onsdag 26. oktober 2011

En setning som betydde så mye

Jeg ble så glad da jeg fant denne setningen på bloggen SerendipityCat, og det kan godt hende at du ikke kan forstå hvorfor, så la meg først forsøke å forklare.
Hver gang jeg gjør noe tenker jeg over hva andre kan finne på å legge i det. Klarer jeg å trene, så mener vel andre at jeg burde klare å jobbe. Klarer jeg å le, må jeg vel være frisk. Har jeg gjort en haug med husarbeid er jeg i superform. Ja, dere forstår kanskje tegningen? Derfor er det vanskelig for meg å svare at jeg har det bra hvis noen spør, eller at jeg er bedre, eller at jeg har gjort ditt og datt.... Jeg er redd for at andre skal tenke at jeg er frisk, at jeg er akkurat som jeg en gang var.

Derfor var det fantastisk godt å lese ordene til Cathrine fra en samtale hun hadde med legen sin:

"...noen ganger kan det kanskje være vanskelig for pasientene å fortelle om det som går bra og det som er positivt i livet som syk, fordi man er redd for at det som er vanskelig og negativt da ikke skal bli tatt like mye på alvor."

Jeg har rett og slett ikke skjønt hvorfor det har vært så viktig for meg å poengtere til enhver tid at jeg ikke er frisk, og at jeg ikke er som jeg en gang var, men nå vet jeg. 
Tusen takk!

Barn skjønner mye mer enn vi tror

Jeg så en video på VGNett og måtte bare dele den med dere. Siden det ikke går an å bygge VGs videoer inn i innlegg bruker jeg et annet videoklipp, men hvis dere vil se det på norsk kan dere trykke her.

                                    

Jeg har flere ganger tenkt på hvor viktig det kan være at barn vet hva de skal gjøre i nødsituasjoner, men man vil nødig skremme dem ved å lære de det. Her er det en jente som har tatt tingene i egne hender, men kanskje det burde være en liten vekker for oss foreldre om at det kanskje ikke er så dumt å la barna leke seg litt med telefonene våre? Kanskje spesielt for oss som har litt uforutsigbare sykdommer._

tirsdag 25. oktober 2011

Sliten

For første gang i dag synker jeg nå tilbake i sofaen, og det tok ikke mer enn ti minutter før jeg kjente at straffen kom smygende. Noen ganger (les: alltid) skulle jeg ønske at jeg kunne gjort hva jeg ville uten å trenge å bli slik som dette. "Alle blir slitne innimellom" er noen ord jeg har hørt litt for mange ganger det siste året, og de som er i samme situasjon som meg kjenner nok til hvor vondt dette føles.
Det som skjer med kroppen min kan ikke beskrives på samme måte som det å være sliten, selv om det gjerne er dette ordet jeg bruker likevel. Hvilket annet ord skal jeg bruke uten at tårene automatisk skal begynne å trille? Utslitt, ødelagt, syk...? Jeg blir bare lei meg når jeg bruker disse ordene, det blir for nærme og beskrivende. Da er det bedre å kunne si "Jeg er sliten" og få et "Åja, det var synd å høre" eller "Åh, så kjedelig da". Mer skal egentlig ikke til. Jeg har ikke lyst på medlidende blikk, for det er ikke synd på meg, jeg trenger bare å kunne fortelle at alt ikke alltid er en dans på roser med denne sykdommen.
Det hadde vært godt å bli behandlet på lik linje med alle andre. Hvis en venninne sier til deg at hun er sliten, hva svarer du? "Åja"? Kanskje "Jeg og"? Eller "Hvorfor det da?". For får man svaret "Alle blir slitne innimellom" føles det litt annerledes - man føler at man bør forklare, eller kanskje til og med forsvare seg, og det føles ikke godt når man allerede har det vondt.
Vel - jeg burde nok skrevet hele dette innlegget i jeg-form, for hva vet jeg om andre føler det samme? Jeg bærer ikke nag til noen som har sagt dette til meg, og husker vel egentlig ikke hvem som har sagt ditt og datt, men dette kan vel være en liten tanke noen kan ha med seg i møtet med andre syke der ute.
Nå skal jeg synke enda litt lenger tilbake i sofakroken min, så håper jeg at formen etterhvert kommer tilbake i kroppen igjen.
PS: Jeg har det forresten ganske så fantastisk om dagen - formmessig og humørmessig - i forhold til hvor elendig jeg har vært det siste året. Så hurra for det! Det utnyttes til det fulle, og nytes hvert sekund!
Ha en fin kveld!

