fredag 30. september 2011

Har du sett...

Jeg begynte plutselig å tenke på hvor mye ordene "Har du sett...?" kan gjøre. Disse ordene har nemlig ført til at jeg fikk meg en kjæreste på videregående som jeg nå har to flotte barn sammen med. Setningen fortsatte slik "... Dude where's my car?". Ikke noe særlig romantisk over det egentlig? Men når det var på grunn av dette at vi begynte å henge sammen, og bare noen dager senere var overdrevent hektet på hverandre, blir det litt koselig å tenke tilbake på likevel.
I kveld er Martin på kino med en kompis. De bestemte seg brått mens vi satt sammen i sofaen, og hvilke ord tror du det var som dro de ut døren?
"Har du sett...?"

My melody

Jeg sitter ved pianoet og klimprer, og lurer på hvilke sanger det egentlig er jeg kan, og plutselig dukker en melodi opp i høyttalerne, en melodi jeg laget (med litt hjelp av en venninne) da jeg gikk på videregående. Sangen skrev jeg like etter at jeg mistet hunden min, som jeg så på som en søster, og jeg døpte den vel i utgangspunktet etter henne - Tinka. Nå tenkte jeg selvfølgelig at jeg kunne dele den med dere. Jeg spilte den alltid når jeg satt ved pianoet i friminuttene, så kan nok hende at noen av dere har hørt den før (kanskje alt for mange ganger også).

© Hanne Erikstad

Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva jeg skal gjøre i dag. Ser det fine været ute, men er liksom ikke helt fristet likevel. Tidligere i dag har jeg trent Zumba, og rokket et intenst kvarter med rokkering da jeg kom hjem. Noen som har noe godt forslag på hva jeg burde ta meg til nå? Blir nok husarbeid, men tar gjerne imot andre tips ;o)

onsdag 28. september 2011

Når sykdommen melder seg

Ok. Jeg vet ikke om dere lurer etter det forrige innlegget mitt, men jeg tenkte uansett å komme med en liten oppdatering. I går bestemte jeg meg for at jeg på morgenen i dag skulle ta det litt med ro, spise frokost med begge barna hjemme for så å levere dem i barnehagen når det passet seg. Det jeg ikke planla var at jeg skulle bli dårlig i går kveld, ha en søt liten jente liggende i sengen min og sparke meg hele natten og at jeg skulle våkne i (tja, hva skal jeg kalle det) elendig form. Jeg måtte få Martin til å hjelpe meg ut av sengen, klarte nesten ikke å bevege venstrearmen og når jeg sto oppreist vugget jeg fram og tilbake, og holdt på å miste balansen helt. Vondt i brystet, sultfølelse og tørr i munnen...
Nok kjedelige detaljer. Uansett hadde klokken blitt for mye til å ombestemme seg med tanke på frokost hjemme, så det var bare å følge planen. At jeg ikke var ute av barnehagen før klokken kvart på ti gjorde at jeg nesten ikke kom meg ut av bilen når jeg var kommet hjem. Resten av dagen har vært tilbrakt på sofaen med en enorm sultfølelse, som jeg hele tiden prøver å bekjempe. Jeg tror jeg har spist passe mye, ikke overspist og ikke underspist, men sulten gir ikke slipp. Gah!
La meg fortelle om noe mer hyggelig. I går etter trening kom jeg hjem og kjente kroppen gi etter (jeg kommer snart til noe bedre). Jeg satt og tittet på den grusomt kjedelige tv-skjermen (det hyggelige er rett rundt hjørnet nå!), og la plutselig merke til det fine været utenfor vinduet (der ja!). Jeg bestemte meg, tok fram kameraet, tok på meg sko og et skjerf og kastet meg ut døren før jeg rakk å ombestemme meg. Skogstur med meg selv har jeg ikke gått på... (hmm... la meg se...) aldri? Jeg gikk rundt med kamerablikket, så det vil si at jeg brukte mer tid på å se på blomster, strå, granbar, blader, sopp og lignende enn jeg brukte på å faktisk bevege meg, men det var også hensikten. Ett av bildene jeg tok kan du se i innlegget under, og noen andre har jeg lurt inn i dette innlegget. Turen var deilig, men den gjorde meg nok ikke godt. Humøret derimot gjorde den masse for, da jeg etterpå kunne sitte i sofaen og se på hva jeg hadde fått utrettet.
På ettermiddagen koste jeg meg sammen med Magnus, mens Martin jobbet ute og Milla var på sitt første etter-barnehage-bli-med-hjem-besøk hos søte Jenny. Det ble derfor enda en liten tur ut, med Magnus i vogn for å hente en noe motvillig jente rett før leggetid.
Alt i alt en kjempefin dag, 
så jeg er ikke så veldig trist for at jeg må roe ned i dag.
Bare litt sinna ;)

tirsdag 27. september 2011

Hold deg fast!

