onsdag 7. september 2011

Reisefeber

Piiip!.... Piiip!.... Jeg ser forfjamset opp i Martins forskrekkede øyne. Er det brannalarmen? Jeg tror vi  rekker å tenke det begge to, før jeg innser at det er alarmen på telefonen min som ringer. Klokken er litt over tre og det er bare et par timer siden jeg så på klokken sist, da jeg tenkte Nå MÅ jeg sovne snart.... Heldigvis har ikke kroppen rukket å slappe helt av enda, så musklene verker ikke og fungerer bedre enn de vanligvis gjør tidlig på morgenen. Kvalmen er ikke noe problem å takle når resten av kroppen fungerer som den skal.
Jeg trykker klønete på telefonen, men klarer å sette alarmen på pause i stedet for å slå av. Dette har jeg ikke rukket å lære meg enda, men det er kanskje like greit i tilfelle søvnen skulle overmanne meg igjen. Uten å ta sjansen på det slenger jeg beina ut av senga, famler etter bunken med klær som ligger klar oppå skittentøyskurven, drar de på meg i mørket og kommer meg inn på badet. Jeg bryr meg ikke om det trøtte ansiktet som stirrer tilbake på meg, slenger bare litt vann på det, tørker det og går ut igjen. Et lite hadet-kyss til Martin tar jeg sjansen på før jeg kommer meg ned i gangen og slenger de siste nødvendighetene øverst i bagasjen min. Alt står klart, så det er bare å stappe føttene nedi skoene og ta en jakke over skuldrene, og omtrent samtidig kan jeg høre pappas bil rulle inn i oppkjørselen vår. Jeg åpner døren for å signalisere at jeg er klar, så jeg ikke risikerer at han ringer på og vekker barna og samtidig lager en slitsom natt for Martin.
Vel ute i bilen drar jeg ned solskjermen, og i sladrespeilet tar jeg for meg det trøtte ansiktet jeg nettopp overså i baderomsspeilet. Jeg drar børsten gjennom håret, og når vi nærmer oss Oslo er jeg ferdig sminket og kan lene meg mot vinduet og slappe av litt.
Det kribler i magen når jeg tenker på hva som venter meg når bilen stopper. Jeg skal gå ut i den pjuske norske vinden, få med meg bagasjen min, rusle inn på flyplassen og forhåpentligvis får jeg øye på noen flere med blå t-skjorter. Er det noen der på min egen alder? Kanskje det er noen flere som er på sin første tur? Er det noen andre som ikke kjenner noen der? Tankene flyr, men jeg prøver å la spørsmålene være ubesvart, jeg finner det tidsnok ut likevel. Jeg tenker at det er bedre at jeg prøver å slappe helt av nå mens jeg har sjansen, for jeg kjenner meg selv, og flysoving er ikke helt min greie.
Plutselig ser jeg den velkjente Gardermoen-stjernen framfor meg, og magen gjør et nytt hopp. Er vi fremme allerede? En liten stund senere står jeg inne på flyplassen, og ser nedover meg selv. Jeg angrer igjen på at jeg ikke tok på meg noen freshere sko, og tenker at alle de andre der sikkert er mye finere kledd enn meg, men trøster meg med at det sto i invitasjonen at vi burde ha godt skotøy fordi vi skulle rett videre på en spennende opplevelse. Mine utgåtte og fillete converse-sko får gjøre nytten. Jeg trekker på skuldrene og ser framfor meg, speider rundt i hallen etter de blå t-skjortene, men finner ingen. Klokken viser at jeg er et kvarter før tiden, så jeg begynner heller å lete etter Norwegian-innsjekkingen, og der er jammen meg de første t-skjortene også.
...

3 kommentarer:

  1. Ååååh! Vil ha mykje meir! Du kan no ikkje avslutte den gode skrivinga di no;)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!