fredag 21. oktober 2011

Venninnekveld

Iiiih! Nå gleder jeg meg til i kveld! Martin skal ut med gutta og jeg skal snart hive meg rundt og hente barna i barnehagen, for så å dra til Live og Jesper. Der skal vi tilbringe ettermiddagen sammen med Monica og Teo med middag, kos og lek. Så drar jeg hjem igjen med barna, legger de og får besøk av Tinna og Tine. Vi skal se film sammen, og hvem vet - kanskje skravle litt? Og i natt en gang dukker nok min kjære opp igjen.
Jeg mener det virkelig når jeg sier at jeg er utrolig heldig som har så mange gode venner og venninner. Er så glad i dere - både dere nye og dere gamle, dere jeg ser ofte og dere jeg ser sjelden - alle sammen.
Suss&Nuss, Kliss&Klass
Ønsker dere alle en flott helg!

tirsdag 18. oktober 2011

Baksnakking

Her om dagen strevde jeg med å komme meg opp av sengen på morgenen, mens Martin sto på for å lage frokost til tre søte barn i rommet ved siden av. Jeg kunne høre hvordan han fikk plassert dem ved bordet, servert maten og at han begynte å rydde. Snart gikk han ut døren for å tømme søppelet, og like etter hørte jeg Millas stemme si "Det er pappaen min!". Venninnen til Milla, som er to år eldre, svarte "Ja?". "Kjenner du pappaen min?". Det samme svaret ble gjentatt. Millas stemme fortsetter "Han er veldig snill!". Like etter åpner døren seg, og jeg hører Martin komme tilbake i rommet og samtalen stilner.
Noen ganger er det godt å bare være helt i ro og kunne oppfatte alt som skjer rundt en. Man får gjerne med seg litt flere detaljer på den måten. Og ikke minst er det moro å kunne videreformidle til Martin hva datteren sier om han når han ikke er tilstede.

fredag 14. oktober 2011

Å leve med ME

Det er deilig å vite at jeg ikke har det fullt så ille lenger, men det er vondt å tenke på alle de andre som fortsatt har det sånn. Jeg leste nettopp et blogginnlegg som fikk meg til å tenke gjennom litt at jeg ikke må ta meg vann over hodet. Siv Irene som skriver bloggen har hatt samme sykdom som meg i fem år, og fikk smake på god form i nesten ett års tid før det smalt igjen. Det var nok ikke dumt at jeg leste dette, slik at jeg vet at selvom det går fremover kan jeg faktisk gå så langt tilbake igjen etterhvert. Det skader ikke å være forberedt, men jeg har så klart tenkt til å nyte denne tiden hvor jeg føler meg litt bedre, uten at jeg overdriver for mye.
Ønsker dere alle en fin dag!
Ta vare på hverandre!

torsdag 13. oktober 2011

Is og gulrøtter

I dag morges var det mammusen som våknet først, og vi gikk sammen inn til storesøster etter at han var blitt påkledd. Han synes alltid det er superspennende å kaste seg over henne, men hun er ikke alltid like fornøyd med dette, og i dag var intet unntak. Å gå fra søt søvn til å få en hånd klasket på ryggen, "flom"belysning og masse prat var ikke det Milla ønsket seg. Hun klarte nesten ikke å åpne øynene, og ble liggende i sengen mens jeg kledde på henne.
Underveis begynte jeg å fortelle henne om hva jeg hadde sett på gradestokken like før jeg gikk inn til henne. Det var minusgrader! Jeg fortalte at vi måtte kle på oss masse og at det kanskje kom til å begynne å snø snart, men at det antageligvis ikke kom til å bli i dag. "Da kan vi ake, gå på ski og bygge en snømann!" fortsatte jeg, og gløden begynte å komme fram i øynene hennes. Plutselig var hun helt våken "Og! Og... ehm... nesa...ehm...nesa til snømannen er en gulrot!". Jeg stusset fælt på at hun visste dette, kunne ikke huske at vi hadde gjort det så gjennomført hjemme før, og tenkte at det sikkert var noe vi hadde lest for henne i en bok for en stund siden, eller at noen andre hadde fortalt henne det. Men det som er så moro med jenta mi er at det bare er å spørre, så får man stort sett (merk: ikke alltid!) et relativt fornuftig svar. "Hvordan visste du det da?" spurte jeg nysgjerrig, og Milla fortalte. Dette hadde hun sett på barne-tv i programmet Timmy tid. Ikke kom her og si at man ikke lærer noe av å se på tv!
På vei ut av huset fortalte jeg også om isen som lå på ruten på bilen vår og viste henne at naboen også hadde is (frost) på vinduet sitt. Hun virket ikke helt enig, og jeg er ikke sikker på om hun nå tror det vokser iskrem på biler på vinteren, men hun pleier jo stort sett å forstå, så jeg tror ikke jeg har drevet alt for mye vranglære. I morgen skal hun få hjelpe meg å skrape, så kanskje det blir litt enklere å forstå.
Dette er noe av det beste jeg vet å gjøre, og også noe av det som har vært tyngst for meg det siste året, men det begynner å komme litt etter litt på plass igjen. Å lære barna om alt og ingenting, å se hvordan de utvikler seg og å besvare titusentalls spørsmål. Det er så gøy når det fungerer!

