tirsdag 30. august 2011

Anfall og sykehus

Jeg er tilbake, og har hatt en utrolig flott helg, men jeg velger å starte med slutten, for å berolige de som er bekymret og å kunne fokusere på alt det positive ved turen senere. Jeg legger også ved noen bilder fra Barcelona og noen av de herlige menneskene jeg har blitt kjent med på turen.
Søndagen startet bra, men utviklet seg noe dramatisk. Etter et par timer med masse skravling og latter på flyet begynte plutselig venstrehånden min å begynne å bevege seg ukontrollert og jeg mistet både finmotorikken og kraften i hånden. Det tok ikke lange tiden før jeg slet med å puste, mistet kontrollen over begge armer, ristet i hele meg og benene beveget seg av seg selv. Det prikket i hele ansiktet, armer og ben og jeg slet både med artikulasjonen og konsentrasjonen. Jeg var bevisst hele tiden, skravlet og lo, selv om tårene trillet, men til tider var det så voldsomt at jeg bare måtte lukke øynene og prøve å puste rolig. Jeg vil kalle det et anfall, og det varte så lenge som fem-seks timer, selv om det kom i bølger, slik at jeg hadde noen pauser mellom slagene.
Hver gang jeg skulle på toalettet måtte jeg ha en person på hver side av meg som holdt meg oppe, og jeg klamret meg samtidig fast i hver flyseterygg. Flere ganger sank hele kroppen sammen, som om den bare slo seg av, og plutselig fikk jeg nye anfall som gjorde at jeg anspente hver lille muskel i kroppen og ble helt stiv. Fingrene spriket og krøllet seg sammen, bena ble flere ganger til gele. For å si det mildt ga jeg resten av flyet et ordentlig show.
Jeg lo da jeg hørte at det ville vente en rullestol på meg på flyplassen, men innså fort at det ikke var så mange andre muligheter. I tvil om hva jeg skulle gjøre spurte jeg de andre om hva de syntes, og det ble omsider bestemt at jeg skulle bli hentet i en ambulanse på flyplassen og kjørt til legevakten.
Jeg har aldri møtt så mye omsorg av så mange mennesker på en gang, og tårene pipler opp i øynene mine nå som jeg tenker tilbake på det. Jeg har fått så mange nye bekjentskaper, venner og venninner på turen, og de siste timene viste hva disse menneskene var bygget av. Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er - for at dere skravlet videre med meg som jeg ba om, fikk meg til å le og kose meg selv om kroppen herjet, for at dere halvveis bar meg gjennom flyet flere ganger, for at dere trillet meg fram i rullestol, for at dere brydde dere, for at dere sørget for at jeg fikk med meg all bagasjen min, fikk meg avgårde i ambulansen, fulgte etter meg til legevakten... Dere er helt fantastiske, og jeg kommer aldri til å glemme det dere gjorde for meg!
Før jeg skulle ut av ambulansen hadde jeg blitt verre igjen, ansiktet mitt begynte å rykke, og jeg måtte bli løftet ut av sjåføren og over i en rullestol. Jeg ble fort plassert på en seng og lagt et teppe over. Helsearbeiderne trodde jeg frøs fordi jeg ristet sånn, men selv om jeg var varm føltes det godt med noe mykt rundt seg. En spøkefull lege kom etterhvert inn i rommet, og vi tullet og lo, selv om jeg ikke en gang klarte å klemme hendene mine sammen rundt fingrene hans. Etter litt overtalelse fikk jeg det til, men det krevde alt av krefter. Han ringte til masse forskjellige folk, snakket med meg og bestemte hva som skulle gjøres, og samtidig kom Martin inn i rommet. Jeg var så glad for å se det ansiktet igjen, selv om jeg skulle ønske han slapp å se mitt. Tårene trillet hele veien, så fjeset mitt var for å si det mildt ganske forgrått og hovent, for å ikke snakke om de svarte sminkeflekkene rundt omkring i ansiktet mitt.
Snart kom også en av jentene fra turen inn, og både hun og Martin hjalp meg ut i bilen og hun fikk forklart Martin litt mer om det som hadde skjedd. På vei til sykehuset ble jeg verre igjen, jeg slet med å puste rolig, gispet konstant etter luft, og hyperventilering fører gjerne til oksygenmangel, noe som førte til at hele ansiktet mitt stivnet i en lekker trutmunn-maske, det prikket i huden og jeg mistet all følelse fra hake til panne.
Da vi var framme ved sykehuset fortet Martin seg inn på akutt-avdelingen for å finne en rullestol, og selvom han var veldig rask følte jeg at jeg ventet i en evighet og hele kroppen min stivnet. Martin åpnet døren, og jeg fortalte at jeg ikke klarte å ta av beltet selv, og klarte ikke engang å flytte hendene for å hjelpe med å ta det av. Martin tok armene rundt meg og løftet meg opp i rullestolen hvor jeg krøllet meg sammen og lukket øynene.
Inne i resepsjonen hørte jeg mennesker rundt meg, og prøvde å få Martin til å holde meg oppdatert på hva som skjedde rundt meg, siden jeg ikke var i stand til å ta inn alle synsinntrykkene. Jeg kjente det kom en ny bølge, føttene mine datt ned på fotstøtten, etterfulgt av overkroppen min, og jeg stivnet i en helt merkelig stilling, mens Martin desperat forsøkte å holde meg fast og dra meg opp igjen. Jeg tror at alle muskler må ha spent seg på en gang, for jeg var så stiv at Martin ikke klarte å dra meg tilbake i oppreist stilling før det hadde gitt seg.
På et eller annet vis kom jeg meg over på en båre, og ble trillet inn i et rom hvor jeg tilbrakte de neste timene med Martin ved min side. Kroppen roet seg etterhvert og det ble tatt blodprøver og røntgen og jeg hadde samtaler både med en sykepleier, lege og nevrolog. Som vanlig var det ingen funn, masse ventetid og hjem uten noen svar. Heldigvis vil nevrologen se nærmere på meg, så jeg vil bli kalt inn til en EEG og videre undersøkelse. Det føltes litt godt å vite at noen tok det på alvor.
Jeg møtte både hyggelige og mindre ålreite helsearbeidere i løpet av anfallet - en bedrevitende, men hjelpsom ambulansesjåfør, en lege og to pleiere med masse humor på Jessheim legevakt, en fantastisk turnus-sykepleier (?) på Ahus, en ok lege som synset litt for mye og en nevrolog som tok meg på alvor. Uansett er jeg takknemlig for hjelpen jeg fikk, for på vei ut av sykehuset klokken elleve på kvelden så jeg hvor mange som lå på senger i gangen og ventet.
De siste to dagene har blitt tilbrakt på sofaen foran tv-en, og jeg kommer til å prøve å ta det enda mer med ro enn jeg gjør til vanlig de nærmeste dagene også, i håp om å slippe unna flere anfall.