For nå kommer det! Smellet jeg har ventet på. Alle signalene er der: de tunge øyelokkene, den såre halsen, munnen som er knusktørr, det au-så-vonde brystet, sultfølelsen som herjer, febervarmen i kinnene, tørsten som ikke lar seg slukke... Jeg har jo hatt en del ålreite dager nå, så jeg må bare tåle det. Bite det i meg og se fremover. Håper jeg får sove, og håper det vil hjelpe. Får jeg ikke sove vet jeg hvordan det blir, og hjelper ikke søvnen vet jeg også hvordan det blir. Det gjelder å ikke tenke, ikke dvele, bare fortsette å planlegge små aktiviteter de neste dagene og håpe at man ikke må avlyse alt sammen.
Kryss fingrene for meg!
Er det lov å gråte en bitteliten tåre nå?

My little secret

Jeg er god på å holde hemmeligheter, men når det omhandler meg selv er det verre. Da føles det som jeg lyver eller unngår temaet, og det er min unnskyldning for at det er litt stille her om dagen. Det jeg skjuler, ruger på eller unngår å fortelle er noe jeg har begynt med de siste dagene. Grunnen til at jeg har latt være er at jeg er redd for å bli pusjet med ord som "kanskje dette kan gjøre deg frisk" og lignende, og dermed få en sperre mot å fortsette. Foreløpig gjør jeg det fordi det er gøy og fordi jeg føler at jeg gjør noe positivt for kroppen min. Klarer dere å gjette hva jeg har begynt med?
 ...Trening!
Det hadde dere kanskje ikke forventet, selv om dere muligens gjettet dere til det i løpet av linjene over? Da jeg var hos ME-spesialisten for noen måneder siden fikk jeg beskjed om at jeg ikke var klar enda for å starte rehabilitering. Men månedene har gått, og når en suupersøt og snill engel bestemte seg for å spandere en måneds trening på meg og min venninne med samme sykdom som meg fikk vi sparket i rumpa som vi trengte for å sette i gang. Og det gjorde vi. 
Som mange andre med vår sykdom er vi dårlige på å gjøre ting med måte, fordi vi har en tendens til å bli revet med i hva enn vi starter med. Abonnementet fikk vi på tirsdag, og allerede torsdag morgen sto vi klare i salen for vår første Aerobic-(halv)time og deretter en halvtime med Stram opp (styrketrening). Fredag var jeg klar for Body Balance (blanding av Yoga, Tai chi og Pilates), men på grunn av syk instruktør ble det 50 minutter med Stretching i stedet og derfra rett videre til en time med Zumba. I helgen hadde jeg fri, men i går var vi med på Step i en halvtime, og prøvde oss så i treningsstudio på egenhånd. Og i dag har jeg lagt bak meg en time med Body Balance og deretter en Step Styrke Intervall time. I alt omtrent 6 timer med trening på under en uke.
Jeg er strålende fornøyd med meg selv, og føler meg i hvertfall ikke dårligere enn jeg gjorde før jeg startet, selv om jeg fikk lide litt for det i helgen. Håpet er at jeg kan få kroppen til å fungere litt bedre, bygge opp litt krefter og ha det moro mens jeg gjør det. Ønsk meg gjerne lykke til videre, men unngå helst frasen jeg skrev tidligere i innlegget og lignende. Og dere trenger ikke å bekymre dere for mengden, jeg har lyst til å prøve ut litt forskjellig i begynnelsen, så kommer jeg til å velge med de timene som passer meg best etterhvert. I morgen skal jeg bare sykle litt og ta stretching i en halvtime.
Håper dere har en fin dag!

mandag 26. september 2011

Ferdig med det...

