onsdag 30. november 2011

En lysende idé

I går kveld fikk jeg en så god idé at jeg nesten ikke klarte å sovne. Jeg lå og tenkte over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre idéen og om det var mulig å få til på så kort tid. I morgen, 1.desember, må jeg nemlig være ferdig med dette prosjektet. Derfor spratt jeg opp av sengen når vekkeklokken ringte i dag, dropper trening og har nå bunkret meg opp foran pcen med en god frokost for å starte.
Når senteret åpner håper jeg at jeg er klar med hjemmearbeidet slik at jeg kan få handlet det nødvendige før jeg må fullføre resten hjemme igjen. Dere får lure til i morgen, nå må jeg forte meg videre!

mandag 28. november 2011

Svart-Hvitt tenkning

Jeg har lært en god del hos denne psykologen jeg går til og av bøker jeg har lest, men det vanskelige er gjerne å få det til å virke i hverdagen. Det er som de alle sier "Øvelse gjør mester". Vel, enn så lenge er jeg bare nybegynner og jeg tar gang på gang meg selv i å gå tilbake i gamle spor.
I dag har jeg gjort en hel haug her hjemme. Jeg har ommøblert en del av stuen vår som fungerer som kontor, ryddet litt på det gamle kontoret vårt i underetasjen, fått sendt noen nødvendige e-poster, kastet masse papirer, sortert litt andre papirer, tatt oppvask, tørket støv... Jeg tror egentlig jeg kunne gjort den listen enda lenger. Poenget mitt er altså at perfeksjonist-Hanne ikke klarer å se at jeg har gjort masse, jeg ser bare det jeg ikke har gjort enda, og ergrer meg over at jeg har vært så sliten at jeg nå har måttet hvile en times tid. Jeg vet med meg selv alt jeg har gjort, men når det ikke er støvsugd, ryddet ferdig og vasket i stua (som jeg nå oppholder meg i) klarer jeg ikke å være fornøyd med meg selv.

For dere som ikke vet hvordan Svart-Hvitt tenkning fungerer så skal jeg prøve å gi en liten kort forklaring.
I-----------------I-----I 
Dette er en linje som illustrerer det jeg skal prøve å få gjort i dag. Den blå streken viser omtrent hvor mye jeg har gjort, og dere ser at det ikke er langt igjen, at jeg har gjort nesten alt jeg burde. Allikevel føler jeg det sånn:
I---I-------------------I  
Fordi jeg ikke har klart å gjøre alt, føler jeg at jeg nesten ikke har gjort noenting. Skjønner dere tegninga? Da er det ikke akkurat lett å være fornøyd med seg selv og gi seg selv credit for det man har gjort. 
Fordelen er at jeg nå er bevisst på at jeg gjør dette, og at jeg derfor kan snu det. Jeg må bare lære meg å fokusere på alt det jeg faktisk har klart å gjøre unna og overse resten. 
Men nå er formen litt bedre igjen, 
så jeg skal kaste meg rundt og se om jeg får 
oppfyllt litt fler av kravene mine til meg selv.

søndag 27. november 2011

Første advent - Glede

I dag har vi hatt en skikkelig familiedag. Det er sjeldent vi gjør ting sammen alle fire fordi vi ofte er på hver vår kant og holder på all verdens prosjekter, så derfor var det litt ekstra godt å starte adventstiden sammen, selv om vi ikke er så veldig høytidelige av oss. Jeg startet dagen med en lang varm dusj, først med Milla og deretter med Magnus i badebaljen ved siden av meg. Etter frokost i sofaen foran tven klatret jeg opp på loftet og tok ned julepynten, og stjernen og den elektriske adventstaken ble tvinnet ut av eskene.
Milla fikk hjelpe til med å tenne staken (trykke på bryteren) og begge barna synes det var spennende med både stjernen og lysene. Magnus satt i stolen sin og pekte og sa sine velkjente ord "Se dæ!(Se der)" og "Jjyysh!(Lys)", og Milla lurte på om stjernen var en julekalender. Mens vi holdt på fikk jeg Martin til å skru på julemusikk og slå av barnetv. Vi fortsatte morgenen sånn, med musikk, lek, pusling og sofakos.
Etter litt forberedelser tok vi turen til Drøbak. Det er første gang vi har gjort noe ordentlig "julete" sammen og hvem vet, kanskje det blir en tradisjon? Det er jo begrenset hvor mye stemning man får når været egentlig minner mer om vår, endene og måkene svømmer rundt og man kan se brennmaneter i vannet, men inne i Julehuset var det andre saker. Tårene piplet opp i øynene på meg når vi kom inn og så hvor pent det var der og hvor mye Milla elsket det. Hun ba meg gang på gang om å ta bilder av henne mens hun koste med nye små nissefigurer og hun flirte når hun fikk se resultatene.
Vi hadde med oss matpakke med påsmurte brødskiver, en snacksboks med mandler, rosiner, to sjokoladebiter, hasselnøtter og litt pepperkaker oppi, og en stor termos med kakao, som vi koste oss med før vi begynte å bevege oss hjemover igjen.
I bilen sovnet begge barna, så de ligger nå i hver sin seng og sover. Martin har dratt for å hjelpe sin svigerfar med litt oppussing, så nå sitter jeg her "alene og forlatt" og koser meg masse. Jeg prøver å få formen på plass igjen til barna våkner og håper at maten min plutselig skal stå ferdig på kjøkkenet ved hjelp av et lite mirakel (er det ikke tiden for sånt nå?), men det aner jeg at jeg bare må sparke meg selv i rompa og mekke den sjæl.

tirsdag 22. november 2011

Give Away hos Nina

Nå ble jeg oppmerksom på denne give-awayen litt i seneste laget, men jeg tenkte kanskje det var noen flere natteravner som ville slenge seg med i konkurransen om å vinne "SingSang - Sanger og aktiviteter som hører julen til". Det er nemlig siste sjanse å delta i dag.