Sånn - da var det negative unnagjort, så snart kommer det litt hyggeligere fortellinger om turen vår. Når jeg er klar for det, vel å merke.

onsdag 24. august 2011

Barcelona - here I come!

Om seks timer skal jeg slenge meg i bilen til pappa, og halvsove meg til Gardermoen før jeg skal lete etter andre blå t-skjorter inne på flyplassen. Jeg er så og si ferdigpakket, selv om pakkingen selvfølgelig ikke ble gjort før i ettermiddag. Det er da måte på hvor godt forberedt man skal være, selv om man har hatt muligheten til å pakke i tre dager. Etter at jeg har lagt meg kommer jeg sikkert på masse ting jeg har glemt, slik at jeg må stå opp igjen.
Dagen i dag har i stedet for pakking blitt benyttet til å svømme sammen med venninnen min, Signe Marie, etterfulgt av deilig varmende badstue og resten av dagen satt jeg på sofaen hos henne og kjæresten, Ketil. En deilig og koselig dag. Jeg fikk også nasket med meg et par kjoler fra skapet hennes, som jeg kan pynte meg med i Barcelona.
Jeg vet ikke hvordan det blir med oppdateringer her mens jeg er borte, så jeg velger å ønske dere en kjempefin helg! Vet det er Ski-festival mens jeg er borte, så for dere som bor såpass nærme meg - ta et glass for meg og!

Leggetid

En liten jente kommer ut fra soverommet sitt og sier "Mamma! Jeg har jo glemt å ta på pysjen!"
Mamma ser opp fra sofaen og svarer "Milla, nå må du gå og legge deg!"
Jenta begynner å gråte og mamma får vondt.
Det kom kanskje ut litt krassere enn hun hadde tenkt.
Mamma prøver igjen "Kan du se om du finner pappa?"
"Pappa er borte!" Jenta begynner å lete og roper fortvilet etter faren sin.
Mamma skjønner at det ikke nytter å få fatt i pappa, og at det er hun som må løse saken, selv om det føles som om det vil drepe henne.
"Kom hit jenta mi, jeg skal hjelpe deg!"
En trist jente kryper opp i sofaen til mamma, strekker armene i været etter beskjed fra moren, får av t-skjorten sin og omsider er pysjen på.
Mamma tar tak i datteren, ser henne i øynene og sier. "Unnskyld Milla. Mamma er sliten og det er derfor jeg ligger på sofaen og hviler. Unnskyld, jeg mente ikke at du skulle bli lei deg. Hvis du er kjempeflink jente nå, så tar du med deg bamsen og går stille inn i sengen din og legger deg."
"Unnskyld mamma" sier jenta, med et litt blidere ansikt nå.
"Nei, det er ikke du som skal si unnskyld nå jenta mi, det er meg."
En god nattaklem, et hemmelighetsfullt blikk og jenta tar bamsen og et teppe under armen og går helt lydløst inn på rommet sitt
Mamma synker ned i sofaen og begynner å gråte.
Det er så vondt å vite at jeg ikke bare kan klare de få ettermiddagstimene sammen med barna mine uten å bli helt ødelagt. Og det er så vondt at det er fire dager til jeg får se dem igjen.

mandag 22. august 2011

Barcelona

Om noen få dager retter jeg nesa mot Gardermoen midt på natten, for å møte 49 andre trøtte kvinnelige fjes, som sammen skal sette seg på et fly til Barcelona. Jeg vet hvem én av disse damene er, men resten er totalt ukjente for meg. Det eneste jeg vet at vi har til felles er at vi har vunnet en tur gjennom Perfect Home, og at vi skal nyte tre dager sammen i varmere strøk. Totalt blir vi 70 damer fra Norge, Sverige og Finland på tur, så man kan jo se for seg hvordan stemningen vil bli!
Det skal bli godt å gjøre noe helt annet for en gangs skyld, selv om jeg allerede ligger søvnløs om natten og lurer på hva dette vil gjøre med formen min. Noe av programmet er lagt opp på forhånd, mens vi styrer en del av tiden selv. Jeg kan forestille meg at mange vil bruke fritiden sin på shopping og sightseeing, men jeg skal prøve å være flink til å heller ta det med ro ved bassenget og på stranda, eller eventuelt hvile litt på hotellrommet mitt (som jeg forøvrig skal dele med nok en ukjent dame/jente) hvis det blir for intenst i solen. Men jeg må innrømme at jeg gleder meg vanvittig til å oppleve så mye som mulig av byen, og ikke minst til å bli kjent med mange nye fjes, så jeg kommer nok ikke til å være så flink som jeg bør.
Vi har fått en viss oversikt over programmet, men skal få flere detaljer på flyet. Foreløpig vet jeg at når vi lander i Barcelona skal vi rett videre på en spennende opplevelse som avsluttes med deilig spansk lunsj. Resten av dagen kan vi bruke akkurat slik vi selv ønsker. Fredag skal vi på panorama sightseeing på formiddagen, og felles middag om kvelden. På lørdag skal det være stor middag på kvelden og dans utover natten.
Jeg gleder meg!