Jeg tror jeg kan si dette... Selv om det er litt skremmende. Jeg har (endelig) klart å gi slipp på gamle Hanne, og prøver heller å ønske den nye Hanne velkommen inn i livet mitt. Gamle Hanne var en veldig engasjert, aktiv, sprudlende og en arbeidssom jente, som alltid kommer til å være en del av meg, men den nye Hanne har også masse å rutte med - livserfaring, forståelse ovenfor andre og en stor tilpasningsevne. Jeg ser meg selv i et nytt lys og skjønner at jeg ikke må være verdensmester, det er faktisk er helt ok å bare gjøre sitt beste.
Og på grunn av denne oppdagelsen vet jeg også at jeg kan avslutte dette innlegget akkurat her, selv om dere kanskje ikke fikk så mye ut av det. Jeg ville bare dele med dere at jeg ikke lenger sørger så mye over det jeg har måttet gi tapt, men heller gleder meg over alt som vil komme i tiden fremover, og ikke minst det jeg har akkurat nå.

I dag er den første dagen i resten av ditt liv.
Tenk over det.

torsdag 22. september 2011

Sykdommen

Jeg har gjort om litt på siden som heter "Sykdommen", som dere finner i en av fanene øverst i bloggen, og tenkte at jeg kunne legge ut det jeg har skrevet her også. 

"Jeg skriver mye om sykdommen min og tankene mine rundt den her i bloggen, og siden de fleste som titter innom her vet hva som feiler meg føler jeg at det er unødvendig at jeg skriver om det i hvert innlegg. Derfor tenker jeg at det er bedre at jeg kort forklarer hva som feiler meg her på en egen side, for de av dere nye tittere som måtte være interessert.


Jeg har lenge vært under utredning og i juli 2011 fikk jeg diagnosen ME. Dette er en vanskelig diagnose å forholde seg til for meg, da den ikke kan vises på noen tester og jeg derfor konstant tviler på meg selv, men innerst inn føles det riktig. Jeg har hatt utallige symptomer og utmattelse er det som er mest tydelig på daglig basis. Før dette slet jeg med stoffskifteproblemer og enkelte svangerskapsrelaterte plager, men siden januar 2011 har jeg vært innenfor alle normale nivåer på tester, og det var allerede i oktober 2010 at symptomene som ikke passet inn i stoffskifte-sykdommen startet.
For meg har det vært veldig vanskelig å akseptere at jeg er syk. Jeg har vært vant til å være en jente full av energi, positivitet og med en kropp som fungerer. Derfor har jeg gått gjennom en lang og tung sorgprosess, noe dere kan lese om i mange av innleggene mine, men jeg begynner nå å komme til den oppfatningen at jeg heller må gjøre det beste ut av det, selv om jeg selvfølgelig får meg en knekk i ny og ne. Jeg gir imidlertid ikke opp håpet om å bli frisk en gang i fremtiden.

Jeg er ikke ute etter medlidenhet ved å skrive om sykdommen min. Jeg ønsker bare å sette lys på hvordan det er å leve med en usynlig og omstridt sykdom. Jeg skriver en del om det å møte forventninger, synsinger og meninger, om samvittigheten og håpet. Jeg prøver også å skildre hvordan det virkelig føles innvendig når jeg er veldig dårlig, både med tanke på det fysiske og det psykiske.
Bloggingen fungerer veldig bra som terapi for meg, da jeg får satt ord på tankene mine og får tilbakemeldinger fra dere der ute. Så tusen takk for det!

Jeg håper også at ordene mine kan hjelpe noen der ute til å se at dere ikke er alene."

onsdag 21. september 2011

Stolt!

På lørdagsmorgenen var Martin litt skrall. Sånn går det gjerne etter en guttetur ut kvelden i forveien, i hvertfall når det er en stund mellom hver gang. Jeg for min del hadde bare kost meg på sofaen sammen med et par venninner den kvelden, men ble likevel straffet overdrevent hardt dagen derpå. Allikevel bestemte jeg meg for å la Martin sove, og prøve å gjøre noe hyggelig sammen med barna i det fine morgenværet. Jeg tok tingene i mitt tempo, og det vil si at det fort tok et par timer å få i barna frokost, kle på de, finne fram vogn og ta på yttertøyet. Etter en tidligere bæsjebleie ante jeg igjen en viss stank fra Magnus, så Martin ble pisket opp for å gjøre et lite skift før vi endelig kom oss ut av døren.
Milla ville sykle, noe som resulterte i at den planlagte turen i skogen ble en del kortere enn planlagt. Vi snudde før vi i det hele tatt nådde skogkanten. Det var deilig å komme seg ut litt, men Milla ble sutrete fordi det var vanskelig for meg å hjelpe henne oppover bakkene samtidig som jeg trillet vognen, og Magnus var trøtt og syntes det var kjedelig å bli plassert i vognen. Hjemveien gikk noe bedre, da Magnus sovnet og Milla kunne trille nedover bakken og øve seg på å bremse. Vi var ikke ute lenger enn maks en time totalt. At jeg måtte gå og legge meg i et par timer senere på dagen syntes jeg var unødvendig, men jeg var utrolig stolt av meg selv, og glad for at jeg hadde klart å gjennomføre det helt på egenhånd.