Klikk på bildet og les hva du trenger å gjøre for å være med i trekningen :)
God natt!

mandag 21. november 2011

Dagligdags diskusjon

Milla: Pappa? Kan du kjøpe BabyBell-ost til mamma og jeg?
Martin: Til mamma og meg.
Milla: Nei, til mamma og meg!

lørdag 19. november 2011

Millas rom

Milla sitt rom er stort sett ganske rotete. (Okey, det var en underdrivelse. Bomba!). Hun er glad i å dra fram leker, og begynner stort sett med noe nytt før hun husker på å rydde opp med det hun drev med. (Lurer på hvem hun slekter på! Selv har jeg alltid hatt en sti til sengen og en sti til klesskapet, resten av gulvet har stort sett vært fyllt med klær eller andre ting.) Men (her kommer snart poenget) en dag bestemte jeg meg for å rydde dette rommet til Milla, som faktisk er ganske så fint når man kommer til bunns i det. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele noen bilder med dere av hvordan rommet hennes i utgangspunktet kunne sett ut hele tiden (hvis det ikke hadde bodd en liten jente der som gjerne har med seg en eller flere venner på rommet noen ganger i uken og hvis mammaen hennes hadde hatt støv på hjernen). Så TADAAA!:
Rommet er ikke så stort, og jeg har ikke vidvinkel-linse, så bildene blir litt så som så, men et lite inntrykk kan man i hvertfall få. På veggene hennes har vi pyntet med malerier hun har laget selv, et bilde fra fotografen av henne og Magnus og en stor ramme fyllt med alle de nærmeste familiemedlemmene hennes (de som var i livet hennes de første levemånedene vel å merke). På hyllene er det plassert bøker, perler, puslespill og litt andre småting.
Milla har alltid vært interessert i å fikle med småting, så etterhvert måtte jeg finne et system hvor vi kunne sortere litt krimskrams i forskjellige bokser, og jeg er veldig fornøyd med den løsningen jeg valgte. Jeg fant bilder på nettet som Milla skulle klare å kjenne igjen, og skrev også "Puslespill" og lignende over, slik at hun skal lære seg å kjenne igjen ordene etterhvert.
Som dere kanskje legger merke til er det ganske masse forskjellige farger på tingene til Milla. Jeg har aldri vært så fan av det at jenter skal ha rosa og at blå er en guttefarge. Derfor har Milla gått mye i gutteklær, men det har seg jo sånn at tingene man får tak i til jenter stort sett har disse standardfargene (og fine er de jo likevel!). Men gardinene til Milla er grønne, og jeg har forsøkt å lure inn en del blå detaljer også. Og er det ikke litt herlig med masse forskjellige farger på et rom? Jeg synes det blir litt mer festlig og... barnslig. Akkurat som det bør være på et barnerom.
Jeg vil at lekene skal være tilgjengelig for Milla, slik at hun kan finne fram tingene sine på egenhånd og kose seg på rommet sitt uten at andre trenger å være tilstede. Det er likevel sjeldent at hun tilbringer mer enn fem minutter der, men spesielt når hun har venner på besøk kan de kose seg der inne i timesvis, og det er da sorteringssystemet er gull verdt.

Også må jeg nesten vise dere et bilde av hvordan dette rommet så ut da vi flyttet inn her for litt over to år siden. Jeg synes det er en smule triveligere nå, etter at Martin har lagt nytt gulv, satt på nye vegger og til og med byttet taket.
Har han ikke vært flink?

fredag 18. november 2011

Tangle Teezer

For en stund tilbake dukket det opp en pakke i postkassen min med ulike produkter jeg har blitt bedt om å teste og skrive om. Jeg vet ikke om det gjør at dette blir et såkalt sponset innlegg, men jeg vil uansett nevne det før jeg skriver videre. Like'n'Share oppfordrer oss testkaniner til å være ærlige når vi deler våre erfaringer, så ikke vær redd for at det jeg skriver ikke er sant (selvom alt selvfølgelig er smak og behag).
Jeg forsto ikke først hvordan denne hårbørsten kunne være praktisk, da den ikke hadde noe håndtak og i tillegg virket veldig "plastic fantastic". Børstestråene var helt myke, tynne og bøyelige, i to forskjellige lengder. Da jeg testet den i mitt eget hår følte jeg at jeg ikke fikk tak i håret som var underst, men da jeg hadde børstet gjennom håret (også litt underfra) var det likevel helt silkeglatt. Jeg var fortsatt ikke helt overbevist, for jeg følte ikke at jeg fikk dratt ut flokene, men etterhvert ble mysteriet løst. Poenget med Tangle Teezer er jo at man ikke skal dra av seg halve parykken under børstingen, og når jeg så på børsten etter flere gangers bruk var det ikke et eneste hårstrå på den. Også i vått hår fungerte den kjempebra, men jeg leste i bruksanvisningen at man ikke skal bruke den med føner eller rettetang, sikkert fordi "børstestråene" kan smelte.
Milla har alltid vært en vriompeis når det kommer til å børste håret. Hun vil (som de fleste andre barn) gjøre det selv, og har ofte klaget på at det har vært vondt selv om jeg har vist så mye hensyn som overhodet mulig. Når jeg tok fram den nye børsten sørget jeg derfor for å gjøre et litt stort nummer ut av det, og forklarte henne at med denne børsten gjorde det i hvertfall ikke vondt. Tror dere ikke hun var stille under hele børstingen? Og nå er det ikke noe problem å børste med denne eller de andre børstene vi har!
Den neste testkaninen min ble en av mine bestevenninner, som tilfeldigvis er vanvittig hårsår. Hun har hatt sin mamma løpende i hælene på seg med børsten i hånden mange ganger gjennom barndommen, og sliter fortsatt med å børste håret sitt fordi hun får så vondt i hodebunnen. Jeg lot henne få prøve hårbørsten en kveld, og jeg vet jo ikke hvordan det føltes for henne, men jeg kan fortelle at hun lurte på hvor mye den kostet og hvor man kunne kjøpe den etterpå.
Så jeg får vel konkludere med at håndtaket greier man seg fint uten! Plastic fantastic-følelsen har gått over til å gi armene mine litt avlastning mens jeg børster håret, siden børsten er utrolig lett! Og ja, den tar flokene. Selv om jeg alltid har foretrukket følelsen av å løse opp flokene med makt med hårbørsten min tror jeg kanskje dette er en litt mer hodebunnvennlig og hårbesparende prosess.

Jeg fant ut at nettbutikken EnklereLiv.no selger børsten for 149 kroner.

onsdag 16. november 2011

Nyoppdaget stemme

Jeg skrudde tilfeldigvis på God Morgen Norge og oppdaget en ny nydelig stemme. En visesanger ved navn Tonje Unstad sang barnesangen "Et bittelite rusk". Det var et eller annet med klangen i stemmen til Tonje som dro meg inn og jeg ble derfor sittende og søke på navnet på nettet. På Spotify fant jeg låten med teksten dere kan lese under her. Trykker dere på overskriften kommer dere til sangen (den lå dessverre ikke på YouTube). En utrolig flott sang med et fint budskap. (At det egentlig er en barnesang bryr jeg meg ikke en døyt om, det er en viktig tekst og nydelig melodi).

