fredag 4. november 2011

Min vei til bedring - Trening (Del 3)

Følelsesmessig var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle takle å få en gave med så mange baktanker. Jeg har lenge ment at trening ikke er den rette medisin for alle med ME, og det tror jeg nok fortsatt at jeg står for, men det kan jeg komme tilbake til senere. Jeg kunne her velge om jeg ville bli såret eller om jeg ville ta det imot med takknemlighet, og jeg valgte det siste. Tanken bak var i hvertfall ikke noe annet enn velment, så hvorfor skulle jeg legge negative tanker inn i det? Jeg var fortsatt veldig skremt av tanken på å prøve trening, men allikevel var jeg spent og jeg gledet meg til å komme igang. Dette kunne virkelig gå begge veier.

Jeg hadde altså blitt gitt et treningsabonnement for en måned, så det var bare å kaste seg i det. At jeg hadde med meg to venninner på timen og en venninne som treningsinstruktør var et stort motivasjonspoeng, for uten dem hadde jeg nok ikke kommet meg til første time. Jeg visste at jeg skulle danse aerobic, som jeg alltid har likt tidligere, jeg visste at jeg ikke var den eneste som var på min første time, og jeg visste at hvis dette ikke fungerte hadde jeg de rette menneskene rundt meg.
Jeg kjøpte ikke nye treningsklær, hadde ikke joggesko eller noen ting, så jeg kom inn i rommet seende ut som en nybegynner i skatesko og slappe-av-joggebukse, men hvem brydde seg? Ingen unntatt meg.
Bildet er hentet fra Google.
Timen var morsom, det var deilig slitsomt og jeg smilte hele timen gjennom svetten og det tomatrøde ansiktet mitt. Etterpå (etter en dusj vel og merke) gikk jeg rett inn i butikken - kjøpte meg treningstights, treningstopp og aerobicsko. Jeg tenkte at det muligens ville være bortkastede penger hvis jeg våknet dagen derpå ute av stand til å bevege meg, men så for meg at å ha litt mer riktig utstyr ville være enda et skritt som styrket motivasjonen, og at jeg uansett ville få bruk for hvertfall skoene senere.

Jeg er den første til å innrømme at jeg trodde det bare var flaks etter første treningstime, da jeg ikke ble dårlig hverken i løpet av timen eller like etterpå som jeg hadde forsøkt å forberede meg på. Heller ikke dagen etterpå kjente jeg noe annet enn vanlig stølhet, men jeg ventet fortsatt på smellen. Det var nok derfor det tok meg en hel uke før jeg ville dele denne opplevelsen med dere. Var det mulig at kroppen min ikke ville reagere negativt på dette?
Jeg fortsatte å ha den samme opplevelsen time etter time. Dette var ikke noe problem! De få gangene jeg har blitt dårlig på trening eller etterpå har det faktisk ikke vært på grunn av selve aktivitetsnivået, men av andre årsaker (noe jeg kommer tilbake til senere). Trening/aktivitet i seg selv er altså ikke en utløsende faktor for meg! Dette var virkelig en AHA-opplevelse. (Som jeg igjen kan takke Martine for!)
...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!