torsdag 22. desember 2011

Når skal jeg lære?

Jeg har flere ganger den siste tiden forklart venner og familie hvordan jeg har lært å balansere hverdagen min for at formen min skal holde seg på et greit nivå. Dette er noe jeg prøver å være flink til hver dag, men noen ganger er det litt vanskelig å vite når man skal gi seg. Her om dagen fikk jeg virkelig kjenne på dette.
Dagen startet som vanlig med levering av barna i barnehagen, og deretter en fin treningsøkt på Avancia. Jeg hadde et par timer på meg etter det og benyttet disse til å slappe av litt på sofaen, jeg sang litt og fikk fikset meg. Magnus hadde time hos øre-nese-hals legen, og jeg måtte vekke han fra formiddagsluren i barnehagen. En trøtt og herlig liten gutt klarte nesten ikke å åpne øynene sine og ble liggende tett inntil brystet mitt i flere minutter mens jeg kledde på han for å få kommet avgårde.
Legetimen var i Drøbak, og vi klarte heldigvis å komme akkurat i tide. Det gikk fint, Magnus var flink og det tok ikke lange tiden før vi var ferdige. Før vi gikk inn hadde jeg lovet Magnus at han skulle få leke litt mer med telefonene som var satt opp i resepsjonen til barna, så vi koste oss litt der før vi tuslet videre.
Utenfor legekontoret kom jeg plutselig til å tenke på at det lå et apotek like i nærheten og at jeg like gjerne kunne skaffe Magnus sine medisiner med en gang. Derfor ruslet vi avgårde i Magnus sitt tempo, men når vi kom fram var det ikke noe apotek der jeg forventet at det skulle være. En tilfeldig forbipasserende fikk æren av å svare på hvor det var, og siden det var i motsatt ende av sentrum fikk vi oss en fin tur gjennom Drøbak. Det var koselig å gå hånd i hånd med den fineste gutten min. Det var tydelig at det ikke bare var meg som satte pris på det.
På apoteket ble det en del ventetid, så Magnus fikk boltret seg på sin nye lekeplass. De fleste av gummilekene, boksene med rar lyd og skinnende forpakninger ble utforsket, og det var ikke snakk om å sitte på armen til mamma og vente. Han fikk også gleden av å leke med en automatisk skyvedør, noe han har vært borti et par ganger før og stadig er like forundret over. Noen ganger er det godt å ha mamma ved sin side når den plutselig fyker opp og han var så søt der han hoppet bakover selv om han nettopp hadde sett den gjøre det samme.
Han begynner også å bli så flink til å snakke denne lille Mammusen min. Et ord som brukes mye er "Hei!", og dette fikk de fleste av kundene på apoteket gleden av å høre han si til dem med lysende smil.
Utenfor apoteket fant Magnus enda mer finurlige ting å leke med, og bestemte seg for å løpe rundt og rundt et blomsterbed (hvis jeg kan kalle det for det når det ikke eksisterte en eneste blomst nedi der?). Ansiktsuttrykket røpet at han tullet med meg og ville ha meg til å jage han, og jeg slang meg med i leken.
Like etter fant han en ødelagt colaboks på bakken like ved som han selvfølgelig plukket opp og begynte å studere før mamma sa at han kanskje skulle kaste den i søplekassen ved siden av. Han ryddet opp og vi tuslet videre. 

