onsdag 10. august 2011

Dagene går...

Magnus har startet i barnehagen, selv om jeg enda ikke har klart å få meg til å skrive om det. Han storkoste seg fra dag en, klarer å sove i vogn, leker og er trygg på alle, og spiser masse.
Jeg derimot synes det er hardt. Det er ikke bare han som skulle tilvennes, også jeg. Og jeg... Jeg kjeder meg. Jeg har vært så heldig å ha noen ålreite dager, men de siste par døgnene har vært verre igjen. Jeg har vært flink til å ta det med ro, både på de bra og de dårlige dagene. Små ærend, korte besøk og mye hvile. Men jeg skal innrømme at jeg er frustrert. Hva er dette for et liv i en alder av 24 år? Jeg håper virkelig det nytter.
Selv om jeg av Paul Kavli fikk diagnosen ME er ikke dette fastslått 100%. Legene har funnet ut noen flere tester de ønsker å gjennomføre, fordi de nettopp har blitt oppmerksomme på at jeg ikke har noen antistoffer mot et eller annet, noe som betyr at jeg ikke har hatt betennelse i skjoldbruskkjertelen, som er hovedgrunnen til at man får problemer med stoffskiftet. Altså er de usikre på hvorfor jeg har hatt så alvorlige problemer med det. Hva slags undersøkelse de skal foreta er jeg usikker på, men jeg har for meg at de nevnte ultralyd eller røntgen av selve skjoldbruskkjertelen. De skal også ta prøver av lymfeknutene som har dukket opp på halsen min.
Så igjen sitter jeg altså og venter på svar. Jeg begynner å bli vant til det og forsøker derfor å la legene jobbe med å finne feilen, og selv konsentrere meg om å ta vare på kroppen min, og stort sett klarer jeg å stanse tankene når jeg kjenner jeg begynner å lete etter svar. Jeg er bare så sliten og lei. Av å være syk, av å sitte i sofaen foran tven, av å ikke klare mer enn å ta ut av oppvaskmaskinen før jeg må hvile igjen, av at alt må være en anstrengelse, av at det å ta meg av det praktiske med barna er det tyngste... Jeg kan forsette og fortsette, men velger å stoppe meg selv der.
Det viktigste er at jeg nå stort sett er i stand til å tilbringe ettermiddagen sammen med barna mine og kjæresten. Vi spiser middag sammen og gjør familieaktiviteter frem til barnetv, og deretter er det bare kveldsstell igjen før det er natta for barna og mamma synker ned i sofaen igjen. Da er jeg utslitt, men med en bedre grunn. Jeg pusher meg selv, og er fullstendig klar over det, men det er målet mitt hele dagen at jeg skal komme meg gjennom ettermiddagene og føle at jeg mestrer det og gjør en god jobb.
Apropo jobb. Jeg var innom min arbeidsplass tidligere i dag, og må innrømme at det var litt vemodig da en av de ansatte kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. Når det bare er 5-6 ansatte i butikken merker man altså at man har vært borte lenge. Jeg håper jeg blir i stand til å komme tilbake i full jobb igjen, og vise hva jeg er god for, for i mitt tidligere liv som på-kanten-til-arbeidsnarkoman følte jeg at jeg bidro og mestret det aller meste. Den følelsen lengter jeg etter, i tillegg til mine gode kollegaer og ikke minst sjefer.
Å bli fortalt at man gjør en god jobb er noe man opplever ganske ofte i arbeidslivet, hvis man står på litt ekstra, men på hjemmebane må man bare ta den rosen man får; når man ser barna løpe mot deg med åpne armer når man kommer for å hente de i barnehagen, den gode klemmen man får før de legger seg, eller det store, trøtte smilet man får når man titter inn til dem på morgenen bare for å sjekke at de har det bra.

Husk å sette pris på det du har!
Jeg prøver så godt jeg kan...

5 kommentarer:

  1. Så godt innlegg, flink du er som klarar å skriva ut litt av det du tenkjer på! Mange gode tankar til deg!

    SvarSlett
  2. Masse god bedring:) Håper du finner ut av dette og at du kommer tilbake til mer energi og en bedre hverdag snart:)Klem

    SvarSlett
  3. Jeg håper du snart blir frisk, Hanne! Jeg føler med deg, og følger deg. Syns du er tøff som skriver om dette, og selvom du føler det som terapi, er du tøff!
    Lykke til! Du må stå på videre, du klarer dette!

    Katrine

    SvarSlett
  4. Hei Hanne :-) kom over bloggen din idag, tror det var gjennom blogit, hvor du skrev om man har det bra selv om man ser bra ut? Kan det stemme? I allefall så har jeg tittet litterann, ikke så veldig mye idag, blir vel mer i morgen, og ser det at du er under utredning av ME. Jeg ønsker deg masse lykke til, og håper de finner ut av det! :-) Hvis det er noe trøst, som det sikkert ikke er, så har jeg vært ME-syk siden jeg var 16 (er nå 19), så jeg har ikke fått gleden av å leve ut ungdomsåra, og få meg barn osv, uten å ha sykdommen der. Skjønner godt hvis det ikke er noe trøst, tenkte bare å si at du ikke er alene :-) Er det noe du vil snakke om, ikke nøl med å ta kontakt :-) Sliter fælt med konsentrasjon osv, så kan hende kommentaren blir litt rotete, har vært en lang dag. Hvis du vil titte innom bloggen min, så er du hjertelig velkommen, skriver om CFS/ME, og oppholdet mitt på rehab i skrivende stund :-) Snart ferdig da, reiser hjem på fredag! Tenkte bare at det kanskje kunne være kjekt å vite at du ikke er alene, og at jeg er her for deg om det skulle være noe, er alltids kjekt å snakke med noen som vet hvordan en har det! Runder av nå, skal legge meg å sove, men ønsker deg masse lykke til videre, stå på, og ikke gi deg! :-) Ta vare på deg selv, og god bedring :-)

    SvarSlett
  5. Røsslyng - Tusen takk for hyggelig kommentar og gode tanker! Det varmer veldig når man er langt nede!

    Bente - Takk for lykkeønskninger! Jeg tror nok det tar tid, men jeg gir meg ikke. Jeg MÅ bare bli bedre. Føler at jeg har litt for mye igjen av livet til å bare gi opp..

    Katrine - Tusen takk! Både for at du følger meg, og for dine snille ord. Man føler seg liksom ikke så tøff når man sitter og sturer, men når jeg tenker på alt jeg må overvinne for å gjennomføre de enkleste ting gjør det meg litt mer stolt av meg selv.

    Marlene - Det stemmer nok at du fant meg på blogit, var så heldig å få inn et innlegg der i går, det het "Må jeg se dårlig ut for å ha det dårlig?".
    Tusen takk for at du legger igjen noen ord for å prøve å hjelpe. Det er alltid godt å høre at man ikke er alene, selv om jeg selvfølgelig ikke unner noen denne tilstanden. Trist å høre at du fikk den så tidlig, har selv en venninne som fikk det når hun var 15, så jeg skjønner at det må være utrolig vanskelig. Men hvis det er noen trøst har hun allikevel tre barn som lyser opp hverdagen hennes nå :) Jeg skal titte inn på bloggen din nu!
    I like måte forresten. Hvis du trenger noen å snakke med, så er det bare å sende meg en mail eller en kommentar :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!