søndag 21. august 2011

Akkurat nå

...er kvalmen helt uutholdelig
halsbrann
trykket i brystet bare vokser
det føles som jeg har et stramt belte rundt bryst og hals
tungt å puste
øynene svir
hodet surrer
alle lyder er forstyrrende
jeg er dødstrøtt, stiv og støl

...borti sofaen sitter verdens beste kjæreste, 
og den søteste jenta jeg vet om og ser på barne-tv, 
mens min lille sjukling ligger i sengen sin og sover.

...og jeg?
jeg har rømt inn i pcen igjen, i håp om at smertene skal ta slutt.
de gjør jo det etterhvert, men stort sett ikke før begge barna er lagt og jeg har hvilt i et par timer.
men det er verdt et forsøk, er det ikke?

lørdag 20. august 2011

Den fjerde barnesykdom

Da har vi endelig fått svaret på Magnus sin voldsomme feber. Barnehagen ringte i går for å fortelle om at en av de andre barna der hadde fått den fjerde barnesykdommen, som gjerne ble innledet med høy feber, for å så gå over til utslett, og i går begynte prikkene å komme. Det beroliget en bekymret mamma litt, for feberen har ikke vært som ved vanlige sykdommer. Den har vært over 40 grader på nattetid, og rundt 38-39 det meste av dagene. Det vil si at en sliten mamma hadde på vekking et par ganger hver natt, for å sjekke hvordan det sto til med den lille sjuklingen, og helst dullet hele dagen (rettere sagt de få timene gutten var våken) og sørget for å holde han full av drikke.
Det har blitt en god del gråt, men min kjære vanligvis overaktive gutt har stort sett sittet tålmodig ved siden av meg enten over noen leker på gulvet, eller i armkroken i sofaen. Koselig har det vært, men øynene hans har røpet at han ikke har hatt det så godt, og det har vært vondt for meg å se.
Litt info til dere andre mødre/fedre om den fjerde barnesykdommen:

Den fjerde barnesykdom er en svært vanlig tilstand som rammer så godt som alle barn. De fleste smittes i løpet av de 2-3 første leveårene, og aller hyppigst mot slutten av det første leveåret. Sykdommen kan oppstå når som helst på året.
Den fjerde barnesykdom er helt ufarlig. Sykdommen starter gjerne med feber i flere dager og etterfølges så av et utslett. Noen barn utvikler et svært mildt utslett og viser egentlig ingen tegn på sykdom. Andre barn kan ha et tydeligere sykdomsbilde.
Barnet får som regel plutselig høy feber, 39-40 grader. Feberen vedvarer 3-7 dager. Ofte er barna lite sykdomsplaget bortsett fra at de kan være noe preget av den høye temperaturen, noen kan også ha sår hals og rennende nese. Kjertlene på halsen kan også hovne opp. Når feberen går tilbake etter 3-7 dager, oppstår et svakt rødfarget og småprikket utslett på overkroppen, tydeligst på bryst og rygg. Det kan senere spre seg til halsen og armene. I noen tilfeller kan det også spre seg til bena og ansiktet. Utslettet kan være så svakt at det er vanskelig å oppdage. I løpet av timer til flere dager vil utslettet gradvis blekne og bli borte.
Sykdommen trenger ingen behandling. Febernedsettende medikament, f.eks. paracetamol eller ibuprofen, kan benyttes dersom temperaturen medfører plager. 
Barnet kan gå i barnehage selv om det har utslett. Dersom barnet har feber over 38 grader eller er i dårlig form, bør det holde seg hjemme noen dager.
Kilde: NHI.no

Bestemor Anna

I går fylte verdens beste bestemor 87 år, og vi feiret henne med middag på La Paz i Drøbak sammen med broren min og mamma. Det er sjelden (om ikke første gang) bare vi fire er sammen, og det var utrolig koselig. Endelig fikk jeg sjansen til å snakke litt mer med damen jeg beundrer så mye, uten for masse barneprat rundt.
Jeg er så nysgjerrig på å høre om hvordan livene til mine besteforeldre har vært, for man kan jo ikke nekte for at verden har forrandret seg mye siden den gang de var små. Derfor spurte jeg om hva hennes beste bursdagsminne var, og fikk høre en koselig historie om når de hadde vært og fisket krabber, og hun hadde fått sitte på gulvet og knaske krabbeklør. Hun fortalte også om hvor stas det hadde vært når hun hadde fått spise rømme. Jeg synes det er så spennende å høre hvor mye mer man satt pris på alt før i tiden. Å spise en skje med rømme ville mest sannsynlig fått meg til å brekke meg, så at dette var så stort for henne at hun husker det helt tilbake til sin barndom synes jeg sier mye.
Maten var kjempegod, selv om min bestemor synes porsjonene var i største laget, og endte opp med å ta med restene sine hjem "til hunden". Etter forretten sa hun allerede at hun var mett, så når nan-brød, ris og forskjellige retter ble plassert ved hver våre tallerker så jeg at det nesten gikk rundt for henne.
Jeg har så vidt fortalt litt om hvor sprek bestemor er tidligere, men tenkte jeg må fortelle dere om hobbyen hennes. Det er nemlig å kutte ved. Når Geir Arne (min bror) fortalte om sine planer for helgen, så jeg at bestemor gliste bredt med et blankt glimt i øyet. Hun tok fram hendene og sa "I morgen skal jeg sage ned et så (hun demonstrerte) bredt tre!". Dette er ikke noe hun gjør en gang i måneden, eller en gang i uken, neida, bestemor hun sager og stabler nesten hver dag, såfremt været tillater det. Hvor mange 87 åringer kjenner du som gjør det samme?
Og jeg som er så stolt over meg selv for at jeg (vi) snart har klart å kutte opp hele garasjen vår til ved....