tirsdag 20. september 2011

Morgengry

Etter å ha stått og tittet fascinert ut av vinduet en liten stund kan jeg nå fastslå at soloppgang er en sjeldenhet for mine øyne. Dette er jeg selvfølgelig ganske takknemlig for, for mine barn (BANK I BORDET!) er de som sjelden våkner i fem-seks tiden på morgenen.
I dag derimot sto min kjære opp rundt klokken halv fire, fordi han hadde vansker med å sove. Et par timer senere hørte jeg min lille gutt på naborommet, og siden jeg ikke hadde sett på klokken noen av gangene ble jeg overrasket da jeg så min kjære sittende inne på rommet hans når jeg sto opp. Etter en titt på klokken ble det klart for meg at da jeg mumlet "Har du sovet godt i natt?" og fikk et grynt til svar var det nok fordi det fortsatt var midt på natten, og Martin nettopp hadde gitt opp å få sove noe mer.
Magnus ble lagt igjen, og jeg ble liggende i sengen litt før jeg bestemte meg for å stå opp. Inn tikket en melding av Martin, som nå hadde dratt på jobb, om at det lå boller på kjøkkenet og magen min jublet "Usunn frokost! Here I come!". Etter å ha knipset et par bilder av soloppgangen gjennom vinduet og noen av hvor vakkert alt rotet vårt ble i det rosa lyset la jeg plutselig merke til det som var på den andre siden av himmelen - en enorm regnbue.
Dette kommer til å bli en bra dag. Jeg bare vet det!

mandag 19. september 2011

3 år

Snuppelura mi har plutselig blitt tre år. Stor jente. Forrige søndag var dagen hennes, og vi gjorde så godt vi kunne for å behandle henne som en... liker ikke ordet prinsesse... et bursdagsbarn! Hun var i fokus fra morgen til kveld, ble sunget for, dullet med, fikk kaker og gaver, og var sammen med hele familien sin... Hun fortjente virkelig en sånn dag!
Ønskeliste (med Millas ord):
Klovn i taket
Kake... og skje!
 
I går var det barnebursdag med alle vennene og venninnene til Milla, men det får jeg ta en annen dag. Jeg må også vise dere den fantastiske kaken Milla fikk, for ja, hun fikk (i hvertfall det ene) ønsket oppfyllt, da flere av gjestene kom med deilige kaker. Klovn i taket får vi se om vi får ordnet en annen gang, kanskje i hvertfall et bilde av en...

lørdag 17. september 2011

En liten påminnelse

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.

Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?
Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på?
Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?
Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint.
Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?
Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.
Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?
Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren. Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger? Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten. Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler. Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren. Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen. Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?

Foto: Shutterstock

Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse. Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om. Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

Historien er hentet fra BlogIt, og sendt inn dit av Adina Jeanette Barsgård. Hvem som originalt har skrevet den vet jeg dessverre ikke.
 

fredag 16. september 2011

Ukens smil - søte katter

Lenge siden jeg har lagt inn dagens smil eller lignende, så nå prøver jeg meg igjen og håper jeg får satt et smil på ansiktene deres. Klikker du på linken over så får du se flere av mine favoritter :)


