mandag 25. juli 2011

Gråter

Endelig kan jeg slippe tårene. Etter en hel dag sammen med barna mine hjemme, ett forsøk på ett minutts stillhet og deretter i et ufattelig rørende tog i Ski, hvor jeg hele tiden har kjempet for å holde meg oppegående sammen med barna. Jeg var dårlig i toget, syk, så jeg nektet å knekke sammen i gråt fordi det da ville det vært enda vanskeligere for meg å ta meg av barna. Derfor var det godt å komme hjem og få barna lagt, la kroppen hvile og tårene strømme fritt.
Har jeg lov til å være så lei meg? Jeg som ikke kjenner noen som ble ofre for denne tragedien? Selv om jeg tar på meg smilet hver dag sliter jeg med å holde tårene borte. Jeg tenker hele tiden på de som har mistet sine kjære, og jeg klarer ikke å late som ingenting, det er rett og slett for vondt. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det slik. Jeg velger å la meg selv sørge med resten av landet.

Om én mann kan vise så mye hat, 
tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen ♥

2 kommentarer:

  1. Du er definitivt ikke den eneste som sørger, selv om du ikke kjenner noen av ofrene, Hanne. Det er fryktelig tungt å tenke på alle de som er rammet og hva de går gjennom. Jeg tror alle trenger å bearbeide dette uansett hvordan vi er berørt og at det dermed er viktig å tilatte seg selv å reagere

    SvarSlett
  2. Klart du kan være lei deg,du kan gråte og sørge som alle andre. Dette er noe forferdelig som rammer oss alle og det er umulig og ikke bli berørt av dette. Håper du har noen du kan snakke med om det, tillat deg selv og reagere! Stor klem fra meg <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!