fredag 19. august 2011

Bananfluer - kjerringråd

Har dere også disse herlige små skapningene som husdyr? Hos oss kommer de igjen og igjen hvert år, selv om vi prøver å være flinke til å bytte kluter, tømme søppel, vaske, smekke.... Ja, vi har forsøkt alt for å bli kvitt dem, og har til slutt funnet noen løsninger som fungerer, som jeg gjerne vil dele med dere.
Bananfluer legger egg blant annet i potteplanter, så derfor kan man blande ut en liten kork med salmiak i vannet når man skal vanne blomstene. Dette vil hindre at de formerer seg så voldsomt kjapt. Grønnsåpe tror jeg også kan ha samme virkning.
Men det tipset som har vært gull verdt var et jeg fant i fjor, som Monica heldigvis husket for meg når jeg begynte å klage over problemet igjen i år. Og det er så enkelt at jeg på et par dager hadde luket ut over 19 fluer uten å måtte klappe i hendene engang ;) Så et lite kjerringråd fra meg til dere:
Du trenger ikke engang å ha noe lokk på, bare la det stå fremme der fluene ferdes mest, på kjøkkenet, på badet, kanskje til og med i søppelskapet, så gjør de resten av jobben selv!
Og husk å fjerne spesielt fruktrester og fuktige ting, slik at de ikke har så mange andre godsaker tilgjengelig. Glem heller ikke at bananfluer er noen hardbarkede alkoholikere, så poser med panteflasker burde ikke bli stående.

Håper dette kan være til hjelp for noen :)
Legg gjerne igjen deres egne tips, enten det er om bananfluer eller andre ting!

torsdag 18. august 2011

Kvalitetstid

Fra notatboken 17.aug. kl.23

Vann som drypper fra takrennene og ned på bakken
Martin sin dype pust som røper at han har sovnet
Lav susing fra motorveien
En flue som flyr forbi øret mitt

Det er hva jeg ligger her i min seng og hører. Jeg burde selvfølgelig ha sovet selv også, men igjen er hodet mitt et stort virvar. Jeg har lyst til å skrive om det, snakke om det og bearbeide det, men i stedet stenger jeg det inne. Fortrenger, overser og skjuler det. For å skåne meg, og for å skåne andre.
Jeg har fått mengder av kvalitetstid sammen med barna mine de siste dagene, noe frivillig, annet ufrivillig. Jeg har elsket det store deler av tiden og barna har vokst på grunn av min deltakelse, men nå er jeg så sliten. Så vanvittig utslitt. Vi har hatt lus, jeg har hatt utslett over hele begge armene mine, og nå har magnus fått voldsomt høy feber. Det vil si at jeg ikke får noe fri før det på nytt er helg.
Jeg lever jo egentlig litt motsatt fra alle andre, deres arbeidstid er min fritid og motsatt, så dere kan jo tenke dere hvordan det er å være på jobb 24 timer i døgnet og samtidig være i en sånn form at du helst burde holdt senga. Greit nok at det er en jobb jeg egentlig elsker, men til og med på den beste arbeidsplass må man ha pauser.
Samtidig føler jeg at båndet til barna mine har blitt veldig styrket av alt vi har gjort sammen, og at jeg har fått tatt igjen mye tapt tid. Det er utrolig verdifullt for meg.

Har så lyst til å skrive litt, men når lysten endelig er tilbake, er bloggprogrammet plutselig nede... Ønsker dere en fin dag så lenge!


onsdag 17. august 2011

Give away

Jeg vet at det er mange av dere (oss) bloggere som liker konkurranser og mulighet til å få ting gratis, og vil derfor fortelle dere om en give away som dere ikke bør gå glipp av. Min kjære venninne Monica gir nemlig bort en (imitert) skinnjakke!
Stilig, ikke sant? Trykk på bildet, så finner du give awayen!

PS: For å få maks antall lodd i trekningen skal man legge seg til som "følger" på bloggen hennes, noe du kan gjøre uten å ha en blogg selv også. Så lenge du har en mail-adresse er det bare å følge i vei. Og vet du hva? Jeg synes det er kjempekoselig hvis du vil legge deg til på min blogg også ♥ Hvis du lurer på hvordan, kan du klikke her.


søndag 14. august 2011

BRyllupsFeSt!

Gårsdagen ble for det meste tilbrakt på sofaen. Mor og far kom og hentet barna, og jeg fikk sjansen til å slappe av. Formen gikk opp og ned, mest ned, men jeg følte meg etterhvert i stand til å dra på butikken for å deretter dra til mine foreldre på middag. Med en gang jeg møtte barna raste formen og jeg ble helt satt ut av spill. Mat hjalp, og at det var tre andre voksne der som tok seg av det meste med barna gjorde også sakene litt lettere.
På kvelden sto bryllupsfest for to herlige mennesker på planen, så jeg fikk stæsjet meg med en ny kjole, og vi var snart good to go. Etter å ha innsett at Myrvoll ikke var det samme som Myrsletta var vi ekstra glade for at vi hadde booket min far som sjåfør.
Med meg hadde jeg verdens vakreste date, og kvelden var kjempekoselig. Det var flere på festen jeg gjerne skulle hilst på, men tiden flyr i godt selskap, og plutselig var det tid for å dra hjem. Først måtte jeg selvfølgelig spise enorme mengder med kake, drikke både blå og røde drinker i fleng og danse masse. Formen min var dårlig og jeg satt flere ganger og kjempet mot trangen til å legge meg ned i en av sofaene og lukke øynene, men etterhvert som de blå og røde fikk virket ble det glemt. Helt på topp ble jeg ikke, men det kan man vel ikke forvente heller slik formen har vært de siste dagene.
Vi var så heldige å få skyss hjem, og på veien møtte vi nabo-Nils og plutselig satt vi på terrassen til en annen nabo. Der ble vi til langt på natt. I dag har jeg fått lide, men for en så koselig kveld var det virkelig verdt det!