Tonje Unstad – Alene (Elias & Kongeskipet)

Ser ut til at ingen lenger trur
At en sånn som deg, noen gang vil få det til
Helt alene, I en fremmed fjord
Hvordan kunne alt bli så feil?

Tru om ured å va trist noen gang?
Uredd gråt vel sikkert aldri han.
Og tenk ka vil de andre si til det?
Om du må vende hjem, vil dem se på dæ å le

Du har prøvd gang på gang
Å være så modig du kan.
Og I uvær og storm
Redda venna inn mot land.
Si mæ kor, kor skal du dra,
Nu når dagen legg ifra?
Kanskje treng også du
Noen som kan redde dæ?

Vinden stillner av og du vil se
At tiden sakte seile videre
Det kjem en dag da du vil klare alt
Bare vent og se, du kan klare det

Du har prøvd gang på gang
Å være så modig du kan.
Og I uvær og storm
Redda venna inn mot land.
Si mæ kor, kor skal du dra,
Nu når dagen legg ifra?
Kanskje treng også du
Noen som kan redde dæ?

tirsdag 15. november 2011

Er det jul allerede?

Jeg tror kanskje jeg må begynne å åpne øynene mine litt mer, for hver dag går jeg forbi dette vinduet og det er først i dag jeg la merke til at det var pyntet til jul.


Kanskje det er på tide å se etter gaver snart?


Sykehusventing

Nå sitter jeg og venter på sykehuset,  forhåpentligvis for siste gang på lenge. Jeg har vært inne til min siste undersøkelse i utredningen, denne gang hos nevrolog. Dette var samme nevrologen som undersøkte meg under anfallet mitt, en veldig hyggelig og sympatisk lege. Han hørte etter på det jeg hadde å si og respekterte mine synspunkter.
Undersøkelsen gikk veldig fint. Jeg fikk leke meg med balanse og reflekstesting, og sitter nå og venter på å få ta en blodprøve (CK) som jeg ikke har tatt tidligere.
Nå har nummeret på ventetavla gått fra 243 til 266, og mitt er 273, så er nok ikke så lenge igjen.



Ønsker dere en fin dag!


 

AH! 267!! ;)


lørdag 12. november 2011

Dåp

Nå sitter jeg her, spent og litt nervøs, i sofakroken. I morgen skal jeg nemlig i dåp for første gang, og Martin skal bli fadder for et nydelig lite nurk. Dette er faktisk den første dåpen min, og mens vi er der skal Milla avgårde i barnebursdag ved hjelp av et par besteforeldre. Jeg tror nok vi alle kommer til å få en spennende dag på hver vår kant.
Olivia, som den lille jenta heter, var også den første bebisen jeg har sett på sin første levedag (unntatt mine egne da...), men siden hun selvfølgelig sov under sykehusbesøket og jeg var syk når hun var på besøk hos oss en dag, blir det første gang jeg får mulighet til å virkelig hilse på henne, og jeg gleder meg sånn!
En nydelig liten frøken som jeg endelig skal bli kjent med. Dere skal ikke se bort ifra at jeg rapper henne med meg og sniker meg vekk fra de andre et par ganger, hvis Magnus tillater å dele litt på meg da...  

fredag 11. november 2011

Min vei til bedring er ikke for alle

Jeg forstår hvordan enkelte av dere etter å ha lest disse ni innleggene mine sikkert tenker med dere selv; "Hun kan umulig ha ME.", "Har hun allerede glemt hvordan det var å være så dårlig?", "Great! Enda en som oppfordrer meg til å trene for å bli frisk"... Disse tankene har jeg full forståelse for at kan dukke opp på grunn av alt jeg nå har skrevet om mine erfaringer med dette.
Jeg vil bare igjen poengtere at dette er MIN vei til bedring, og at jeg fortsatt ikke har glemt hvordan det var et par måneder tilbake - å høre hvordan folk "maste" om hva jeg kunne gjøre for å bli bedre - om mat, trening, vitaminer, frisk luft... Det var ikke måte på hvor mange som mente at det var det som ville gjøre meg frisk. Selv visste jeg at det var umulig, kroppen ville ikke taklet mye av det og jeg ville av enkelte ting blitt enda dårligere.
Men av en eller annen grunn bestemte kroppen min seg for å snu, og det var på denne friskere siden jeg fant ut at det var lurt å benytte meg av alle hjelpemidler som var tilgjengelig. Hjelpe kroppen til å fortsette samme vei som den hadde startet.
Det jeg altså prøver å si er at jeg beklager hvis dette har fått dere til å føle at dere har fått enda en som har snudd seg mot dere. For det har jeg virkelig ikke! Heller tvert imot, jeg har lyst til å hjelpe. Jeg skjønner at disse tingene ikke fungerer for de som enda er veldig dårlige, dette er ment som råd som forhåpentligvis kan hjelpe hvis man allerede er på bedringens vei. Det eneste av det jeg har skrevet som kanskje kan hjelpe noen av dere som er virkelig dårlige er å få deres familie til å hjelpe dere med å forsyne dere med regelmessige sunne måltider. Ikke fordi dette vil gjøre dere friske, men slik at dere i hvertfall får blodsukkeret på plass. Men kanskje har dere allerede kontroll på det dere spiser i motsetning til hva jeg hadde.
Og hvem vet? Kanskje jeg ikke har ME? Men dette vil jeg antageligvis aldri få svaret på, hvis ikke forskerne endelig kan finne en test som kan bevise enten-eller. Jeg har uansett lyst til å fortsette i samme spor som jeg har startet, og jeg håper kroppen fortsetter å tillate meg det.
Også håper jeg at noen kan ha noe nytte av de innleggene jeg har skrevet så langt. Jeg ønsker dere alt godt og krysser fingrene for dere.
Love Y'all!

torsdag 10. november 2011

Min vei til bedring - Oppsummering og tips (Del 9)