torsdag 15. september 2011

Ankomst i Barcelona

På flyet ble jeg sittende mellom to søte damer fra hovedkontoret. Skravla gikk gjennom hele turen, og selv om jeg var helt og holdent med i samtalen hele tiden kjente jeg flere ganger at øyelokkene holdt på å skli igjen. Jeg var ikke videre trøtt, men det var vel et lite tegn fra kroppen om at jeg burde hvile. Turen gikk fort, og få timer senere kunne vi se bakken nærme seg under oss.
Jeg forventet at det kom til å være varmt, men så ikke for meg at det ville være så høy luftfuktighet, det var jo tross alt august. Idet vi gikk ut fra flyet og inn i gangen kunne jeg imidlertid kjenne både fuktigheten og varmen slå imot oss selv om vi fortsatt var innendørs, så jeg skjønte fort at det kom til å bli en deilig tur. Klage på varmen skulle jeg i hvertfall gjøre så godt jeg kunne for å la være. Inne på flyplassen sto mange trøtte, men entusiastiske fjes og ventet på bagasjen sin, og andre så sitt snitt til å ta en kjapp tur på toalettet for å skifte fra norden-tøy til syden-tøy. Selv hadde jeg ikke vært så smart at jeg hadde tatt med shorts i håndbagasjen, men så snart bagasjen min kom fikk jeg lurt en på meg likevel. Inne i do-køen, og i ventetiden ved bagasjebåndet fikk jeg sjansen til å hilse på enda flere av damene, og vi allierte oss fort for å passe hverandres bagasje mens hurtig-skiftene pågikk.
Utenfor flyplassen fikk vi igjen kjenne hvordan fuktigheten og varmen slo, og med de store blå t-skjortene skal jeg innrømme at det var i klammeste laget. Endelig var alle samlet, og hodene snudde seg på de forbipasserende, da en jentegjeng på femti stykker i like t-skjorter travet avgårde. Plutselig så jeg også et kjent fjes i mengden, og innså at det var Marit, bak bloggen Som mine dager er, og jeg følte allerede da at vi klikket og at jeg hadde funnet meg en venn blant alle fjesene. (Ta en titt på bloggen hennes, den er nesten like nydelig som personligheten bak).
Flyplassen var stor (men Ketil - jeg vet ikke om jeg synes den var såå flott), og for å komme oss fra et sted til et annet måtte alle damene inn i en buss og fraktes et lite stykke. Utenfor skulle vi vente på de tjue svenskene, som også skulle være med oss, og her fikk jeg endelig vite hvem jeg skulle få dele rom med på turen. En søt 26 åring, også ved navn Marit, som var på sin første tur akkurat som meg. Jeg ble introdusert for resten av "gjengen" som hun hadde blitt kjent med, og lite ante jeg at jeg allerede hadde funnet de fleste av jentene jeg skulle tilbringe det meste av turen sammen med.
 ...

onsdag 14. september 2011

Stopp! Ikke les videre...

Ikke si at jeg ikke advarte dere!

Jeg ligger i senga, og etter flere timer sover jeg fortsatt ikke. Det er ikke snakk om at jeg ikke er trøtt, men det er bare kroppen som ikke vil slå seg av og hodet som jobber på høygir. Jeg bobler av energi inni meg, men med en gang jeg i det hele tatt er i nærheten av å tenke at jeg kanskje bare skal stå opp og gjøre et eller annet husarbeid, eller bare sette meg i sofaen en liten stund, kjenner jeg at hele kroppen protesterer. Da skader det ikke å ha pcen liggende rett ved siden av sengen, slik at man bare kan rømme inn i bloggverdenen litt.
Jeg har mange ganger etterlyst en av-og på-bryter som kunne få meg til å slukne akkurat når jeg selv ønsker det, men den har latt seg vente på. Den siste tiden har derimot søvnen kommet lettere på, men i dag har jeg nok for mye i hodet. Hva det er aner jeg ikke, ikke noen fornuftige greier i hvertfall. Ikke er jeg trist, og ikke er jeg videre spent eller nervøs for noe. Alt er bare helt ok, og jeg trives sånn. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å skrive om dagen også. Til vanlig kan jeg produsere opptil flere innlegg på en dag, men nå for tiden er jeg heldig hvis jeg får til mer enn ett i uka. Jeg liker å skrive, og har egentlig lyst, men det er et eller annet inni meg som hindrer meg.
Dette var jo virkelig et totalt uinteressant innlegg, men det var da i hvertfall litt tanketømming, noe som alltid hjelper (meg).
 Sorry, you guys!
Kommer sterkere tilbake... en eller annen gang.

