torsdag 3. november 2011

Min vei til bedring - Forhistorien (Del 2)

Når jeg hadde anfallet mitt for et par måneder siden trodde jeg at alt var på vei til å bli drastisk forandret, og der hadde jeg rett. Det jeg ikke forutså var at endringen var på vei til å skje i en annen retning enn jeg hadde trodd. På en måte føles det som at kroppen min oppnådde et høydepunkt hvor alt sammen kollapset, slik at den kunne få starte helt på nytt fra bunn. Det kan nok høres rart ut for dere, men kanskje det var akkurat det jeg trengte - en pause for kroppen, hvor den bare kunne skru seg helt av og la alt komme på en gang. (Og det gjorde det virkelig!).
Jeg må gå tilbake i innleggene mine på bloggen for å finne ut hvordan tiden etter anfallet var, og jeg finner dette: Den første uken var utrolig hard. Jeg var helt svekket, immunforsvaret var nedbrutt og jeg klarte så og si ingenting. Jeg ble likevel overrasket da jeg allerede uken etter var i stand til både husarbeid og kosetid med barna i små mengder. I innleggene etter kan jeg lese at det gikk litt opp og ned, men jeg legger også merke til at det var her jeg innså at jeg var ferdig med å sørge og klar for å kjempe.
Timingen til Martine kunne ikke vært mer perfekt. Hun spanderte en måneds treningsabonnement på meg, slik at jeg skulle få sjansen til å prøve meg uten at jeg måtte kaste bort penger hvis kroppen min ikke skulle tåle det. Hadde dette abonnementet blitt gitt til meg bare en måned tidligere ville jeg ikke fått brukt det i det hele tatt, fordi formen min på det tidspunktet var helt elendig.

Og det er her dette innlegget (som ble til ni) egentlig skulle starte - hva har jeg oppdaget? Det kommer fram i de følgende innleggene, delt opp i ulike overskrifter/kategorier, da dette er noe jeg har gjort meg veldig mange tanker om.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!