Jeg klarte ikke å motstå fristelsen når jeg så havet nedenfor, og tok med meg Magnus ned for å se på båter, vann, ender og svaner. Det var gøy å se blikket hans mens han tok inn alle inntrykkene. Vi sto der lenge. Så fant vi veien opp til bilen igjen og begynte på hjemveien.
Etter dette måtte vi innom et kjøpesenter for å skaffe litt mat, og det var her jeg merket at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Jeg koser meg så masse i barnas selskap at jeg glemmer tid og sted, og ikke minst å kjenne etter hva kroppen min sier. Når Magnus fikk et raserianfall på butikken (en gang må være den første), så var det altså en utpumpet mamma som passet på å holde seg rolig og kontrollert (i den grad det er mulig med en hylende stukket gris på armen som leker at den er en slimete ål med både armer og ben til hjelp). Anfallet og årsaken kan jeg prøve å skrive om i et annet innlegg, men det gav seg i hvertfall ikke før vi var helt hjemme.
Så satt jeg der da, i sofaen, etter å ha stappet i meg litt nødvendig næring og følte meg helt invalid. Jeg tenkte at dette var uoverkommelig, det var ingen mulig måte for meg å komme meg ut døra, i hvertfall ikke når jeg måtte ha med meg Magnus for å få hentet Milla. Det var ingen tid til å rekke å hente seg inn, for klokken tikket farlig fort mot stengetid i barnehagen. Jeg prøvde nødløsningene; ringte Martin for å se om han var rett rundt hjørnet, ringte begge foreldrene mine for å sjekke om de hadde anledning til å steppe inn. Alle ville, men ingen kunne hjelpe. Jeg var overlatt til meg selv, og måtte bare se å hive meg avgårde. På med yttertøy igjen, inn i bilen og på veien innså jeg at det ikke kom til å fungere med begge barna i barnehagen akkurat den dagen. Si hva dere vil, men noen ganger tror jeg barn har bedre av å sitte alene i bilen og vente en liten stund, enn at mamma besvimer på vei inn i barnehagen på glattisen med barnet på armen.
Milla og jeg satte ny rekord på barnehagehentingstid. Jeg så på klokken 16.23 når jeg dro hjemmefra. Når jeg parkerte var den 16.25 (ja, vi har kort vei til barnehagen), og etter å ha satt vognen på plass i kjelleren, hentet Milla, kledd på henne, sagt hadet til de andre, pakket med oss nødvendigheter i ryggsekken hennes og fått med oss matpakken, løp vi hånd i hånd opp til bilen. Jeg fikk plassert både henne og meg i hvert vårt sete og startet bilen, og der på displayet til radioen sto det 16.32(!).
På veien hjem kjente jeg at psyken min ikke taklet mer, tårene sved bak øyelokkene, og jeg håpet så inderlig på at Martin hadde kommet seg hjem. Tankene fór rundt i hodet mitt: "Hvorfor kan jeg ikke takle en kosedag sammen med et av barna mine, slik at vi kan gjøre sånt oftere?", "Nå må jeg huske å tenke på alt det fine vi har opplevd i dag!", "Hvorfor må alt være så vondt?", "Hvorfor skal jeg måtte nøye meg med å ha det greit, når jeg egentlig vil ha det bra?", "Nå må du huske å tenke på alt du har lært gjennom denne perioden. Det er ikke så ille som det var før!"... Det er vanskelig å prøve å overbevise seg selv om at det kommer til å bli bedre når du føler at du har fått en influensasykdom, depresjon, kvalme, kulde, muskelsvikt, skjelving og sult kastet over deg på en gang, og man samtidig er livredd for at man er på vei ned i gropen igjen.
For å si det mildt var det en lettelse at bilen til Martin svingte inn oppkjørselen rett bak meg. Da kunne jeg snu meg vekk, la Martin løfte ut to små søte fra baksetet og synke inn i armene hans når han latet som han skulle løfte ut meg også. Tårene rant allerede, men han vet alltid hvordan han får meg til å smile samtidig som alt er vondt. Jeg fikk lov å sitte der ute alene en stund.
Hva skulle jeg gjort uten Martin?

1 kommentar:

  1. Det må vere tøft når haudet vil og kroppen ikkje klare å henge med....ser kor frustrert Oskar blir når han vil - men ikkje klare det...sjølv om det e av heilt andre grunnar. Håpe du finn overskudd og at dåkke får ei fin jul!

    Klem

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!