søndag 6. november 2011

Min vei til bedring - Stress (Del 5)

Det jeg ikke tåler er STRESS. Å ha høy puls, å hoppe opp og ned, å løpe og å danse... Jeg kan klare ALT! Så lenge jeg ikke stresser med det. Har jeg dårlig tid til treningstimen, har jeg hatt en tøff morgen med barna, har jeg ikke lyst til å være på treningen - DA blir jeg dårlig. Og da får jeg kjenne det ordentlig - enten der og da, eller etterpå. Men så lenge jeg koser meg, gjør det jeg liker, ikke trenger å forte meg avgårde og lignende - da går det helt fint. Bedre enn fint, jeg KOSER meg!
For å forklare hvordan det føles når jeg blir stresset så bygger det seg altså opp et trykk i brystet, som de fleste andre sikkert har kjent ved flere anledninger når man er under en presset situasjon. Forskjellen er at hos meg går det ikke bort, det begynner å bryte meg ned slik at jeg blir mer og mer sliten og det blir ofte så ille at bare det å puste er tungt. Skal jeg prøve å fortsette med dagen uten å få hvilt det av meg blir det bare verre, og tar jeg det ikke på alvor kan jeg lett bli dårlig i flere dager. Derfor gjelder det å prøve å finne måter å unngå dette på.
Jeg tror (uten å ha noen form for medisinsk kunnskap rundt dette) at jeg på en måte er allergisk mot stresshormonene som utløses og at kroppen min ikke skjønner hvordan den skal reagere på det og hvordan den skal få brutt det ned og at det derfor bare blir mer og mer helt til det ikke er mer plass. Derfor føles det som om hele kroppen settes i beredskap og skal forsøke å bare fokusere på dette, og at den derfor kutter ut å sende de riktige signalene til resten av systemet. Da blir jeg ukonsentrert og svekket i musklene, for å nevne noe.
Bare for å få fortalt det også - når jeg hadde anfallet trillet tårene konstant nedover kinnene mine, selv om jeg hele tiden var i godt humør. Jeg tror at tårene var kroppens måte å forsøke å bli kvitt stresshormonene, fordi det rett og slett ble alt for mye for kroppen å holde inne. (For de som ikke vet det inneholder tårer toksiner, som er stresshormoner). Og jeg lurer på om det også kan være grunnen til at man ofte blir så psykisk nedbrutt av denne sykdommen, kanskje kroppen forsøker å finne en mekanisme som kan kvitte seg med dette.
Men hva vet jeg? 
Jeg kan bare snakke utifra egne erfaringer og tanker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!