fredag 12. august 2011

torsdag 11. august 2011

Knust håp


På disse dagene, når formen er helt borte og alt er umulig, det er da tårene kommer. Tårene over at jeg enda en gang har falt sammen, etter et glimt av lys i tunnelen. Jeg har fått føle på at ting kan gå på skinner, at jeg takler å møte hverdagen og får til en del, men når det lille blir tatt fra meg igjen blir jeg knust. Hver gang dette skjer føler jeg at håpet svinner. Jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre for å bli bedre. Bør jeg hvile? Bør jeg aktivisere og sosialisere meg? Når ingenting hjelper er det fristende å velge de tingene man ønsker selv å gjøre, å fyke rundt hele dagene og finne på morsomme ting, som får en til å glemme alt det vonde. Men når det gjør vondt verre nytter det jo rett og slett ikke.
Jeg gleder meg til barna kommer hjem fra barnehagen, men samtidig er jeg redd. Jeg vet at det kommer til å være vondt, men samtidig så godt å være sammen med dem. Det er det eneste jeg har å se fram til hver dag, men det skulle vært så deilig hvis jeg bare kunne få nyte tiden, og ikke streve sånn med å takle det.
Jeg er så uendelig redd for at jeg ikke kommer til å bli kvitt dette. For at jeg ikke kommer til å bli frisk. For at jeg alltid skal være en mamma med kort lunte, dårlig humør og liten tålmodighet. For at jeg gjør kjæresten min vondt ved å trekke meg tilbake og la han ta seg av de slitsomme oppgavene. Jeg vil at barna mine skal føle seg trygge og elsket, og at Martin skal føle seg verdsatt, og jeg er så redd for at jeg ødelegger for alle.
Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Tømme meg kanskje. Det er ikke medlidenhet jeg ønsker meg, men forståelse. For at jeg noen ganger må få lov til å være sint og lei meg, selv om jeg selvfølgelig vet at det er mange som har det mye verre enn meg. Men dette er mitt liv, det er dette jeg må takle, og det føles for øyeblikket helt håpløst.


onsdag 10. august 2011

Dagene går...

Magnus har startet i barnehagen, selv om jeg enda ikke har klart å få meg til å skrive om det. Han storkoste seg fra dag en, klarer å sove i vogn, leker og er trygg på alle, og spiser masse.
Jeg derimot synes det er hardt. Det er ikke bare han som skulle tilvennes, også jeg. Og jeg... Jeg kjeder meg. Jeg har vært så heldig å ha noen ålreite dager, men de siste par døgnene har vært verre igjen. Jeg har vært flink til å ta det med ro, både på de bra og de dårlige dagene. Små ærend, korte besøk og mye hvile. Men jeg skal innrømme at jeg er frustrert. Hva er dette for et liv i en alder av 24 år? Jeg håper virkelig det nytter.
Selv om jeg av Paul Kavli fikk diagnosen ME er ikke dette fastslått 100%. Legene har funnet ut noen flere tester de ønsker å gjennomføre, fordi de nettopp har blitt oppmerksomme på at jeg ikke har noen antistoffer mot et eller annet, noe som betyr at jeg ikke har hatt betennelse i skjoldbruskkjertelen, som er hovedgrunnen til at man får problemer med stoffskiftet. Altså er de usikre på hvorfor jeg har hatt så alvorlige problemer med det. Hva slags undersøkelse de skal foreta er jeg usikker på, men jeg har for meg at de nevnte ultralyd eller røntgen av selve skjoldbruskkjertelen. De skal også ta prøver av lymfeknutene som har dukket opp på halsen min.
Så igjen sitter jeg altså og venter på svar. Jeg begynner å bli vant til det og forsøker derfor å la legene jobbe med å finne feilen, og selv konsentrere meg om å ta vare på kroppen min, og stort sett klarer jeg å stanse tankene når jeg kjenner jeg begynner å lete etter svar. Jeg er bare så sliten og lei. Av å være syk, av å sitte i sofaen foran tven, av å ikke klare mer enn å ta ut av oppvaskmaskinen før jeg må hvile igjen, av at alt må være en anstrengelse, av at det å ta meg av det praktiske med barna er det tyngste... Jeg kan forsette og fortsette, men velger å stoppe meg selv der.
Det viktigste er at jeg nå stort sett er i stand til å tilbringe ettermiddagen sammen med barna mine og kjæresten. Vi spiser middag sammen og gjør familieaktiviteter frem til barnetv, og deretter er det bare kveldsstell igjen før det er natta for barna og mamma synker ned i sofaen igjen. Da er jeg utslitt, men med en bedre grunn. Jeg pusher meg selv, og er fullstendig klar over det, men det er målet mitt hele dagen at jeg skal komme meg gjennom ettermiddagene og føle at jeg mestrer det og gjør en god jobb.
Apropo jobb. Jeg var innom min arbeidsplass tidligere i dag, og må innrømme at det var litt vemodig da en av de ansatte kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. Når det bare er 5-6 ansatte i butikken merker man altså at man har vært borte lenge. Jeg håper jeg blir i stand til å komme tilbake i full jobb igjen, og vise hva jeg er god for, for i mitt tidligere liv som på-kanten-til-arbeidsnarkoman følte jeg at jeg bidro og mestret det aller meste. Den følelsen lengter jeg etter, i tillegg til mine gode kollegaer og ikke minst sjefer.
Å bli fortalt at man gjør en god jobb er noe man opplever ganske ofte i arbeidslivet, hvis man står på litt ekstra, men på hjemmebane må man bare ta den rosen man får; når man ser barna løpe mot deg med åpne armer når man kommer for å hente de i barnehagen, den gode klemmen man får før de legger seg, eller det store, trøtte smilet man får når man titter inn til dem på morgenen bare for å sjekke at de har det bra.

