torsdag 14. juli 2011

Hos Follo DPS

Jeg har hatt mine første to timer hos psykolog Henrik Vik på Follo DPS (distriktspsykiatriskesenter), og føler meg nå klar for å fortelle litt om mine opplevelser rundt dette.
Den første timen gikk med på kartlegging av problemene jeg sliter med. Psykologen tok en ny test på meg for å sjekke hvor på skalaen jeg lå, og denne gangen ble resultatet moderat depresjon. For meg var det nesten litt skuffende å se at den ikke ble kategorisert som "alvorlig" som tidligere (ved hjelp av en annen test), fordi jeg selv føler at den er ganske så ekstrem fordi den følger meg overalt og henger over meg hele tiden, men jeg skal jo være glad for at jeg ikke har det enda verre.
Det er en del som misforstår når de leser bloggen min, og det er jo helt naturlig, for jeg skriver rundt mine psykiske opplevelser av det å være syk og lite om mine fysiske plager, men sykdommen min i seg selv er ikke psykisk. Det er både leger, psykologen og jeg ganske overbevist om. At psyken min henger mye sammen med sykdommen er det derimot ingen tvil om og grunnen til at jeg er nødt til å ha en fagperson å snakke med, er nettopp at jeg ikke takler å ha blitt syk. Jeg er inne i en dyp sorgprosess som kan ligne det man går gjennom når man har mistet en person, noe jeg iogforseg har gjort gjennom sykdommen min, jeg har mistet meg selv.

Tilbake til psykologtimen. Jeg fikk altså fortalt om en god del av det som fyller hodet mitt om dagen - hukommelsesproblemer, selvskadingstanker, dårlig selvtillitt/selvbilde, SYKDOM, tvil, mobbing... Og vi fikk satt opp noen mål om hva vi skulle jobbe med fremover "Hvordan takle å leve i uvisshet om hva som feiler meg?", "Bygge opp selvtilliten min." og en ting til som jeg ikke husker i farten (nevnte jeg hukommelsesproblemer?). Den første timen gikk dermed med på at jeg fortalte mest mulig, og han fikk ikke kommet med veldig mye input. Jeg følte allikevel at timen var givende og at han var veldig forståelsesfull og enkel å snakke med/bryte sammen foran. Jeg gråt fra jeg gikk inn døren til jeg gikk ut.
På slutten av timen avtalte vi at jeg skulle fylle ut et skjema hver dag, hvor energien min skulle kategoriseres på en skala fra 0-10 og også hvordan jeg holdt meg oppe psykisk med den samme typen skala. Jeg sa med en gang fra at det ikke ville nytte å notere fra dag til dag, men at jeg i så fall ble nødt til å dele det opp med "Morgen, Dagtid og Kveldstid" for at det skulle bli mulig å sette tall. Det viste seg uansett å bli en oppgave jeg ikke mestret.
De første kveldene lå jeg klar med pennen og forsøkte å tenke tilbake på morgenen "Hmmm.... Hva har jeg egentlig gjort i dag? Klarte jeg å stå opp? Var Martin hjemme?". For å si det sånn - jeg fant fort ut at jeg måtte notere det ned i løpet av dagen. Men det hjalp ikke stort det heller, for nye spørsmål dukket opp "Skal jeg notere ned i forhold til hvordan formen min pleide å være før jeg ble syk? Da vil jo alle dager ligge under 5. Eller skal jeg notere ut i fra hvordan det er i forhold til de "greie" dagene nå til dags? Er denne morgenen en 0 eller en 1, for jeg er jo tom for energi, men jeg klarer da å bevege armen?...". I tillegg fant jeg ut at hvis dette skulle være det minste riktig for å få en oversikt, så ville jeg bli nødt til å føre en time til time logg, fordi det svinger så mye i løpet av en dag. Kort eksempel: jeg føler meg helt fin, bestemmer meg for å dra på butikken, gjør oss klar, Magnus bæsjebleie, jeg er utkjørt, stabler meg opp igjen, bytter bleie, setter oss i bil, føler meg grei, kommer fram til senteret, går ut av bilen, kommer inn på senteret, ser butikken, tom. Selvfølgelig må jeg da tenke litt gjennomsnittlig, men da blir perfeksjonisten i meg veldig skuffet og graver heller skjemaet langt ned i skuffen og tenker "Vi tar det i morgen.".
Heldigvis sa psykologen at det var helt i orden, og vi (jeg) gjorde likevel noen interessante oppdagelser ved hjelp av skjemaet. De dagene jeg våkner med null energi, og får lov til å ta det med ro til jeg selv er klar (merk: ikke i et par timer, men frem til kl 13-14 tiden på dagen) kan jeg fungere greit på dagtid og noen ganger også på kveldstid. De morgenene jeg føler at jeg mestrer, ødelegger stort sett enten dagen eller kvelden, fordi jeg ikke klarer å spare på energien. Dagene jeg må tvinge meg ut av sengen når jeg er i elendig form fører til at minst hele dagen og hele kvelden også blir ødelagt, for å ikke snakke om dagen derpå og den etter der igjen.
Den andre timen min gikk ut på å fylle ut litt mer bakgrunnsinformasjon, og foreta en såkalt screening. Psykologen kunne utifra den fastslå at det eneste jeg sliter med er depresjon, ikke angst og ikke noe annet psykisk. Det føltes faktisk godt, for den angsten jeg til tider føler er med andre ord ikke sykelig, men på grunn av sykdommen oppleves den vel en del kraftigere likevel.
Jeg fikk noen gode råd som jeg jobber hardt med for øyeblikket. Det ene er at hvis jeg for eksempel sitter med dårlig samvittighet for noe noen andre hjelper meg med, skal jeg lete etter en god begrunnelse for den tanken. Finner jeg ikke noen bunnsolid årsak til å ha dårlig samvittighet skal jeg legge den fra meg. Når jeg begynner å tenke på sykdommen, tvile, fortvile og lete etter svar skal jeg si til meg selv "Jeg har lett mange ganger, og vil ikke finne noe svar fordet om jeg tenker mer på det nå. Derfor skal jeg slutte.". Det kan høres naivt ut, men jeg har allerede følt en viss effekt når jeg tar meg selv i å tenke disse tankene. Og da slipper jeg å ende opp med resultatet - søvnløshet, tvilen på meg selv, hatet mot meg selv, og deretter disse tankene om at jeg må straffe meg selv, eller få de vonde følelsene over på noe fysisk (noe jeg heldigvis alltid klarer å la være å gjøre, selvom tankene ofte streifer forbi).

