tirsdag 30. august 2011

Anfall og sykehus

Jeg er tilbake, og har hatt en utrolig flott helg, men jeg velger å starte med slutten, for å berolige de som er bekymret og å kunne fokusere på alt det positive ved turen senere. Jeg legger også ved noen bilder fra Barcelona og noen av de herlige menneskene jeg har blitt kjent med på turen.
Søndagen startet bra, men utviklet seg noe dramatisk. Etter et par timer med masse skravling og latter på flyet begynte plutselig venstrehånden min å begynne å bevege seg ukontrollert og jeg mistet både finmotorikken og kraften i hånden. Det tok ikke lange tiden før jeg slet med å puste, mistet kontrollen over begge armer, ristet i hele meg og benene beveget seg av seg selv. Det prikket i hele ansiktet, armer og ben og jeg slet både med artikulasjonen og konsentrasjonen. Jeg var bevisst hele tiden, skravlet og lo, selv om tårene trillet, men til tider var det så voldsomt at jeg bare måtte lukke øynene og prøve å puste rolig. Jeg vil kalle det et anfall, og det varte så lenge som fem-seks timer, selv om det kom i bølger, slik at jeg hadde noen pauser mellom slagene.
Hver gang jeg skulle på toalettet måtte jeg ha en person på hver side av meg som holdt meg oppe, og jeg klamret meg samtidig fast i hver flyseterygg. Flere ganger sank hele kroppen sammen, som om den bare slo seg av, og plutselig fikk jeg nye anfall som gjorde at jeg anspente hver lille muskel i kroppen og ble helt stiv. Fingrene spriket og krøllet seg sammen, bena ble flere ganger til gele. For å si det mildt ga jeg resten av flyet et ordentlig show.
Jeg lo da jeg hørte at det ville vente en rullestol på meg på flyplassen, men innså fort at det ikke var så mange andre muligheter. I tvil om hva jeg skulle gjøre spurte jeg de andre om hva de syntes, og det ble omsider bestemt at jeg skulle bli hentet i en ambulanse på flyplassen og kjørt til legevakten.
Jeg har aldri møtt så mye omsorg av så mange mennesker på en gang, og tårene pipler opp i øynene mine nå som jeg tenker tilbake på det. Jeg har fått så mange nye bekjentskaper, venner og venninner på turen, og de siste timene viste hva disse menneskene var bygget av. Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er - for at dere skravlet videre med meg som jeg ba om, fikk meg til å le og kose meg selv om kroppen herjet, for at dere halvveis bar meg gjennom flyet flere ganger, for at dere trillet meg fram i rullestol, for at dere brydde dere, for at dere sørget for at jeg fikk med meg all bagasjen min, fikk meg avgårde i ambulansen, fulgte etter meg til legevakten... Dere er helt fantastiske, og jeg kommer aldri til å glemme det dere gjorde for meg!
Før jeg skulle ut av ambulansen hadde jeg blitt verre igjen, ansiktet mitt begynte å rykke, og jeg måtte bli løftet ut av sjåføren og over i en rullestol. Jeg ble fort plassert på en seng og lagt et teppe over. Helsearbeiderne trodde jeg frøs fordi jeg ristet sånn, men selv om jeg var varm føltes det godt med noe mykt rundt seg. En spøkefull lege kom etterhvert inn i rommet, og vi tullet og lo, selv om jeg ikke en gang klarte å klemme hendene mine sammen rundt fingrene hans. Etter litt overtalelse fikk jeg det til, men det krevde alt av krefter. Han ringte til masse forskjellige folk, snakket med meg og bestemte hva som skulle gjøres, og samtidig kom Martin inn i rommet. Jeg var så glad for å se det ansiktet igjen, selv om jeg skulle ønske han slapp å se mitt. Tårene trillet hele veien, så fjeset mitt var for å si det mildt ganske forgrått og hovent, for å ikke snakke om de svarte sminkeflekkene rundt omkring i ansiktet mitt.
Snart kom også en av jentene fra turen inn, og både hun og Martin hjalp meg ut i bilen og hun fikk forklart Martin litt mer om det som hadde skjedd. På vei til sykehuset ble jeg verre igjen, jeg slet med å puste rolig, gispet konstant etter luft, og hyperventilering fører gjerne til oksygenmangel, noe som førte til at hele ansiktet mitt stivnet i en lekker trutmunn-maske, det prikket i huden og jeg mistet all følelse fra hake til panne.
Da vi var framme ved sykehuset fortet Martin seg inn på akutt-avdelingen for å finne en rullestol, og selvom han var veldig rask følte jeg at jeg ventet i en evighet og hele kroppen min stivnet. Martin åpnet døren, og jeg fortalte at jeg ikke klarte å ta av beltet selv, og klarte ikke engang å flytte hendene for å hjelpe med å ta det av. Martin tok armene rundt meg og løftet meg opp i rullestolen hvor jeg krøllet meg sammen og lukket øynene.
Inne i resepsjonen hørte jeg mennesker rundt meg, og prøvde å få Martin til å holde meg oppdatert på hva som skjedde rundt meg, siden jeg ikke var i stand til å ta inn alle synsinntrykkene. Jeg kjente det kom en ny bølge, føttene mine datt ned på fotstøtten, etterfulgt av overkroppen min, og jeg stivnet i en helt merkelig stilling, mens Martin desperat forsøkte å holde meg fast og dra meg opp igjen. Jeg tror at alle muskler må ha spent seg på en gang, for jeg var så stiv at Martin ikke klarte å dra meg tilbake i oppreist stilling før det hadde gitt seg.
På et eller annet vis kom jeg meg over på en båre, og ble trillet inn i et rom hvor jeg tilbrakte de neste timene med Martin ved min side. Kroppen roet seg etterhvert og det ble tatt blodprøver og røntgen og jeg hadde samtaler både med en sykepleier, lege og nevrolog. Som vanlig var det ingen funn, masse ventetid og hjem uten noen svar. Heldigvis vil nevrologen se nærmere på meg, så jeg vil bli kalt inn til en EEG og videre undersøkelse. Det føltes litt godt å vite at noen tok det på alvor.
Jeg møtte både hyggelige og mindre ålreite helsearbeidere i løpet av anfallet - en bedrevitende, men hjelpsom ambulansesjåfør, en lege og to pleiere med masse humor på Jessheim legevakt, en fantastisk turnus-sykepleier (?) på Ahus, en ok lege som synset litt for mye og en nevrolog som tok meg på alvor. Uansett er jeg takknemlig for hjelpen jeg fikk, for på vei ut av sykehuset klokken elleve på kvelden så jeg hvor mange som lå på senger i gangen og ventet.
De siste to dagene har blitt tilbrakt på sofaen foran tv-en, og jeg kommer til å prøve å ta det enda mer med ro enn jeg gjør til vanlig de nærmeste dagene også, i håp om å slippe unna flere anfall.