Husk å sette pris på det du har!
Jeg prøver så godt jeg kan...

tirsdag 9. august 2011

Natta


På mine dårlige dager er sofaen, pcen, tven, mange glass med vann og enkel, sunn mat gode hjelpemidler for meg. Men dessverre resulterer det i at kroppen min ikke blir noe særlig brukt i løpet av en dag, og jeg regner med at det er derfor jeg blir så rastløs når jeg skal prøve å sove.
Martin, som derimot er overdrevent aktiv både på jobb og hjemme, har en tendens til å slukne med en gang hodet treffer puta. Men disse dagene som kroppen herjer ligger jeg i tillegg til å være rastløs uten energi, med en stor trang til å skravle, for å skyve fokuset vekk fra vondtene mine. Dere kan jo tenke dere selv hvordan slike samtaler blir mellom oss, med mange "mm" svar fra ene siden og overdreven entusiasme fra den andre. Samtalen ender imidlertid alltid med det samme. Martin sovner.
Ja, og hva nå? Vel, da får man vel prøve å skravle med dere i stedet da.


Ps: Første innlegg fra min nye telefon, så tilgi meg hvis det er litt annerledes.


BLUBB!

"Blubb!"
Jeg ser opp fra laksefiléene, lettere forvirret, og møter blikket til en eldre mann.
Jeg prøver meg på et høflig, avvisende smil, men uten hell.
"Jeg sa Blubb!" sier mannen med et skjevt smil og intenst blikk.
"Hehe!" smiler jeg nervøst og prøver å vri meg unna.
"Blubb er et ord du ikke bruker så masse?" spør han. 
Jeg smiler, men skjønner at han er seriøst interessert i å få et svar.
"Nei." smiler jeg halvt, og begynner å trekke meg vekk.
"Bruker du ingen rare ord du da?"
"Nei." svarer jeg igjen, men gjør fort om svaret.
"Jo, noen ganger."
"Hva slags ord da?"
"Jeg vet ikke helt..."
Jeg er snart fire-fem meter unna han, men samtalen er tydeligvis ikke ferdig enda.
"Banner du da?"
"Nei, eller... jo, innimellom..."
Hvorfor kan jeg ikke bare lyve?
"Åja." Mannen rynker litt på brynene, men så smiler han igjen.
"Ja, man kan vel være et godt menneske for det." svarer han.
"Ja, man kan nok det."
Samtalen var over.

Jeg fortsatte min butikktur, men ikke like avslappet som før, jeg speidet hele tiden rundt meg og så meg over skulderen for å unngå å havne i samme situasjon igjen.

Note to self:  
Do not stand by the frysedisk på Rema 1000 Ski i mer enn et halv minutt.
Ha oversikt over hvem som nærmer seg. Mistenk alle!
Og for all del! Lær deg å smile mer avvisende!

mandag 8. august 2011

Medfølelse



 


Sang

Milla er glad i å synge, akkurat som mammaen sin, og selv om ikke tonene er helt på plass lager hun sine egne sanger og vil helst gaule av full hals og få applaus på slutten. Noen ganger kan dette bli litt intenst, for eksempel på lange bilturer, eller dager hodet mitt ikke er helt med og jeg forsøker å gjøre flere ting på en gang, men andre dager er dette bare helt herlig.

Stort sett skjønner jeg hva hun sier/synger, men siden lydkvaliteten ikke er den beste på dette klippet gjorde jeg mitt beste for å tyde teksten hun har laget. Kanskje noen vet hvilken sang dette i utgangspunktet er? Jeg har ikke den minste anelse, men vet at hun i barnehagen lærer mange sanger jeg aldri har hørt før, så kanskje dette er en av de?

Fuglene skal sove på natta
Nå skal jeg sove på natta
Fuglene sover på natta på deg
og jeg skal sove på natta på deg
alle vepsene skal barnehage skal sove på bakken
Nei, nei, barnehagen skal sove på bakken
Nå skal alle prøve henge på barnehage hverandres senger barnehage
Nå skal barnehage sove i lufta
Nå skal barnehage sove i lufta
Nå skal barnehage sove i lufta
Nå skal andre sove på lufta

lørdag 6. august 2011

Sommerkos

Dette innlegget ble egentlig skrevet for et par dager siden, men jeg hadde tydeligvis ikke klart å publisere det. Derfor kommer det nå i stedet.
Jeg rekker ikke helt å holde følge her på bloggen med alt som skjer om dagen. Min tante Gyda bemerket sist når jeg brukte ordet "Hektisk" at hun ville kalt det "Innholdsrik", så derfor får jeg vel si at jeg har hatt noen veldig innholdsrike dager i det siste. Jeg er rett og slett ikke i stand til å sette ord på så mye for tiden, men jeg tenkte jeg kunne dele noen få bilder med dere i hvertfall.

Bildene er tatt med min nye telefon HTC Desire med en applikasjon som heter FXCamera og funksjonen ToyCam. Jeg har ikke tatt i bruk telefonen ordentlig enda, fordi jeg er midt i barnehagestart for Milla og tilvenning for Magnus og jeg rett og slett ikke takler så mye annet, men til uka regner jeg med at den er min nye følgesvenn.