mandag 12. september 2011

Amøbe på flyplassen

Den første jeg hilser på er Elin, og klumpen i magen blir litt mindre når hun forteller at det er hennes første tur og at hun ikke kjenner noen hun heller. Det tar ikke lange stunden før alle t-skjortene har dukket opp, og Mailin (den eneste av jentene jeg har snakket med og møtt før) har sikret oss seter ved siden av hverandre. Latteren og skravla går i ett, og gjennom sikkerhetskontrollen blir både den ene og den andre kroppsvisitert. Mest morsomt er det da den ene av to menn som skal dra på tur med alle oss damene blir visitert av en pen ung dame. Det så ikke ut som han ble videre plaget av å ha blitt "mistenkeliggjort".
Minibankene lå fremfor oss, og man kunne se at pengene rant ut av kontoen til de fleste av damene allerede her. Det skulle bli spennende å se hvor mye shopping 70 damer kunne unnagjøre i løpet av en helg! Allerede på Tax-free'n skjønte jeg at jeg var en av veldig få som ikke var så interessert i akkurat den biten. Butikken ble raskt fyllt av sprudlende damer, men jeg valgte å gå forbi. Når jeg handler det meste av sminke på H&M til vanlig blir det vel ikke så mye billigere når det er merkevarer som selges på flyplasser, og godteri og annet stæsj gjorde meg bare litt uggen så tidlig på morgenen. Jeg tenkte det var bedre å sørge for at jeg fikk med meg litt mat og drikke som jeg kunne ha med på flyet. Jeg hadde tross alt bestemt meg for at blodsukkeret mitt ikke skulle få ha noen innvirkning på formen min i løpet av turen.
Idet jeg gikk ut fra Tax-free'n innså jeg at jeg igjen var på egenhånd, og følte meg liten som en mus, men så la jeg merke til en liten gjeng med blå t-skjorter borte i gangen, og tok sjansen på å gå bort og hilse på. Jeg merket at disse damene kjente hverandre mer eller mindre fra før, men de var hyggelige og snart sto et par av oss inne på kiosken for å få kjøpt oss litt matvarer. Jeg valgte den nærmeste køen siden begge så omtrent like lange ut, men skulle raskt merke at størrelsen ikke hadde så mye å si. Jeg ventet og ventet, og så både den ene og den andre bli ferdige ved den andre kassen, men orket ikke tanken på å bytte kø og gi opp. Man skal da fullføre det man har startet? ...eller?
Jeg trodde jeg hadde vært veldig smart, som hadde tatt med meg en tom drikkeflaske for å fylle etter sikkerhetskontrollen, og bestemte meg for å få fyllt den med litt vann. Jeg følte meg derimot ikke videre lur når jeg så køen inn til jentedoen, og etter å ha unnskyldt meg med vannflasken gjennom mengden så at det var en automatisk kran med lunkent vann ved begge vaskene. Hmm? tenkte jeg og dro hånden gjennom håret. Hvordan har jeg gjort dette før?.
Med en gang jeg var utenfor i gangen igjen og så baren foran meg innså jeg at det selvfølgelig var de jeg måtte spørre for å få fyllt den. Jeg gikk bort til disken og følte meg som verdens mest gjerrige person som spurte om de kunne fylle flasken. Mannen mumlet noe og pekte bort mot den andre enden av disken. Jeg snudde meg og fikk øye på en ny kø, som jeg noe motvillig stilte meg i. Endelig var det min tur, men til min forbauselse så pekte damen bak kassen bare samme vei som jeg nettopp hadde blitt vist. Var det ikke hit jeg skulle? Jeg snudde meg i retningen hun pekte og så en stor vanndispenser med dråper av dogg utenpå, og skjønte med en gang at det var "Dispenser" mannen hadde mumlet. Jeg må innrømme at jeg tenkte at det kanskje hadde vært litt enklere å bare kjøpe en vannflaske i kiosken i stedet, i hvertfall når jeg innså at man ikke skal fylle vann fra springen i utlandet...
Plutselig var det på tide å gå inn på flyet, så etter å ha blitt huket av på en liste var det bare å trenge seg inn i den komfortable metallbiten som skulle forflytte oss fra A til Å. Jeg var sliten, men jeg var så klar. Så klar!
...

lørdag 10. september 2011

Smil-elsk-lev, men for all del - gråt litt også.