Sånn - da var det negative unnagjort, så snart kommer det litt hyggeligere fortellinger om turen vår. Når jeg er klar for det, vel å merke.

9 kommentarer:

  1. Dette hørtes ordentlig ekkelt og skummelt ut! Du er en tøff jente med et fantastisk humør. Kjekt å bli kjent med deg! Lykke til videre!
    Mona.

    SvarSlett
  2. For en ekkel opplevelse! Håper virkelig du slipper slike anfall igjen, grøssa når jeg leste innlegget... God bedring, så får du slappe av så mye du bare kan :-)

    Tenker masse på deg!
    Gode klemmer

    SvarSlett
  3. Kjære vene deg - var det slik turen endte for deg?!? Jeg har ikke fått med meg noe av dette. Men jeg satt på nest siste rad og du satt vel lenger foran i flyet ...

    Anfallene du beskriver høres veldig ille ut. Det må være grusomt å ikke ha kontroll over kroppen. Godt du skriver om det og får satt ord på det - jeg er overbevisst om at det hjelper deg å komme gjennom dette - uansett hva det er. Du får stå på og kreve full utredning slik at du kan få stilt en sikker diagnose. Først da kan du begynne å leve ditt nye liv som en friskere Hanne.

    Klemmer deg kjære søte. Ønsker deg god bedring.

    Marit

    SvarSlett
  4. Tenkt mye på deg de siste dagene.....
    Det var vondt å se hvor vondt du hadde det, og ettersom jeg leser ble det verre....
    Håper det går bedre med deg og at du "får igjen" kroppen din og blir i form igjen - fort....

    Du er en herlig og grom jente å bli kjent med!
    God bedring, Hanne<3

    SvarSlett
  5. Huff, det var en tøff opplevelse! Bra at du hadde folk som hjalp deg og fikk komme til sykehus. God bedring fremover!

    SvarSlett
  6. Tøft å lesa, skjelv nesten av tanken. Godt at du vart betre, håpar du slepp fleire slike anfall og at legane tek deg på alvor og finn ut kva det er, eller i alle fall noko som kan hjelpa!

    SvarSlett
  7. Huff, for en ekkel opplevelse du har hatt! Håper du får roet deg ned fremover, slik at du kommer deg litt opp i form igjen og som du skriver forhåpentligvis da unngår slike anfall.

    SvarSlett
  8. Huff! Og takk og lov for snille, omsorgsfulle mennesker! Jeg håper inderlig at de finner ut av hva det er som feiler kroppen din slik at du raskest mulig kan komme tilbake til en frisk deg. Er spent på om nevrologen vil finne ut av dette. Krysser fingrene mine for deg!

    SvarSlett
  9. Tusen takk for deres utrolig søte kommentarer. En uke tok det omtrent å komme seg igjen, og det er jeg utrolig fornøyd med. Selv trodde jeg det ville ta mye lenger tid. Setter så stor pris på ordene deres, de hjalp meg gjennom de verste dagene, og setter et smil på ansiktet mitt når som jeg begynner å bli bedre igjen :) Takk!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!