fredag 9. desember 2011

Mobbeoffer

Hva betyr ordet i overskriften? Hva betyr det for deg? Tenk litt på det før du leser videre.

Er et mobbeoffer en liten jente som gråter hvert friminutt? Er det en gutt som kommer hjem fra skolen med blåveis? Er det den tilbaketrukne, stille kontormedarbeideren på arbeidsplassen din?
Er det deg? Er deg meg?
Hva definerer om du er et mobbeoffer? Må noen ha kalt deg et ekkelt navn, sagt noe stygt til deg, dyttet deg? Er man et offer hvis man blir utestengt fra leken i barnehagen eller praten i kantina?
Jeg tror at alt det jeg har nevnt over (og mye mer) kan få noen til å føle seg mobbet, men er man da "kvalifisert" til rollen? Eller må mobbing være en bevisst handling utført av personer med motivet å få deg til å føle deg dårlig?

Hvis jeg sier: Jeg ser på meg selv som et mobbeoffer. Er du uenig? Blir du overrasket?
For jeg mener faktisk det. Om noen rundt meg noensinne har tenkt på meg på den måten aner ikke jeg, men selv følte jeg det, hardt og kaldt på kroppen. På tankene.
Jeg føler det fortsatt.
Jeg har alltid følt meg utenfor. Jeg har drevet med fritidsaktiviteter få andre likte, jeg valgte å ha min egen stil, brydde meg ikke om mote og var antageligvis ikke den enkleste å like fordi jeg hadde sterke meninger om det meste. Hvis jeg skal prøve å definere hva det var som gjorde at jeg følte meg mobbet var det alle kommentarene som ble slengt i ansiktet mitt hver eneste dag, all baksnakkingen og blikkene. Kanskje mer også, som jeg ikke kommer på akkurat nå.
Det var ikke grenser for hva jeg fikk høre. Noen kommentarer har brent seg fast, mens jeg bare husker innholdet i en del annet. "Hanne er liten", "Hanne har ikke pupper", "Hanne er korpsnerd", "Hanne har rare klær", "Hanne er bare teit"... Selvfølgelig var ikke dette alt.
Det verste var vel å komme inn i et rom hvor samtalen stilnet mens mine såkalte venner helt tydelig nettopp hadde snakket om meg. Noen ganger hørte jeg de også, når man var inne på et avlukke på toalettet og de trodde de var alene. Det gjorde vondt. Det føltes som om noen stakk en kniv inn i magen min og vred den rundt flere ganger, og når de endelig var gått - da kom tårene.
Også de blikkene... Som fulgte deg gjennom gangen på skolen. Som målte deg fra topp til tå med det sarkastiske uttrykket, som noen ganger kom samtidig som skjellsord, andre ganger etterfulgt av hvisking og fnising når man endelig var gått forbi. Hver morgen, hvert friminutt, hver eneste gang jeg gikk gjennom den gangen måtte jeg manne meg opp, puste dypt inn, ta på meg masken som viste at jeg ikke brydde meg og kaste meg uti det. For de skulle ikke få se at det plaget meg nei! Det var det ingen som fikk vite, for jeg skulle være sterk. Jeg skulle la det prelle av. Helt til jeg var for meg selv og kunne kjefte på meg selv for alt jeg gjorde galt. For dette var jo helt klart min skyld.

Høres det feil ut? Vel, den tanken sitter fortsatt igjen. Jeg skylder på meg selv med en gang noen sier noe stygt til meg, eller hvis jeg bare er i en diskusjon, eller hvis jeg sier noe til en venn som kommer ut feil. Da kommer det - "Hanne er teit", eller "Hanne skjønner ingenting".... Jeg tror dere forstår tegninga. Og ja. Jeg vet at det er feil, jeg vet at det ikke er sant, men de automatiske tankene er det ikke enkelt å styre.