I dag våknet jeg med armer av bly, tungt hode og vond hals. Jeg visste med meg selv at det var selvforskyldt, fordi jeg valgte å ha venner og venninner på besøk i går kveld, men positiviteten min sluttet der. Jeg bestemte meg for å ikke la det gå innpå meg, men det varte ikke lenge. Etter litt Magnus-kos og lesing og synging for Milla var jeg tom. Helt skrapet, og tristheten kom flytende.
Ting fungerer bedre om dagen. Jeg er overlykkelig for at hverdagsmorgenene litt etter litt blir enklere å takle, og for at jeg stort sett kommer meg gjennom ettermiddagene med familien også. Humøret har vært flott den siste uken, og jeg har virkelig sett positivt på fremtiden. Jeg gjør fortsatt det. Men når man våkner og har det så vondt, så skulle det vel bare mangle at man blir litt lei seg. Det er jo lørdag, en dag for familiekos og tid for forberedelser til 3-årsbursdagen som venter oss i morgen.
Men her ligger jeg i sengen med en stor klump i halsen og tårer i øynene, Magnus er sammen med bestefar og Milla ute sammen med pappaen. Jeg vil være med ut og jeg vil på butikken for å titte litt mer etter den perfekte gave til verdens beste jente. Men denne dagen visste jeg ville komme, og jeg visste hvordan jeg ville reagere. Uansett hvor mye jeg ønsker det klarer jeg ikke å forberede meg mentalt på å bli dårligere igjen, men det lærer jeg vel også med tiden.
Jeg nekter imidlertid å bli liggende i sengen i hele dag. Det kan jeg heller gjøre på mandag, eventuelt resten av uken mens barna er i barnehagen og Martin på jobb. Jeg er faktisk flink til det - å hvile. Hver eneste dag tilbringer jeg mellom fire og elleve timer på sofaen eller i sengen, eller ute i solen de dagene formen tillater det. Det eneste jeg synes jeg bør få kreve i gjengjeld er å takle tiden jeg har sammen med familien, og det kan da vel ikke være for mye å be om?  Det er målet mitt. Det første målet jeg skal nå i denne kampen.
Ønsk meg gjerne lykke til!


torsdag 8. september 2011

Nowadays

Etter Barcelona-turen hadde jeg som forventet noen tøffe dager. Jeg hadde belaget meg på at det ville ta et par-tre uker å få kroppen på plass igjen, og etter anfallet var jeg virkelig ikke sikker på om jeg ville bli bedre på ganske lenge. Men jeg må si at jeg har blitt veldig positivt overrasket. Etter seks dager med total utmattelse, sykdom og elendighet hadde jeg på søndag min første bra dag. Jeg koste meg gløgg ihjel med både husarbeid, barna og Martin. Et par ganger kjente jeg at jeg hadde overdrevet det litt, men med Martin hjemme kunne jeg da bare trekke meg tilbake i sengen litt, og de tok seg også en tur ut for å gi meg litt tid alene. Milla var overbegeistret over å få dra på Karius og Baktus forestilling med mammaen min, og det ga oss også mulighet til å ha fullt fokus på Magnus i noen timer.
De siste dagene har også vært greie. Jeg bruker det meste av dagene på sofaen, men det er egentlig helt greit, for jeg kjenner at jeg trenger det, og dermed går både morgenene og ettermiddagene bedre for hver dag.
Jeg har funnet opp et nytt ord: Nårhvis, som jeg bruker i bare én sammenheng, og her skal dere få høre. Nårhvis jeg blir frisk kommer jeg til å ha et helt annet syn på livet mitt. Jeg gleder meg over alt jeg har mulighet til på de gode dagene, og jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme denne delen av livet mitt. Jeg lærer vanvittig mye om hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene, hvordan man planlegger smart og hva som må til for at jeg skal mestre både små og store oppgaver. Ikke minst lærer jeg meg å høre på kroppen min. Jeg kommer aldri til å ende i denne situasjonen igjen, fordi jeg kommer til å ha med meg erfaringer om hvordan det er å ha det helt uutholdelig vondt. Det kommer til å gjøre meg til et bedre menneske, både ovenfor meg selv og alle rundt meg. Det kommer til å smitte over på alle jeg har sjansen til å hjelpe. Jeg skal tvinge folk til å roe ned når det blir for mye, sitte oppå dem hvis jeg må og jeg kommer til å ha lyst til å stille fullt opp for de rundt meg når jeg ser at de trenger det, enten de er syke eller går gjennom noe tøft. Jeg har også lært meg hvordan man kan hjelpe på en god måte, noe jeg gjerne forteller dere i et nytt innlegg en dag.
Jeg sier ikke nå at jeg er frisk. På ingen måte. Jeg kjenner det flere ganger hver dag at dette er en kamp som kommer til å ta tid å komme seg gjennom, men jeg har jobbet meg gjennom den verste sorgprossesen, og er nå klar for kjempe, klar for å akseptere og klar for å tilpasse meg.
Ønsk meg gjerne lykke til!