onsdag 12. oktober 2011

Kaos

Det er tungt å skrive om dagen. Jeg har en hel haug med tanker om saker jeg vil skrive om, men det blir bare et eneste stort rot i hodet mitt, og jeg åpner og lukker bloggeprogrammet flere ganger om dagen. Idéene blir utformet halvveis i tankene mine, men før jeg har fått satt de "på papiret" er det blitt for mye. Jeg tenkte jeg kunne prøve meg på et lite innlegg i dag likevel.
Og dermed stoppet jeg og gikk i blank... Haha! Sånn kan det altså gå... Nå kunne jeg gjerne tenke meg å fortelle om alt det sprø jeg har gjort i dag (for jeg har faktisk vært litt gæærn), eller om det fine stuebordet Martin laget til oss for noen uker siden som jeg helt har glemt å nevne, om at formen min har vært noe bedre den siste tiden (med unntak av noen få dager), om boken som ligger på nattbordet mitt nå, at jeg snart skal inn til EEG, om at jeg har startet hos en utrolig dyktig (ny) psykolog... Det blir bare for mye å sette ord på alt sammen, og jeg får vel se om det blir noen innlegg etterhvert litt systematisk om hver av tingene, men akkurat nå - hvorfor ikke bare legge til et bilde til?
Ønsker dere alle en god natt!
Nå skal jeg gi søvnen et nytt forsøk.
(Velfortjent etter denne meningsfylte bloggposten, synes dere ikke?)

søndag 9. oktober 2011

Det blir bedre

Da sitter jeg her igjen og ser på et alt for rørende tv-program. Denne gangen er det TV3s "Det blir bedre". Jeg har ikke sett mer enn et kvarters tid før jeg kjenner at noe treffer meg midt i magen og får meg til å ville gråte ukontrollert. Det er ikke noe som egentlig omhandler meg, men det gjelder jo i realiteten oss alle.
I dagens episode snakkes det om det å være homofil, og Tom Sterri forteller om hva som til slutt fikk han til å bestemme seg for å slutte å leve på en løgn. Han sa ordene som traff meg noe så veldig da han fortalte at hans mor selv hadde gjettet seg fram til hans legning. "Når hun, det nærmeste menneske man har på jord - som en mor er - sier dette med gode øyne og et smil. Hva er det da å være redd for? Jeg hadde ingenting å frykte. Jeg hadde ingenting å krumme ryggen for. Jeg var et verdig menneske på lik linje med alle andre!".
Tenk så viktig det er å fortelle barna, familien og vennene sine at man ikke må være redd for å dele det man sitter inne med. Vis dem at dere er åpne for det de bærer på, enten det er en annen legning eller vonde tanker. Når jeg ser statistikkene på hvor mange homofile som tar sitt eget liv, og hvor sen gjennomsnittsalderen for å komme ut av skapet er, blir jeg skremt, og det bør berøre alle og enhver. For hvem vet? Kanskje du har noen i livet som akkurat nå lar denne hemmeligheten spise dem opp innvendig? Møt de med åpenhet, støtte og forståelse. Kanskje du kjenner en, som bare trenger den lille oppmuntringen for å komme ut av skallet og ha mulighet til å blomstre resten av livet sitt?

mandag 3. oktober 2011

En titt i speilet

Dagen i dag startet som vanlig med barnehagelevering og deretter en liten hvil med frokost på sofaen. Så var det videre på dagens første treningsøkt, Step og styrke. For første gang siden jeg begynte å trene ble jeg i dag dårlig mens jeg holdt på, og jeg måtte stoppe opptil flere ganger og lene meg inntil veggen. Samtidig helte jeg innpå med vann. Hodet banket, verden snurret og jeg var helt utmattet. Heldigvis var vi snart ferdige med Step delen, og styrke var litt enklere å henge med på, så symptomene forsvant fort igjen. 
Når jeg kom hjem, etter en liten handletur, kastet jeg meg på sofaen med mat igjen. Jeg ble snart en ordentlig frossenpinn og helt tung i kroppen, og kledde på meg mer og mer – tepper, ullgenser osv. Så kom endelig Martin hjem fra jobben, og jeg bestemte meg for at det var på tide å komme seg opp fra sofaen og prøve å gjøre i det minste én ting her i huset. Klesvask er noe jeg har fått en dilla-periode på om dagen, så jeg fikk både sortert, tatt ned, hengt opp og kjørt nye vasker før jeg dro meg opp trappen igjen. 
I forbifarten fikk jeg et glimt av meg selv i speilet på badet og bestemte meg for at det var nok for nå. Jeg vet ikke om andre ville sett det, men selv kunne jeg se blekheten som røpet at formen ikke tålte mye mer. Derfor er jeg tilbake i liggende stilling på sofaen, frøsen og vondt hode. Men etterpå skal jeg videre på Zumba-time! Det er nemlig en annen venninne av meg som skal prøve seg på sin første time, så selv om jeg kanskje må ta det litt med ro skal det bli gøy å se hva hun synes om dette.