Jeg har altså gitt dere mine tanker rundt hva som gjør meg dårlig, hva jeg blir bedre av, og tenkte at jeg skulle oppsummere noen idéer og tips her for dere som kanskje ikke er i stand til å lese alle de utfyllende innleggene jeg har skrevet. Disse punktene kan hvem som helst benytte seg av - friske eller syke, men de er såklart mest tiltenkt de sistnevnte. Under finner dere også noen råd til hvordan dere som vil hjelpe på best mulig måte kan stille opp for deres venner/familie.
Tips:
  • Skal du planlegge noe, for eksempel en avtale med en venninne og du har barna løpende rundt i beina dine - si at dere kan avtale det over melding/telefon litt senere. 
  • Er det noen som gjerne vil ha en samtale med deg og du kjenner at du ikke er i form til det - avslutt samtalen og send heller en liten melding om hvorfor du gjorde det senere. (Da slipper du at tårene pipler fram fordi du må fortelle personen at du er dårlig face to face).
  • Ha med deg en liten pakke med et mellommåltid - et knekkebrød, et eple/banan eller en proteinbar i vesken slik at du holder blodsukkeret stabilt til du får i deg mer mat. Jeg er ganske avhengig av vann også, så en flaske er heller ikke en dum idé.
  • Ikke press deg selv, men prøv å holde aktivitetsnivået nogenlunde stabilt.
  • Vær bevisst - bestem deg for hva du skal fokusere på i øyeblikket, og gå inn for at det er den oppgaven du skal løse. Ikke la andre ting/personer rundt deg distrahere deg for mye fra oppgaven.
  • Er det fullstendig kaos i hodet ditt med alt som må gjøres - skriv en liste, og ikke la deg selv tenke på de neste punktene før det første er strøket over.
  • Unngå stress så sant det er mulig - kanskje det ikke er livsnødvendig at du kommer presis til avtalen med venninnen din. La heller ikke andre stresse deg, send en melding om at du er litt for sen, og overse det hvis andre prøver å få deg til å forte deg. Er du sliten allerede når du kommer vil det jo ødelegge besøket uansett.
  • Dropp sminken, hårfiksingen eller de fancy klærne. Det er bedre å komme fram i det hele tatt, enn å være så ødelagt at du ikke klarer å gjennomføre avtalen etter alle forberedelser.
  • Velg å se det positive i rådene du får. Inni hodet ditt er det du som er teatersjef og bestemmer hva som skjer på scenen. Følelser kan vi ikke velge, men tankene kan du styre. Ikke les mellom linjene på det andre sier, velg heller å være såpass naiv at du tror dem når de sier at de bare vil hjelpe. Det er jo rett og slett noen som bryr seg om deg nok til å fortelle deg noe de har funnet ut, som fikk de til å tenke på deg.
  • Ta imot hjelp fra andre. Vær konkret på hva DU trenger, enten det er en venn å snakke med, en ferdiglaget middag eller bare stillhet. 
  • Ta bittesmå skritt. Hvis du er sengeliggende, bestem deg for at du skal bevege på hendene en gang i timen, eller bare annenhver time. Hvis du er sofasittende, bestem deg for å reise deg opp med jevne mellomrom. Øk aktiviteten sakte, men sikkert, hver dag.

    Jeg heier på deg for hvert skritt du tar, og jeg håper du gjør det samme for deg selv!
Og til dere andre som lurer på hvordan dere kan hjelpe:
  • Ordene "Jeg er her for deg. Bare si fra hvis det er noe du trenger, eller noe jeg kan gjøre!" er veldig gode å høre, men det er mye lettere å ta imot hjelp hvis du foreslår noe spesifikt. Og det er enda koseligere hvis dette er noe du som hjelper til faktisk har lyst til å gjøre.
    • "Passer det at jeg kommer over en liten tur etterpå bare for å prate litt?"
    • "Vil du være med å gå en tur i kveld?"
    • "Kan jeg få lov til å komme innom med lunsj til deg?"
    • "Vil barna være med på skogtur med oss i morgen?"
  • Ikke mas. Får du et nei, så kanskje du kan foreslå noe annet senere, ikke begynn å forhandle "Men det hadde jo vært så koselig...", "Du hadde nok hatt godt av...". Ta et nei for et nei uten å bli såret, og prøv igjen en annen dag.
  • Dersom du har lyst til å gi et råd om noe som kanskje kan hjelpe personen med å bli bedre, ikke si det som om du forventer at personen kommer til å bli frisk av dette. Det kan gjøre vondt å få råd om å trene, spise annerledes, passe på å få nok frisk luft og lignende når man vet at dette ikke vil gjøre en bedre. Personen vet selv når den er klar for å prøve nye ting og blir man pushet til å gjøre noe man ikke bør gjøre kan man bli enda dårligere enn man i utgangspunktet er.
  • Vis hensyn når noen virker ukonsentrert eller sliter med å skulle planlegge - ta det i egne hender. "Men da foreslår jeg at du tar med barna hjem, også kommer jeg etterpå, også... Høres det fint ut?", eller bare si "Vi tar det etterpå vi".
  • Se deg rundt. Kanskje du har en venn eller noen i familien som trenger deg, en du kanskje ikke har tenkt på at kan ha behov for hjelp. Legg merke til personen og tenk på hva du kan gjøre for vedkommende for at han/hun skal få det bedre.
Jeg setter umåtelig pris på all hjelp jeg har fått og fortsatt får av venner, familie og til og med blogglesere som sender hyggelige kommentarer. 
Takk for at dere er til, og takk for at dere er her for meg.

onsdag 9. november 2011

Partydronninger

Nå sitter jeg her alene i sofakroken. Barna la seg rett etter de kom hjem fra foreldrene mine på deres faste onsdagsbesøk, og Martin la seg for en halvtimes tid siden. På tv-en sto programmet Partydronninger på i bakgrunnen mens jeg satt og surfet på nettet, og plutselig klarte jeg ikke å holde blikket unna skjermen.
For å forklare hva dette programmet går ut på, klippet jeg ut dette som er skrevet om programmet på nettsidene til NRK. "Dokumentarserie. Hva skal til for å forvandle en rampete, skøyeraktig og usømmelig jente til en ekte dame? Vi får møte en gjeng britiske jenter som ved hjelp av disiplin, overtalelse og instruktører skal lære seg til å bli elegante overklassedamer som kan alt om stil, dannelse og riktig etikette. Vil de lykkes, eller vil de bli utvist fra Hedsor Hall?".
Foto hentet fra NRK.no.
Konseptet i seg selv kunne vært ganske ålreit, for det skal jo i utgangspunktet være for å få disse jentene inn på rett spor. Det som får meg til å ville skrive et lite innlegg om dette er hvordan dette gjøres. Jeg har forståelse for at det må settes strenge rammer (kanskje litt ekstra strenge for at det skal bli underholdende nok for tv) og at jentene blir straffet dersom de gjør noe galt. Det jeg ikke synes at er ok er måten jentene blir snakket til, hvordan de blir nedverdiget og direkte mobbet av instruktørene og lærerne deres. Og ikke minst latterliggjort foran både gjester, de andre deltakerne og tv-seerne. Hva gir de voksne damene rett til å gjøre dette? Alle fortjener da å bli behandlet med respekt!
Bah! Noen ganger er det godt å ha denne bloggen for å bare kunne blåse ut noen av mine små bagateller av irritasjoner.
Dagens lille påminnelse:
Husk å behandle andre slik du ønsker at andre skal behandle deg

