torsdag 8. september 2011

Nowadays

Etter Barcelona-turen hadde jeg som forventet noen tøffe dager. Jeg hadde belaget meg på at det ville ta et par-tre uker å få kroppen på plass igjen, og etter anfallet var jeg virkelig ikke sikker på om jeg ville bli bedre på ganske lenge. Men jeg må si at jeg har blitt veldig positivt overrasket. Etter seks dager med total utmattelse, sykdom og elendighet hadde jeg på søndag min første bra dag. Jeg koste meg gløgg ihjel med både husarbeid, barna og Martin. Et par ganger kjente jeg at jeg hadde overdrevet det litt, men med Martin hjemme kunne jeg da bare trekke meg tilbake i sengen litt, og de tok seg også en tur ut for å gi meg litt tid alene. Milla var overbegeistret over å få dra på Karius og Baktus forestilling med mammaen min, og det ga oss også mulighet til å ha fullt fokus på Magnus i noen timer.
De siste dagene har også vært greie. Jeg bruker det meste av dagene på sofaen, men det er egentlig helt greit, for jeg kjenner at jeg trenger det, og dermed går både morgenene og ettermiddagene bedre for hver dag.
Jeg har funnet opp et nytt ord: Nårhvis, som jeg bruker i bare én sammenheng, og her skal dere få høre. Nårhvis jeg blir frisk kommer jeg til å ha et helt annet syn på livet mitt. Jeg gleder meg over alt jeg har mulighet til på de gode dagene, og jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme denne delen av livet mitt. Jeg lærer vanvittig mye om hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene, hvordan man planlegger smart og hva som må til for at jeg skal mestre både små og store oppgaver. Ikke minst lærer jeg meg å høre på kroppen min. Jeg kommer aldri til å ende i denne situasjonen igjen, fordi jeg kommer til å ha med meg erfaringer om hvordan det er å ha det helt uutholdelig vondt. Det kommer til å gjøre meg til et bedre menneske, både ovenfor meg selv og alle rundt meg. Det kommer til å smitte over på alle jeg har sjansen til å hjelpe. Jeg skal tvinge folk til å roe ned når det blir for mye, sitte oppå dem hvis jeg må og jeg kommer til å ha lyst til å stille fullt opp for de rundt meg når jeg ser at de trenger det, enten de er syke eller går gjennom noe tøft. Jeg har også lært meg hvordan man kan hjelpe på en god måte, noe jeg gjerne forteller dere i et nytt innlegg en dag.
Jeg sier ikke nå at jeg er frisk. På ingen måte. Jeg kjenner det flere ganger hver dag at dette er en kamp som kommer til å ta tid å komme seg gjennom, men jeg har jobbet meg gjennom den verste sorgprossesen, og er nå klar for kjempe, klar for å akseptere og klar for å tilpasse meg.
Ønsk meg gjerne lykke til!

4 kommentarer:

  1. nydelige magnusen min <3 tante morsom savner han!

    SvarSlett
  2. Moren min er kronisk syk og sliter veldig med gode og dårlige dager. Noen ganger kan hun være sengeliggende i noen uker og i ekstreme tilfeller må hun legges inn på sykehus. Og når jeg leser positiviteten din i dette innlegget er det som å høre hun snakke. For var det en ting det å bli syk lærte hun så var det å nyte livet, kjempe og ta så mye glede ut av det som hun klarer. Om det så "kun" er å ha orket å vaske huset.

    Nå håper jeg så klart ikke at du er kronisk syk, og jeg krysser fingrene for at du blir frisk igjen. Men jeg synes det er så fantastisk hvordan det å miste helsa si gir folk et helt annet lys! Fint å lese at du ser positivt opp i det og begynner å "akseptere" og gjøre godt ut av det :))

    SvarSlett
  3. Så fine tankar du deler, eg ser dei heilt klart som eit godt teikn på at du blir betre, og ein dag blir heilt frisk:) Artig at me hadde skrive om litt det same, eg ser jo at diktet mitt passar godt til det du skriv her også! Håpar kurva går oppover, så bratt den kan, til du når det stadiet du skildrar så godt:)

    SvarSlett
  4. Masse lykke til! Jeg vet du kan banke dritten ut av denne sykdommen! Uendelig glad i deg! ♥ God klem SMS!!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!