onsdag 7. september 2011

Reisefeber

Piiip!.... Piiip!.... Jeg ser forfjamset opp i Martins forskrekkede øyne. Er det brannalarmen? Jeg tror vi  rekker å tenke det begge to, før jeg innser at det er alarmen på telefonen min som ringer. Klokken er litt over tre og det er bare et par timer siden jeg så på klokken sist, da jeg tenkte Nå MÅ jeg sovne snart.... Heldigvis har ikke kroppen rukket å slappe helt av enda, så musklene verker ikke og fungerer bedre enn de vanligvis gjør tidlig på morgenen. Kvalmen er ikke noe problem å takle når resten av kroppen fungerer som den skal.
Jeg trykker klønete på telefonen, men klarer å sette alarmen på pause i stedet for å slå av. Dette har jeg ikke rukket å lære meg enda, men det er kanskje like greit i tilfelle søvnen skulle overmanne meg igjen. Uten å ta sjansen på det slenger jeg beina ut av senga, famler etter bunken med klær som ligger klar oppå skittentøyskurven, drar de på meg i mørket og kommer meg inn på badet. Jeg bryr meg ikke om det trøtte ansiktet som stirrer tilbake på meg, slenger bare litt vann på det, tørker det og går ut igjen. Et lite hadet-kyss til Martin tar jeg sjansen på før jeg kommer meg ned i gangen og slenger de siste nødvendighetene øverst i bagasjen min. Alt står klart, så det er bare å stappe føttene nedi skoene og ta en jakke over skuldrene, og omtrent samtidig kan jeg høre pappas bil rulle inn i oppkjørselen vår. Jeg åpner døren for å signalisere at jeg er klar, så jeg ikke risikerer at han ringer på og vekker barna og samtidig lager en slitsom natt for Martin.
Vel ute i bilen drar jeg ned solskjermen, og i sladrespeilet tar jeg for meg det trøtte ansiktet jeg nettopp overså i baderomsspeilet. Jeg drar børsten gjennom håret, og når vi nærmer oss Oslo er jeg ferdig sminket og kan lene meg mot vinduet og slappe av litt.
Det kribler i magen når jeg tenker på hva som venter meg når bilen stopper. Jeg skal gå ut i den pjuske norske vinden, få med meg bagasjen min, rusle inn på flyplassen og forhåpentligvis får jeg øye på noen flere med blå t-skjorter. Er det noen der på min egen alder? Kanskje det er noen flere som er på sin første tur? Er det noen andre som ikke kjenner noen der? Tankene flyr, men jeg prøver å la spørsmålene være ubesvart, jeg finner det tidsnok ut likevel. Jeg tenker at det er bedre at jeg prøver å slappe helt av nå mens jeg har sjansen, for jeg kjenner meg selv, og flysoving er ikke helt min greie.
Plutselig ser jeg den velkjente Gardermoen-stjernen framfor meg, og magen gjør et nytt hopp. Er vi fremme allerede? En liten stund senere står jeg inne på flyplassen, og ser nedover meg selv. Jeg angrer igjen på at jeg ikke tok på meg noen freshere sko, og tenker at alle de andre der sikkert er mye finere kledd enn meg, men trøster meg med at det sto i invitasjonen at vi burde ha godt skotøy fordi vi skulle rett videre på en spennende opplevelse. Mine utgåtte og fillete converse-sko får gjøre nytten. Jeg trekker på skuldrene og ser framfor meg, speider rundt i hallen etter de blå t-skjortene, men finner ingen. Klokken viser at jeg er et kvarter før tiden, så jeg begynner heller å lete etter Norwegian-innsjekkingen, og der er jammen meg de første t-skjortene også.
...

torsdag 1. september 2011

Dagene derpå

Nå gjelder det å få kroppen i gang igjen, men med forkjølelse, deretter anfall, feber og nå muligens omgangssyke har den fått nok å jobbe med. Om alt er et resultat av påkjenningene kroppen har blitt utsatt for den siste tiden, om det er immunforsvaret som er sterkt svekket, eller om dette henger sammen med anfallet jeg hadde finner jeg nok aldri ut, men jeg er ikke i stand til noe som helst, og har sovet mer på dagtid den siste uken enn jeg har gjort noen gang tidligere i livet. Heldigvis var jeg førevar, så jeg hadde klarert disse ukene, slik at det ikke står annet enn legetimer, psykolog og noen små vennebesøk på planen de neste ukene. Hovedoppgaven er å roe ned, og slappe av, og begynne skritt for skritt å la kroppen min komme seg til hektene igjen.
Jeg har veldig lyst til å fortelle dere om den fantastiske turen jeg hadde i helgen, men jeg må nok vente til kroppen (og hodet) er litt mer på plass igjen. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro, og det var nok ikke reisen i seg selv som har gjort meg dårlig, men det er mulig at all nervøsiteten på forhånd, og alle påkjenninger med syke barn og lignende i forkant var av mer utløsende grad.
 Et pittelite innlegg fikk jeg da til, så wuhuu for det ;)