På tross av alt dette har jeg alltid hatt venner. Gode venner. De fleste av de gode er fortsatt en del av livet mitt, i større eller mindre grad.
Endelig klarer jeg å tenke noen positive tanker om meg selv. Tidligere kunne jeg lete i timesvis uten å finne noe som helst.
Jeg ser på meg selv som en god mor, fordi jeg gjør mitt beste. En god kjæreste, fordi jeg har aldri gjort noe jeg ikke kan stå for. Jeg er arbeidssom, høflig og snill. Hadde noen bedt meg om å skrive noe positivt om meg selv tidligere ville jeg fnyst, trukket på skuldrene og lurt meg unna.
Men en tankegang jeg fortsatt ikke har klart å kvitte meg med er selvbildet mitt. Spesielt kroppsbildet. Jeg vet at jeg kan se ålreit ut med klærne på, men selv det var vanskelig for meg å skrive. Jeg skjønner at jeg er passe stor og lignende, men hvis noen prøver seg på et kompliment som går særlig dypere enn det, må jeg stadig bite det i meg så jeg ikke ler. Jeg prøver å si takk.
Har jeg pyntet meg og føler meg fresh kan jeg bli veldig glad hvis noen sier noen hyggelige ord eller sender et blikk i min retning, men tar jeg det noengang ordentlig til meg? Svaret er nei.
Det jeg derimot tar til meg er negativ kritikk.

Det er en grunn til at jeg har blitt den jeg er i dag. En grunn til at jeg bryr meg så mye om andres følelser, og generelt om andre mennesker. Selvfølgelig har dette formet meg, men jeg har valgt å la det gjøre meg bedre. Derfor er jeg nok mer inkluderende enn mange andre. Jeg vil ikke la noen stå for seg selv eller føle seg utenfor, bare fordi personen skiller seg litt fra de andre. Alle fortjener en plass i gjengen og jeg kan ikke forstå de som fryser ut enkeltindivider, eller trekker alle over en kam for den saks skyld.

Fordi mobbing har hatt en så sentral rolle i utviklingen av min personlighet ser jeg ikke på meg selv som et offer i samme grad lenger. Jeg er ikke lei meg for det jeg ble utsatt for, for det jeg ble kalt, selv om det gjør at jeg fortsatt slenger de samme kommentarene til meg selv. Jeg er definitivt min største kritiker, men nå vet jeg at jeg er et godt menneske. Og for meg er det det viktigste.

OPPFORDRING:
Observer menneskene rundt deg. Kanskje det er noen som sitter inne med noe de trenger å snakke om, kanskje det er noen som trenger en skulder å lene seg på, eller kanskje det er noen som bare trenger å få et bittelite smil og et "hei". Det er ikke alltid det er så mye som skal til, og hvorfor kan ikke du være den som gir vedkommende det? Start i dag.

29 kommentarer:

  1. Bra blogg, Hanne!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

    SvarSlett
  2. Hei Hanne

    Mobbing skjer dessverre over alt. Også på arbeidsplasser blant voksne mennesker. Det er alvorlig og et stort problem. Takk for at du skriver om det.

    http://www.vargas12.com/2011/10/utseendet-viktig-du-er-perfekt/

    Det er allikevel verst for de unge som blir mobbet, ofte går det på utseendet. De som ikke er som alle andre, kanskje litt tykk, eller ikke har samme klesstil som de andre- kan lett bli ett offer. Et mobbeoffer i lang tid på skolen, blant jevnaldrende og til og med av lærere. Tenk at voksne usikre voksne velger å mobbe barn for skjule sin virkelig identitet? Det er skremmende.
    Hanne, les og lær mer her: http://curlylife.com/
    Kristin Oudmayer som jobber for UNICEF, og har skrevet boka "Fordi jeg fortjener det?", hun er blant de klokeste og varmeste menneskene jeg vet om.

    Ha en fin Jul Hanne:)


    Vargas

    SvarSlett
  3. Var ikke lenge amnesty fikk ordet. Men fint at de ble erstattet av noe bedre.
    Jeg kjenner et mobbeoffer fra statens side, MEG!
    Men positivt at det faktisk er en artikkel verdt å lese. Mobbing vil faktisk påvirke ens personlighet.

    SvarSlett
  4. Strengt tatt er vel ikke mulig å definere et mobbeoffer, ihvertfall ikke utfra konkrete fysiske kjennetegn, all den tid mobbing gjerne oppstår "umotivert", dvs. et blindt ønske om maktutøvelse over andre.

    Mvh
    Filosofen

    SvarSlett
  5. Flott skrevet om et alvorlig tema som alle burde bli berørt av!!

    Som mor og medmenneske tar jeg veldig til meg det du skriver. Denne usikkerheten.... har mitt barn det bra på skole/barnehage.... Oppfører barnet seg greit mot andre? Det andre sier/uttrykker kan ødelegge så uendelig mye :( Mobbing er en uting.