Min vei til bedring - Konsentrasjon (Del 8)

Konsentrasjon har også vært noe jeg har slitt mye med det siste året. Det har vært et symptom, men nå har jeg også begynt å tenke på det på en annen måte - kanskje med et litt mer produktivt syn.
Så lenge jeg er fokusert på én oppgave kan jeg stort sett klare å gjennomføre dette uten store problemer, men hvis det er distraksjoner rundt sliter jeg ikke bare med å henge med, jeg blir dårlig. Da må jeg hele tiden jobbe veldig hardt for å konsentrere meg og stresset er alltid rett rundt hjørnet. Når jeg da ikke tåler stress... Ja, dere skjønner kanskje tegninga.
 Bildet er hentet fra Google
For å forklare litt nærmere hva jeg mener har jeg et par eksempler - når jeg drar for å levere barna i barnehagen møter jeg ofte enten andre foreldre eller barnehagepersonell som jeg gjerne skulle slått av en prat med, eller fått beskjeder av. Ofte innledes en samtale mens barna står og drar i meg eller prøver å fortelle meg noe, og det ender stort sett i sutring. Da raser verden for meg, enten med en gang jeg prøver å følge med på barna mine samtidig som jeg sier hei, eller i løpet av samtalen. Derfor er jeg ofte ganske kort mot andre når jeg er i barnehageleveringsmodus, fordi jeg velger å fokusere på barna mine, slik at de får en fin morgen.
Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å snakke med de andre at jeg oppfører meg sånn, men fordi jeg vet hva det gjør mot meg. Blir jeg dårlig, blir jeg fort irritabel og det går med en gang utover barna, og når jeg innser at jeg har latt det skje blir jeg utrolig lei meg og skyldfølelsen blir hengende over meg.
Et annet eksempel: Hvis jeg har en venninne på besøk og vi sitter i sofaen foran tven og prøver å snakke sammen kan det noen ganger gå veldig bra. Men de dagene jeg er dårlig er det utrolig distraherende for meg med bare den minste lyd eller bevegelse på skjermen og derfor må denne til tider være slått av for at jeg ikke skal bli dårlig av dette. Jeg har blitt flink til å si fra om dette, så det er ikke noe andre trenger å tenke på, men det er godt å kunne vite hva jeg kan gjøre for å klare å henge bedre med.
Den viktigste oppdagelsen som jeg faktisk gjorde for flere måneder siden var at jeg ikke takler å gjøre flere ting på en gang. Jeg rømte ofte ned i pcen eller tven hvis jeg var dårlig, enten jeg var alene eller sammen med barna. Og de gangene barna var tilstede gikk dette absolutt utover dem. De sto ved siden av meg og sutret, og jeg ble irritert for at jeg ikke fikk gjøre det jeg trengte å gjøre der og da. DETTE ble en ond sirkel, eller nedovergående spiral hvis du vil. Når jeg var dårlig og trakk meg tilbake reagerte de som alle oppmerksomhetssøkende barn vil gjøre, de kom nærmere, jeg ble dårligere, irritert og kjeftete, de ble mer sutrete...
Derfor har jeg nå (som nevnt tidligere) forsøkt så godt jeg kan å ikke gjøre annet enn å være sammen med familien på ettermiddagene, men å lage middag for eksempel kan også være veldig vanskelig med to barn stående i beina mine som gjerne vil hjelpe til. Forskjellen er da at jeg ikke higer etter å sette meg ned, for nå vet jeg at om så og så mange timer er det Hanne-tid. DA kan jeg slappe av.
Når jeg higer etter å gjøre noe annet enn det jeg gjør i øyeblikket blir det nemlig stressende. Og har jeg nevnt at jeg ikke tåler stress?

tirsdag 8. november 2011

Min vei til bedring - Balanse (Del 7)

Dette er kanskje det viktigste jeg har lært meg de siste månedene. BALANSE mellom aktivitetene mine.
Min dag ser stort sett omtrent slik ut: Stå opp, kle på barn og meg selv (klær tatt fram kvelden i forveien), ta fram ferdiglagde matpakker fra kjøleskapet og få på barna yttertøy. Levere barna i barnehagen og dra hjem og hvile. Jeg spiser frokost foran tv-en, slik at jeg klarer å slappe ordentlig av (for at jeg ikke skal tenke på alt mellom himmel og jord er jeg nødt til å ha underholdning).
Utifra formen hviler jeg enten helt til jeg skal på trening, eller så klarer jeg noen få dager å få gjort litt husarbeid før jeg skal avgårde. Så trener jeg en times tid, dusjer der og tar meg tid til en god badstu. Tar det med ro. For det meste har jeg ingenting jeg skal rekke, og jeg har etterhvert blitt flink til å ikke dra hjem med en gang. Jeg prøver å enten spise en lunsj, eller rusle litt rundt i butikker, kanskje handle mat før jeg drar hjem. Hvorfor, tenker du kanskje? For hvis jeg har et mål, noe jeg må rekke eller noe jeg føler jeg MÅ gjøre, da er det gjort, da er stresset på plass i brystet umiddelbart. Er jeg borte hjemmefra føles det omtrent slik det føles for andre som er på jobb - da trenger man ikke tenke på alt som skal gjøres hjemme. Man kan blokkere det på en annen måte enn det man kan når man sitter hjemme og ser på det. Derfor blir dette min andre hvileøkt i løpet av dagen, hvile for hodet.
Når jeg kommer hjem må jeg nesten alltid hvile en stund på sofaen likevel for å få kroppen på plass, men stort sett klarer jeg å få gjort litt i huset før barna skal hentes igjen. Jeg klarer å få laget middag, eller kjæresten gjør det, og vi spiser sammen, og jeg er hele tiden innstilt på at jeg IKKE skal hvile før barna er lagt. På den måten higer jeg ikke etter hvile og blir sur og grinete gjennom ettermiddagen - jeg ser hele tiden målet og jeg klarer å nyte tiden sammen med barna mine på en helt annen måte.
De nyter også godt av det, og noen dager når jeg er litt ekstra gæærn tar jeg med meg enten begge eller en av dem på besøk til noen andre - familie eller venner, eller inviterer Millas venninner hjem til oss. Spesielt dette å dra bort krever mye av meg, men det gir meg også en utrolig stor mestringsfølelse og en enda større glede over å kunne se barna kose seg.
Med en gang barna er lagt for natten synker jeg ned i sofaen - og ja, jeg er helt ødelagt, men etter et par timer kan jeg kjenne at kroppen kommer litt på plass igjen og før jeg legger meg kan jeg ofte føle meg helt bra.
 