Sjeldenhet

I dag har jeg våknet i en annen sin seng, i en annen sitt hjem, og sitter i en annen sin sofa mens jeg skriver på en annen sin pc. Jeg tilbrakte kvelden i går hos Monica og har altså enda ikke dratt hjem. Høres dette helt naturlig ut for deg? Et overnattingsbesøk hos en venninne? Vel, jeg kan ikke huske sist jeg gjorde dette.
Gjestesengen hjemme hos oss er stadig full av enten venninner eller venner av oss (eller begge...), men at jeg drar ut til en venninne på kveldstid er en ting jeg så og si aldri gjør, og at jeg overnatter... Ja, som sagt kan jeg ikke huske sist. Kanskje det var når jeg var gravid med Milla i 2008 og dro på besøk til Siri-Mette i Lillehammer, men da er man jo så langt unna hjemmefra at man ikke akkurat bare kan dra hjem og sove.
Nok om det. Uansett har det vært utrolig koselig, med skravling i minst åtte timer i går kveld, som vi nesten ikke klarte å avslutte for å gå og legge oss, noen få tårer, masse latter, sykt god pizza og deretter muligheten til å sove til man selv våkner dagen derpå, selv om jeg selvfølgelig var våken klokken fem og allerede innså at jeg ikke klarte å sovne igjen når jeg våknet på nytt rundt klokken ni.
En avveksling fra hverdagen er noe vi alle trenger innimellom, og litt kvalitetstid alene med venninner skal jeg nok bli litt flinkere til å unne meg. Allikevel gleder jeg meg til vanlig hverdagskveldskos med kjæresten til uka igjen.
Borte sykt bra, men hjemme er... hjemme ♥


fredag 5. august 2011

Respekt

Når vi skulle gå i fakkeltog etter tragedien i Oslo og på Utøya, bestemte Monica og jeg oss for å dra til Ski for å ha sjansen til å ta med barna våre. Like før vi skulle avgårde leste jeg en venninnes status på facebook hvor hun skrev at hun mislikte at Thon hadde bestemt seg for å holde kjøpesenterene sine åpne. Min kommentar til dette var at hun kanskje kunne høre med kjedekontoret til butikken hennes for å høre om de godtok at de stengte likevel. Når vi gikk gjennom Ski Storsenter for å komme oss til toget la jeg merke til at det var flere som hadde tatt den beslutningen. Flere steder var butikkene mørklagt og gitterene lukket.


Jeg mener ikke noe negativt om de som valgte å holde dørene åpne for kundene, da det helt sikkert er flere som ikke hadde tillatelser til å stenge og man jo ble oppfordret til å fortsette hverdagen så vanlig som mulig. Men jeg synes det viste at man noen ganger kan gjøre unntak fra de strenge rammene man vanligvis følger, for å vise sympati og respekt for sine medmennesker.

Kommunikasjon

Jeg har alltid vært glad i å snakke med folk, kommunisere, høre hvordan deres dag er, hva de driver med, komme med råd, få råd, være en skulder noen kan gråte på, trøste, gi ros... Nå om dagen klarer jeg nesten ingen av disse tingene lenger. Jeg føler at jeg gir inntrykk av å være overlegen, at jeg bare bryr meg med mitt eget og ikke gir nok av meg selv til noen. Jeg glemmer alt som blir sagt, og virker dermed enda mer uinteressert, selv om jeg gjerne skulle husket alt.
For litt siden måtte jeg nettopp avslutte en telefonsamtale med ordene "Jeg klarer ikke mer nå jeg. Unnskyld, men vi får snakke en annen dag.", og idet jeg la på strømmet tårene. Jeg var ikke lei meg, men det var bare fryktelig anstrengende å forsøke å prate, høre etter, svare...
Nå derimot er jeg lei meg. Begge barna mine er i barnehagen, jeg sitter på sofaen, kjeder meg og føler meg verdiløs også klarer jeg ikke en gang å snakke i telefonen når det endelig er noen som har lyst til å ha litt kontakt med meg. Hvordan skal kommunikasjon kunne skje da? Jeg orker verken å svare på sms det meste av tiden, og telefonsamtaler begynner å bli veldig tunge, å stå og prate med noen er så og si umulig såfremt det ikke er i helt rolige omgivelser... Og slik skal jeg altså leve i minst seks måneder til. Jeg føler at jeg ikke har noe som helst å se fram til, selv om jeg selvfølgelig bør fokusere på at jeg kanskje kan bli kvitt dette hvis jeg bare tar det med ro.

Jeg savner disse to til å lyse opp hverdagen min...
... og litt han her...
♥ u!
Bildene hjalp litt.
Da er det vel bare å starte på oppbygningen igjen da.