    Klem til deg!

    SvarSlett
  6. jeg er i familie med en som er mobbet, jeg er sterk som mor til denne personen, alltid stilt opp, snakket med skolens ansatte av forskjellige slag, men de fikk ikke slutt på mobbingen, det førte til at min datter i dag ikke går skole, videregående,hun kunne ikke klare lenger, det samme som du beskriver, hun holdt på å bli,er ødelagt av dette stygge som skjedde. JEg kommer nå til å kontakte advokat og fylke/skole for mangelfull ansvar og hjelp til å få dette slutt. NOen må betale for at min datter og vi som familie er så skadet av dette/mobbing. Vi må plukke opp restene, vi må hjelpe en person som har fått sin sosiale liv og selvtillit ødelagt. DETTE SKAL NOEN ANDRE EN VI BETALE FOR, NÅ ER DET NOK. FYLKEKOMMUNEN SKAL HØRE FRA OSS, OG ADVOKAT VIL VI BRUKE. ERSTATNIG FOR ØDELAGT BARN OG UNGDOMSSTID SKAL DEKKES I PENGER OG VI SOM HENNES NÆRMESTE FAMILIE VIL OGSÅ KREVE ERSTATNING. DET HAR VÆRT ETT HELVETE, NÅ SKAL VI HA HJELP, OG TRUR DERE VI HAR FÅTT TILBUDT ADVOKAT HJELP TIL VÅR 16 ÅRING, FOR Å SNAKKE HENNES SAK? HVORFOR GIR INGEN OSS OVERSIKT OVER EN SLIK HJELP, BARNEOMB UDET KAN VIST HJELPE

    SvarSlett
  7. Dette var som å lese en oppsumering av mitt liv og mine følelser, jeg har vært i den samme situasjonen, kritiserer meg selv, og alt det der. Hadde også selvmordstanker i 7klasse.. fått post traumatisk stresslidelse og hele pakken, men noe godt har komt ut av det, jeg er blitt veldig oppmerksom på hva andre føler og hva jeg kan gjøre selv for at andre ikke skal havne i min situasjon, og jeg gjør alt jeg kan for at andre skal ha det bra :)

    SvarSlett
  8. Veldig bra skrevet og veldig sant. Takk for fin lesning.

    SvarSlett
  9. Jeg er 33 år nå og vel, jeg har fått beskjed flere ganger om at det er bare og komme seg videre eller noe sånt.

    Jeg ble fysisk og psykisk mishandlet på det groveste når jeg var ungen og jeg får ikke til og fungere i arbeidslivet eller skole.

    Det KOSTER FAENMEG MYE PENGER og mobbe FAEN I HELVETTES MYE PENGER!

    Hvorfor er det jeg og familien min som har måttet stå for alle de økonomiske utgiftene i forbindelse med mobbingen?

    Jeg syns det bør begynne og koste penger for andre enn bare de som blir mobbet og familien til de som blir mobbet. Hvis det blir en reell kostnad for skoler og arbeidsplasser og mobbe, så kanskje motivasjonen for og gripe tak i slike situsjoner blir litt større enn 0?

    SvarSlett
  10. Hei Hanne! Takk for bra innlegg.. Jeg er ei jente på 22, som gikk igjennom hele barneskolen og ungdomsskolen med mobbing og kommentarer, aldri noe fysisk, men blåveiser og andre fysiske sår kan bli borte fort, mens det psykiske varer hele livet... I 9. klasse holdt jeg foredrag om mobbing, sto på en scene og fortalte om mitt ståsted, jeg gjorde feilen å bare nevne en av mobberne mine, men jeg følte meg så letta, selvom det ble feil, fordi at folk endelig hadde hørt på meg og min stemme.. JA, faktisk JEG har en STEMME... Det er helt utrolig hvor mye en gjeng med barn kan gjøre mot hverandre, og jeg har også fått høre at jeg må komme over det, men som Hanne sier, det er en så stor del av personligheten din og man kan ikke bare legge fra seg personligheten.. Det blir som å legge fra seg en del av deg selv, og det går ikke... Jeg sliter også enda med diverse kommentarer og mitt eget kritiske syn... men jeg har endelig prøvd å tatt et ståpunkt i livet mitt, JEG er verdt å høres, JEG kan faktisk være pen, JEG er verdt kjærlighet og godhet fra noen, og JEG er verdt NOE... jeg kan endelig si at jeg prøver å leve livet mitt igjen, og det etter selvmordstanker, selvskading, og spiseforstyrrelser... Jeg har fortsatt dager hvor jeg skulle ønske jeg så ut som Angelina Jolie eller toppeliten i Hollywood, men det går ikke for meg.. Og dessuten er jeg bra nok akkurat som JEG ER...

