fredag 5. august 2011

Kommunikasjon

Jeg har alltid vært glad i å snakke med folk, kommunisere, høre hvordan deres dag er, hva de driver med, komme med råd, få råd, være en skulder noen kan gråte på, trøste, gi ros... Nå om dagen klarer jeg nesten ingen av disse tingene lenger. Jeg føler at jeg gir inntrykk av å være overlegen, at jeg bare bryr meg med mitt eget og ikke gir nok av meg selv til noen. Jeg glemmer alt som blir sagt, og virker dermed enda mer uinteressert, selv om jeg gjerne skulle husket alt.
For litt siden måtte jeg nettopp avslutte en telefonsamtale med ordene "Jeg klarer ikke mer nå jeg. Unnskyld, men vi får snakke en annen dag.", og idet jeg la på strømmet tårene. Jeg var ikke lei meg, men det var bare fryktelig anstrengende å forsøke å prate, høre etter, svare...
Nå derimot er jeg lei meg. Begge barna mine er i barnehagen, jeg sitter på sofaen, kjeder meg og føler meg verdiløs også klarer jeg ikke en gang å snakke i telefonen når det endelig er noen som har lyst til å ha litt kontakt med meg. Hvordan skal kommunikasjon kunne skje da? Jeg orker verken å svare på sms det meste av tiden, og telefonsamtaler begynner å bli veldig tunge, å stå og prate med noen er så og si umulig såfremt det ikke er i helt rolige omgivelser... Og slik skal jeg altså leve i minst seks måneder til. Jeg føler at jeg ikke har noe som helst å se fram til, selv om jeg selvfølgelig bør fokusere på at jeg kanskje kan bli kvitt dette hvis jeg bare tar det med ro.

Jeg savner disse to til å lyse opp hverdagen min...
... og litt han her...
♥ u!
Bildene hjalp litt.
Da er det vel bare å starte på oppbygningen igjen da.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!