Bildet er hentet fra Google
 Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg er overrasket over meg selv. Før trengte jeg tre-fire timer på å føle meg ok igjen etter barnehagelevering, mens jeg nå kan bestemme meg for at jeg gir meg selv et kvarter eller en time på den samme oppgaven.
Jeg har også tenkt gjennom en annen ting, som jeg håper ikke dere blir sinte for at jeg nevner. Jeg har begynt å lure på om balanse faktisk er så viktig for meg at hvis jeg hviler for mye blir jeg dårligere av det også. At jeg virkelig må opprettholde balansen mellom aktivitet og hvile for at jeg skal klare å holde det samme aktivitetsnivået videre. Det er ikke sjeldent jeg har blitt sittende litt lenger enn jeg kanskje har behøvd, og følt at det bare blir verre og verre å skulle reise meg opp. Jeg blir frøsen, kald og musklene verker. Alt med måte hører man ofte, og dette har jeg forsøkt å ta til meg. Det er ikke alltid det er mulig med denne sykdommen, og det er jeg helt og holdent klar over, men kanskje man bør kjenne etter når man er i stand til å gjøre noe, selv om man ikke har noe spesielt å gjøre, bare reise seg opp fra sofaen og bevege bittelitt på kroppen før man setter seg ned igjen.
Hva tror dere?

mandag 7. november 2011

Min vei til bedring - Blodsukker (Del 6)

En annen ting jeg har funnet ut som er HELT avgjørende for meg er stabilt BLODSUKKER. Jeg har aldri vært flink til å spise riktig - hverken riktig mat eller til riktig tid, selv om jeg alltid har hatt et relativt variert kosthold. Det kunne lett gå ti timer mellom måltidene, jeg kunne stappe i meg en sjokolade i stedet for mat, jeg spiste tonnevis av enten godterier eller snacks på kveldene...
Nå har jeg klart å kutte ned enormt mye på sukkerinntaket (uten at det i det hele tatt har føltes som en kamp). På kveldene har jeg stort sett et voldsomt knaskebehov, men nå har jeg erstattet mye med grønnsaker og dip, popcorn (som jeg alltid har elsket likevel), smoothies med akkurat det rette innholdet for å stabilisere blodsukkeret gjennom natten, og de dagene jeg bestemmer meg for å skeie ut forsøker jeg å være nøye på å få i meg proteiner før/mens jeg stapper i meg alt for mye godteri. Enten spiser jeg et egg eller to, eller drikker litt proteinpulver blandet i ris-/soyamelk (eventuelt med noen skjeer kakao fordi jeg ikke liker smaken). Alle disse tingene har jeg lært fra å lese en bok, som jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om etterhvert. (Først må jeg nesten lese den ferdig). Boken heter Kjernesunn familie - Slik gjør du det.
Opplevelsen er at med en gang jeg kjenner at blodsukkeret er ustabilt (og dette merker jeg fort!) så blir jeg enten ukonsentrert, får en utrolig sterk sultfornemmelse, får vondt i hodet, blir svimmel, blir kvalm... Og lar jeg det gå for lenge før jeg spiser får jeg langtidsfølger for dette. Da sliter jeg ofte med å stå opp dagen etterpå og blir generelt i dårlig form. Derfor har dette blitt en veldig viktig greie for meg, og du finner ofte en pakke med påsmurte knekkebrød, en banan eller en proteinbar i vesken min for at jeg skal ha noe å stappe i meg hvis symptomene melder seg.
Mitt tips, som jeg har lært fra den ovennevnte boken -
før du spiser noe spør du maten: 
"Hva kan du gjøre for meg?"

søndag 6. november 2011

Min vei til bedring - Stress (Del 5)

Det jeg ikke tåler er STRESS. Å ha høy puls, å hoppe opp og ned, å løpe og å danse... Jeg kan klare ALT! Så lenge jeg ikke stresser med det. Har jeg dårlig tid til treningstimen, har jeg hatt en tøff morgen med barna, har jeg ikke lyst til å være på treningen - DA blir jeg dårlig. Og da får jeg kjenne det ordentlig - enten der og da, eller etterpå. Men så lenge jeg koser meg, gjør det jeg liker, ikke trenger å forte meg avgårde og lignende - da går det helt fint. Bedre enn fint, jeg KOSER meg!
For å forklare hvordan det føles når jeg blir stresset så bygger det seg altså opp et trykk i brystet, som de fleste andre sikkert har kjent ved flere anledninger når man er under en presset situasjon. Forskjellen er at hos meg går det ikke bort, det begynner å bryte meg ned slik at jeg blir mer og mer sliten og det blir ofte så ille at bare det å puste er tungt. Skal jeg prøve å fortsette med dagen uten å få hvilt det av meg blir det bare verre, og tar jeg det ikke på alvor kan jeg lett bli dårlig i flere dager. Derfor gjelder det å prøve å finne måter å unngå dette på.
Jeg tror (uten å ha noen form for medisinsk kunnskap rundt dette) at jeg på en måte er allergisk mot stresshormonene som utløses og at kroppen min ikke skjønner hvordan den skal reagere på det og hvordan den skal få brutt det ned og at det derfor bare blir mer og mer helt til det ikke er mer plass. Derfor føles det som om hele kroppen settes i beredskap og skal forsøke å bare fokusere på dette, og at den derfor kutter ut å sende de riktige signalene til resten av systemet. Da blir jeg ukonsentrert og svekket i musklene, for å nevne noe.
Bare for å få fortalt det også - når jeg hadde anfallet trillet tårene konstant nedover kinnene mine, selv om jeg hele tiden var i godt humør. Jeg tror at tårene var kroppens måte å forsøke å bli kvitt stresshormonene, fordi det rett og slett ble alt for mye for kroppen å holde inne. (For de som ikke vet det inneholder tårer toksiner, som er stresshormoner). Og jeg lurer på om det også kan være grunnen til at man ofte blir så psykisk nedbrutt av denne sykdommen, kanskje kroppen forsøker å finne en mekanisme som kan kvitte seg med dette.
Men hva vet jeg? 
Jeg kan bare snakke utifra egne erfaringer og tanker.

