok og penn, eller står rett og slett opp igjen.
Men det er jo ikke mulig å unngå alenetid med seg selv hele tiden heller og egentlig burde jeg vel prøve å venne meg til det. Slik jeg ser det har jeg ikke noe annet valg, for jeg er alltid den siste i huset som sovner og det er ikke alle dager jeg kan kreve at Martin skal være med meg i dusjen, eller holde seg våken for at jeg skal komme litt nærmere søvnen før han forsvinner inn i drømmeland.
Jeg har alltid misunt Martin hans sovehjerte. Han kan lett finne på å sovne på gulvet når Milla leker og legger puter under hodet hans og brer over han et teppe, på sofaen foran tven, eller med musikk i ørene (PS: Han er ikke uansvarlig, og ville aldri sovnet fra barna hvis han hadde vært alene hjemme med dem for eksempel). Hver natt når vi har lagt oss tar det sjeldent mer enn fem minutter før jeg hører at pusten hans går over til soverytme, og jeg kan se hvor godt det er å bare gli bort.
Jeg kunne gitt mye for å ha den egenskapen, men den har jeg dessverre aldri hatt. Dette er med andre ord ikke nytt for meg. Den siste tiden har det dog blitt mye verre, for tidligere har jeg bare ligget der og eventuelt lest en bok, mens jeg nå ligger og tenker alle disse destruktive tankene. Helt tilbake til barneskolen kan jeg huske at jeg lå søvnløs til langt på natt, men de gangene jeg kunne overnatte hos venner, eller ha nattebesøk hjemme sov jeg som en stein. Hvorfor har jeg så sterkt behov for den tryggheten?
Er det noen som har noen gode sovneteknikker på lager til meg? Telle sauer er forsøkt, vente til jeg holder på å stupe før jeg legger meg er prøvd, å tenke på en mursteinsvegg, å lese meg i søvn... Men kom gjerne med noen gode forslag, som ikke har noe med medisiner eller fysisk aktivitet å gjøre. Medisiner for å sove er skarpt avhengighetsdannende og trening vil gjøre formen min enda verre. Ellers tas alle tips imot med stor takknemlighet!
Ønsker dere alle en god natts søvn!
 
Selv sitter jeg i sofaen med en sovesinglet på, med notatboken ved min side og pcen foran meg, så dere kan kanskje selv tenke dere fram til hvordan jeg endte opp her.

onsdag 6. juli 2011

Kunst

Vi er så heldige å ha noen veldig kreative og pedagogisk flinke barnehagetanter for Milla. Før sommerfesten laminerte de bilder som barna hadde malt og festet de på gjerdene ute slik at de fikk sin egen lille utstilling, og bildene har fått henge i ettertid også. Hver dag vi kommer i barnehagen på morgenen spør Milla hvilket av bildene som er hennes, og er stolt av å se sin egenproduserte kunst henge til visning for alle andre.
Disse barnehagetantene er virkelig gull verdt, og jeg føler meg alltid hundre prosent trygg når jeg leverer datteren min i barnehagen. Jeg vet hun trives og har det godt sammen med både de voksne og barna, hennes behov blir ivaretatt, hun lærer masse og koser seg hver eneste dag.
Tusen takk for jobben dere gjør! 
Vit at det blir satt utrolig stor pris på!

tirsdag 5. juli 2011

En liten blomst - en stor gest

For et par uker siden skrev jeg dette i mitt statusfelt på facebook: "Sitter med fingrene i ørene og lurer på hvordan resten av dagen hjemme alene sammen med to små febersyke barn skal gå..."
Noen få minutter senere banket det plutselig på terrassedøren, og jeg så min favorittnabo Camilla stå smilende utenfor. Idet jeg åpnet døren rakte hun meg en blomst, fortalte at den var stjålet fra en annen nabo sin hage og sa "Jeg så at du hadde en tøff dag i dag jeg, så jeg ville bare gi deg denne.". Hun satt ned og skravlet i noen minutter før hun måtte videre.

En gest rett fra hjertet
En gest som varmet
En gest som kostet så lite, men gjorde så mye
En gest som satte et smil på ansiktet mitt en dag jeg trodde det ikke var mulig

Blomsten fikk stå lenge etter at alle bladene hadde falt av, og den fikk mange rare blikk fra venner jeg hadde på besøk. Men for meg var det ikke selve blomsten som betydde så mye. Den var et symbol som jeg ville holde fast i så lenge som mulig.
Takk Camilla!
Jeg setter så stor pris på deg!