Jeg håper at du som leser dette som kanskje sliter med noe selv, ser at det kan hjelpe å få noen å snakke med om problemene sine. At noen lytter, gir råd og veiledning vet jeg at kommer til å hjelpe meg med tid, og det er ingen problemer som er for små eller store til at man skal tørre å spørre, enten det er en profesjonell som sitter fremfor deg, eller bare en god venn.

3 kommentarer:

  1. Jeg blir helt paff av åpenheten din! Det er godt å lese at det nytter for deg. Er selv i behandling, men sliter med å føle at det hjelper. Jeg kunne ikke klart å snakke ut slik du gjør, som kanskje er igjen hvorfor det ikke hjelper for meg :P

    Jeg håper legene finner snart ut av hva det er som feiler deg slik at du kan få igang en behandling og få tilbake livet ditt og finne deg selv igjen!

    SvarSlett
  2. Synes det er supert at du er så åpen om de psykiske problemene som ofte følger i kjølevannet av at man blir fysisk syk. Selv opplevde jeg at sorgreaksjonen jeg fikk forvirret veldig mange. Noe som da ente med at mange trodde at de fysiske symptomene mine måtte være en følge av de psykiske, ikke motsatt.

    Bra å høre at du har funnet en psykolog du trives med og at du føler du drar nytte av timene :) Og takk for tipsene som du deler;)

    SvarSlett
  3. Hadde du hatt en "alvorlig depresjon" hadde du nok ikke klart å dratt på ferieturer og kost deg osv. Du burde være sjeleglad for at du ikke lenger er under den kategorien. :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!