    SvarSlett
  11. En eldre dame i vårt naboskap blir til de graden mobbet av en mannlig nabo, ingen tør å blande seg borti av frykt for denne motbydelige mannen. DAMA LIDER !!!!!!!!!!!!!!

    SvarSlett
  12. Uansett hvor fælt det hørres ut er det også å lese denne bloggen, Hanne. Du setter ord på mye av det jeg føler på hver eneste dag. Jeg skulle kanskje vært foruten mye av det jeg har vært igjennom og har opplevd, men på den andre siden har det gjort meg til det medmenneske jeg er i dag. Når jeg skriver om den tiden heter alltid overskrifte "Mobbeofferet som nektet" :)

    SvarSlett
  13. Hei Hanne. Jeg ble også mobbet i barneskolen; opp til jeg byttet skole pga flytting da jeg var 12 år. Men det henger fortsatt igjen. Sammen med andre begivenheter igjennom mit snart 40-årige liv, har det formet meg til den jeg er i dag. Og som deg er jeg også veldig obs på andre mennesker, følelsene og signalene deres... Har liksom fått en evne til å se inn bak fasaden, og anskue det barnet som i virkeligheten er dypest inne. Har fått meg et par uvurderlige venner på den kontoen i dag.
    Jeg velger å se opplevelsene som en gave (selvom det så absolutt ikke var morsomt da det skjedde). Men at jeg på en måte var utvalgt til disse opplevelsene; også senere med en tøff skilsmisse og et barn med særlige behov. At jeg var spesifikt utvalgt til dette, fordi jeg hadde psyke til å ta på meg "oppdraget". At jeg på en måte nå er "utdannet" til nettopp å se inn i andre mennesker for hvem de i virkeligheten er; sitte med en enorm mengde med empati og det å kunne lytte til andre og ikke minst FORSTÅ hva det de siger dreier seg om.
    Jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mor; nettopp fordi du har den bagasje du har. Du er oppmerksom på de rette signalene, om noe ikke er som det bør være. Sånn er jeg også; for alle de tre barna mine. Om noe, er jeg i hvert fald ikke blind! ;)
    Men du er sterk, Hanne. Du har vokset deg inn i noe dine mobbere aldri noensinne kan få bli.
    Håper du og dine får en riktig flott jul.

    SvarSlett
  14. Veldig bra skrevet! Jeg kjente meg igjen idet du skrev. Jeg ble mobbet, men ikke noe mer nå. Jeg kan fortsatt få blikkene slengt etter meg, fnising, osv. Men jeg hever meg over det og går videre. Noen ganger kan det knekke meg, men jeg har en så god kjæreste som har hjulpet meg igjennom en så tung tid. Uten han, hadde ikke jeg vært den jeg er idag. Man må bare finne det posetive i seg selv og tro på det.
    Fikk tårer i øynene av det du forteller, for det rører meg. Kan ikke fatte hvordan folk er. Jeg sliter litt enda, men det blir bedre for vær dag som går. Etter mobbingen begynte jeg å hjelpe andre som blir mobbet, gir dem råd og oppmuntrer de så de kan ha noe fint å tenke på, og ikke de grusomme folka. Bra å skrive om det, noen ganger hjelpe det og. Lykke til videre i lviet!

    SvarSlett
  15. De mobbeoffrene som vises i media er stort sett de som har klart seg igjennom det. Det er mange som ikke klarer seg gjennom det, som tar selvmord eller blir ute av stand til og fungere skikkelig. Det at det stort sett bare er suksess historiene som blir fortalt gir inntrykk av at mobbing er noe positivt.

    Det er det ikke. I enkelte tilfeller er det er forsettelig drap. I beste fall er det uaktsom tortur.

    Jeg brukte og bli fortalt at jeg burde bli med på jakt, slik at de kunne drepe meg i en "jakt ulykke", siden jeg ikke hadde gjort det selv ennå.