mandag 1. august 2011

Et hav av kjærlighet


Bilder fra hyttetur


En av de umistelige

De siste dagene har jeg forsøkt å leve et normalt liv, glemme alt det grusomme som skjedde for litt over en uke siden, slå av nyhetene og la barna styre dagene mine. I går kveld når jeg hadde lagt meg klarte jeg derimot ikke lenger å stenge tankene ute. Jeg ser for meg hvordan opplevelsen må ha vært for alle de som var i Regjeringskvartalet og på Utøya, og det gjør vondt i hele meg når jeg kjenner på redselen og fortvilelsen disse menneskene må ha følt.
Jeg tenker på jenta fra nabolaget der jeg vokste opp, det eneste fjeset jeg kjente fra ofrene på Utøya. Jeg skrev for noen dager siden at hun var savnet, men på fredag ble hun dessverre bekreftet omkommet. Det er så uvirkelig, men samtidig så alt for virkelig.
Bak det nydelige ansiktet jeg kjente fra senteret, nabolaget og korpset (tror da du var der og en stund?), var det en personlighet som blir så vakkert beskrevet av alle hennes bekjente. Jeg tenkte jeg kunne dele med dere noen av ordene som har blitt skrevet på en facebook-side som ble opprettet for henne. Det rører meg dypt å lese hvor mange som har skrevet hilsener til henne og familien.
Det er med et tungt hjerte jeg leste navnet ditt på liten til politiet, Ingrid! :( Hvil i fred, vakre jente!!!♥ Du vil bli dypt savnet av veldig mange!
Du var umistelig for så mange.
Hvil i fred jenta mi!! Kommer aldri til å glemme deg og alt det vi har opplevd sammen!! Du kommer alltid til å være min bestevenn som har en spesiell plass i hjerte mitt!! ♥ 
Hvil i fred, bestevennen min ♥ Kan fortsatt ikke skjønne..hvorfor deg :( ... Var, er og blir utrolig glad i Deg for alltid ♥ ♥ ♥
Hvil i fred, vakre Ingrid! Husker deg godt fra du jobbet på Tusenfryd, du var alltid solstråle!
  det er så ufattelig....savner deg.
 er så urettferdig at du ble rammet av denne tragedien :( selvom vi ikke har snakket sammen på flere år så har vi hvert på ferie sammen ;) du var en herlig jente som jeg kommer til å savne masse :'( glad i deg ♥
Ikke til å fatte at denne soltråla er tatt fra oss! Hvil i fred, Ingrid. Vil aldri glemme de hyggelige stundene da vi satt i billettluka på TusenFryd sammen.
Kjære Ingrid. Jeg ville bare få snakke med deg en siste gang, jeg ville at du skulle se alle lysene som er tent for deg. Jeg kan ikke se for meg å ikke snakke med deg annenhver dag.. Jeg angrer på at jeg hadde så dårlig tid sist jeg traff deg..
Hun pleide også å komme innom meg i butikken min for å slå av en prat, men da hadde hun alltid så dårlig tid før jobb. Det gikk opp for meg nå at det var fordi hun tok seg tid til å stoppe å prate med alle på vei fra bussholdeplassen til jobben sin. Det var Ingrid i et nøtteskall ♥
tenker mye på deg og familien din! Takk for den du har vært i de årene vi har kjent hverandre♥ savner deg masse, og vil aldri glemme deg...
kommer aldri til å glemme dine kloke ord fra sosiologien når vi gikk i klasse sammen . 
Du var et fantastisk skjønt menneske.
Dette er en sorgens dag for hele Vinterbro, men først og fremst for din familie! Våre tanker går til dine etterlatte, og i kveld vil vi tenne lys for ditt minne og dine etterlattes sorg.
♥ jeg kommer aldri til å glemme alt det morsomme vi hadde. mamma fortalte meg hva jeg hadde sagt da vi gikk i barnehagen. "jeg og ingrid kommer alltid til å være venner" ♥
vil ikke tro det er sant, skjønner ikke hvordan et menneske med så mye livsglede kan bli borte, hvil i fred herlige ingrid ♥
Jeg kan ikke tro at du er borte♥ du vil alltid bli husket som en kjempe snill og sprudlende jente og jeg vil huske alle minnene vi har sammen fra både fotballen og håndballen og ikke minst skolen! Min dypeste medfølelse går til familien! Kommer til å savne deg ♥
  Du var alltid en utrolig hyggelig jente, samt en dreven kverrulant og intellektuell jente! Noe jeg virkelig satte pris på! Det er ufattelig at du er borte, og igjen ufattelig urettferdig. Du kommer til å bli savnet stort.
Jeg har ikke ord.. Dette fortjente du virkelig ikke. Hvil i fred, jenta mi. Takk for alle de fine minnene, du kommer aldri til å bli glemt ♥
Du kommer alltid til å bli husket som et fantastisk menneske ♥
Hvil i freed søtee ingrid ♥ du vil ikke bli glemt!
♥ Jeg savner deg sånn, det gjør så vondt i hele meg, du var den beste venninnen jeg noen gang har hatt. Og nå får jeg aldri snakke med deg igjen. Jeg vil ringe deg å fortelle deg om alt som har skjedd, at jeg har mistet min beste venninne, men du vet bedre enn alle andre hva som har skjedd, og jeg får vel ikke noe svar om jeg prøver å ringe. Iallefall ikke av deg. Du var den mest levende personen jeg har kjent. Og nå er du død. Det er så himmla urettferdig. Derfor vil jeg du skal vite hvor utrolig takknemlig jeg er, fordi jeg fikk lov å kjenne deg hele livet. Fordi jeg fikk sjansen til å vokse opp med en så herlig, fantastisk person som deg. Du var alltid god mot alle, du dømte aldri noen, du var så blid, morsom og sprudlende. Og selv om det sårer meg dypt å vite at du er borte, så gleder det meg stort å tenke på alle de fantastiske minnene vi har sammen. Du vil for alltid være i mitt hjerte Ingrid mor. Du var så ufattelig høyt elsket, og det er du fortsatt ♥
Felles for de fleste meldingene var ordene: "Hvil i fred." og kondolanser til hennes nærmeste familie og venner. Det er helt tydelig at dette er en jente som er dypt savnet av veldig mange mennesker, og at det er fler som så på henne som sin beste venninne. Til og med jeg, som bare kjente hennes ansikt kommer aldri til å glemme henne, noe veldig mange også har skrevet på veggen hennes. Du har satt et spor i meg.Jeg tenker på at dette er én av så alt for mange som er revet vekk fra oss. Så mange mennesker har mistet sine nærmeste - en venn, en søster, en bror, en mamma, en pappa.... Jeg finner ingen ord for å beskrive det, men urettferdig er det ordet som melder seg på nytt og på nytt.
Jeg føler med dere i sorgen!