lørdag 5. november 2011

Min vei til bedring - Følelser (Del 4)

Jeg vil gjerne forklare hvorfor jeg kunne valgt å bli såret av denne utrolig generøse gaven som jeg fikk - treningsabonnement i en måned gratis.
Noen med min sykdom er for syke til å kunne lage sin egen mat, eller i det hele tatt stå opp av sengen. Som ME-spesialisten sa til meg for noen få måneder siden - akkurat nå er du for syk for rehabilitering. Jeg fulgte rådet hans om å vente, prøvde å følge hans oppskrift og jeg tror dette var avgjørende. Hadde jeg begynt med trening i sommer hadde jeg nok ikke sittet her nå i normale klær, med nyvasket hår og sminket ansikt. Jeg hadde trolig ligget alene i et rom i mørket og bare stått opp når det var nødvendig, eller kanskje i beste fall sittet i sofaen i joggebukser. Jeg hadde fått tilbakefall. Dette er jeg helt overbevist om.

Men nøkkelordet var akkurat nå. Jeg tror (ikke arrester meg for dette) at hvis vi hele tiden trener oss på å skape et litt og litt høyere aktivitetsnivå uten å la det bli stressende, så kan dette øke og øke, helt til vi fungerer omtrent slik som normale mennesker. Noen ganger er vi kanskje nødt til å presse oss litt ekstra, men helst ikke mer enn nødvendig. SMÅ, kanskje noen ganger BITTESMÅ, skritt.
Jeg tror for eksempel ikke at det er negativt at jeg har to små barn som hver morgen har dratt meg opp av sengen. I starten føltes dette som tortur, et rent helvete. Men etterhvert har jeg nesten ikke noe problem med å stå opp lenger, selv om dette selvfølgelig varierer fra dag til dag. Det er nå ytterst sjelden at jeg våkner ute av stand til å bevege meg, med blytunge armer og bein. BANK I BORDET!
Når sjansen derfor kom til å starte med vanlig trening var jeg såklart skeptisk, for dette kunne faktisk føre til at jeg ble enda mer syk, som andre også har sagt til meg - "Med denne sykdommen vet du aldri om du er en av de som kan ende opp som invalid/totalt sengeliggende". Det gjaldt å være forsiktig.
Det viktige tror jeg er å finne den typen trening man selv trives med, enten det er å gå en tur, jogge, sykle, danse, trene spinning eller styrke. Trives man ikke må man presse seg psykisk også, og det medfører ofte at man blir stresset, noe jeg ikke tror er bra for noen av oss. Man kjenner det fort når det ikke fungerer og da MÅ man stoppe. Har man gått til enden av veien og er så sliten at det ikke føles overkommelig å gå tilbake - få noen til å hente deg. Så kanskje man kan prøve igjen når konsekvensene har gitt seg. Kanskje man klarer litt mer neste gang, kanskje ikke, men uansett kan man etterhvert forhåpentligvis merke framskritt.
Dette skled ut litt - grunnen til at jeg kunne valgt å bli såret er altså at det er veldig mange som tilsynelatende tror at en lett kan bli kvitt ME ved hjelp av trening, eller vitaminer, eller whatever... Det er så mange råd man blir gitt som man kan velge hvordan man skal ta imot, enten takke for at noen tenker på en og bryr seg, eller reagere med tårer eller sinne fordi "alle tror dette er så enkelt". Det er det ikke, MEN jeg har valgt å være takknemlig. For både råd, velmente ord og denne søte gaven som jeg har omfavnet og kost meg med i fem uker nå. Fem uker med trening omtrent 5-6 dager i uken.
Jeg prøver ikke å imponere dere,
jeg er imponert over meg selv.

Spillkveld

I går kveld kosa jeg meg hjemme med en haug av fine jenter. Egentlig var det en liten spillkveld med venner vi hadde planlagt, men før jeg visste ordet av det hadde Martin reddet den eneste andre gutten her og dratt elsewhere. Jeg skjønner ikke hvordan 9-10 herlige jenter kan få to tøffe gutter til å skygge banen?
Anyways... Vi hadde det veldig koselig. Spill var gøy, men det tok ikke mange timene før vi helt hadde glemt at vi var midt i en ny runde og heller satt og skravlet om alt og ingenting.
Bildet er hentet fra Google
Det er så deilig å kunne ha venninner fra histen og pisten som uten å kjenne hverandre på forhånd bare skravler i vei og trives i hverandres selskap.
Når alle dro for kvelden var jeg overlatt til meg selv og en øredøvende stillhet. At vi hadde pratet så mye at jeg nesten fikk øresus var bare nok et godt tegn på en fin kveld.

Koselig at dere kom jenter!
På tross av kort varsel og manglende innbydelser ;)

fredag 4. november 2011

Min vei til bedring - Trening (Del 3)

Følelsesmessig var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle takle å få en gave med så mange baktanker. Jeg har lenge ment at trening ikke er den rette medisin for alle med ME, og det tror jeg nok fortsatt at jeg står for, men det kan jeg komme tilbake til senere. Jeg kunne her velge om jeg ville bli såret eller om jeg ville ta det imot med takknemlighet, og jeg valgte det siste. Tanken bak var i hvertfall ikke noe annet enn velment, så hvorfor skulle jeg legge negative tanker inn i det? Jeg var fortsatt veldig skremt av tanken på å prøve trening, men allikevel var jeg spent og jeg gledet meg til å komme igang. Dette kunne virkelig gå begge veier.