    Burde ikke slike mennesker puttes i fengsel? Jeg vet at den ene pådriveren for denne typen utsagn jobber som lærer i ungdomsskolen i dag. Er jeg den eneste som syns dette er "littegrann" urovekkende?

    SvarSlett
  16. Så VONDT å lese, Hannemor! Og jeg som bestandig har sett på deg som ei nydelig, kjempesøt, snill, blid og god jente, utrolig dyktig med sang og musikk, piano og fløyte... blant mye annet! Skulle ønske jeg hadde vært bare en bitteliten tøddel så musikkflink som deg! Kjempestor klem fra tanta di - som syns du er ei helt herlig og flott jente!!! <3 <3 <3 Stå på :)

    SvarSlett
  17. Heh, det der kunne jeg ha diskutert i timesvis, gjerne med en flaske whiskey ved min side. Eller så er jeg faktisk usikker på om jeg kunne. Jeg kan, i mitt hode. Å prate åpent om det er en utfordring. Det er en del av livet mitt som jeg har låst nede i kjelleren, under tidobbel stål lås og har lovet meg selv ikke skulle plage meg mer, noen gang. Jeg har hvertfall ikke marerit om det lenger.

    Det som er trist er at jeg har sett folk i arbeidslivet drive med nøyaktig det samme, om ikke verre (fordi de er blitt voksne og har flere ting å komme med). Det verste er at når du reagerer, så kommer de med "herregud, kan ikke kødde med deg eller?". Mobbing var og er dagligdags og folk er vant til det såpass mye at de ikke legger merke til sine kommentarer lenger.

    Jeg har alltid hatt egne meninger, mine interesser var intellektuelt 10 år forran mine medelever, og jeg var liten og tynn. The perfect victim.

    Bare så det er sagt, Hanne, pupper har du alltid hatt ("Awkwaaaaaard!" ? :D ). Ikke at jeg har sett på deg på den måten men. Og du var/er kul med dine egne meninger, og "emo/goth/punk" stilen passet deg perfekt. Jeg tror at innerst inne så vet du at alt de har sagt til deg stemte aldri. Det var heller tvert imot, og de opplevde deg som "trussel". Nothing new here. Det er sånn "de" funker.

    Og om du sliter fortsatt med kroppslig image og alt det der, så skal du høre på meg når jeg sier "Det der skal du driiiiite i" :D

    SvarSlett
  18. Heh, det der kunne jeg ha diskutert i timesvis, gjerne med en flaske whiskey ved min side. Eller så er jeg faktisk usikker på om jeg kunne. Jeg kan, i mitt hode. Å prate åpent om det er en utfordring. Det er en del av livet mitt som jeg har låst nede i kjelleren, under tidobbel stål lås og har lovet meg selv ikke skulle plage meg mer, noen gang. Jeg har hvertfall ikke marerit om det lenger.

    Det som er trist er at jeg har sett folk i arbeidslivet drive med nøyaktig det samme, om ikke verre (fordi de er blitt voksne og har flere ting å komme med). Det verste er at når du reagerer, så kommer de med "herregud, kan ikke kødde med deg eller?". Mobbing var og er dagligdags og folk er vant til det såpass mye at de ikke legger merke til sine kommentarer lenger.

    Jeg har alltid hatt egne meninger, mine interesser var intellektuelt 10 år forran mine medelever, og jeg var liten og tynn. The perfect victim.

    Bare så det er sagt, Hanne, pupper har du alltid hatt ("Awkwaaaaaard!" ? :D ). Ikke at jeg har sett på deg på den måten men. Og du var/er kul med dine egne meninger, og "emo/goth/punk" stilen passet deg perfekt. Jeg tror at innerst inne så vet du at alt de har sagt til deg stemte aldri. Det var heller tvert imot, og de opplevde deg som "trussel". Nothing new here. Det er sånn "de" funker.

    Og om du sliter fortsatt med kroppslig image og alt det der, så skal du høre på meg når jeg sier "Det der skal du driiiiite i" :D

    SvarSlett
  19. Hei! Jeg er også blitt mobba. Det er et viktig blogginnlegg du skriver. Jeg tenker å gjøre det samme en dag.

