søndag 24. juli 2011

Sorg

I dag har jeg grått mange tårer. Tårer for alle de pårørende og ofrene for de uvirkelige hendelsene som har preget landet vårt de siste dagene.

Minnegudstjenesten ble holdt i dag, og spesielt talen til Jens Stoltenberg gjorde sterkt inntrykk på meg. En tale hvor han nevner to navn. Når navnene ble nevnt kunne man høre flere gispe etter luft. Hulke. Pårørende til disse to menneskene satt i kirken og jeg kan føle smerten, men takknemligheten, de kjente i brystet når de hørte akkurat at deres kjære ble nevnt. Navn på to av nittitre døde personer så langt. To personer som Jens kjente personlig. To mennesker som ble drept av den kaldblodige mannen som tok seg frihet til å ta livene av både voksne og barn for å fremme sine meninger i samfunnet.


Mannen vil jeg ikke nevne navn på. Han fortjener det ikke. Han har selv skrevet et langt manifest, som helt sikkert kommer til å bli lest av mange. Kanskje den til og med blir til en innbundet bok. I mine øyne burde manifestet blitt lest av politiet og deretter brent. Han ønsker selvfølgelig selv at så mange som mulig skal lese hans rettferdiggjørelse av den ugjerningen han har gjort, hans "geniale" plan og forberedelser, og nettopp derfor mener jeg at det bør forhindres. Han skal ikke få sitte og være stolt over det han har gjennomført, han skal bli skuffet over at han ikke lyktes. For i mine øyne lyktes han ikke.
"Hjernen bak angrepet" og lignende er sikkert ord vi kommer til å høre fremover. I mine øyne kreves det ikke mye hjerne for å gå rundt og skyte og bombe medmennesker. Hvem som helst kan lage en bombe, skaffe ammunisjon og drepe uskyldige. Det krever mye mer styrke og og kunnskap å kunne tenke tanken om at dette er galt. Ungdommene som ble rammet var mennesker med fremtidshåp, med engasjement. Kanskje var vårt lands nye leder en av de som ble drept. Dette var trolig gjerningsmannens håp, men lite visste han at så mange av oss andre nå plutselig har blitt politisk engasjert og støttende ovenfor regjeringen vår på grunn av måten de takler denne tragedien på.
Landets leder, Jens Stoltenberg, har i denne situasjonen vist hva han er god for. Han har gjort meg ufattelig stolt over å være en del av dette landet. Stolt av regjeringen. Dette har styrket mine tanker om at vi har de rette personene som sitter på toppen. Jens Stoltenberg og de andre som nå på en eller annen måte, har stilt opp for landet er navnene vi bør gjenta om og om igjen, ikke morderens.

Men dette handler egentlig ikke om politikk. Det er ikke det som får tårene mine til å renne, på nytt og på nytt, når jeg leser nye avisoverskrifter, ser nyhetssendinger, gudstjenester og leser blogginnlegg fra involverte. Det er alle menneskelivene som gikk tapt. Alle familiene som har mistet sine kjære. Alle de som er skadde. De som fortsatt er savnet. Familiene som lever i uvisshet. Familiene i sorg.

Vit at hele landet, ja - faktisk hele verden, sørger sammen med dere. Deres kjære vil aldri bli glemt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!