Jeg hadde altså blitt gitt et treningsabonnement for en måned, så det var bare å kaste seg i det. At jeg hadde med meg to venninner på timen og en venninne som treningsinstruktør var et stort motivasjonspoeng, for uten dem hadde jeg nok ikke kommet meg til første time. Jeg visste at jeg skulle danse aerobic, som jeg alltid har likt tidligere, jeg visste at jeg ikke var den eneste som var på min første time, og jeg visste at hvis dette ikke fungerte hadde jeg de rette menneskene rundt meg.
Jeg kjøpte ikke nye treningsklær, hadde ikke joggesko eller noen ting, så jeg kom inn i rommet seende ut som en nybegynner i skatesko og slappe-av-joggebukse, men hvem brydde seg? Ingen unntatt meg.
Bildet er hentet fra Google.
Timen var morsom, det var deilig slitsomt og jeg smilte hele timen gjennom svetten og det tomatrøde ansiktet mitt. Etterpå (etter en dusj vel og merke) gikk jeg rett inn i butikken - kjøpte meg treningstights, treningstopp og aerobicsko. Jeg tenkte at det muligens ville være bortkastede penger hvis jeg våknet dagen derpå ute av stand til å bevege meg, men så for meg at å ha litt mer riktig utstyr ville være enda et skritt som styrket motivasjonen, og at jeg uansett ville få bruk for hvertfall skoene senere.

Jeg er den første til å innrømme at jeg trodde det bare var flaks etter første treningstime, da jeg ikke ble dårlig hverken i løpet av timen eller like etterpå som jeg hadde forsøkt å forberede meg på. Heller ikke dagen etterpå kjente jeg noe annet enn vanlig stølhet, men jeg ventet fortsatt på smellen. Det var nok derfor det tok meg en hel uke før jeg ville dele denne opplevelsen med dere. Var det mulig at kroppen min ikke ville reagere negativt på dette?
Jeg fortsatte å ha den samme opplevelsen time etter time. Dette var ikke noe problem! De få gangene jeg har blitt dårlig på trening eller etterpå har det faktisk ikke vært på grunn av selve aktivitetsnivået, men av andre årsaker (noe jeg kommer tilbake til senere). Trening/aktivitet i seg selv er altså ikke en utløsende faktor for meg! Dette var virkelig en AHA-opplevelse. (Som jeg igjen kan takke Martine for!)
...

Give Away hos Monica

Monica har en "give away" gående på bloggen sin i samarbeid med A&C Ski. Trykk her for å komme til konkurransen hvor du kan vinne de flotte smykkene på bildene under. Trekning 8. november!
Har dere forresten sett hvordan A&C lager smykkene sine? Jeg syntes det var så imponerende når jeg så det, så her har dere videoen:

torsdag 3. november 2011

Min vei til bedring - Forhistorien (Del 2)

Når jeg hadde anfallet mitt for et par måneder siden trodde jeg at alt var på vei til å bli drastisk forandret, og der hadde jeg rett. Det jeg ikke forutså var at endringen var på vei til å skje i en annen retning enn jeg hadde trodd. På en måte føles det som at kroppen min oppnådde et høydepunkt hvor alt sammen kollapset, slik at den kunne få starte helt på nytt fra bunn. Det kan nok høres rart ut for dere, men kanskje det var akkurat det jeg trengte - en pause for kroppen, hvor den bare kunne skru seg helt av og la alt komme på en gang. (Og det gjorde det virkelig!).
Jeg må gå tilbake i innleggene mine på bloggen for å finne ut hvordan tiden etter anfallet var, og jeg finner dette: Den første uken var utrolig hard. Jeg var helt svekket, immunforsvaret var nedbrutt og jeg klarte så og si ingenting. Jeg ble likevel overrasket da jeg allerede uken etter var i stand til både husarbeid og kosetid med barna i små mengder. I innleggene etter kan jeg lese at det gikk litt opp og ned, men jeg legger også merke til at det var her jeg innså at jeg var ferdig med å sørge og klar for å kjempe.
Timingen til Martine kunne ikke vært mer perfekt. Hun spanderte en måneds treningsabonnement på meg, slik at jeg skulle få sjansen til å prøve meg uten at jeg måtte kaste bort penger hvis kroppen min ikke skulle tåle det. Hadde dette abonnementet blitt gitt til meg bare en måned tidligere ville jeg ikke fått brukt det i det hele tatt, fordi formen min på det tidspunktet var helt elendig.

Og det er her dette innlegget (som ble til ni) egentlig skulle starte - hva har jeg oppdaget? Det kommer fram i de følgende innleggene, delt opp i ulike overskrifter/kategorier, da dette er noe jeg har gjort meg veldig mange tanker om.

onsdag 2. november 2011

Min vei til bedring - Innledning (Del 1)

Jeg har nevnt det før, og jeg er ikke redd for å nevne det igjen. Jeg har blitt bedre. Hva det skyldes vet jeg ikke, men jeg tenkte jeg kunne dele noen erfaringer jeg har gjort meg. Jeg tror kanskje jeg har funnet MIN løsning. Med dette mener jeg at dette er ting som har fungert for MEG. Og mitt håp er at jeg ved å dele dette med dere kanskje kan hjelpe noen til å bli bedre, eller kanskje skape litt forståelse for hvor mye dette faktisk krever av oss med kronisk sykdom (i mitt tilfelle ME). Hvor mye vi er nødt til å tenke gjennom og planlegge ting, og hvor vanskelig det kan være.
Dette er kanskje ikke noe for deg, og da håper jeg ikke jeg fornærmer den som sitter foran skjermen og leser, eller ligger i sengen sin og blir lest for. Så jeg håper at dere leser med et åpent sinn, og at det jeg skriver kan være til hjelp heller enn til irritasjon. Mine tanker går stadig vekk til dere som fortsatt er like dårlige og enda dårligere enn jeg noengang har vært, og at det selvfølgelig er mulig at jeg selv ender opp der igjen. Jeg føler med dere.

Ikke vær redd for å kommentere det jeg skriver, vi kan gjerne få igang en diskusjon, men jeg håper dere ikke tar ille opp det jeg skriver bare fordi jeg er i bedre form om dagen. Hadde jeg lest dette selv for noen måneder siden kan det godt hende at jeg hadde reagert på mine egne ord, men jeg tror at jeg ville lest det likevel for å se om det var noen få tips jeg kanskje kunne tenkt gjennom og benyttet til min egen fordel.
Hva tror dere?
Er dere med?

Dette blir en serie med ni innlegg som opprinnelig startet som ett. Jeg vet hvor vanskelig det er å konsentrere seg om lengre tekster, spesielt når man er syk, og siden disse innleggene er for oss håper jeg dere andre lesere tåler at jeg gjør det lettest mulig for de dette kan være mest vesentlig for.