torsdag 22. september 2011

Sykdommen

Jeg har gjort om litt på siden som heter "Sykdommen", som dere finner i en av fanene øverst i bloggen, og tenkte at jeg kunne legge ut det jeg har skrevet her også. 

"Jeg skriver mye om sykdommen min og tankene mine rundt den her i bloggen, og siden de fleste som titter innom her vet hva som feiler meg føler jeg at det er unødvendig at jeg skriver om det i hvert innlegg. Derfor tenker jeg at det er bedre at jeg kort forklarer hva som feiler meg her på en egen side, for de av dere nye tittere som måtte være interessert.


Jeg har lenge vært under utredning og i juli 2011 fikk jeg diagnosen ME. Dette er en vanskelig diagnose å forholde seg til for meg, da den ikke kan vises på noen tester og jeg derfor konstant tviler på meg selv, men innerst inn føles det riktig. Jeg har hatt utallige symptomer og utmattelse er det som er mest tydelig på daglig basis. Før dette slet jeg med stoffskifteproblemer og enkelte svangerskapsrelaterte plager, men siden januar 2011 har jeg vært innenfor alle normale nivåer på tester, og det var allerede i oktober 2010 at symptomene som ikke passet inn i stoffskifte-sykdommen startet.
For meg har det vært veldig vanskelig å akseptere at jeg er syk. Jeg har vært vant til å være en jente full av energi, positivitet og med en kropp som fungerer. Derfor har jeg gått gjennom en lang og tung sorgprosess, noe dere kan lese om i mange av innleggene mine, men jeg begynner nå å komme til den oppfatningen at jeg heller må gjøre det beste ut av det, selv om jeg selvfølgelig får meg en knekk i ny og ne. Jeg gir imidlertid ikke opp håpet om å bli frisk en gang i fremtiden.

Jeg er ikke ute etter medlidenhet ved å skrive om sykdommen min. Jeg ønsker bare å sette lys på hvordan det er å leve med en usynlig og omstridt sykdom. Jeg skriver en del om det å møte forventninger, synsinger og meninger, om samvittigheten og håpet. Jeg prøver også å skildre hvordan det virkelig føles innvendig når jeg er veldig dårlig, både med tanke på det fysiske og det psykiske.
Bloggingen fungerer veldig bra som terapi for meg, da jeg får satt ord på tankene mine og får tilbakemeldinger fra dere der ute. Så tusen takk for det!

Jeg håper også at ordene mine kan hjelpe noen der ute til å se at dere ikke er alene."

4 kommentarer:

  1. Hei. Det er utrolig fint å lese bloggen din fra tid til annen; lese om noen andre som går igjennom en sorgprosess og må lære seg å leve med en kronisk sykdom. Har selv en kronisk sykdom som har gitt meg veldig mye å tenke på de siste to årene. Vi har ikke samme sykdom, men jeg kjenner meg allikevel mye igjen i ting du skriver, og det er godt å vite at man ikke er alene. Jeg skrev på en kommentar om en venninne som hadde blitt frisk av ME og etter å ha pratet en del med henne føler jeg at jeg må rette på meg selv. Hun er ikke frisk, men hun fungerer. Hun studerer og trener, og det er ting hun i over et år ikke orket tanken på en gang. Dette kurset hun gikk på fikk henne til å fungere igjen. Hun sliter fortsatt med sykdommen, men hun klarer nå å leve med den. Det var det jeg mente med frisk.

    SvarSlett
  2. Det er fint at flere forteller åpent om hverdagen med sykdom, forhåpentligvis fører det til mindre stigmatisering og at flere ser at vi som har en så hemmende sykdom ikke bare er diagnosen, men at dette bare er en del av oss.

    SvarSlett
  3. Du har en sånn fin blogg :)Du er flink til og skrive om deg og dine, og om sykdommen din_!

    SvarSlett
  4. Masse lykke til videre! :-) Er ikke lett denne sykdommen, så mange fordommer, så mye tvil og uvitenhet. Var på rehab i august, og det var så utrolig godt å tilbringe en måned med noen som forstod hvordan jeg hadde det, hvor fagpersonal prøvde å forstå, og gjøre ting lettere, og det ikke var noe press. Utrolig deilig for både kropp og sjel. Er ikke lett å leve med en "usynlig" sykdom.. Grunnen til at jeg skriver "usynlig" er at den til tider vises på meg, men kun for noen få personer. Jeg lar ikke hvem som helst få se meg syk, og tar på meg ei maske og et skjold når jeg er ute blant folk. Ikke særlig bra, men det er sånn jeg føler jeg må ha det. Derfor er det jo å veldig vanskelig å møte forståelse, når man ser frisk og oppgående ut! Men de vet jo ikke hva som skjer når jeg drar hjem og lukker døra mi.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!