lørdag 31. desember 2011

2011 - gjennom mine øyne.

Nå er det jo nyttårsaften, og da kreves gjerne et lite tilbakeblikk på det forrige året. Det synes jeg virker som en sunn tradisjon, for å se hva man faktisk har opplevd i løpet av tiden som man føler at flyr forbi litt for fort. Det har vært et hardt år for veldig mange i landet vårt, og det må være vanskelig for de involverte å møte et nytt år uten sine kjære. Kjenner du noen av disse menneskene, så vil jeg oppfordre dere til å gi de en ekstra oppmerksomhet i dag. Jeg kunne skrevet i timesvis om det som er skjedd både i Norge og omverden, men i dette innlegget er hensikten bare å se tilbake på mitt år. Jeg er klar over at mine problemer er bagateller i forhold.
Det er ingen hemmelighet at det forrige året har vært en utfordring for meg. Det har vært preget av sykdom og tristhet. Jeg har fått føle på en helt annen virkelighet enn den jeg kjente tidligere. I månedsvis ventet jeg på svar på hva som feilte meg, tok nye prøver og måtte gang på gang psyke meg opp til å takle hva enn det var som ville møte meg i det nye brevet fra legene i posten. Noen ganger var håpet der om at det endelig skulle være noen funn, mens det nesten alltid var en frykt for nettopp det samme. Samtidig var jeg så svak at jeg nesten ikke engang kom meg ut i postkassen for å sjekke om det var noe der til meg. Jeg kjempet mot/med NAV og prøvde intenst til å få folk rundt meg til å forstå hvordan jeg hadde det slik at det skulle bli enklere både for dem og for meg. Helt ærlig så trodde jeg aldri at jeg kom til å få livet mitt tilbake.
Det verste var utrolig nok ikke å være syk og å ha det vondt, det var å gå glipp av alt som skjedde rundt meg. Livet mitt. Å grue seg til å hente barna i barnehagen, selv om man bare hadde to/tre små timer sammen hver dag, å plutselig våkne uten av stand til å bevege seg mens man hører hvordan barna er i full gang i naborommet. Å måtte ringe kjæresten gang på gang for at han skulle komme tilbake fra jobb for å ta seg av levering eller henting i barnehagen. Det var det som var virkelig vondt. Å ikke kunne gjøre noe selv.
Jeg blir trist bare av å tenke på hvor mye jeg har gått glipp av gjennom sykdomsperioden min. Ikke bryr jeg meg om festene som ble holdt, eller middager vi har måttet avlyse, det eneste som egentlig betyr noe er tiden med familien min. Det første året til Magnus som ble totalt annerledes enn noen av oss kunne forutsett, Millas møte med en ny mamma som taklet bortimot ingenting, Martin som måtte omstille hele sin hverdag, slik at han kunne hjelpe meg.
Men (her kommer det!)... Jeg har aldri vært mer stolt av meg selv enn det jeg er nå. For jeg vet med meg selv, innerst inne, at jeg aldri har vært noen dårlig mamma. Selv om jeg hater å skryte av meg selv velger jeg å ta sjansen nå, så får jeg bare håpe at ingen tror jeg er hoven av den grunn. Jeg tør faktisk å påstå at jeg er en flott mamma. De dagene jeg har vært oppegående nok til det har jeg gjort alt jeg kan for at barna mine skulle ha hyggelige opplevelser - vi har lest bøker, gått turer, lært å sykle, øvd på tall og bokstaver, lært nye ord og fått nye kunnskaper gjennom lange diskusjoner.

Jeg har aldri sluttet å være konsekvent. Jeg har forsøkt å gi gode svar når barna har vært uenige med meg, eller når de har lurt på noe. Jeg har forklart opp og i mente når barna ikke har forstått. Jeg har sagt til barna mange ganger hvor høyt jeg elsker dem, og også vist dem det samme ved nærhet og forståelse. Jeg har ofte forklart at det ikke er deres skyld at mamma er sliten. Jeg har noen dager også vært litt gæærn og spontan etter barnehagehenting og bestemt meg for å ta pikniker i den store husken utenfor. Vi har hatt masse kvalitetstid, og jeg tror ikke noen av barna noen gang har skjønt at mamma egentlig er syk. Selvom jeg har følt på samvittigheten har ikke de lidd noen nød.
Og hva har dette gjort med meg som person? Jeg har lært meg å nyte livet på en helt annen måte. Jeg har forstått at jeg faktisk lever NÅ, og ikke alltid trenger å tenke på det neste jeg er nødt til å gjøre. Jeg har lært meg å roe ned, ta vare på meg selv, gi meg selv tid og mulighet til å koble ut. Jeg har begynt å ta vare på kroppen min ved å trene. Jeg har bestemt meg nogenlunde for hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg har en helt ny forståelse for andre mennesker og deres livssituasjoner. Jeg har blitt en ny og bedre utgave av meg selv. En bedre venn, en bedre mamma og en bedre kjæreste.
Så det er dette jeg vil fokusere på. Jeg kommer aldri til å klare å gi helt slipp på sorgen over å ha gått glipp av så mye glede rundt den første tiden til Magnus, men det er helt greit. Jeg vet at jeg har han i livet mitt akkurat nå, og i alle år framover, og det er det som betyr noe. Han kommer aldri til å huske det første året sitt uansett, det er de neste årene minner skal skapes. Jeg synes det er litt skummelt å skrive det, i tilfelle jeg en gang får tilbakefall, men slik det er nå er jeg faktisk glad for at jeg har vært syk. Jeg kunne aldri lært så mye og fått med meg disse erfaringene uten sykdommen, og det kommer jeg til å være takknemlig for lenge. Livet mitt kommer til å bli beriket på grunn av det. Jeg har fått et nytt perspektiv.

Jeg lever nå, og skal gjøre det til det fulle hver dag!
Jeg er lykkelig

1 kommentar:

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!