    Klem

    SvarSlett
  20. jeg har blitt og blir i dag mobbet er nå i 40 årene ,voksne kan og mobbe andre voksne. de voksne som ikke tar til seg at barna deres mobber bør og bli anmeldt for mobbing da de og må ta ansvar til en viss grad da barn SKAL lære folkeskikk hjemme . har vært innlagt på grunn av depresjoner nå og er meget sliten, tar en uke om gangen

    SvarSlett
  21. Jeg føler det kan være litt for enkelt å gi seg selv tittelen "mobbeoffer". Et mobbeoffer er en som er redd for å gå inn i klasserommet opptil flere ganger i uken, en som er redd for å gå hjem fra skolen og tar omveier for å slippe å møte på noen. En som blir sett på som rar av de aller fleste, en som blir fryst ut og ikke har noenv enner. Absolutt alle jenter har vært borti baksnakking, blikk og fjortisssituasjoner man helst ville vært foruten. Jeg tror de aller aller fleste har opplevd at de føler seg annerledes, på en eller annen måte. Små pupper, tanker, opplevelser. Vi er alle forskjellige. Tror det er viktig å ikke dyrke selvmedlidenheten så veldig. Fjortisser er dumme, og livet er av og til tøft.

    SvarSlett
  22. Jeg er helt forbløffet over hvor mange hyggelige, intelligente og meningsfylte kommentarer som har kommet etter dette innlegget. Et innlegg jeg begynte å skrive for flere måneder siden, og ikke har turt å publisere før nå.
    Jeg skal forsøke å svare dere alle under her, så får vi se hvor langt jeg kommer.

    Magne - TUSEN TAKK! Jeg vet ikke hva annet jeg kan si. Setter utrolig stor pris på at du ville gi bloggen min oppmerksomhet, og spesielt når det gjalt et slikt innlegg. Hvordan fant du egentlig meg i den store bloggverden?

    Vargas - Ja, mobbing skjer virkelig overalt. Og jeg tror det er både bevisst og ubevisst av mobberne (ikke at det unnskylder dem). Takk for linkene, de skal jeg ta en titt på :) Og god jul til deg også!

    Nikolai - Jeg vet ikke helt om jeg forsto hva du mente angående Amnesty? Får jeg spørre på hvilken måte du føler deg mobbet av staten? (Eventuelt om du har et innlegg å vise til?) Men takk for det du skriver :)

    Filosofen - Ja, det var litt den debatten jeg håpet å åpne her. For hvem bestemmer egentlig hva et mobbeoffer er?

    Anonym1 - Takk skal du ha! Jeg tror det viktigste vi kan gjøre ovenfor barna våre er å forklare hvordan det kan føles for en annen part hvis man kaller de stygge navn, og samtidig være gode forbilder ved å ikke snakke bak andres rygg. Samtidig tror jeg det er viktig å ha kontakt med de andre barnas foreldre, for jeg er av den oppfattelse at det er vanskeligere å mobbe en klassekamerat hvis foreldrene er venner.

    Anonym2 - Det gjør meg virkelig vondt å lese dette. Jeg håper så inderlig at det er noen som vil hjelpe dere, samtidig som jeg vet at det kan være vanskelig å få hjelp. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre...? Uansett vil jeg takke deg for det du gjør, for at du stiller opp! Det er godt det finnes mennesker som deg.

    Anonym3 - Jeg kan skrive under på det du sier også, for jeg var inne i de samme baner. I ettertid har jeg innsett at jeg ikke hadde lyst til å dø, selv om jeg trodde det av hele mitt hjerte. Jeg ville bare at noen skulle se hva det var som skjedde med meg! Og jeg trengte å få ut smerten på en eller annen måte. (For dere andre der ute - det hjelper IKKE!).

    Anonym4 - Takk :) Det varmer!

    SvarSlett
  23. Anonym5 - Det er vondt å høre at du har hatt det så vondt gjennom oppveksten, og jeg synes det er fullt forståelig at det følger deg fortsatt. Noen ganger skulle man bare hatt en av og på bryter for når man ønsket å la seg selv bli preget/la tankene komme, men jeg har selv innsett at det ikke er så enkelt. At andre forventer at du bare skal gi slipp på det mener jeg er urettferdig. Men vi lever bare en gang, så jeg håper du finner din vei ut av dette.
    Jeg synes du har et veldig godt poeng angående dette med at skolene/arbeidsplassene som lar dette pågå burde blitt tildels økonomisk ansvarlig for konsekvensene, men samtidig vet jeg ikke hvordan dette kan håndheves. Skulle gjerne hatt et konkret forslag å sende til regjeringen :)

    Cami - Jeg ser at vi har en del fellestrekk angående oppveksten, og også vårt nåværende standpunkt, så det er godt å høre dine ord! Jeg jobber fortsatt med meg selv, men det blir bedre hver dag. Jeg føler at jeg er veldig sterk som person nå i forhold til tidligere, og jeg VET at jeg BØR være fornøyd med meg selv. Det hjelper!