Min ultimate kjøremusikk

Når jeg innimellom har bilen helt for meg selv, er dette det jeg koser meg med på full guffe på høyttalerne. De spilles gjerne på repeat gjennom hele kjøreturen.

Favoritten (helst akkurat denne versjonen også):

Muse er et av mine absolutte favorittband, og når det kommer til konserter er de helt rå! Det er nesten så jeg vil påstå at de er bedre live enn på plater, og det er det ikke mange artister som kan skryte på seg mener nå jeg. På Roskilde-festivalen i 2007 fikk jeg oppleve de på scenen for første gang, og jeg håper at jeg får sjansen til å høre de mange flere ganger.
 Også denne da (annet band som jeg ikke har like sterke bånd til, men ufattelig kul låt!):

Denne sangen får meg alltid til å få lyst til å headbange og spille luftgitar, men dette lar jeg selvfølgelig være mens jeg kjører bil. Når jeg derimot parkerer kan det være de som går forbi får seg en latter, for da vil jeg gjerne få utløp for alt jeg har holdt inne.

For øyeblikket er det nesten bare disse to sangene det går i, uavhengig av hvor lang biltur jeg er på. Ellers liker jeg også sanger som jeg kan gaule med på, enten det er nærmest skriking eller synging. 
Skummelt å spørre, men...
Er jeg sær?

lørdag 1. oktober 2011

Blanke Ark - Selvtillit

Jeg sitter og ser på TV Norge og programmet Blanke Ark, der ungdommer har fått sjansen til å få ordentlig grundig hjelp av pedagoger som har tid til hver enkelt og får gruppen til å jobbe sammen for å bli sterkere individer. Jeg kjenner at dette er et program som ligger meg nært, da jeg selv har slitt mye med selvtilliten min gjennom både skolegang og senere i livet. Derfor ramlet dette ut av meg gjennom reklamepausen;

Hvor var disse menneskene da jeg trengte det? Disse pedagogene som viser deg at DU KAN! Eller var de der, men muren min var for tykk til at jeg i det hele tatt klarer å huske det? Jeg tenker tilbake på hvor mange ganger jeg har vridd meg unna situasjoner gjennom skolegangen ved å si "Jeg klarer det ikke...", "Jeg vil ikke..." eller "Jeg kan ikke fordi...". Det var ikke løgn. Jeg klarte det virkelig ikke. Det var en sperre i meg som ropte "Ikke gjør det!", "Du kommer bare til å drite deg ut!", "Noen kommer til å le av deg!". Og det gjorde de ofte også.
Hvorfor er det en naturlig tanke at noen kommer til å gjøre narr av deg når du gjør ditt beste? Hvilken rett har vi til å tråkke andre mennesker så langt ned at det er det vi forventer? Spesielt i et læringsmiljø burde det vært fokus på å hjelpe hverandre til å bli sterkere. Få alle til å føle at de har noe å komme med. Hvor er dette faget i skolen? Faget kalt medmenneskelighet, motivasjon og inkludering? Det finnes vel ikke noe viktigere i verden? Kanskje burde selvtillit også vært et eget tema som diskutertes nøye på enhver skole?
Det er vel en grunn til at jeg vurderer selv å starte som pedagog, kanskje også spesialpedagog. Jeg vil hjelpe de som sliter, fordi jeg vet hvor vondt det faktisk er. Hva om alle vi som voksne og foreldre viser barna hvordan det skal gjøres? Forteller om at når noen står foran en hel klasse og skjelver seg gjennom et foredrag er det veldig fint å gå bort til vedkommende etterpå og fortelle hvor flink du synes han/hun var. At det er greit å være nervøs, men at hvis man bare klarer det så vil det føles så mye lettere den neste gangen du prøver, og den tredje gangen tenker du kanskje ikke over det i det hele tatt. Lær barna å motivere hverandre!
 At jeg ønsker å stå på scenen er kanskje heller ikke så rart. 
For jeg vil vise at "Jo, jeg kan!"

Ukens smil - Finn katten

Klarer du å finne katten på dette bildet? Det tok meg flere minutter, mens Martin klarte det på noen få sekunder. Jeg velger å tro at han hadde jukset... ;)
Bildet er hentet fra Facebook.