tirsdag 27. september 2011

Hold deg fast!

For nå kommer det! Smellet jeg har ventet på. Alle signalene er der: de tunge øyelokkene, den såre halsen, munnen som er knusktørr, det au-så-vonde brystet, sultfølelsen som herjer, febervarmen i kinnene, tørsten som ikke lar seg slukke... Jeg har jo hatt en del ålreite dager nå, så jeg må bare tåle det. Bite det i meg og se fremover. Håper jeg får sove, og håper det vil hjelpe. Får jeg ikke sove vet jeg hvordan det blir, og hjelper ikke søvnen vet jeg også hvordan det blir. Det gjelder å ikke tenke, ikke dvele, bare fortsette å planlegge små aktiviteter de neste dagene og håpe at man ikke må avlyse alt sammen.
Kryss fingrene for meg!
Er det lov å gråte en bitteliten tåre nå?

2 kommentarer:

  1. Uff, kjenner til den følelsen.

    Er selv diagnostert med M.E. og har noen tunge dager innimellom hvor det føles ut som om noen har helt flere tonn med grus på leddene, hodet henger ikke med, jeg fryser og er varm omhverandre. Er ikke enkelt å tenke fremover da, men det er det man må gjøre.

    Godt å lese at du klarer å bite tenna sammen, for det klarer ikke jeg alltid. :)

    SvarSlett
  2. Takk for kommentaren!
    Jeg vet ikke hvor mye du har lest her, men det er den samme diagnosen jeg selv har. Var vel sånn jeg kom over bloggen din tror jeg.
    Hvis du blar deg en måned tilbake i innleggene mine, kan du se at dette pågangsmotet er noe jeg har tilegnet meg bare de siste ukene, så du skal ikke se bort ifra at det går litt opp og ned her også.
    I disse dager har jeg en relativt ok form, så da er det også lettere å holde motet oppe :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!