    Anonym6 - Kan dere ikke som nabolag gå sammen for denne damen? Hvis alle sammen stiller seg opp mot denne mannen kan jeg ikke se for meg at han kan gjøre dere ille? (Nå kjenner jeg selvfølgelig ikke omstendighetene, men det er trist å høre om dette). Hva med å skrive et anonymt brev og legge det i postkassen hans for eksempel? Eller - kanskje enda bedre, legg et i postkassen hennes og fortell henne at dere legger merke til hva som skjer og vis at dere bryr dere :)

    Anonym7 - Jeg synes det er ille at det er så mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver (misforstå meg rett). Dette burde vært en sjeldenhet!
    Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt en annerledes ungdomstid hvis jeg hadde valgt det selv, og jeg mener ikke å tillegge mobbing noe positivt. Det jeg er opptatt av er at jeg ikke vil forandre den jeg er i dag, og det jeg har i livet mitt i dag, og derfor prøver jeg å vri det til den positive siden. Men dette er ikke mobbernes fortjeneste, det er MIN. Det er JEG som har jobbet med dette, kommet meg gjennom det og funnet min vei til å bli bedre. Og det kan jeg vedde på at gjelder deg (dere) også!

    SvarSlett
  24. Hei! Kjempe bra det du skriver. jeg er selv 15 år og gjennom en tid med frykt. Har blitt mobbet i 7 år, noe som har satt seg fast i meg. Å ta livet har vært tanken min lenge, men vil jeg gjøre dette mot de som er glad i meg? Holdt nesten på å gjøre det for 3 år siden. Jeg valgte å drite i det å leve videre. men det har ført til andre ting. har nå drivet på med selvskading i to år. noe som jeg ikke vil gjøre, men gjør det allikevel for det lindrer smerten liksom. MOBBING er noe DRIT! liker det ikke en plass! Hvorfor skal folk bli mobbet for at de ikke vil være sånn som alle andre? Synes at det er bedre å være annerledes enn alle andre! er du enig?

    SvarSlett
  25. Så lenge det finnes duste foreldre, vil det finnes duste unger. Det er dessverre ingenting å gjøre med, og det har alltid vært sånn.

    Der fokuset bør ligge, er for foreldre å forberede ungene på at de kommer til å møte mobbende drittunger, og heller fokusere på at det ikke er noe å bry seg om! At mobbere ofte sliter mer enn en selv, og at det er noe som må ignoreres eller at man må gå hardt til verks med å sette personen på plass.

    Å melde til rektor eller foreldre, samt lage en stor sak ut av mobbingen, gjør bare ting mye verre enn det egentlig er. Det er mobberne som har ett problem og det er synd på, ikke de som blir mobbet som ofte kommer fra slike hjem mobberen ønsker seg.. Ofte har de familieproblemer, utrygge omgivelser hjemme, eller mye som det kanskje ikke virker som. Så det blir deres måte de føler å kunne hevde seg på.

    Bare synd politikere, foreldre og lærere vinkler det til det verre. Man må gjøre mobbing tabu, ikke det å bli mobbet. Noe som styrker selvtilliten til mobberen, og vil naturligvis forsterke problemer, ikke fjerne det.

    Hilsen en som veide 120kg som 16 åring.

    SvarSlett
  26. Jeg skal få besvart alle kommentarene deres, men må bare svare Synnøve først.
    Svaret er NEI! Du vil ikke gjøre det mot de som er glad i deg. Kanskje jeg bruker samvittigheten din i mot deg nå, men det er med vitende vilje. De som elsker deg kommer til å slite resten av livet med å takle det, og du kommer selv til å gå glipp av så vanvittig mye bra.
    For det blir bedre!! Se bare på meg - jeg har nå verdens mest fantastiske kjæreste og to nydelige barn, som jeg ikke er det minste i tvil om at elsker meg. Dette er ikke for å gni det inn, det er for å vise deg at du har faktisk en flott fremtid i vente, så mangemange flere år enn den helvetestiden du er i nå. Og ja, jeg vet det er et helvete!
    Jeg er helt enig i det du skriver. Det har dessverre blitt en norm å følge strømmen, og skiller man seg litt ut fra mengden kan man fort få et stempel. Tenk så utrolig kjedelig verden hadde vært hvis alle hadde vært like da! Men en ting som kanskje kan hjelpe deg er å vite at det på videregående fort kan bli annerledes. Der møter man nye folk, ofte mennesker med samme interesser som deg selv også. Det har mye å si!
    Spørsmål - Har du noen å snakke med om dette? Er det noen som vet hvordan du føler det? Har du venner/familie rundt deg som hjelper deg? Uansett er du når som helst velkommen til å sende meg en mail (hvis du ikke vil kommentere slik at alle andre ser det) herixta@online.no hvis du tror det er noe jeg kan hjelpe deg med, eller hvis du bare trenger å tømme deg. For eksempel kan du gjøre det når du egentlig har lyst til å la sinnet/sorgen din gå utover deg selv, DA er et godt tidspunkt å sette seg foran dataen og skrive til noen som bryr seg. For det gjør jeg. Og jeg svarer så fort jeg kan! ♥

    SvarSlett
  27. Jeg kjenner flere og er faktiskt et. Selv om det er mange er mange år siden er det ikke noe som går bort. Det ødela hele skolegangen min og førte til en tidlig uføretrygd. Tilliten til mennesker er så godt som borte og jeg isolerer meg alt for mye. Mange andre i likhet med meg førler seg mest skyldige for det som skjedde og at en ikke kom over det. Så til dere som mobber: Av og til kan dere ødelegge et mennseskeliv bare for å hvede dere

    SvarSlett
  28. Kjente mæ veldig godt igjen og e bra at non kommer ut me d. Stenge d fortsatt mye inne, mn vet at all mobinga fra 1 klasse t æ droppa ut a vgs, så va d et eller anna som hva galt med mæ eller min familie. spesielt angående kommentara om min fungsjonshemede søster. Dem fikk mæ t å mislike ho, mn heldigvis innså æ fort at ho e et fantastisk menneske som æ e heldig å ha som søster. Mn va jo ikke bare ho, hva klær, hår, måten æ gikk på, at æ hva for tynn, at æ hva for tykk, at æ hva dom siden æ har dysleksi, uansett ka d hva så hva æ ikke go nok. Mn i dag, sån som du, har æ innsett at æ har faktisk en veldig pen hårfarge, d har jo vært mange som har misuna hårfargen min siden dn e koberrød, at æ har en fin kles still som e min egen, æ har en evne t å ta mennesket som dem e, og ikke minst at æ har klart å tilgi. for man kan ikke leve i fortia, og tru at dn sko vært bedre, må heller tenke på fremtida, og gjøre dn bra for mæ sjøl, og ikke tenke så mye på ka andre syns!
    Flott sia du har :)

    SvarSlett
  29. Nei, man vet dessverre ikke alltid når man er en mobber. Jeg gikk på skole med en søt og kjekk gutt. Han var annerledes ja, og fikk ofte høre det. Det var ofte fleiping og latter på hans bekostning. Og hvordan var han annerledes? Jo han hadde mer muskler enn de fleste guttene, og var flinkere til å prate seriøst om ting med jentene. Mange gutter misunte ham nok, og mange jenter var i tur og orden forelsket i ham... men det var jo ikke det vi gav uttrykk for.

    I voksen alder fikk jeg høre at han ennå sliter veldig grunnet all mobbingen på skolen. Det vi ikke tenkte og trodde var mobbing. Men mer moden kan jeg se det så godt, at det må ha blitt oppfattet slik. Og jeg angrer sårt over latterkulene jeg selv deltok i, istedenfor å være ærlig mot ham og si "Jeg liker deg faktisk veldig godt, fordi du er som du er".

    Jeg sa det til ham for noen år siden. Kanskje det gledet, men skaden var nok skjedd og sårene så dype at de ikke enkelt kan gro. Det er en samvittighet jeg må ta med meg... og noe jeg forsøker å lære barna mine om. At blikk og latter kan ødelegge et menneske, og selv om vedkommende tilsynelatende smiler og takler det kan det over tid skade. Så ikke utpek en til å være den som alltid må bære kostnaden ved "morsomheter". For det er ikke så morsomt å å være den ene!

    Klem

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!